skilsmisse, delebarn og savn av barn

[Gjest anonym for anledningen]

For et halvt år siden ble jeg skilt. Barna bor annenhver uke hos meg og faren. Jeg må innrømme at jeg ikke ante hvor trist det skulle bli å "miste" barna halve tiden. Jeg har vært flink til å skape mitt eget liv, så livet har innhold hele tiden, men jeg savner så innmari å ha barna rundt meg. Jeg savner å gi de klemmer, til å dele hverddagslivet. Hver byttedag er i tillegg preget av at vi trenger litt tid til å "venne oss til hverandre" igjen, de er nok litt annerledes hos faren enn hos meg. Jeg er vel den som er best til å snakke om følelser osv, og utover uken kommer vi på en måte tettere på hverandre igjen.

Dette er ikke noe jeg har hørt andre skilte foreldre snakke om......er dette vanlige følelser, eller er deg jeg som har basert for mye av livet mitt på samvær med barna?

[Gjest Kayia]

Hvor gamle er ungene dine? Hvordan er fordelingen mellom dere, 50/50? Flere av de jeg kjenner snakker om akkurat det samme som deg, men siden de både har store unger og godt samarbeid med eksen har det vært mulig å prøve seg fra for å få det til å funke. Overraskende mange har endt opp med toukers-sekvenser, og sier at både voksne og barn trives bedre med dette fordi det blir meg stabilt. Man er ikke i ferd med å venne seg til å være alene når ungene kommer eller kjenner hvor godt det er å ha dem der når de drar, sier de. Kanskje også dere kan prøve dere fram?

[Gjest anonym for anledningen]

Hvor gamle er ungene dine? Hvordan er fordelingen mellom dere, 50/50? Flere av de jeg kjenner snakker om akkurat det samme som deg, men siden de både har store unger og godt samarbeid med eksen har det vært mulig å prøve seg fra for å få det til å funke. Overraskende mange har endt opp med toukers-sekvenser, og sier at både voksne og barn trives bedre med dette fordi det blir meg stabilt. Man er ikke i ferd med å venne seg til å være alene når ungene kommer eller kjenner hvor godt det er å ha dem der når de drar, sier de. Kanskje også dere kan prøve dere fram?

Barna er 10 og 13 år. Vi har nå begynt å prøve ut at ene barnet kommer dagen før det andre, men at de likevel da er en uke hver av gangen. Det var eldste barnet som ønsket dette, hun er mye irritert på søskenet sitt. Eksen ville nok være positiv til å prøve ut to ukers sykluser, men jeg ser for meg enormt savn dersom det skal gå så lang tid før jeg ser de igjen.....men sånn det er nå, så går mye tid med til tilvenning hele tiden, så jeg ser jo at det kan være en mulighet.

[Gjest Hulderen]

Barna er 10 og 13 år. Vi har nå begynt å prøve ut at ene barnet kommer dagen før det andre, men at de likevel da er en uke hver av gangen. Det var eldste barnet som ønsket dette, hun er mye irritert på søskenet sitt. Eksen ville nok være positiv til å prøve ut to ukers sykluser, men jeg ser for meg enormt savn dersom det skal gå så lang tid før jeg ser de igjen.....men sånn det er nå, så går mye tid med til tilvenning hele tiden, så jeg ser jo at det kan være en mulighet.

Det er sikkert veldig slitsomt for barna å flytte på seg annenhver uke. De får mer ro hvis de kan være på samme sted to uker av gangen. En løsning en venninne av meg har med sine barn, er at det eldste barnet er to uker hvert sted, mens det yngste flytter hver uke. Der ønsket også det eldste barnet å slippe å være så mye sammen med det yngste. De barna er 15 og 10 år.

[Lillemus]

Det er nok vanlig, jeg har mer inntrykk av at det er tabu å innrømme at man ikke savner ungene når de er hos den andre foreldren. )

[Gjest togli]

Kjenner meg igjen der....men jeg forsøker å treffe barna minst et par ganger den uka de er hos faren - ved å kjøre dem til skolen f.eks.... Jeg snakker også med dem på MSN (cam).

To ukers-syklus hadde aldri funka hos oss.. Da hadde savnet blitt for stort både for dem og for meg...

[Gjest lifeis]

Vi hadde bytte hver søndag. Jeg savnet ham til onsdag og torsdag ble følelsene byttet ut med glede over at snart var han hjemme igjen. Og slik gikk årene

[Gjest Kayia]

Barna er 10 og 13 år. Vi har nå begynt å prøve ut at ene barnet kommer dagen før det andre, men at de likevel da er en uke hver av gangen. Det var eldste barnet som ønsket dette, hun er mye irritert på søskenet sitt. Eksen ville nok være positiv til å prøve ut to ukers sykluser, men jeg ser for meg enormt savn dersom det skal gå så lang tid før jeg ser de igjen.....men sånn det er nå, så går mye tid med til tilvenning hele tiden, så jeg ser jo at det kan være en mulighet.

Det er det der med tilvenning som går bedre med toukers-sykluser sier mine venner (både kvinnelige og mannlige). De sa at de gikk og ventet på ungene dagen før de kom, brukte en dag på å venne seg til at de var der, for så å begynne å grue til de skulle dra et par dager senere. De syns heller ikke de fikk "gjort sitt" mens ungene var borte heller, for også da gikk det dager på omstilling. Verd å prøve seg fram iallefall

[Gjest Kayia]

Det er sikkert veldig slitsomt for barna å flytte på seg annenhver uke. De får mer ro hvis de kan være på samme sted to uker av gangen. En løsning en venninne av meg har med sine barn, er at det eldste barnet er to uker hvert sted, mens det yngste flytter hver uke. Der ønsket også det eldste barnet å slippe å være så mye sammen med det yngste. De barna er 15 og 10 år.

De jeg refererer til sier det samme som deg her: Ungene syns det blir mer stabilitet med toukers-opphold.

[mariaflyfly]

Det er nok vanlig, jeg har mer inntrykk av at det er tabu å innrømme at man ikke savner ungene når de er hos den andre foreldren. )

''Det er nok vanlig, jeg har mer inntrykk av at det er tabu å innrømme at man ikke savner ungene når de er hos den andre foreldren. )''

Enig.

[Gjest Av hensyn til barna]

Vi hadde 3-ukers "turnus" på mine manns barn. Det var noe de valgte selv, for å få mest mulig ro - og minst mulig flytting. Vi valgte også at barnas saker/bager flyttet på torsdag (ble kjørt), mens ungene kom etter endt skoletid på fredag. Da hadde vi voksne pakket ut av bagene, slik at de skulle slippe det.

For oss (og barnas mamma) var dette en ordning som vi hadde i over 8 år.

Til trådstarter vil jeg si, at det ikke er uvanlig at man savner barna sine den tiden de ikke er hos deg. Jeg tror også at en litt lengre turnus kan bedre på dette, da det blir færre anskjeder og oppbrudd. Hvis barna er enige i to ukers turnus, så er det verdt å prøve det.

[Gjest anonym for anledningen]

Vi hadde bytte hver søndag. Jeg savnet ham til onsdag og torsdag ble følelsene byttet ut med glede over at snart var han hjemme igjen. Og slik gikk årene

ble det bedre når de ble eldre da? Hvordan slutter sånne deleordninger egentlig?

[løvinne71]

Barna er 10 og 13 år. Vi har nå begynt å prøve ut at ene barnet kommer dagen før det andre, men at de likevel da er en uke hver av gangen. Det var eldste barnet som ønsket dette, hun er mye irritert på søskenet sitt. Eksen ville nok være positiv til å prøve ut to ukers sykluser, men jeg ser for meg enormt savn dersom det skal gå så lang tid før jeg ser de igjen.....men sånn det er nå, så går mye tid med til tilvenning hele tiden, så jeg ser jo at det kan være en mulighet.

Jeg har ikke erfaring med dette selv. Men jeg innbiller meg også at en 14 dagers turnus vil gi mere ro både til foreldre og barn fordi det blir mindre flytting frem og tilbake.

Hvis man synes 14 dager er er lenge uten å se barna, så kan man jo løse det sånn som at den foreldren som ikke har samværet, evt. kan treffe dem en gang eller to iløpet av perioden. Dette kan jo være en god løsning hvis man bor noenlunde i nærheten av hverandre.

Da får man likevel møttes, men barna slipper å "flytte" så ofte

[Kalevaala]

Det første året etter separasjonen pleide jeg å hente barna en kveld i midt i pappauken og ta dem med i svømmehallen. Det dempet savnet. Godt å glede seg til, og vi hadde et par fine timer sammen.

[Gjest mamamma]

Da jeg og barnas pappa ble skilt var vi veldig enige om en ting, barna skulle slippe å flytte annenhver uke. Pappa hadde dem annenhver helg, og mye eller lite i ferier, alt ettersom barna og pappa hadde tid å lyst. Jeg synes det er forferdelig at barn skal måtte ha to hjem, og jeg er veldig glad for at mine har sluppet dette..

[Gjest Av hensyn til barna]

Da jeg og barnas pappa ble skilt var vi veldig enige om en ting, barna skulle slippe å flytte annenhver uke. Pappa hadde dem annenhver helg, og mye eller lite i ferier, alt ettersom barna og pappa hadde tid å lyst. Jeg synes det er forferdelig at barn skal måtte ha to hjem, og jeg er veldig glad for at mine har sluppet dette..

Det er vel ingen som syns det er en udelt fordel at unger har to hjem... Og for de aller fleste er det vel slik at den gangen barna kom til verden, trodde man at familien skulle leve lykkelig sammen for alltid. Dessverre er det mange familier som opplever brudd/skilsmisse, og hva da??

Det aller beste er selvfølgelig at de to voksne greier å ha barnas beste i fokus. Det viser erfaring, at ikke alltid er like lett.

Syns det er flott å høre om at dere (og sikkert mange andre også), har klart å unngå at ungene flytter annenhver uke. Det MÅ nødvendigvis være slitsomt...

Vi hadde som sagt en 3-ukers turnus for at ungene skulle få minst mulig flytting i mellom, men likevel hadde de to hjem - siden de bodde 50% hos hver av foreldrene.

Har bare lyst til å stille deg et par spørsmål, som for dere er hypotetiske, i og med at dere valgte den løsningen dere valgte:

* Hva hvis pappa ikke hadde gått med på at ungene skulle bo fast hos deg? At han også ville hatt dem 50% av tiden.

* Og ville det vært aktuelt for deg at ungene bodde fast hos pappa, og at du var samværeforeldre (slik som pappan er nå)? Slik at de slapp dette med to hjem.

Fint om du gidder reflektere litt rundt dette =)

[Gjest mamamma]

Det er vel ingen som syns det er en udelt fordel at unger har to hjem... Og for de aller fleste er det vel slik at den gangen barna kom til verden, trodde man at familien skulle leve lykkelig sammen for alltid. Dessverre er det mange familier som opplever brudd/skilsmisse, og hva da??

Det aller beste er selvfølgelig at de to voksne greier å ha barnas beste i fokus. Det viser erfaring, at ikke alltid er like lett.

Syns det er flott å høre om at dere (og sikkert mange andre også), har klart å unngå at ungene flytter annenhver uke. Det MÅ nødvendigvis være slitsomt...

Vi hadde som sagt en 3-ukers turnus for at ungene skulle få minst mulig flytting i mellom, men likevel hadde de to hjem - siden de bodde 50% hos hver av foreldrene.

Har bare lyst til å stille deg et par spørsmål, som for dere er hypotetiske, i og med at dere valgte den løsningen dere valgte:

* Hva hvis pappa ikke hadde gått med på at ungene skulle bo fast hos deg? At han også ville hatt dem 50% av tiden.

* Og ville det vært aktuelt for deg at ungene bodde fast hos pappa, og at du var samværeforeldre (slik som pappan er nå)? Slik at de slapp dette med to hjem.

Fint om du gidder reflektere litt rundt dette =)

Det var aldri et tema hvorvidt ungene skulle bo halvt om halvt hos hver av oss. Jeg tror ikke vi noen gang snakket om muligheten en gang. Og om pappa hadde ønsket en slik løsning hadde jeg vært villig til å la barna bo permanent hos han. Nå var barna våre store nok til å ha egne meninger om bosted, men vi innvolverte dem ikke i den prosessen. Barn er lojale mot både mor og far, og vi ønsket ikke at noen skulle synes synd på. Vi tok våre valg og informerte barna, de slapp å velge fordi vi voksne hadde tatt avgjørelsene. Nå er jeg og pappaen flinke til å samarbeide, å det kommer barna til gode.