Er jeg urimelig?

[Katt-ja]

''Min erfaring er at de tre beskjedene ikke strekker til på dette punktet alene ;-) *trøtt type*''

Hehe.... Den femtenåringen jeg forholder meg mest til for tiden, trenger maaaaaange beskjeder daglig såfremt han ikke skal velge å spille Fifa hele døgnet...

Fifa er viktig, ser du ;-)

[frosken]

Fifa er viktig, ser du ;-)

''Fifa er viktig, ser du ;-)''

Åpenbart vesentlig mer viktig enn tysk grammatikk og tilsvarende! Og hvilken rolle spiller det vel med noen anmerkninger som følge av lekser som ikke er gjort når man har viktigere ting fore...*s*

[Gjest lurer på det meste]

En venninne av meg løste problemene veldig effektivt med tenåringene sine. Hun var møkk lei av å mase på unger som ikke ville høre. Hun sluttet bare å "mase", enkelt og greit og gjorde ikke det de skulle gjøre selv for dem.

Resultatet var at de ikke ble vekket om morgenen, at klærne deres ikke ble vasket fordi de ikke la de i skittentøyskurven, at tallerknene deres ble stående uvasket der de satt de, at de ikke ble påminnet avtaler og hjemmearbeide osv. På under en uke hadde hun samarbeidsvillige og lydhøre barn )

[Gjest Tenåringsmom]

Og jeg har tre tenåringer fra 13-18 og er enig med deg! men enkelt er det jo ikke.

[PieLill]

'' 1. Gi han maks tre beskjeder i døgnet. De må være klare, enkle og følges opp.''

Dersom du bor sammen med en sløv fjortenåring, så skal det noe til å ikke måtte gi mer enn tre beskjeder i døgnet. Hva skal nedprioriteres? Ikke vekke om morgenen, ikke minne på å låse døra når han går, ikke si noe om lekser eller prøver, ikke si noe om pliktene i familien (som i seg selv godt kan innebære minst tre beskjeder daglig til en som utnytter mulighetene til å slippe), ikke si noe om at man ikke kan spille playstation eller se på tv 10 timer i døgnet?

Jeg tipper at moren ikke er opptatt av dine teoretiske råd, men derimot har lyst til å snakke om hvor frustrerende det av og til kan være å leve sammen med en ungdom. Du får trøste henne med at de fleste vokser opp til å bli ok personer - og at mesteparten av sløvheten og motstanden mot å gjøre det de skal, forsvinner med alderen.

''Dersom du bor sammen med en sløv fjortenåring, så skal det noe til å ikke måtte gi mer enn tre beskjeder i døgnet.''

Så sant. Trebeskjedskvoten er ofte brukt opp før den håpefulle er kommet i klærne om morgenen.

mvh

[PieLill]

''1. Gi han maks tre beskjeder i døgnet. De må være klare, enkle og følges opp.''

Poden er ikke evneveik. Han takler mer enn tre beskjeder i løpet av en dag. Han kan til og med forstå innskutte bisetninger. Kvoten er for øvrig brukt opp en gang på morrakvisten. Stå opp. Ta på reint undertøy. Kom deg ut døra. Og da har man ikke tatt tak i at fjortisen ikke har sett seg i speilet og funnet ut hvilken tilstand håret er i.

Tenåringer, ikke minst gutter, vet som regel å spille på hjelpeløshet og likegyldighet. De finner fort ut at det er en måte å trette ut foreldrene på for å få dem til å gjøre selv de mest banale ting for dem.

Det er et slit og stadig konfrontere slike ting. Og som regel finnes det ingen hurtigvirkende kur.

''2. Ikke hiss deg opp el. bli fornærmet om han protesterer el. sier stygge ting.''

Selvsagt kan man ikke la ungen være frekk og ufyselig som dovregubben. Man må sette grenser og kreve et minstemål av respekt. Veldig mye kan oversees, men noen absolutte grenser må det være.

Selv tenåringer trenger å bli møtt med omtrent den standarden som vil møte dem senere i livet. I dette inngår at du ikke kan si hva som helst til folk uten at det blir trøbbel.

''3. Lytt til det han har og si, snakk vennelig. Bli venn med han...''

Så langt det er mulig, ja. Men som regel er det ikke mulig å gjennomføre et 24/7 vennskap med en fjortis som blir dødelig fornærmet bare av å ikke få lov å slenge yttertøy og sko i døråpningen.

Det er foreldres sure jobb å stille krav og sette grenser som tidvis gjør dem til verdens absolutt mest upopulære mennesker.

''Etter dette får jeg høre "tror du det er så enkelt. Du har nå ikke barn selv..." o.s.v. Aaaaaaaaaaa. Hvorfor spør hun da?''

For det første har hun nok først og fremst ønsket å få ut damp, ikke søkt rådgivning hos deg. For det andre er løsningene du kommer med heller teoretiske og lettvindte og bærer preg av at du ikke selv har levd med barn over tid.

Punkt en til femhundreogsyttiåtte med tenåringer er ofte å gjøre det beste ut av det, bite tennene sammen og håpe det går seg til etter hvert.

Sannsynligvis gjør hun mange av de tingene du sier utenom å begrense seg til tre beskjeder om dagen, som er helt urealistisk. Og forhåpentligvis setter hun noen grenser for hva hun tillater poden å si.

Men det kan ta noen år før det virker.

Om du synes hun ringer for sent på kvelden og snakker for mye, ofte eller for lenge om dette, får du vurdere å ta det opp med henne.

Hvorfor hun ringer til deg gang etter gang, om du svarer med disse standardfrasene, vet jeg ikke. Det ville fått mange til å finne noen andre å snakke med slike ting om. Kanskje er hun veldig desperat.

mvh