Skulle ikke fortalt denne historien?

[Gjest tankeløs mamma?]

Jeg er usikker på om det var feil av meg å fortelle dette til snart 9-åringen min.

I går kikket vi i et atlas i forbindelse med skolearbeid. Vi tok for oss de forskjellige verdensdelene og pratet litt om hver av de. Da vi kom til Sør-Amerika og Chile, så kom jeg på historien om flystyrten i Andesfjellene i 1972 hvor de overlevende spiste de døde. Denne historien fortalte jeg til datteren min.

Hun ble litt mer sjokkert av dette enn jeg hadde sett for meg, pratet til og med om det nå i morges. Hun er ellers et veldig normalt barn på alle områder, hverken veldig tøff eller veldig sart. Jeg så derfor for meg at hun tålte denne historien.

Nå sitter jeg og lurer på om jeg har feilberegnet og vært helt på jordet og har skremt henne. Er det uhørt å fortelle denne historien til en 3. klassing?

[nitty-gritty]

Du har vel neppe skadet henne for livet, men jeg ville ikke fortalt denne historien til mitt barn. Han er syv i aar og saerdeles toeff naar det kommer til slike ting. Han finner det meste "interessant" og slettes ikke skummelt, men akkurat den historien handler om mennesker i den ytterste noed som maatte gjoere ekstreme handlinger for aa overleve. Slikt kan vente.

[EnolaGay]

Nei det var ikke feil. Men det er viktig at hun forstår hvorfor slike ting kan skje. Overlevelsesinstinktet hos mennesket er stort. At de som gjorde det også må leve med det de har gjort og at de tenker på det hver dag. Både med takknemlighet for livet og med sorg for å måtte gå så langt.

Vi lever ikke i en innpakka rosa verden. Unger må lære seg det. Men også forstå at det ikke betyr at dette kommer til å skje med dem selv i morgen. Det er årsaker bak slike ting.

Samt tryggheten med at du er jo der, pappa er jo der. Vi kan ha medfølelse. Vi kan være takknemlige for at vi bor et sted hvor det er trygt og godt. Men vi kan ikke hindre katastrofer. Eller late som de ikke skjer.

[laban]

Du fortalte sikkert ingen ekle detaljer, så det går nok bra. Du kan jo benytte anledningen til å minne om at i helt ekstreme situasjoner kan mennesker gjøre ekstreme ting, uten at dette er noe som skjer eller som man er redd for til daglig.

I utgangspunktet ville jeg ventet med slike helt spesielle historier til de spør om ting av typen "går det an å spise andre mennesker?". Og selvsagt tilpasset svaret veldig til alder og modenhet.

Digresjon: Jeg husker min fremmelige, verbale datter spurte "er det noen som forlater barna sine?" midt i den perioden hun syntes det var skummelt å være alene. Aner ikke hvor hun hadde fått det verbet fra, og spørsmålet bare kom uten noen opplagt foranledning. Jeg husker ikke helt hvordan jeg vred meg unna, men jeg fortalte ikke at det er flere millioner på verdensbasis...

[jubalong70]

Nei, jeg synes ikke det er uhørt å fortelle den historien. Bare være klar til å svare på evt. spørsmål som måtte komme.

[tonie]

Sånt skjer;) Jeg ville nok ikke fortalt den, men min 3-klassing er en grubler av natur, og kan finne på å ligge våken om nettene etter å ha sett eller hørt noe skummelt.

Snakk litt mer med henne om det hele, og la henne spørre seg tom. Det går nok bra, tenker jeg.

[Gjest Psyk av alt]

Som tonie skriver, sånt skjer. Det går nok bra, jeg hadde kunnet gjøre det samme.

Da sønnen min var tre år leste jeg om mummitrollet og hufsa for ham. Det har blitt et av hans barndomstraumer. Han ble altså totalt livredd. Gud jeg angret, hadde ikke sett form meg at han skulle reagere slik.