Bra tross alt

[Gjest føltebarefor]

Jeg tenker noen ganger på; hva hadde skjedd om barnevernet hadde vært «flue på veggen» hos oss, og sett hvordan vi hadde det i barndommen?

Vi hadde det bra på mange måter, stor plass til å boltre oss på. Nye klær og mye god mat- var aldri sultne eller skitne.

Jeg så veldig opp til min far.

Min mor derimot, var i store deler av barndommen en person jeg fryktet. En person jeg listet meg unna når hun kom hjem fra arbeide, for å slippe å høre hennes raseri- anfall. En person jeg løy for fordi jeg var redd for å få kjeft; for å bli kalt dum, lugga, dratt i hår og kropp. Det var ikke så ofte hun brukte fysisk «straff», og det var aldri så mye at det la igjen merker eller var spesielt vondt. Men lovlig var det vel ikke, og ydmykende var det de få gangene hun gjorde det foran andre.

Ofte var det bare uhell som førte til hennes raserianfall; jeg knuste noe kanskje, eller kanskje mistet jeg noe i gulvet som satte merker. Derfor føltes det så urettferdig at hun fikk «anfall». Derfor føltes det vondt at jeg ikke fikk lov å bli sint tilbake- til å si min mening.

Etterhvert som jeg ble eldre merket jeg forventningene mine foreldre hadde til meg i så stor grad at det nesten ødela meg. Jeg merket at jeg ikke fikk lov til å være meg, men en de ville jeg skulle være. Jeg merket at min far gradvis skled bort fra meg, og med ett var jeg ikke pappas lille jente lenger, og med ett var jeg helt alene. Jeg fikk høre min far si jeg var både stygg og dum, jeg fikk høre disse ord fra begge mine foreldre, ord som føltes så vonde som spark i magen. For jeg var ikke akkuratt populær på skolen heller- visst bare DE hadde sagt jeg var flott og vakker. Jeg var sjenert av natur, men i tenårene ble jeg direkte innesluttet. Mye av tenårene mine er bare helt mørt..

Har for lengst flyttet hjemmefra, og er en helt annen i dag enn jeg var den gang.

Jeg har et fint nok forhold til mine foreldre i dag, selv om jeg er uenig i mye av det de gjør og har gjort. Men det er godt opp for meg- at de er bare usikre selv, at især min mor nok har hatt mye psykiske problemer uten å ha innsett det eller gjort noe med det. At hun desperat hele tiden forsøker å oppfylle andres forvetninger- gjøre andre til lags. Så mye at hun sliter seg ut, og glemmer oss barna, vi er bare med i «dette prosjektet».

Men jeg er glad barnevernet ikke kom og gjorde noe, jeg er glad ting ble som de ble. Tror jeg.

For jeg hadde trygghet og omsorg tross alt- noe jeg ikke kunne få andre steder.