Avvist som barn, gjør jeg det samme?

[Gjest å være foreldre er.......]

Jeg er voksen og mor til flere barn, derav det yngste er 12 år. Som barn levde jeg under mine foreldres utagerende fester med mye alkohol, krangling, utrygghet ved å være tilskuer og var mye alene fra jeg var rundt 5 år. I dag har jeg ingen kontakt med mine foreldre da de aldri erkjente sin opptreden ovenfor meg. Det er en lang historie. Alt dette var et resultat av at jeg følte meg som ett avvist barn som ikke ble sett eller fulgt opp som jeg burde.

Jeg ser på meg selv som mor som utilstrekkelig mange gang, og vet det er naturlig for mange av oss mødre og fedre. Likevel kjenner jeg på ballasten jeg har med og hva det forårsaker på min egen atferd til mine barn. Jeg kan merke noen ganger at jeg er fjern og ønsker barna ikke så nært inn på meg. At jeg kan bli urasjonell i ordbruk ovs. Jeg tar meg i det flere ganger og vet at dette ikke er bra, men det skjer likevel. Akkurat som om det er en innebygget mekanisme som en ikke klarer ta avstand fra, Noe som også skjedde i min barndom. Dog verken fester jeg eller har forlatt barna mine slik at de ble alene. Jeg føler noen ganger at jeg ikke er noen god mor, men ønsker så gjerne være det.

[PieLill]

Tror du du kan ha nytte av å snakke gjennom disse tingene med en prof. terapeut?

Ikke fordi du er en forferdelig mor, men fordi du ønsker å være en best mulig mor.

mvh

[Gjest Princessleia]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Ta gjerne kontakt med meg hvis du ønsker.

[email protected]