Ville du dratt på skolegjennforening?

[Gjest Elextra]

''Jeg er ikke venner med noen i den klassen lengre, og har egentlig liten intresse for å dra.''

Dette vurderer du best, men personlig hadde jeg neppe prioritert det med slike forutsetninger, og i alle fall ikke om motivasjonen var å treffe en tidligere mobber i en "festsituasjon".

''Hvordan ville du likt å treffe igjenn en gamme mobber?''

Jeg har vært forskåna fra å være mobbeoffer, har heller ikke opplevd meg sjøl som en mobber, men fikk lyst til å dele en historie som gjorde inntrykk på meg:

Da jeg gikk på grunnskolen blei "Kari" i min klasse konsekvent mobba og utestengt. Familieforholdene var brutale og gjenstand for mye sladder i bygda, uten at noen grep inn (meg bekjent). Kari droppa ut av skolen i 8.klasse (9-årig grunnskole den gangen).

Mange år etter var jeg ansvarlig for et jubileumsarrangement for ungdomsskolen, klarte å spore henne opp og sendte invitasjon. Kari kontakta meg for å melde avbud, og forklarte på eget initiativ hvorfor. Det var hjerteskjærende å høre hennes opplevelser fra denne tida, og på et gitt punkt omtalte ho meg som en av mobberne. Jeg skjønte ærlig talt ikke hvorfor og anså meg sjøl som totalt uskyldig. Da sa Kari noe slikt som dette: "Nei, du og gjengen din mobba meg aldri direkte, men overså meg og det som skjedde totalt. På ungdomsskolen gikk du med Palestinaskjerf og diverse buttons, var aktiv i ulike organisasjoner som kjempa mot diskriminering osv, men _meg_ så du aldri. Du var en av de verste!".

Det var en tankevekker.... Så mitt svar er at mobbing tar mange former, konteksten er forskjellig, mennesker er ulike osv, fasitsvar finnes ikke, men ønsker deg lykke til uansett hva du velger

Pst, hvordan går det med røykeslutten?

[EnolaGay]

''Jeg levde i et mareritt og jeg kunne ikke si det til noen. Så derfor unngår jeg dem, det blir de samme rollene om igjen.''

Dette sa "Kari" nesten ordrett også... Ho har av samme grunn aldri møtt på jubileum, forståelig nok.

Vi bor på forskjellig kant av landet og møtes sjelden, ringes ikke og jeg er ikke på FB, men vi møtes over en kaffe ca en gang i året når vi befinner oss på samme sted.

Da snakker vi (Kari og jeg) ikke nødvendigvis om temaet, men jeg har tenkt mye på problematikken og har gradvis innsett poenget hennes (etter en fase der jeg var foruretta, uforstående og totalt sjølrettferdig).

Dette minner meg igjen på en "sak" jeg var involvert i der en datter var utsatt for grov incest fra far, og ho / datter uttalte at fornektelsen fra mor som _visste_ var det verste overgrepet....

Det er det som er verst for meg og. Alle vet hvorfor jeg ikke snakker med min mor. Ikke et menneske tar kontakt og spør om jeg har det bra.. Kusiner velger å høre hennes versjon og snakker ikke til meg. Samtlige mener at jeg bør tie og gå videre, at det er jeg som er skurken fordi jeg "nekter" henne kontakt med barnebarna. osv. Det gjør jeg ikke, men de har aldri hatt noe forhold som går ut over det jeg har lagt til rette for. Hun er ikke interessert egentlig.

Nuh. Det var nok utenomsnakk og meg. Din kjenning er heldig som har deg!

[Gjest Elextra]

Jeg har blitt invitert til diverse gjenforeninger opp gjennom årene, men aldri gått. Noen av dem som ville vært der er folk jeg bare ikke gidder å bruke tid på, de oppførte seg såpass dårlig mot meg opp gjennom årene at det sitter i litt ennå. Så jeg velger å bruke tiden min på folk jeg syns er verdt det;-)

Skjønner deg, men kanskje går du glipp av gleden ved å se at folk kan forandre seg.

[frosken]

''Jeg er ikke venner med noen i den klassen lengre, og har egentlig liten intresse for å dra.''

Dette vurderer du best, men personlig hadde jeg neppe prioritert det med slike forutsetninger, og i alle fall ikke om motivasjonen var å treffe en tidligere mobber i en "festsituasjon".

''Hvordan ville du likt å treffe igjenn en gamme mobber?''

Jeg har vært forskåna fra å være mobbeoffer, har heller ikke opplevd meg sjøl som en mobber, men fikk lyst til å dele en historie som gjorde inntrykk på meg:

Da jeg gikk på grunnskolen blei "Kari" i min klasse konsekvent mobba og utestengt. Familieforholdene var brutale og gjenstand for mye sladder i bygda, uten at noen grep inn (meg bekjent). Kari droppa ut av skolen i 8.klasse (9-årig grunnskole den gangen).

Mange år etter var jeg ansvarlig for et jubileumsarrangement for ungdomsskolen, klarte å spore henne opp og sendte invitasjon. Kari kontakta meg for å melde avbud, og forklarte på eget initiativ hvorfor. Det var hjerteskjærende å høre hennes opplevelser fra denne tida, og på et gitt punkt omtalte ho meg som en av mobberne. Jeg skjønte ærlig talt ikke hvorfor og anså meg sjøl som totalt uskyldig. Da sa Kari noe slikt som dette: "Nei, du og gjengen din mobba meg aldri direkte, men overså meg og det som skjedde totalt. På ungdomsskolen gikk du med Palestinaskjerf og diverse buttons, var aktiv i ulike organisasjoner som kjempa mot diskriminering osv, men _meg_ så du aldri. Du var en av de verste!".

Det var en tankevekker.... Så mitt svar er at mobbing tar mange former, konteksten er forskjellig, mennesker er ulike osv, fasitsvar finnes ikke, men ønsker deg lykke til uansett hva du velger

Jeg har også lyst til å mase om røykeslutten...*s*. Men det er uansett hyggelig å se deg litt oftere her igjen, begynte å bli litt bekymret siden du "forsvant" rett etter at du hadde skrevet at du var syk.

[Angustia]

Pst, hvordan går det med røykeslutten?

''Pst, hvordan går det med røykeslutten?''

Usj, er det slik jeg huskes ;-) Men setter pris på omtanken og skal gi deg et ærlig svar:

Det gikk dårlig av mange årsaker (jepp, jeg er en mester til å finne på unnskyldninger).

Nå har jeg kjøpt en "elektronisk sigarett" og klamrer meg til den :-/. Har ikke røyka en vanlig sigarett siden nyttår, og målet er total frihet fra nikotin. Det vil være en stor seier, "jukseredskaper"eller ikke.

[Gjest Elextra]

''Pst, hvordan går det med røykeslutten?''

Usj, er det slik jeg huskes ;-) Men setter pris på omtanken og skal gi deg et ærlig svar:

Det gikk dårlig av mange årsaker (jepp, jeg er en mester til å finne på unnskyldninger).

Nå har jeg kjøpt en "elektronisk sigarett" og klamrer meg til den :-/. Har ikke røyka en vanlig sigarett siden nyttår, og målet er total frihet fra nikotin. Det vil være en stor seier, "jukseredskaper"eller ikke.

Men hvis du ikke har røyket sden nyttår er det jo fantastisk!

Husker selv jeg tok i bruk tyggetobakk (Oliver Twist?) og niko-tyggis til å komme over krisene, men jeg holdt stand. Det skal du og! :-)

[Angustia]

Jeg har også lyst til å mase om røykeslutten...*s*. Men det er uansett hyggelig å se deg litt oftere her igjen, begynte å bli litt bekymret siden du "forsvant" rett etter at du hadde skrevet at du var syk.

Takk, frosken, og jeg er rørt over at du husker meg!

Ja, jeg har vært ganske alvorlig sjuk, men er rimelig "back to business" nå.

Hmpfh, fortsett å utfordre meg ang røykeslutt om du gidder Status er "elektronisk sigarett" som inneholder nicotin, men ingen andre skadelige stoffer i følge produsenten.... Den lukter ikke, utskiller damp istedenfor røyk,(innholdet er ikke godkjent i Norge, oppdaga jeg), men ellers fungerer det fint.

[frosken]

Takk, frosken, og jeg er rørt over at du husker meg!

Ja, jeg har vært ganske alvorlig sjuk, men er rimelig "back to business" nå.

Hmpfh, fortsett å utfordre meg ang røykeslutt om du gidder Status er "elektronisk sigarett" som inneholder nicotin, men ingen andre skadelige stoffer i følge produsenten.... Den lukter ikke, utskiller damp istedenfor røyk,(innholdet er ikke godkjent i Norge, oppdaga jeg), men ellers fungerer det fint.

Nytt år, nye muligheter :-) Du må bruke minstejenta di som motivasjonsfaktor nå også. Hun fortjener å ha en frisk mor, og kanskje også bestemor til sine barn.

Har du forresten noen mening om skrekkampanjen som foregår via tv for tiden? Opplever du det som noe som enten fremmer eller svekker din lyst til å slutte?

[cathlin]

Takk, frosken, og jeg er rørt over at du husker meg!

Ja, jeg har vært ganske alvorlig sjuk, men er rimelig "back to business" nå.

Hmpfh, fortsett å utfordre meg ang røykeslutt om du gidder Status er "elektronisk sigarett" som inneholder nicotin, men ingen andre skadelige stoffer i følge produsenten.... Den lukter ikke, utskiller damp istedenfor røyk,(innholdet er ikke godkjent i Norge, oppdaga jeg), men ellers fungerer det fint.

Er det EdSylver? (fransk)

[Angustia]

Er det EdSylver? (fransk)

''Er det EdSylver? (fransk)''

Nei, Elips. Kjøpte den via en kollega, men kapslene er tydeligvis ikke godkjent i Norge. Nettsida for kapslene er (nord)amerikansk, så vidt jeg kan se. Gosj, jeg er snart straffedømt ;-/

[cathlin]

''Er det EdSylver? (fransk)''

Nei, Elips. Kjøpte den via en kollega, men kapslene er tydeligvis ikke godkjent i Norge. Nettsida for kapslene er (nord)amerikansk, så vidt jeg kan se. Gosj, jeg er snart straffedømt ;-/

Jeg også.

[Angustia]

Nytt år, nye muligheter :-) Du må bruke minstejenta di som motivasjonsfaktor nå også. Hun fortjener å ha en frisk mor, og kanskje også bestemor til sine barn.

Har du forresten noen mening om skrekkampanjen som foregår via tv for tiden? Opplever du det som noe som enten fremmer eller svekker din lyst til å slutte?

''Har du forresten noen mening om skrekkampanjen som foregår via tv for tiden? Opplever du det som noe som enten fremmer eller svekker din lyst til å slutte?''

Ja, det har jeg, jeg hilser den velkommen, virkelig!

Personlig har jeg tendens til å fortrenge eller bagatellisere egen røyking, så ja, det er en form for "rystende" realitetsorientering for meg.

Og ja, det har effekt på meg.

En del kritiserer kampanjen pga barns engstelse. Ser den, men min erfaring er at barn engster seg i _stor_ grad allerede ift røyking, ikke minst pga kunnskap om temaet.

Min konklusjon: Om denne kampanjen kan få noen til å slutte å røyke eller andre til å lå være å begynne, er den verdt det - økonomisk eller verdikulturelt

[løvinne71]

Har hatt hevntanker i maaange år ovenfor mobberen, nå har jeg muligheten. Men tenker er det vært det det ville til sist gå utover meg selv. Men når jeg ser gliset til han som mobbet meg på facebook siden til eventet, må jeg si det frister. Men vold er aldri bra.

Det finnes bedre måter å hevne seg på enn å bruke vold!

Det kan være hevn nok å la ham se at du, tiltross for mobbingen, har vokst opp til å bli en mann med sjarm, styrke og selvtillit!

Jeg synes du skal dra og vise ham, og alle andre klassekamerater, at du ikke har latt deg knekke av det du var utsatt for.

Hvis du blir hjemme, for å unngå å treffe ham, så blir jo dette indirekte enda en "seier" til ham fordi du trekker deg unna.

Jeg tolker det som at det kun er en mobber det dreier seg om, så du har sikkert nok at andre du kan prate med og omgåes på festen.

En annen ting du skal tenke på, er at han antagelig ikke husker dette "mobbeforholdet" halvparten så godt som det du gjør.

Barn og ungdom kan være både ondskapsfulle og korttenkte, og reflekterer ofte ikke så mye over hvor stor skade de gjør på sine "ofre".når de mobber.

Derfor kan det hende at han bare husker deg som "en han ertet litt for morro skyld" og når han møter deg som voksen vll han ikke assossiere den du er nå, med de tingene han mobbet deg for som barn/ung.

Selvsagt oppfattes det helt annerledes av deg som ble mobbet og har slitt med ettervirkningene i mange år. Du husker ham som selve personifiseringen av alt som var vondt og utrygt, og han har vært en "mørk skygge" i tilværelsen din i mange år.

Derfor tror jeg også det kan være sunt for deg å møte ham igjen og (antagelig) oppdage at han ikke er farlig for deg lenger.

Tvert imot kan det hende du får vist at du overgår ham på mange områder i livet, og at dette vil gi deg en oppreisning i forhold til underlegenheten du har følt i årevis!

Men for all del! IKKE bruk vold!

Vold er ikke akseptert i en "voksen" verden, uansett hvor godt "begrunnet den tilsynelatende er.

Gir du ham juling, så vil han få sympatien, mens du ender opp som taperen - igjen.

Og det er jo ikke meningen!

[PieLill]

Tror ikke du bør dra på den gjenforeningen med den hevnlysten. Men hvis du heller vil vise deg som en fyr som de tok feil av. En fyr som har klart seg bra her i livet, til tross for plageånder og en tøff oppvekst, men med tilgivelse i bakhånd. Så ja.

Det kan hende dine plageånder ikke dukker opp, og det kan hende de har dårlig samvittighet overfor deg. Og det kan hende du tross alt får en hyggelig kveld med gamle kjente.

Vi hadde en reunion for noen år siden med grunnskole-klassen. En av jentene som ble mobbet på barneskolen valgte å ikke komme. Men jeg tror det egentlig hadde vært bra for henne. De som fremsto som tøffe, kulle og mobbere fra 20 år tilbake, var egentlig de som ikke hadde gjort det så bra i voksenlivet. Og for henne hadde det kanskje vært en oppreising nok å få se det. Hun er selv utdannet lege i dag og klarer seg utmerket. Du er antakelig litt nysgjerrig likevel siden du spør her…

''Vi hadde en reunion for noen år siden med grunnskole-klassen. En av jentene som ble mobbet på barneskolen valgte å ikke komme.''

Mobbing er som regel ikke mulig uten at mobberne får bred støtte med minimum passivitet. Kan hende var det flere enn mobberne hun hadde null interesse av å møte.

mvh

[PieLill]

Du nevner ingen gode grunner for å dra på denne gjenforeningen.

Jeg forstår godt hevntanken. Samtidig gjør du deg selv liten ved å fortsatt ha behov for hevn. Du gjør deg avhengig av de(n) som gjorde deg vondt. Må andre ha det ille for at du skal ha det bra, er du avhengig av disse. Du gir dine plageånder betydning og plass i livet ditt.

Den som føler seg liten og svak trenger å demonstrere styrke. For den som vet h*n er sterk og stor som menneske er det ikke nødvendig å demonstere det. Det holder å være det.

Om din eneste grunn for å dra er hevn, synes jeg du skal holde deg hjemme.

mvh

[PieLill]

''Jeg er ikke venner med noen i den klassen lengre, og har egentlig liten intresse for å dra.''

Dette vurderer du best, men personlig hadde jeg neppe prioritert det med slike forutsetninger, og i alle fall ikke om motivasjonen var å treffe en tidligere mobber i en "festsituasjon".

''Hvordan ville du likt å treffe igjenn en gamme mobber?''

Jeg har vært forskåna fra å være mobbeoffer, har heller ikke opplevd meg sjøl som en mobber, men fikk lyst til å dele en historie som gjorde inntrykk på meg:

Da jeg gikk på grunnskolen blei "Kari" i min klasse konsekvent mobba og utestengt. Familieforholdene var brutale og gjenstand for mye sladder i bygda, uten at noen grep inn (meg bekjent). Kari droppa ut av skolen i 8.klasse (9-årig grunnskole den gangen).

Mange år etter var jeg ansvarlig for et jubileumsarrangement for ungdomsskolen, klarte å spore henne opp og sendte invitasjon. Kari kontakta meg for å melde avbud, og forklarte på eget initiativ hvorfor. Det var hjerteskjærende å høre hennes opplevelser fra denne tida, og på et gitt punkt omtalte ho meg som en av mobberne. Jeg skjønte ærlig talt ikke hvorfor og anså meg sjøl som totalt uskyldig. Da sa Kari noe slikt som dette: "Nei, du og gjengen din mobba meg aldri direkte, men overså meg og det som skjedde totalt. På ungdomsskolen gikk du med Palestinaskjerf og diverse buttons, var aktiv i ulike organisasjoner som kjempa mot diskriminering osv, men _meg_ så du aldri. Du var en av de verste!".

Det var en tankevekker.... Så mitt svar er at mobbing tar mange former, konteksten er forskjellig, mennesker er ulike osv, fasitsvar finnes ikke, men ønsker deg lykke til uansett hva du velger

http://www.bt.no/meninger/kommentar/eilertsen/Larer-Bjorndals-metode-1755029.html

mvh

[Gjest Mobbet - både som barn og voksen]

Jeg ville ikke gått.

Var selv et mobbeoffer både på barne- og ungdomskolen. Mange så det, medelever og lærere, men ingen grep inn. Jeg må ha vært verdens mest "ensomme" skoleelev. Hadde kun en venninne, som dog ikke ble mobbet på samme måte som meg, hun ble bare oversett.

Det verste av alt, syns jeg, er at jeg VET at det har blitt holdt gjenforeningsfest for en del år siden. Jeg ville i allefall ha takket nei, men jeg og min venninne ble ikke engang invitert. Det føltes som nok en mobbehandling.

[Mrs D]

Jeg kommer aldri til å dra på noen skolegjenorening med dem fra ungdomsskolen. Mye av samme grunn som deg. Hadde de fleste vennene mine i klassen under min, og min beste venninne fra klassen er dessverre død for mange år siden.

[Gjest I mine våte drømmer]

Jeg liker å tenke at jeg hadde dratt, sett fantastisk ut, struttet av selvtillitt og styrke, og reist meg under middagen for å holde tale:

"Jasså, mine damer og herrer, så hyggelig å se dere her. Jeg må jo si jeg er overrasket over at dere i det hele tatt tør se meg i øynene. Det har tatt ganske mange år av livet mitt å komme hit jeg er i dag. Jeg håper virkelig dere alle har blitt bra folk med årene, at dere griper inn og at dere har tatt en lang og grundig titt i speilet, sånn at verken folk rundt dere - eller klassekameratene til barna deres - opplevde det jeg måtte gjennom.

Jeg husker f.eks. deg A, du som trodde du var så mye bedre enn meg og følte for å skvise meg ut og fortelle meg hvor håpløs jeg var før du stjal min beste venninne og spredde falske rykter om meg. Hvordan går det egentlig nå som du er advokat? Jeg tenker det må være en del av deg som føler seg vanvittig råtten innvendig, en del som ikke greier å glemme det du gjorde.

Er det forresten noen av dere andre som tør å si høyt til A at dere bare føyde dere inn i gjengen hennes fordi dere var redde for å bli mobbet som meg? Hva med deg D? Enn du C? Nå er dere voksne.

Og du B, som daglig lo av den feite ræva mi. Det er egentlig ganske morsomt å se at du har blitt ganske så mye feitere enn jeg noen sinne har vært. Jeg er ikke så opptatt av vekt selv da, men det jeg lurer på er om du kanskje har noe du vil dele med oss andre om hvordan du egnetlig hadde det inni deg på den tiden, ettersom du følte for å ta ut alt på meg?

Når det gjelder meg selv, prøvde jeg mitt aller beste for å være et godt menneske. Det er synd at det ikke hadde så stor verdi i deres øyne, men at det var viktigere å være tøff, sterk og kul. Jeg håper dere ikke skal videreføre holdningene deres til barna deres, som om dere er bedre enn andre? Vi har vel vitterlig fått bevist at det er langt fra sannheten."

Og så videre, og så videre, til arrogante tryner blir spake

[Gjest ameeeeeeeeeeeen]

Jeg liker å tenke at jeg hadde dratt, sett fantastisk ut, struttet av selvtillitt og styrke, og reist meg under middagen for å holde tale:

"Jasså, mine damer og herrer, så hyggelig å se dere her. Jeg må jo si jeg er overrasket over at dere i det hele tatt tør se meg i øynene. Det har tatt ganske mange år av livet mitt å komme hit jeg er i dag. Jeg håper virkelig dere alle har blitt bra folk med årene, at dere griper inn og at dere har tatt en lang og grundig titt i speilet, sånn at verken folk rundt dere - eller klassekameratene til barna deres - opplevde det jeg måtte gjennom.

Jeg husker f.eks. deg A, du som trodde du var så mye bedre enn meg og følte for å skvise meg ut og fortelle meg hvor håpløs jeg var før du stjal min beste venninne og spredde falske rykter om meg. Hvordan går det egentlig nå som du er advokat? Jeg tenker det må være en del av deg som føler seg vanvittig råtten innvendig, en del som ikke greier å glemme det du gjorde.

Er det forresten noen av dere andre som tør å si høyt til A at dere bare føyde dere inn i gjengen hennes fordi dere var redde for å bli mobbet som meg? Hva med deg D? Enn du C? Nå er dere voksne.

Og du B, som daglig lo av den feite ræva mi. Det er egentlig ganske morsomt å se at du har blitt ganske så mye feitere enn jeg noen sinne har vært. Jeg er ikke så opptatt av vekt selv da, men det jeg lurer på er om du kanskje har noe du vil dele med oss andre om hvordan du egnetlig hadde det inni deg på den tiden, ettersom du følte for å ta ut alt på meg?

Når det gjelder meg selv, prøvde jeg mitt aller beste for å være et godt menneske. Det er synd at det ikke hadde så stor verdi i deres øyne, men at det var viktigere å være tøff, sterk og kul. Jeg håper dere ikke skal videreføre holdningene deres til barna deres, som om dere er bedre enn andre? Vi har vel vitterlig fått bevist at det er langt fra sannheten."

Og så videre, og så videre, til arrogante tryner blir spake

Som jeg skulle sagt det selv