Mor vil ikke akseptere min forlovede

[Persille1365381127]

Ser dilemmaet..... ikke helt enkelt det der :/

Har du snakka med moren din om følelsene dine rundt dette? Gitt henne sjansen til å bli ordentlig kjent med kjæresten din osv?

Heh, hun liker HAM. Hun synes bare ikke at han skal gifte seg med MEG - jeg er nemlig ikke bra (nok) for ham. Angivelig behandler jeg ham ikke pent, og jeg er mye sterkere enn ham.

Og ja, vi har snakket om det. Hun mener bare at vi ikke passer sammen, han er yngre enn meg og jeg er sterkere enn ham på mange måter. Så det er visstnok for å beskytte ham. Hun har rett og slett ikke trua på oss.

[Gjest ikke så fortvilet lenger]

Hvis du er voksen og ikke bor hjemme lenger synes jeg ikke du trenger fortelle det engang, det er jo ikke noe hun har noe med.

Har hun noen grunn til ikke å like din forlovede eller har hun bare bestemt seg for at hun ikke liker ham?

Jeg er faktisk ikke helt sikker på om hun liker han eller ei. Hun har vært veldig kritisk fra jeg møtte han, og spurt meg flere ganger om det er han jeg vil satse på. Hun har også, når hun har vært alene med meg, kikket på en del ting med han. Den største ulempen med han er at han ikke jobber, han sliter psykisk og går på trygd. Men det gjør jeg også, likevel får vi det til å funke veldig bra oss i mellom. Vi er begge voksne og vet hva vi vil. Derfor ekstra irriterende at min mor vil blande seg.

[Gjest ikke så fortvilet lenger]

''Hvis du er voksen og ikke bor hjemme lenger synes jeg ikke du trenger fortelle det engang, det er jo ikke noe hun har noe med.''

Med mindre han har et særdeles dårlig forhold til sine foreldre, synes jeg i det minste en bør informere dem - en behøver ikke nødvendigvis lytte til deres mening.

Jeg er en hun :-)

Informerte min mor i går, og hun ble faktisk glad på mine vegne, sånn utad. Men hun kan være både svingende i humøret og kritisk. Jeg vet at hun kommer til å fortsette å kikke på min forlovede når hun anser det som "nødvendig". Hun akspeterer ikke at han for tiden ikke jobber, pga sykdom. Men det er jo noe som jeg også sliter med. Målet er selvsagt jobb, men vi må bli friske først. Jeg savner litt forståelse og aksept for mine valg, jeg er jo voksen.

[Gjest trådstarter]

Nå ser jeg at alle svarene du har fått her, sier at du er voksen og gjør som du selv vil.

Nå vet ikke jeg hvor voksen du er, siden det ikke kommer frem i innlegget ditt.

For alt jeg vet, så kan du være 15, under press fra en fyr som VIL forlove seg, og helst ha barn med deg ASAP.

Jeg er en voksen mann nå, men da jeg forlovet meg - i sin tid - så var det ting som mine foreldre såg hos min kjære, som jeg ikke såg selv. Før etter mange år. Kjærlighet gjør som så ofte sagt før : blind.

Jeg skulle gjerne snakket med din mor for å høre HVORFOR hun ikke liker din forlovede.

Nå er jeg godt voksen og kan bestemme selv. Det er nettopp derfor jeg blir så oppgitt og irritert og ikke minst skuffa over at min mor blander seg sånn opp i mine valg. Vet egentlig hvorfor min mor er skeptisk, noe jeg har forklart under her. Men det betyr ikke at jeg synes hun har grunn til det. Jeg har gått inn i dette med åpne øyne.

[Gjest trådstarter]

Jeg antar årsaken hun ikke liker vedkommende ikke er mishandling av deg, eller ligenende?

Bare si at dere er forlovet, uten noen "beklagelse".

Hvis hun sier noe, så svar at da er det jammen godt at kjæresten din er forlovet med deg og ikke henne. Hun får selv finne noen hun ikke vil være forlovet med.

Du er voksen. Du velger ditt eget liv.

Med vennlig hilsen

Han er ikke slem mot meg på noen måte. Har aldri truffet en mere god person i hele mitt liv. Det hun anser som et problem er, som jeg har nevnt ovenfor her, at han har helseproblemer og ikke jobber. Men målet er selvsagt jobb på sikt.

[Gjest trådstarter]

Veldig lett å skrive, ikke like gjennomførbart i praksis.

Jeg har vært forlovet i 6 måneder, og har vært sammen med mannen i 2,5 år - om 7 måneder er det bryllup. Mamma har fortsatt ikke akseptert at jeg skal gifte meg, og på en snikete måte får hun til å ødelegge alt av glede rundt dette. Lang historie

Anyways; det er ofte ikke SÅ lett å fikse det

Enig med deg - min mor er også sånn. Hun klarer delvis å slukke det jeg har av glede og gnist, når jeg er i hennes nærhet. Det er derfor jeg har begynt å unngå henne. Hun er litt sånn "dobbel" av seg. I ene øyeblikket priser hun han, i andre øyeblikket er hun superkritisk. Så jeg blir forvirra. En dag var jeg på kafe med min mor, og hun begynte å "kikke" på en del ting med han. Som at han for tiden ikke jobber, at han sliter psykisk og har astma. Jeg føler dette ubehagelig og siden jeg sliter med mitt eget selvbilde, så blir jeg litt påvirket av henne. Men jeg motsetter meg det, for vi er begge voksne og kan velge selv. Jeg er bare blitt vanvittig glad i han, på tross av disse tinga. Vi har det veldig godt i lag.

[Lillemus]

Jeg er faktisk ikke helt sikker på om hun liker han eller ei. Hun har vært veldig kritisk fra jeg møtte han, og spurt meg flere ganger om det er han jeg vil satse på. Hun har også, når hun har vært alene med meg, kikket på en del ting med han. Den største ulempen med han er at han ikke jobber, han sliter psykisk og går på trygd. Men det gjør jeg også, likevel får vi det til å funke veldig bra oss i mellom. Vi er begge voksne og vet hva vi vil. Derfor ekstra irriterende at min mor vil blande seg.

''Den største ulempen med han er at han ikke jobber, han sliter psykisk og går på trygd.''

Der har du nok svaret tenker jeg. Man vil jo helst ha en frisk og rask og arbeidsfør partner for sine barn og det kan jeg skjønne, så jeg har litt forståelse for henne, men hun bør holde det for seg selv.

[Gjest trådstarter]

''Den største ulempen med han er at han ikke jobber, han sliter psykisk og går på trygd.''

Der har du nok svaret tenker jeg. Man vil jo helst ha en frisk og rask og arbeidsfør partner for sine barn og det kan jeg skjønne, så jeg har litt forståelse for henne, men hun bør holde det for seg selv.

Ja, hun bør absolutt holde det for seg selv. Jeg skjønner jo at hun er bekymret, men bør akseptere at jeg har gjort mitt valg. Hun holder det absolutt ikke for seg selv.. Det første hun sa første gang han skulle treffe henne, var at han må jobbe...

[Lillemus]

Ja, hun bør absolutt holde det for seg selv. Jeg skjønner jo at hun er bekymret, men bør akseptere at jeg har gjort mitt valg. Hun holder det absolutt ikke for seg selv.. Det første hun sa første gang han skulle treffe henne, var at han må jobbe...

Det er en fordel om du bruker bare ett nick i samme tråd, slik at man vet hvem man "snakker" med, det er litt forvirrende når du opererer med flere, selv om det ene riktignok er trådstarter. )

[Gjest togli]

Heh, hun liker HAM. Hun synes bare ikke at han skal gifte seg med MEG - jeg er nemlig ikke bra (nok) for ham. Angivelig behandler jeg ham ikke pent, og jeg er mye sterkere enn ham.

Og ja, vi har snakket om det. Hun mener bare at vi ikke passer sammen, han er yngre enn meg og jeg er sterkere enn ham på mange måter. Så det er visstnok for å beskytte ham. Hun har rett og slett ikke trua på oss.

Hm...merkelig mor..... skjønner godt du blir oppgitt av en slik holdning

[Persille1365381127]

Enig med deg - min mor er også sånn. Hun klarer delvis å slukke det jeg har av glede og gnist, når jeg er i hennes nærhet. Det er derfor jeg har begynt å unngå henne. Hun er litt sånn "dobbel" av seg. I ene øyeblikket priser hun han, i andre øyeblikket er hun superkritisk. Så jeg blir forvirra. En dag var jeg på kafe med min mor, og hun begynte å "kikke" på en del ting med han. Som at han for tiden ikke jobber, at han sliter psykisk og har astma. Jeg føler dette ubehagelig og siden jeg sliter med mitt eget selvbilde, så blir jeg litt påvirket av henne. Men jeg motsetter meg det, for vi er begge voksne og kan velge selv. Jeg er bare blitt vanvittig glad i han, på tross av disse tinga. Vi har det veldig godt i lag.

Hos oss er det ikke noe "galt" med ham da, hun liker ham og alt er fint. Hun synes bare ikke han skal gifte seg med meg, han kunne funnet noe som var bedre for ham visstnok

[Persille1365381127]

Hm...merkelig mor..... skjønner godt du blir oppgitt av en slik holdning

Ja, det er merkelig. Men poenget mitt var bare at det er veldig lett å si at det bare er å gjøre slik eller sånn, for det er det jo. Problemet er at det gjerne er knyttet en del følelser til familie, og da er det ikke bare å kutte dem ut - man _vil_ jo at de skal være der. Så uansett hvor duste de er, så er det sårt om de ikke er der også.

[Gjest togli]

Ja, det er merkelig. Men poenget mitt var bare at det er veldig lett å si at det bare er å gjøre slik eller sånn, for det er det jo. Problemet er at det gjerne er knyttet en del følelser til familie, og da er det ikke bare å kutte dem ut - man _vil_ jo at de skal være der. Så uansett hvor duste de er, så er det sårt om de ikke er der også.

Jeg skjønner jeg er velsignet med en fantastisk familie, så skjønner at jeg ikke er helt den rette til å svare her

[Lillemus]

Hos oss er det ikke noe "galt" med ham da, hun liker ham og alt er fint. Hun synes bare ikke han skal gifte seg med meg, han kunne funnet noe som var bedre for ham visstnok

''Hun synes bare ikke han skal gifte seg med meg, han kunne funnet noe som var bedre for ham visstnok :p''

:-O Du verden... Sier hun det om sin egen datter!?

[Persille1365381127]

''Hun synes bare ikke han skal gifte seg med meg, han kunne funnet noe som var bedre for ham visstnok :p''

:-O Du verden... Sier hun det om sin egen datter!?

Jepp. Det er ikke så lett å bare sette ned foten når det er sånn det er