Sitte to og to på skolen - rolige/urolige elever

[Persille1365381127]

Valentinedag har vi aldri feiret, men kanskje vi skulle det i år? Ja, vi trenger definitivt noe tid for oss selv. God idé! Ellers så skal vi på hyttetur i helga sammen emd en familie (de med tivllinger på fem, som alle ungene trives sammen med) - så jeg håper det blir fint.

I dag sa hun noe jeg ble veldig glad for: "X er min venn" - og det har hun ikke sagt siden før jul. Da svarte jeg at hun må ta godt vare på X og at de må være greie med hverandre. X har ringt henne tre morgener på rad nå, og de har tatt følge til skolen.

Jeg er spent på kinoen. Håper de koser seg, og at de kan ta det med seg videre i hverdagen.

Så bra!! Det skal bare ett forståelsesfullt barn til for å finne en venn

[Gjest prust]

Så bra!! Det skal bare ett forståelsesfullt barn til for å finne en venn

Kinoopplaget var vellykket. De var på butikken sammen rett etter jobb og tok følge hjem etterpå. De ringte meg og tøyset og tullet med hverandre slik de gjorde for inntil ett år siden. Det var så godt å høre!

Riktignok hadde jenta mi på turen fra butikken sagt noe dumt, slik at venninna ble lei seg og begynte å grine - men alt var ok da jeg kom hjem fra jobb.

De var blide og fornøyde da jeg kom og hentet dem. Håper det varer en stund :-)

[Gjest pedagog osv.]

Du misforsto meg hvis du trodde jeg mente at den skoleerfaringen alle har, gjør hvermansen til like god lærer som de som er pedagoger. Jeg mente det bare som en forklaring på hvorfor alle synser så intenst om akkurat skole og lærere. Det er nødvendigvis fler med "brukererfaring" fra skolen enn fra f.eks. fengselsvesenet.

Mitt inntrykk er at folk flest fremdeles har respekt for lærerne og jobben de gjør. De er kanskje ikke i noen særstilling autoritetsmessig lenger, men det er jo ikke presten og lensmannen heller - folk synser om og retter kritikk mot dem også. Heldigvis har samfunnet blitt åpnere på den måten.

Hvis man legger sammen sin egen skoletid og 2 - 3 barns, rekker de fleste å møte en rekke forskjellige lærere. Jeg tror aldri jeg har møtt noen foreldre som ikke har respekt for at lærere også er mennesker og at det som regel er en tanke bak også de tingene vi kan stusse over. Men det må være lov - som i den saken denne tråden handler om - å etterlyse en forklaring, nettopp fordi vi vet at vi ikke alltid får hele saken presentert av barna.

Jeg er fra en familie full av lærere og har også ped., hvis det har noen betydning.

Hadde jeg vært trådstarter, ville jeg nok definitivt spurt kontaktlærer om dette.

Det er et utall faktorer som kan ha sitt å si, og her inne vet vi jo bare at klassen består av "rolige" og "urolige" elever. Som i enhver klasse jeg har vært i.

[laban]

Hadde jeg vært trådstarter, ville jeg nok definitivt spurt kontaktlærer om dette.

Det er et utall faktorer som kan ha sitt å si, og her inne vet vi jo bare at klassen består av "rolige" og "urolige" elever. Som i enhver klasse jeg har vært i.

Trådstarter har jo planer om å spørre, hun vil bare høre om andre har erfaringer fra liknende situasjoner først. Så antakelig ordner det seg.

[Persille1365381127]

Kinoopplaget var vellykket. De var på butikken sammen rett etter jobb og tok følge hjem etterpå. De ringte meg og tøyset og tullet med hverandre slik de gjorde for inntil ett år siden. Det var så godt å høre!

Riktignok hadde jenta mi på turen fra butikken sagt noe dumt, slik at venninna ble lei seg og begynte å grine - men alt var ok da jeg kom hjem fra jobb.

De var blide og fornøyde da jeg kom og hentet dem. Håper det varer en stund :-)

Jo, men alle sier jo dumme ting iblant. Det som teller er om man har evnen til å rydde opp i det etter seg, og det hadde de jo åpenbart

Hyggelig å høre at det gikk bra!

[Gjest prust]

Jo, men alle sier jo dumme ting iblant. Det som teller er om man har evnen til å rydde opp i det etter seg, og det hadde de jo åpenbart

Hyggelig å høre at det gikk bra!

Jenta mi pleier å ringe meg når hun kommer fra skolen. Det gjorde hun også i dag - og i dag hadde kino-venninna blitt med henne hjem :-))))

Jeg ble så glad at jeg kjenner klumpen i halsen... Håper de får et par fine timer sammen nå.

[Persille1365381127]

Jenta mi pleier å ringe meg når hun kommer fra skolen. Det gjorde hun også i dag - og i dag hadde kino-venninna blitt med henne hjem :-))))

Jeg ble så glad at jeg kjenner klumpen i halsen... Håper de får et par fine timer sammen nå.

Så bra!!

Og ekstra hyggelig om dette var noe de avtalte selv, da :D

[Gjest prust]

Så bra!!

Og ekstra hyggelig om dette var noe de avtalte selv, da :D

Ja - de hadde det visst fint sammen en times tid.

Da vi skulle spise middag ble det imidlertid rabalder. Hun hadde lovet å ta ut av oppvaskmaskinen og sette inn det som var skittent, noe hun ikke hadde gjort. Så mens vi ventet på middagen gjorde hun dette. Begynte å si at hun ikke ville på speideren, ikke ville gjøre lekser, at vi var rverdens dummeste foreldre osv. Særlig kjeftet hun på meg. Jeg husker ikke alt hun sa, men hun gir seg ikke, og forstår ikke når det er nok.

Jeg orket ikke krangle, og sa omtrent ingenting. Men mannen min synes hun er så frekk i munnen mot meg - så han ble sint, og ordentlig opprørt. Hun hylte og gikk og la seg - og han gikk fra bordet. Så satt vi tre andre igjen. Hun skulle jo på speideren, så jeg gikk og hentet henne, fikk i henne mat, og vasket fjeset hennes og fikk henne på speideren. Hun ropte unnskyld til faren i det hun gikk, og gav meg klem da hun gikk ut av bilen.

Mannnen min har vært helt gåen i hele kveld, han har sovet i flere timer. Jeg er bekymret for både ham og jenta. Er glad vi skal på ABUP på fredag...

[Persille1365381127]

Ja - de hadde det visst fint sammen en times tid.

Da vi skulle spise middag ble det imidlertid rabalder. Hun hadde lovet å ta ut av oppvaskmaskinen og sette inn det som var skittent, noe hun ikke hadde gjort. Så mens vi ventet på middagen gjorde hun dette. Begynte å si at hun ikke ville på speideren, ikke ville gjøre lekser, at vi var rverdens dummeste foreldre osv. Særlig kjeftet hun på meg. Jeg husker ikke alt hun sa, men hun gir seg ikke, og forstår ikke når det er nok.

Jeg orket ikke krangle, og sa omtrent ingenting. Men mannen min synes hun er så frekk i munnen mot meg - så han ble sint, og ordentlig opprørt. Hun hylte og gikk og la seg - og han gikk fra bordet. Så satt vi tre andre igjen. Hun skulle jo på speideren, så jeg gikk og hentet henne, fikk i henne mat, og vasket fjeset hennes og fikk henne på speideren. Hun ropte unnskyld til faren i det hun gikk, og gav meg klem da hun gikk ut av bilen.

Mannnen min har vært helt gåen i hele kveld, han har sovet i flere timer. Jeg er bekymret for både ham og jenta. Er glad vi skal på ABUP på fredag...

Så fint at de hadde det hyggelig, da har det løsnet noe der i hvertfall

''Da vi skulle spise middag ble det imidlertid rabalder. Hun hadde lovet å ta ut av oppvaskmaskinen og sette inn det som var skittent, noe hun ikke hadde gjort. Så mens vi ventet på middagen gjorde hun dette. Begynte å si at hun ikke ville på speideren, ikke ville gjøre lekser, at vi var rverdens dummeste foreldre osv. Særlig kjeftet hun på meg. Jeg husker ikke alt hun sa, men hun gir seg ikke, og forstår ikke når det er nok.''

Det er mulig jeg tar feil, men er det et slags mønster i dette? At hun blir slik etter at noe som var hyggelig tar slutt, eller når hun må gjøre noe hun ikke opplever som hyggelig? At hun reagerer verbalt på en negativ følelse/opplevelse?

Niåringen min er jo også sånn som dette innimellom, gjerne når hun er sliten - eller når hun blir fordi hun "tvinges" til å gjøre noe hun ikke egentlig vil (tømme oppvaskmaskinen). Forskjellen på min og din er at min stopper når jeg smeller tilbake, fordi hun hører på stemmen min at det ikke er noen god plan å fortsette. Om jeg ikke sier noe fortsetter hun til hun blir lei. Og din tar ikke de signalene.

Det er mulig jeg er helt på viddene her nå altså, men jeg lurer på om det ville blitt annerledes om det var en annen tilnærming til oppgaven? Typisk noe i måten hun blir bedt om/minnet på at hun må tømme oppvaskmaskinen?

Det fjerner jo ikke det faktum at hun ikke gir seg da, men jeg tenkte mer for å unngå situasjonen i sin helhet.

''Jeg orket ikke krangle, og sa omtrent ingenting. Men mannen min synes hun er så frekk i munnen mot meg - så han ble sint, og ordentlig opprørt. Hun hylte og gikk og la seg - og han gikk fra bordet. Så satt vi tre andre igjen.''

Han synes hun var frekk, synes du hun var det? Reagerte han med rette?

Jeg synes vel ikke han reagerte helt riktig her for å være helt ærlig... (selv om jeg skjønner at han er drittlei og terskelen er lav, osv)

''Hun skulle jo på speideren, så jeg gikk og hentet henne, fikk i henne mat, og vasket fjeset hennes og fikk henne på speideren. Hun ropte unnskyld til faren i det hun gikk, og gav meg klem da hun gikk ut av bilen.''

Positivt: hun har skjønt at hun ikke reagerte akseptabelt, hun ba om unnskyldning! De små tingene Ga du/dere henne noe kred for dette? At hun faktisk ba om unnskyldning?

Jeg vet ikke om jeg ville rost et annet barn for dette, men fordi situasjonen er som den er for dere - så synes jeg det er positivt at hun ber om unnskyldning på eget initiativ

''Mannnen min har vært helt gåen i hele kveld, han har sovet i flere timer. Jeg er bekymret for både ham og jenta. Er glad vi skal på ABUP på fredag...''

Jeg har tidligere kommentert at jeg beundrer at du holder ut, men jeg tror du skal ta disse signalene på alvor. Jeg tror dere trenger litt tid alene som par, og jeg tror faren trenger å bruke tid på noe som tilfører ham energi. Se om dere kan finne noe som gjør ham glad og opplagt, som ikke handler om familien - men om ham, eller dere som voksne.

[Gjest prust]

Så fint at de hadde det hyggelig, da har det løsnet noe der i hvertfall

''Da vi skulle spise middag ble det imidlertid rabalder. Hun hadde lovet å ta ut av oppvaskmaskinen og sette inn det som var skittent, noe hun ikke hadde gjort. Så mens vi ventet på middagen gjorde hun dette. Begynte å si at hun ikke ville på speideren, ikke ville gjøre lekser, at vi var rverdens dummeste foreldre osv. Særlig kjeftet hun på meg. Jeg husker ikke alt hun sa, men hun gir seg ikke, og forstår ikke når det er nok.''

Det er mulig jeg tar feil, men er det et slags mønster i dette? At hun blir slik etter at noe som var hyggelig tar slutt, eller når hun må gjøre noe hun ikke opplever som hyggelig? At hun reagerer verbalt på en negativ følelse/opplevelse?

Niåringen min er jo også sånn som dette innimellom, gjerne når hun er sliten - eller når hun blir fordi hun "tvinges" til å gjøre noe hun ikke egentlig vil (tømme oppvaskmaskinen). Forskjellen på min og din er at min stopper når jeg smeller tilbake, fordi hun hører på stemmen min at det ikke er noen god plan å fortsette. Om jeg ikke sier noe fortsetter hun til hun blir lei. Og din tar ikke de signalene.

Det er mulig jeg er helt på viddene her nå altså, men jeg lurer på om det ville blitt annerledes om det var en annen tilnærming til oppgaven? Typisk noe i måten hun blir bedt om/minnet på at hun må tømme oppvaskmaskinen?

Det fjerner jo ikke det faktum at hun ikke gir seg da, men jeg tenkte mer for å unngå situasjonen i sin helhet.

''Jeg orket ikke krangle, og sa omtrent ingenting. Men mannen min synes hun er så frekk i munnen mot meg - så han ble sint, og ordentlig opprørt. Hun hylte og gikk og la seg - og han gikk fra bordet. Så satt vi tre andre igjen.''

Han synes hun var frekk, synes du hun var det? Reagerte han med rette?

Jeg synes vel ikke han reagerte helt riktig her for å være helt ærlig... (selv om jeg skjønner at han er drittlei og terskelen er lav, osv)

''Hun skulle jo på speideren, så jeg gikk og hentet henne, fikk i henne mat, og vasket fjeset hennes og fikk henne på speideren. Hun ropte unnskyld til faren i det hun gikk, og gav meg klem da hun gikk ut av bilen.''

Positivt: hun har skjønt at hun ikke reagerte akseptabelt, hun ba om unnskyldning! De små tingene Ga du/dere henne noe kred for dette? At hun faktisk ba om unnskyldning?

Jeg vet ikke om jeg ville rost et annet barn for dette, men fordi situasjonen er som den er for dere - så synes jeg det er positivt at hun ber om unnskyldning på eget initiativ

''Mannnen min har vært helt gåen i hele kveld, han har sovet i flere timer. Jeg er bekymret for både ham og jenta. Er glad vi skal på ABUP på fredag...''

Jeg har tidligere kommentert at jeg beundrer at du holder ut, men jeg tror du skal ta disse signalene på alvor. Jeg tror dere trenger litt tid alene som par, og jeg tror faren trenger å bruke tid på noe som tilfører ham energi. Se om dere kan finne noe som gjør ham glad og opplagt, som ikke handler om familien - men om ham, eller dere som voksne.

''Så fint at de hadde det hyggelig, da har det løsnet noe der i hvertfall :)''

Ja, vi klarer å glede oss over de bittesmå tingene, og prøver så godt vi kan å ikke gå helt i kjelleren for hver nedtur. I dag har hun vært i veldig godt humør. Hun er utrolig grei om morgenen nå i forhold til tidligere - står opp selv halv syv, dusjer og kler seg uten at vi maser, og ganske ofte dekker hun bordet uten at vi spør. Og vi roser for dette. Hun er litt treg på den siste biten (pusse tenner, gre håret, pakke sekken og ta på utetøy), men det er lite i forhold til tidligere.

''Det er mulig jeg tar feil, men er det et slags mønster i dette? At hun blir slik etter at noe som var hyggelig tar slutt, eller når hun må gjøre noe hun ikke opplever som hyggelig? At hun reagerer verbalt på en negativ følelse/opplevelse?''

Ja, når du sier det, så er det vel ofte slik. At hun ikke klarer å bevare den gode stemningen når det gode/gøye er slutt, og det vanlige/kjedelige er tilbake. Men det å ta ut oppvaskmaskinen er ikke det verste hun gjør, så jeg vet ikke helt hvorfor det ble så rabalder ut fra den episoden. Men det kan være en reaksjon på at hun faktisk hadde hatt det fint med venninne etter skolen.

''Niåringen min er jo også sånn som dette innimellom, gjerne når hun er sliten - eller når hun blir fordi hun "tvinges" til å gjøre noe hun ikke egentlig vil (tømme oppvaskmaskinen). Forskjellen på min og din er at min stopper når jeg smeller tilbake, fordi hun hører på stemmen min at det ikke er noen god plan å fortsette. Om jeg ikke sier noe fortsetter hun til hun blir lei. Og din tar ikke de signalene. ''

Ofte smeller jeg jo tilbake, men jeg prøver å legge bånd på meg og ikke kjefte så mye. Jeg ønsker jo ikke å være ei kjeftesmelle. Og prøver å tenke "pick your fights" - men det er vanskelig å balansere. Mi jente blir ikke lei dersom hun ikke får motstand og fortsetter veldig lenge. Hun stopper vanligvis når jeg har sagt ting tre-fire-fem-seks ganger (alltid først i vanlig stemme en gang eller to) - men gir seg først når jeg blir ordentlig sint.

''Det er mulig jeg er helt på viddene her nå altså, men jeg lurer på om det ville blitt annerledes om det var en annen tilnærming til oppgaven? Typisk noe i måten hun blir bedt om/minnet på at hun må tømme oppvaskmaskinen?''

Jo - der kan vi sikkert forbedre oss. Vi hadde sagt på morgenen at hun skulle gjøre det rett etter skolen. Fordi venninna var med hjem, så hadde hun ikke gjort det (og det var jo greit nok, men hun kunne jo ha gjort det når venninna var gått), og da sa vi bestemt til henne at nå måtte hun gjøre det mens vi ventet på middagen. Vi var ikke sinte da, og hun var heller ikke så fryktelig negativ fra begynnelsen. Men det ballet bare på seg.

''Han synes hun var frekk, synes du hun var det? Reagerte han med rette?''

Ja, jeg er helt enig med ham. Hun var fryktelig frekk i munnen. Hun sier mange ganger om dagen tiol meg: "Ro deg ned nå, mamma" - og "Ikke vær så sint" - bare jeg snakker med vanlig stemme og ikke kose-stemme (altså ikke sint i det hele tatt).

Mannen min blir frustrert fordi han føler at når jeg ikke sier så mye i mot henne, så blir han den stor stygge ulven, fordi han vil ikke akseptere at hun prater slik til meg. Jeg tenker vel slik at jeg har så mange kontroverser med henne i løpet av dagen, at av og til orker jeg bare ikke - og lukker nærmest ørene og bare lar henne holde på. I og med at jeg er mer sammen med henne i løpet av døgnet enn ham, så blir det jo mer kjefting på meg dersom jeg skulle sette grenser hver eneste gang. Forstår du hva jeg mener?

''Positivt: hun har skjønt at hun ikke reagerte akseptabelt, hun ba om unnskyldning! De små tingene Ga du/dere henne noe kred for dette? At hun faktisk ba om unnskyldning?''

Jeg ble veldig overrasket da hun ropte UNNSKYLD til ham, men sa ikke noe akkurat da (jeg ble vel litt vippet av pinnen). Men i bilen sa jeg til henne at det var fint hun sa unnskyld. Og hun var veldig kosete og glad da hun kom fra speideren og la seg oppå pappaen på sofaen og ville kose med ham (hun var i bilen hjem veldig spent på om han var sint, om han var lei seg, om han hadde grint). Vi snakket ikke noe mer om det som skjedde ved middagen. Det kunne vi slevsagt ha gjort, men følte vel at det ble litt voldsomt.

''Jeg vet ikke om jeg ville rost et annet barn for dette, men fordi situasjonen er som den er for dere - så synes jeg det er positivt at hun ber om unnskyldning på eget initiativ :)''

Ja, jeg innser at vi må rose henne på et annet nivå enn de to andre. De andre oppfører seg slik de skal stort sett uten at vi trenger å si noe, og de får heller ikke så voldsomt ros for det (innimellom gjør de jo det da). For noen år siden hadde hun vanskelig med å ta i mot komplementer - det har vi jobbet med, og nå sier hun "tusen takk" hvois noen sier noe fint til henne.

''Jeg har tidligere kommentert at jeg beundrer at du holder ut, men jeg tror du skal ta disse signalene på alvor. Jeg tror dere trenger litt tid alene som par, og jeg tror faren trenger å bruke tid på noe som tilfører ham energi. Se om dere kan finne noe som gjør ham glad og opplagt, som ikke handler om familien - men om ham, eller dere som voksne.''

Innimellom er jeg drittlei. Drittlei av et barn som oppfører seg dumt, drittlei av meg selv som ikke klarer å la være å kjefte, drittlei av en mann som jobber mye og som alltid er sliten.

Men vi har jo jobbet mye med forholdet og familien de to siste årene. Og vi vet begge to at vi har mye veldig rikt sammen. Og vi vet jo at vi trenger tid sammen som voksne. Jeg prøvde faktisk å få barnevakt til i går kveld slik at vi kunne gå ut - men barnevakten kunne ikke :-( Nå skal vi i en 40 års dag til ei god venninne neste helg - og det gleder vi oss til. Men vi kunne sikkert bli mye flinkere til å gjøre noe sammen. Veldig mye av fritiden går med til ungenes aktiviteter, eller til å ta oss inn igjen etter travle arbeidsdager....

[Persille1365381127]

''Så fint at de hadde det hyggelig, da har det løsnet noe der i hvertfall :)''

Ja, vi klarer å glede oss over de bittesmå tingene, og prøver så godt vi kan å ikke gå helt i kjelleren for hver nedtur. I dag har hun vært i veldig godt humør. Hun er utrolig grei om morgenen nå i forhold til tidligere - står opp selv halv syv, dusjer og kler seg uten at vi maser, og ganske ofte dekker hun bordet uten at vi spør. Og vi roser for dette. Hun er litt treg på den siste biten (pusse tenner, gre håret, pakke sekken og ta på utetøy), men det er lite i forhold til tidligere.

''Det er mulig jeg tar feil, men er det et slags mønster i dette? At hun blir slik etter at noe som var hyggelig tar slutt, eller når hun må gjøre noe hun ikke opplever som hyggelig? At hun reagerer verbalt på en negativ følelse/opplevelse?''

Ja, når du sier det, så er det vel ofte slik. At hun ikke klarer å bevare den gode stemningen når det gode/gøye er slutt, og det vanlige/kjedelige er tilbake. Men det å ta ut oppvaskmaskinen er ikke det verste hun gjør, så jeg vet ikke helt hvorfor det ble så rabalder ut fra den episoden. Men det kan være en reaksjon på at hun faktisk hadde hatt det fint med venninne etter skolen.

''Niåringen min er jo også sånn som dette innimellom, gjerne når hun er sliten - eller når hun blir fordi hun "tvinges" til å gjøre noe hun ikke egentlig vil (tømme oppvaskmaskinen). Forskjellen på min og din er at min stopper når jeg smeller tilbake, fordi hun hører på stemmen min at det ikke er noen god plan å fortsette. Om jeg ikke sier noe fortsetter hun til hun blir lei. Og din tar ikke de signalene. ''

Ofte smeller jeg jo tilbake, men jeg prøver å legge bånd på meg og ikke kjefte så mye. Jeg ønsker jo ikke å være ei kjeftesmelle. Og prøver å tenke "pick your fights" - men det er vanskelig å balansere. Mi jente blir ikke lei dersom hun ikke får motstand og fortsetter veldig lenge. Hun stopper vanligvis når jeg har sagt ting tre-fire-fem-seks ganger (alltid først i vanlig stemme en gang eller to) - men gir seg først når jeg blir ordentlig sint.

''Det er mulig jeg er helt på viddene her nå altså, men jeg lurer på om det ville blitt annerledes om det var en annen tilnærming til oppgaven? Typisk noe i måten hun blir bedt om/minnet på at hun må tømme oppvaskmaskinen?''

Jo - der kan vi sikkert forbedre oss. Vi hadde sagt på morgenen at hun skulle gjøre det rett etter skolen. Fordi venninna var med hjem, så hadde hun ikke gjort det (og det var jo greit nok, men hun kunne jo ha gjort det når venninna var gått), og da sa vi bestemt til henne at nå måtte hun gjøre det mens vi ventet på middagen. Vi var ikke sinte da, og hun var heller ikke så fryktelig negativ fra begynnelsen. Men det ballet bare på seg.

''Han synes hun var frekk, synes du hun var det? Reagerte han med rette?''

Ja, jeg er helt enig med ham. Hun var fryktelig frekk i munnen. Hun sier mange ganger om dagen tiol meg: "Ro deg ned nå, mamma" - og "Ikke vær så sint" - bare jeg snakker med vanlig stemme og ikke kose-stemme (altså ikke sint i det hele tatt).

Mannen min blir frustrert fordi han føler at når jeg ikke sier så mye i mot henne, så blir han den stor stygge ulven, fordi han vil ikke akseptere at hun prater slik til meg. Jeg tenker vel slik at jeg har så mange kontroverser med henne i løpet av dagen, at av og til orker jeg bare ikke - og lukker nærmest ørene og bare lar henne holde på. I og med at jeg er mer sammen med henne i løpet av døgnet enn ham, så blir det jo mer kjefting på meg dersom jeg skulle sette grenser hver eneste gang. Forstår du hva jeg mener?

''Positivt: hun har skjønt at hun ikke reagerte akseptabelt, hun ba om unnskyldning! De små tingene Ga du/dere henne noe kred for dette? At hun faktisk ba om unnskyldning?''

Jeg ble veldig overrasket da hun ropte UNNSKYLD til ham, men sa ikke noe akkurat da (jeg ble vel litt vippet av pinnen). Men i bilen sa jeg til henne at det var fint hun sa unnskyld. Og hun var veldig kosete og glad da hun kom fra speideren og la seg oppå pappaen på sofaen og ville kose med ham (hun var i bilen hjem veldig spent på om han var sint, om han var lei seg, om han hadde grint). Vi snakket ikke noe mer om det som skjedde ved middagen. Det kunne vi slevsagt ha gjort, men følte vel at det ble litt voldsomt.

''Jeg vet ikke om jeg ville rost et annet barn for dette, men fordi situasjonen er som den er for dere - så synes jeg det er positivt at hun ber om unnskyldning på eget initiativ :)''

Ja, jeg innser at vi må rose henne på et annet nivå enn de to andre. De andre oppfører seg slik de skal stort sett uten at vi trenger å si noe, og de får heller ikke så voldsomt ros for det (innimellom gjør de jo det da). For noen år siden hadde hun vanskelig med å ta i mot komplementer - det har vi jobbet med, og nå sier hun "tusen takk" hvois noen sier noe fint til henne.

''Jeg har tidligere kommentert at jeg beundrer at du holder ut, men jeg tror du skal ta disse signalene på alvor. Jeg tror dere trenger litt tid alene som par, og jeg tror faren trenger å bruke tid på noe som tilfører ham energi. Se om dere kan finne noe som gjør ham glad og opplagt, som ikke handler om familien - men om ham, eller dere som voksne.''

Innimellom er jeg drittlei. Drittlei av et barn som oppfører seg dumt, drittlei av meg selv som ikke klarer å la være å kjefte, drittlei av en mann som jobber mye og som alltid er sliten.

Men vi har jo jobbet mye med forholdet og familien de to siste årene. Og vi vet begge to at vi har mye veldig rikt sammen. Og vi vet jo at vi trenger tid sammen som voksne. Jeg prøvde faktisk å få barnevakt til i går kveld slik at vi kunne gå ut - men barnevakten kunne ikke :-( Nå skal vi i en 40 års dag til ei god venninne neste helg - og det gleder vi oss til. Men vi kunne sikkert bli mye flinkere til å gjøre noe sammen. Veldig mye av fritiden går med til ungenes aktiviteter, eller til å ta oss inn igjen etter travle arbeidsdager....

''Hun sier mange ganger om dagen tiol meg: "Ro deg ned nå, mamma" - og "Ikke vær så sint" - bare jeg snakker med vanlig stemme og ikke kose-stemme (altså ikke sint i det hele tatt). ''

Det sier faktisk sambo og datteren til meg også, og jeg hater det. Det kan godt hende jeg var litt kort i beskjeden, men jeg gidder jo ikke legge på meg smørsmiskestemmen om jeg bare skal be noen ta ut av oppvaskmaskinen liksom...

''Innimellom er jeg drittlei. Drittlei av et barn som oppfører seg dumt, drittlei av meg selv som ikke klarer å la være å kjefte, drittlei av en mann som jobber mye og som alltid er sliten.''

Du vet at det er greit å være drittlei, eller? At det er greit å klage, kjefte, grine og sutre? For det er det Du kan når som helst sette deg ned og klage til meg hvertfall, det er HELT greit. Ikke fordi jeg har en enorm mengde positiv energi å tilby deg, men fordi det er så befriende deilig for meg å snakke med noen om noe annet enn det som foregår her. Ikke at jeg unner deg vondt (det skjønte du!), men egentlig er du bare grei mot meg når du klager litt

Ang. mannen: Kanskje han også må velge litt... Kanskje han ikke kan få i pose og sekk? Kanskje det er på tide at han innser at han ikke kan jobbe like mye som han gjør nå, og samtidig ivareta forhold, familie og barn? Jeg vet ingenting om arbeidssituasjonen hans, så jeg vet ikke om han "må" jobbe eller vil jobbe - men kanskje han må trappe ned litt. I det minste forholde seg til normale arbeidstider, og la alt annet ligge en periode. Og kanskje han også må gjøre noe med kompisene eller annet som tilfører ham positiv energi utenfor familien.

Jeg skjønner at dere prioriterer familie, men kanskje dere skal forsøke å prioritere dere selv litt hver for dere, og dere som par - før dere prioriterer familien akkurat nå? Kanskje dere skal gjøre en ting hver alene og en ting sammen for hver femte familieting dere gjør eller noe? Noe avveksling må dere hvertfall ha, det er ganske åpenbart.

Hvordan gikk det med observasjonen og møtet med psykologen sist uke?

[Gjest prust]

''Hun sier mange ganger om dagen tiol meg: "Ro deg ned nå, mamma" - og "Ikke vær så sint" - bare jeg snakker med vanlig stemme og ikke kose-stemme (altså ikke sint i det hele tatt). ''

Det sier faktisk sambo og datteren til meg også, og jeg hater det. Det kan godt hende jeg var litt kort i beskjeden, men jeg gidder jo ikke legge på meg smørsmiskestemmen om jeg bare skal be noen ta ut av oppvaskmaskinen liksom...

''Innimellom er jeg drittlei. Drittlei av et barn som oppfører seg dumt, drittlei av meg selv som ikke klarer å la være å kjefte, drittlei av en mann som jobber mye og som alltid er sliten.''

Du vet at det er greit å være drittlei, eller? At det er greit å klage, kjefte, grine og sutre? For det er det Du kan når som helst sette deg ned og klage til meg hvertfall, det er HELT greit. Ikke fordi jeg har en enorm mengde positiv energi å tilby deg, men fordi det er så befriende deilig for meg å snakke med noen om noe annet enn det som foregår her. Ikke at jeg unner deg vondt (det skjønte du!), men egentlig er du bare grei mot meg når du klager litt

Ang. mannen: Kanskje han også må velge litt... Kanskje han ikke kan få i pose og sekk? Kanskje det er på tide at han innser at han ikke kan jobbe like mye som han gjør nå, og samtidig ivareta forhold, familie og barn? Jeg vet ingenting om arbeidssituasjonen hans, så jeg vet ikke om han "må" jobbe eller vil jobbe - men kanskje han må trappe ned litt. I det minste forholde seg til normale arbeidstider, og la alt annet ligge en periode. Og kanskje han også må gjøre noe med kompisene eller annet som tilfører ham positiv energi utenfor familien.

Jeg skjønner at dere prioriterer familie, men kanskje dere skal forsøke å prioritere dere selv litt hver for dere, og dere som par - før dere prioriterer familien akkurat nå? Kanskje dere skal gjøre en ting hver alene og en ting sammen for hver femte familieting dere gjør eller noe? Noe avveksling må dere hvertfall ha, det er ganske åpenbart.

Hvordan gikk det med observasjonen og møtet med psykologen sist uke?

Takk for alt du skriver. Veldig godt å kunne få ut litt frustrasjon til deg.

Dagen i dag har ikke vært noe grei, men det har ikke tiåringen noen skyld i. Mamma ble lagt inn på sykehuset, og vi var redd for at det var hjerteinfarkt. Det var det heldigvis ikke, men hun har hatt sterke brystsmerter i snart ett døgn, som de ikke finner årsaken til. Det kom så plutselig, og jeg er redd for å miste henne. Og sliten.

Nå skal jeg legge meg,

[Persille1365381127]

Takk for alt du skriver. Veldig godt å kunne få ut litt frustrasjon til deg.

Dagen i dag har ikke vært noe grei, men det har ikke tiåringen noen skyld i. Mamma ble lagt inn på sykehuset, og vi var redd for at det var hjerteinfarkt. Det var det heldigvis ikke, men hun har hatt sterke brystsmerter i snart ett døgn, som de ikke finner årsaken til. Det kom så plutselig, og jeg er redd for å miste henne. Og sliten.

Nå skal jeg legge meg,

Hm, følelsen av at det alltid er noe. Er det ikke ungene, så er det noe annet som skjer... Det kan liksom aldri bare gå på skinner og ende lykkelig, det MÅ skje noe hele tiden. En altoppslukende følelse, og veldig lett å bli motløs når hver dag er full av nye sånne hendelser.

Håper du har sovet godt, og at du har fått bedre tilbakemeldinger om moren din

[Gjest prust]

Hm, følelsen av at det alltid er noe. Er det ikke ungene, så er det noe annet som skjer... Det kan liksom aldri bare gå på skinner og ende lykkelig, det MÅ skje noe hele tiden. En altoppslukende følelse, og veldig lett å bli motløs når hver dag er full av nye sånne hendelser.

Håper du har sovet godt, og at du har fått bedre tilbakemeldinger om moren din

Ja, fikk melding fra henne i morges om at hun hadde sovet godt og at smertene var borte. Heldigvis. Men jeg håper de finner ut av hva det var.

Var nettopp hos tannlegen. Da han sa det var to store hull, holdt jeg på å begynne og grine. Ikke fordi det er vondt, men fordi jeg har så dårlige tenner, og dette kom på toppen av alt.

Men sånn er livet - noen perioder går uten problemer, og noen perioder toppes med problemer, som du sier. Kommer vel gjennom denne perioden og.

Madagaskarturen vår henger i en tynn tråd nå, når mamma ble syk - men vi får høre hva legene sier til det...

[Persille1365381127]

Ja, fikk melding fra henne i morges om at hun hadde sovet godt og at smertene var borte. Heldigvis. Men jeg håper de finner ut av hva det var.

Var nettopp hos tannlegen. Da han sa det var to store hull, holdt jeg på å begynne og grine. Ikke fordi det er vondt, men fordi jeg har så dårlige tenner, og dette kom på toppen av alt.

Men sånn er livet - noen perioder går uten problemer, og noen perioder toppes med problemer, som du sier. Kommer vel gjennom denne perioden og.

Madagaskarturen vår henger i en tynn tråd nå, når mamma ble syk - men vi får høre hva legene sier til det...

Noen ganger så tror jeg at jeg er født under en uheldig stjerne eller noe. At det er skjebnebestemt at ting ikke skal gå bra, eller smertefritt for meg.

Men, og jeg har brukt mye tid til å tenke på dette, jeg tror det handler om at du stikker deg mer frem enn andre....

For det første: du har valgt å ta kampen om barnet ditt. Ikke fordi det er moro, lettvint, eller opplagt - men fordi du må, for å hjelpe henne. Du må finne den veien dere må gå for at hun skal få et godt utgangspunkt for resten av livet sitt. Du kunne valgt å tenke at hun var en drittunge, lent deg tilbake, drukket kaffe - og gledet deg til hun flytter hjemmefra. Det ville skapt færre nedturer og slitsomme dager for deg. Men sånt gjør man jo ikke?

Og du kunne latt være å gå til tannlegen, det er mange som gjør det.

Du kunne også latt være å betale for det du kjøper, det er mange som gjør det også.

Men jeg tenker at du bedre menneske du er, jo mer dritt får du. Hadde du vært en kynisk jævel som bare turet på for din egen del, så ville det blitt mindre dritt å bekymre seg for. Det er jo ikke ditt problem at andre sliter!

Jeg reiste med tog i går, og noen stasjoner etter oss kom det på en eldre mann. Det var åpenbart noe i veien med ham, han snakket dårlig, hadde en stor rød lapp (helsereiser eller noe?) på kofferten, og klarte ikke helt å gjøre rede for seg.

Han satt seg ned ved siden av oss, sete 56 i vogn 5. Konduktøren kom, og han viste frem en lapp med togtidene og et telefonnummer, samt teksten "konduktør: ring dette nummeret om det oppstår uklarheter" eller noe sånt. Konduktøren fortsatte å spørre etter billetten, et referansenummer, og ble etterhvert ganske ubehagelig - og så han måtte kjøpe ny billett om han ikke hadde noe referansenummer.

Den eldre mannen ble mer og mer fortvilet, for han klarte ikke gjøre rede for seg.

Jeg sa til konduktøren at han skulle komme tilbake om litt, så skulle jeg hjelpe ham. Jeg ringte nummeret på lappen, fikk vite referansenummeret, skrev det på lappen og så viste han det når konduktøren kom tilbake. Konduktøren var blitt sur, sa ikke takk eller noe - og gikk.

Så kom et nytt eldre par på, og mente at denne plassen tilhørte dem. De hadde billetter med setenummer på, og de hadde rett. Jeg ringte nr på nytt, fikk vite riktig plass (samme sete, men vogn 6 - ikke 5 som han var i), fulgte ham til plassen og sa at han skulle si fra om han trengte hjelp til noe mer.

Neste gang konduktøren kom ba jeg ham følge med på at han kom seg av på riktig stasjon.

Resultatet for min del var to samtaler til noen få kroner, som ikke betydde noe - men konduktøren var sur som et uvær. Han svarte ikke på noe jeg spurte om etter det, han dunket borti meg hver gang han gikk forbi og han kjeftet på alle som satt rundt oss hver gang de spurte om noe.

Hadde jeg ikke stukket frem hodet og gjort noe, så ville togturen blitt langt mer behagelig for min del!

Men paret som kom på og satt ved siden av meg, og paret foran meg - som alle var pensjonister, kommenterte alle sammen at de synes det var veldig hyggelig at jeg hadde hjulpet den eldre mannen, og at de satt pris på det. De mente det var sjelden. Jeg takket selvfølgelig, og tenkte at det burde vært en selvfølge - selv om det var hyggelig at noen bemerket det.

Men jeg tror det er litt der det ligger, det er ikke vanlig at folk gjør noe for andre. Og dermed blir det vanskeligere for de som gjør noe, fordi man møter så mye motstand på veien. Jeg vet ikke hvor mange kamper jeg har hatt med fagorganisasjoner som feilinformerer ungdommene som jobber for meg! Møkkaorganisasjoner. Men jeg ville jo aldri hatt det om jeg ikke hadde valgt å etablere noe selv, og satse på det. Jeg kunne jo vært vanlig arbeidstaker, da ville dagene vært mer smertefrie. Mindre jobb, mer penger, mindre motstand og færre bekymringer.

Men det er jo ikke det jeg vil gjøre....

Du vil hjelpe datteren din, du bryr deg om moren din, du har samvittighet - derfor får du også mye dritt. Så jeg tror mengde dritt stadfester hvor bra person du er

Moren din blir frisk til dere skal på tur, og dere får en fin tur med masse nye opplevelser Og så kommer dere til å miste noe bagasje, skade dere litt underveis, bussen raser sammen eller noe annet - for det er sånt som skjer når man reiser utenfor charterløypa

[Gjest prust]

Noen ganger så tror jeg at jeg er født under en uheldig stjerne eller noe. At det er skjebnebestemt at ting ikke skal gå bra, eller smertefritt for meg.

Men, og jeg har brukt mye tid til å tenke på dette, jeg tror det handler om at du stikker deg mer frem enn andre....

For det første: du har valgt å ta kampen om barnet ditt. Ikke fordi det er moro, lettvint, eller opplagt - men fordi du må, for å hjelpe henne. Du må finne den veien dere må gå for at hun skal få et godt utgangspunkt for resten av livet sitt. Du kunne valgt å tenke at hun var en drittunge, lent deg tilbake, drukket kaffe - og gledet deg til hun flytter hjemmefra. Det ville skapt færre nedturer og slitsomme dager for deg. Men sånt gjør man jo ikke?

Og du kunne latt være å gå til tannlegen, det er mange som gjør det.

Du kunne også latt være å betale for det du kjøper, det er mange som gjør det også.

Men jeg tenker at du bedre menneske du er, jo mer dritt får du. Hadde du vært en kynisk jævel som bare turet på for din egen del, så ville det blitt mindre dritt å bekymre seg for. Det er jo ikke ditt problem at andre sliter!

Jeg reiste med tog i går, og noen stasjoner etter oss kom det på en eldre mann. Det var åpenbart noe i veien med ham, han snakket dårlig, hadde en stor rød lapp (helsereiser eller noe?) på kofferten, og klarte ikke helt å gjøre rede for seg.

Han satt seg ned ved siden av oss, sete 56 i vogn 5. Konduktøren kom, og han viste frem en lapp med togtidene og et telefonnummer, samt teksten "konduktør: ring dette nummeret om det oppstår uklarheter" eller noe sånt. Konduktøren fortsatte å spørre etter billetten, et referansenummer, og ble etterhvert ganske ubehagelig - og så han måtte kjøpe ny billett om han ikke hadde noe referansenummer.

Den eldre mannen ble mer og mer fortvilet, for han klarte ikke gjøre rede for seg.

Jeg sa til konduktøren at han skulle komme tilbake om litt, så skulle jeg hjelpe ham. Jeg ringte nummeret på lappen, fikk vite referansenummeret, skrev det på lappen og så viste han det når konduktøren kom tilbake. Konduktøren var blitt sur, sa ikke takk eller noe - og gikk.

Så kom et nytt eldre par på, og mente at denne plassen tilhørte dem. De hadde billetter med setenummer på, og de hadde rett. Jeg ringte nr på nytt, fikk vite riktig plass (samme sete, men vogn 6 - ikke 5 som han var i), fulgte ham til plassen og sa at han skulle si fra om han trengte hjelp til noe mer.

Neste gang konduktøren kom ba jeg ham følge med på at han kom seg av på riktig stasjon.

Resultatet for min del var to samtaler til noen få kroner, som ikke betydde noe - men konduktøren var sur som et uvær. Han svarte ikke på noe jeg spurte om etter det, han dunket borti meg hver gang han gikk forbi og han kjeftet på alle som satt rundt oss hver gang de spurte om noe.

Hadde jeg ikke stukket frem hodet og gjort noe, så ville togturen blitt langt mer behagelig for min del!

Men paret som kom på og satt ved siden av meg, og paret foran meg - som alle var pensjonister, kommenterte alle sammen at de synes det var veldig hyggelig at jeg hadde hjulpet den eldre mannen, og at de satt pris på det. De mente det var sjelden. Jeg takket selvfølgelig, og tenkte at det burde vært en selvfølge - selv om det var hyggelig at noen bemerket det.

Men jeg tror det er litt der det ligger, det er ikke vanlig at folk gjør noe for andre. Og dermed blir det vanskeligere for de som gjør noe, fordi man møter så mye motstand på veien. Jeg vet ikke hvor mange kamper jeg har hatt med fagorganisasjoner som feilinformerer ungdommene som jobber for meg! Møkkaorganisasjoner. Men jeg ville jo aldri hatt det om jeg ikke hadde valgt å etablere noe selv, og satse på det. Jeg kunne jo vært vanlig arbeidstaker, da ville dagene vært mer smertefrie. Mindre jobb, mer penger, mindre motstand og færre bekymringer.

Men det er jo ikke det jeg vil gjøre....

Du vil hjelpe datteren din, du bryr deg om moren din, du har samvittighet - derfor får du også mye dritt. Så jeg tror mengde dritt stadfester hvor bra person du er

Moren din blir frisk til dere skal på tur, og dere får en fin tur med masse nye opplevelser Og så kommer dere til å miste noe bagasje, skade dere litt underveis, bussen raser sammen eller noe annet - for det er sånt som skjer når man reiser utenfor charterløypa

Takk Persille. Takk for at du tok deg tid til å skrive dette til meg akkurat nå, for det trengte jeg. Tror du har rett i mye av det du skriver. Det koster å gjøre noe litt ekstra for andre, og en kan risikere å få dritt slengt tilbake, men alle kan ikke bare tenke på seg selv alltid. Da får vi et samfunn vi ikke ønsker.

Det er godt det finnes slike som deg for den gamle mannen på toge :-) Og jeg håper det blir som du sier - at det blir noe av turen vår - inkludert litt uplanlagte ting (men helst ikke at bussen kollapser da....)!

Nå skal jeg prøve å spise litt - med begge sider av kjeften lammet etter fire bedøvelsessprøyter... ;-)

[Gjest prust]

Noen ganger så tror jeg at jeg er født under en uheldig stjerne eller noe. At det er skjebnebestemt at ting ikke skal gå bra, eller smertefritt for meg.

Men, og jeg har brukt mye tid til å tenke på dette, jeg tror det handler om at du stikker deg mer frem enn andre....

For det første: du har valgt å ta kampen om barnet ditt. Ikke fordi det er moro, lettvint, eller opplagt - men fordi du må, for å hjelpe henne. Du må finne den veien dere må gå for at hun skal få et godt utgangspunkt for resten av livet sitt. Du kunne valgt å tenke at hun var en drittunge, lent deg tilbake, drukket kaffe - og gledet deg til hun flytter hjemmefra. Det ville skapt færre nedturer og slitsomme dager for deg. Men sånt gjør man jo ikke?

Og du kunne latt være å gå til tannlegen, det er mange som gjør det.

Du kunne også latt være å betale for det du kjøper, det er mange som gjør det også.

Men jeg tenker at du bedre menneske du er, jo mer dritt får du. Hadde du vært en kynisk jævel som bare turet på for din egen del, så ville det blitt mindre dritt å bekymre seg for. Det er jo ikke ditt problem at andre sliter!

Jeg reiste med tog i går, og noen stasjoner etter oss kom det på en eldre mann. Det var åpenbart noe i veien med ham, han snakket dårlig, hadde en stor rød lapp (helsereiser eller noe?) på kofferten, og klarte ikke helt å gjøre rede for seg.

Han satt seg ned ved siden av oss, sete 56 i vogn 5. Konduktøren kom, og han viste frem en lapp med togtidene og et telefonnummer, samt teksten "konduktør: ring dette nummeret om det oppstår uklarheter" eller noe sånt. Konduktøren fortsatte å spørre etter billetten, et referansenummer, og ble etterhvert ganske ubehagelig - og så han måtte kjøpe ny billett om han ikke hadde noe referansenummer.

Den eldre mannen ble mer og mer fortvilet, for han klarte ikke gjøre rede for seg.

Jeg sa til konduktøren at han skulle komme tilbake om litt, så skulle jeg hjelpe ham. Jeg ringte nummeret på lappen, fikk vite referansenummeret, skrev det på lappen og så viste han det når konduktøren kom tilbake. Konduktøren var blitt sur, sa ikke takk eller noe - og gikk.

Så kom et nytt eldre par på, og mente at denne plassen tilhørte dem. De hadde billetter med setenummer på, og de hadde rett. Jeg ringte nr på nytt, fikk vite riktig plass (samme sete, men vogn 6 - ikke 5 som han var i), fulgte ham til plassen og sa at han skulle si fra om han trengte hjelp til noe mer.

Neste gang konduktøren kom ba jeg ham følge med på at han kom seg av på riktig stasjon.

Resultatet for min del var to samtaler til noen få kroner, som ikke betydde noe - men konduktøren var sur som et uvær. Han svarte ikke på noe jeg spurte om etter det, han dunket borti meg hver gang han gikk forbi og han kjeftet på alle som satt rundt oss hver gang de spurte om noe.

Hadde jeg ikke stukket frem hodet og gjort noe, så ville togturen blitt langt mer behagelig for min del!

Men paret som kom på og satt ved siden av meg, og paret foran meg - som alle var pensjonister, kommenterte alle sammen at de synes det var veldig hyggelig at jeg hadde hjulpet den eldre mannen, og at de satt pris på det. De mente det var sjelden. Jeg takket selvfølgelig, og tenkte at det burde vært en selvfølge - selv om det var hyggelig at noen bemerket det.

Men jeg tror det er litt der det ligger, det er ikke vanlig at folk gjør noe for andre. Og dermed blir det vanskeligere for de som gjør noe, fordi man møter så mye motstand på veien. Jeg vet ikke hvor mange kamper jeg har hatt med fagorganisasjoner som feilinformerer ungdommene som jobber for meg! Møkkaorganisasjoner. Men jeg ville jo aldri hatt det om jeg ikke hadde valgt å etablere noe selv, og satse på det. Jeg kunne jo vært vanlig arbeidstaker, da ville dagene vært mer smertefrie. Mindre jobb, mer penger, mindre motstand og færre bekymringer.

Men det er jo ikke det jeg vil gjøre....

Du vil hjelpe datteren din, du bryr deg om moren din, du har samvittighet - derfor får du også mye dritt. Så jeg tror mengde dritt stadfester hvor bra person du er

Moren din blir frisk til dere skal på tur, og dere får en fin tur med masse nye opplevelser Og så kommer dere til å miste noe bagasje, skade dere litt underveis, bussen raser sammen eller noe annet - for det er sånt som skjer når man reiser utenfor charterløypa

Det var betennelse i hjerteposen hun hadde. Har aldri hørt om det før. Men - det er en ufarlig virussykdom som går over av seg selv. Og legen sa at det var ingenting som tilsa at hun skulle droppe Madagaskarturen :-)

Men nå får hun komme seg skikkelig først, så får vi se.

[Persille1365381127]

Det var betennelse i hjerteposen hun hadde. Har aldri hørt om det før. Men - det er en ufarlig virussykdom som går over av seg selv. Og legen sa at det var ingenting som tilsa at hun skulle droppe Madagaskarturen :-)

Men nå får hun komme seg skikkelig først, så får vi se.

Haha, det er konseptet med god karma - man får dritt underveis, og så viser det seg at det ikke var så farlig likevel. Greit å vite etterpå, men ikke spesielt ok når man sitter der med hjertet i halsen og tror man skal miste alt!

Jeg har noen få timer vinterferie igjen før jeg må gjøre ferdig regnskapet, rapportere alkoholomsetning, rapportere til revisor og ikke minst - planlegge neste måneds aktiviteter. Kjenner jeg gleder meg allerede...

[Dark-Angel 82]

Min tredjeklassing er en som ikke klarer sitte to og to.

Det blir for mye uro, og han har problemer nok med å sitte i ro og holde konsentrasjonen.

Læreren så fort at dette ikke fungerte, så nå sitter de en og en igjen.

Jeg ville tatt det opp med lærer. Uten tvil.

[Gjest prust]

Min tredjeklassing er en som ikke klarer sitte to og to.

Det blir for mye uro, og han har problemer nok med å sitte i ro og holde konsentrasjonen.

Læreren så fort at dette ikke fungerte, så nå sitter de en og en igjen.

Jeg ville tatt det opp med lærer. Uten tvil.

Koselig å se deg igjen her :-)

Du må ikke forlate DOL så lenge om gangen!