Mor vil ikke akseptere min forlovede

[Gjest ikke så fortvilet lenger]

Ble forlovet i går, men har ennå ikke sagt det til min mor. Grunn: Hun aksepterer ikke min kjære...

Hun har alltid vært veldig kritisk og dominerende. Forslag til hvordan fortelle det til henne? Regner med å bli "klubba" ned ganske kraftig.

[Gjest togli]

Jeg ville bare sagt det som det er... "mamma, jeg har forlova meg:)". Når hun "klubber" deg ned, sier du med bestemt stemme (og øyekontakt) at "heldigvis er jeg voksen og kan ta mine egne valg!"..og så drar du hjem igjen.... Hennes tur å ta kontakt neste gang, og begynner hun å klage på forlovelsen, så går du derifra uten å si et ord. Jeg tror faktisk dette er det eneste som hjelper for å få henne til å forstå at du har rett til å ta dine egne valg. Da virker du bestemt og ikke usikker. Når du virker usikker og underdanig, så er det langt lettere for henne å fortsette å ha taket på deg.

[Sør]

Jeg antar årsaken hun ikke liker vedkommende ikke er mishandling av deg, eller ligenende?

Bare si at dere er forlovet, uten noen "beklagelse".

Hvis hun sier noe, så svar at da er det jammen godt at kjæresten din er forlovet med deg og ikke henne. Hun får selv finne noen hun ikke vil være forlovet med.

Du er voksen. Du velger ditt eget liv.

Med vennlig hilsen

[Gjest Men det er min mening.]

Du trenger ikke gå rundt grøten. Du er voksen og tar dine egne avgjørelser, hun har sakt sin mening. Det holder. Det er bare å si det rett ut, hvis du føler du må si det. Og utover det er det bare å holde dem adskildt og forlange at ingen av dem bruker av din tid til å snakke dritt om den andre.

Når tiden går kan det hende ting går seg til.

[Lillemus]

Hvis du er voksen og ikke bor hjemme lenger synes jeg ikke du trenger fortelle det engang, det er jo ikke noe hun har noe med.

Har hun noen grunn til ikke å like din forlovede eller har hun bare bestemt seg for at hun ikke liker ham?

[Gjest Litt erfaring på området]

Nå ser jeg at alle svarene du har fått her, sier at du er voksen og gjør som du selv vil.

Nå vet ikke jeg hvor voksen du er, siden det ikke kommer frem i innlegget ditt.

For alt jeg vet, så kan du være 15, under press fra en fyr som VIL forlove seg, og helst ha barn med deg ASAP.

Jeg er en voksen mann nå, men da jeg forlovet meg - i sin tid - så var det ting som mine foreldre såg hos min kjære, som jeg ikke såg selv. Før etter mange år. Kjærlighet gjør som så ofte sagt før : blind.

Jeg skulle gjerne snakket med din mor for å høre HVORFOR hun ikke liker din forlovede.

[Persille1365381127]

Jeg ville bare sagt det som det er... "mamma, jeg har forlova meg:)". Når hun "klubber" deg ned, sier du med bestemt stemme (og øyekontakt) at "heldigvis er jeg voksen og kan ta mine egne valg!"..og så drar du hjem igjen.... Hennes tur å ta kontakt neste gang, og begynner hun å klage på forlovelsen, så går du derifra uten å si et ord. Jeg tror faktisk dette er det eneste som hjelper for å få henne til å forstå at du har rett til å ta dine egne valg. Da virker du bestemt og ikke usikker. Når du virker usikker og underdanig, så er det langt lettere for henne å fortsette å ha taket på deg.

Veldig lett å skrive, ikke like gjennomførbart i praksis.

Jeg har vært forlovet i 6 måneder, og har vært sammen med mannen i 2,5 år - om 7 måneder er det bryllup. Mamma har fortsatt ikke akseptert at jeg skal gifte meg, og på en snikete måte får hun til å ødelegge alt av glede rundt dette. Lang historie

Anyways; det er ofte ikke SÅ lett å fikse det

[Gjest togli]

Veldig lett å skrive, ikke like gjennomførbart i praksis.

Jeg har vært forlovet i 6 måneder, og har vært sammen med mannen i 2,5 år - om 7 måneder er det bryllup. Mamma har fortsatt ikke akseptert at jeg skal gifte meg, og på en snikete måte får hun til å ødelegge alt av glede rundt dette. Lang historie

Anyways; det er ofte ikke SÅ lett å fikse det

Jeg skjønner det..... men hva annet kan en gjøre som er bedre? Tror man bare bør statuere et eksempel og bestemme seg for hvordan en skal tåle å bli behandla videre framover?

[Sør]

Veldig lett å skrive, ikke like gjennomførbart i praksis.

Jeg har vært forlovet i 6 måneder, og har vært sammen med mannen i 2,5 år - om 7 måneder er det bryllup. Mamma har fortsatt ikke akseptert at jeg skal gifte meg, og på en snikete måte får hun til å ødelegge alt av glede rundt dette. Lang historie

Anyways; det er ofte ikke SÅ lett å fikse det

Min mor likte ikke en kvinne jeg var sammen med da jeg var 19 år gammel.

Min mor fikk klar beskjed om at jeg selv valgte, og at jeg ikke kom til å sette mine bein der inntil de aksepterte henne.

Min mor visste at jeg ikke spøkte, så det tok ca 2 minutter!

Med vennlig hilsen

[Gjest Hulderen]

Jeg er enig med personen under her. Kan det være en god grunn til at moren din ikke liker din kjære? Hva synes vennene dine om ham? Ikke forhast deg ked giftemål og å få barn, men tenk deg godt om før du går videre.

[Gjest Elextra]

Hvis du er voksen og ikke bor hjemme lenger synes jeg ikke du trenger fortelle det engang, det er jo ikke noe hun har noe med.

Har hun noen grunn til ikke å like din forlovede eller har hun bare bestemt seg for at hun ikke liker ham?

''Hvis du er voksen og ikke bor hjemme lenger synes jeg ikke du trenger fortelle det engang, det er jo ikke noe hun har noe med.''

Med mindre han har et særdeles dårlig forhold til sine foreldre, synes jeg i det minste en bør informere dem - en behøver ikke nødvendigvis lytte til deres mening.

[Persille1365381127]

Jeg skjønner det..... men hva annet kan en gjøre som er bedre? Tror man bare bør statuere et eksempel og bestemme seg for hvordan en skal tåle å bli behandla videre framover?

Jo, og den delen er grei. Men det betyr jo ingen kontakt med mamma. Og når man er jente, og skal gifte seg, og har hatt et relativt nært forhold til moren sin hele livet - så er det litt kjipt å ikke kunne dele NOE av planleggingen med henne. Som i _ingenting_.

Så det er greit å statuere eksempler osv, men det er likevel ødelagt.

[Persille1365381127]

Min mor likte ikke en kvinne jeg var sammen med da jeg var 19 år gammel.

Min mor fikk klar beskjed om at jeg selv valgte, og at jeg ikke kom til å sette mine bein der inntil de aksepterte henne.

Min mor visste at jeg ikke spøkte, så det tok ca 2 minutter!

Med vennlig hilsen

Min mor er ikke som din

[Gjest togli]

Jo, og den delen er grei. Men det betyr jo ingen kontakt med mamma. Og når man er jente, og skal gifte seg, og har hatt et relativt nært forhold til moren sin hele livet - så er det litt kjipt å ikke kunne dele NOE av planleggingen med henne. Som i _ingenting_.

Så det er greit å statuere eksempler osv, men det er likevel ødelagt.

Ja, jeg ser den.....men tenker også at mor trolig vil skjønne at hun bare må skjerpe seg dersom hun ønsker å ha kontakt med datteren. Iallefall om hun er rett navla

[Dorthe]

Ja, jeg ser den.....men tenker også at mor trolig vil skjønne at hun bare må skjerpe seg dersom hun ønsker å ha kontakt med datteren. Iallefall om hun er rett navla

Kanskje det er dattera som burde skjerpe seg så hun fremdeles kan få lov å ha kontakt med mora. Så du ikke Mildred Pierce i jula da, ikke alle unger det er verdt å ha kontakt med når de blir voksne

[Gjest togli]

Kanskje det er dattera som burde skjerpe seg så hun fremdeles kan få lov å ha kontakt med mora. Så du ikke Mildred Pierce i jula da, ikke alle unger det er verdt å ha kontakt med når de blir voksne

Ikke sett den

Joda, kan godt være mora har god grunn til ikke å like forloveden, men det er heldigvis ikke mora som skal gifte seg med ham

[Persille1365381127]

Ja, jeg ser den.....men tenker også at mor trolig vil skjønne at hun bare må skjerpe seg dersom hun ønsker å ha kontakt med datteren. Iallefall om hun er rett navla

Neida, det trenger man ikke skjønne. Man kan jo tro at ting vil ordne seg bare det går litt tid f.eks.

Jeg vipper på for/imot om hun skal inviteres til bryllupet eller ikke. Det vil i hvertfall statuere noe, men også sette spikeren i kisten for fremtidig forsoning - antagelig.

[Gjest togli]

Neida, det trenger man ikke skjønne. Man kan jo tro at ting vil ordne seg bare det går litt tid f.eks.

Jeg vipper på for/imot om hun skal inviteres til bryllupet eller ikke. Det vil i hvertfall statuere noe, men også sette spikeren i kisten for fremtidig forsoning - antagelig.

Jeg hadde invitert henne til bryllupet om jeg var sikker på at hun holdt seg på matta den dagen! I motsatt fall hadde jeg droppa det

[Persille1365381127]

Jeg hadde invitert henne til bryllupet om jeg var sikker på at hun holdt seg på matta den dagen! I motsatt fall hadde jeg droppa det

Jeg er ikke sikker. Og uansett hva jeg velger så vet jeg at det blir kleint. Er hun der vil jeg bekymre meg for hva hun sier og gjør (og nei, det går ikke å ikke tenke på det) og er hun ikke der vil jeg garantert være lei meg for det også.

Damned if you do, damned if you don't.

[Gjest togli]

Jeg er ikke sikker. Og uansett hva jeg velger så vet jeg at det blir kleint. Er hun der vil jeg bekymre meg for hva hun sier og gjør (og nei, det går ikke å ikke tenke på det) og er hun ikke der vil jeg garantert være lei meg for det også.

Damned if you do, damned if you don't.

Ser dilemmaet..... ikke helt enkelt det der :/

Har du snakka med moren din om følelsene dine rundt dette? Gitt henne sjansen til å bli ordentlig kjent med kjæresten din osv?