NHD - å være tenåringsforeldre

[Gjest svinging]

Kan du lese innlegget på foreldreforum fra i dag om det å ha tenåringer i huset?

Begge svarene jeg leste mente at dette var unormal oppførsel av slik grad at de burde koble inn PP-tjenesten eller familievernkontor. Selv mener jeg at det er innenfor det "normale", men at guttten kanskje har problemer i forhold til skilsmissen.

Hvor går grensen for hva som er akseptabel grenseutprøving fra våre tenåringer? Jeg settes på harde prøver lignende det som beskrives i innlegget, med avvisning og arrogant innstilling til oss som foreldre. Jeg føler meg ofte maktesløs og mislykket som mor. Men er ikke det endel av det å være tenåringsforeldre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har lest innlegget ditt. Jeg er enig i at en ikke bør se dette an lengre, men søke hjelp.

Spesielt festet jeg meg ved hans voldelighet mot mindre søsken.

Jeg aner også at du er i ferd med å miste styringen og ikke har klare og konsekvente grenser. Jeg tror du kan ha nytte av å få hjelp med dette.

(Dessverre er ofte PPT det eneste en har å støtte seg til.)

[Gjest Magna]

Jeg har lest innlegget ditt. Jeg er enig i at en ikke bør se dette an lengre, men søke hjelp.

Spesielt festet jeg meg ved hans voldelighet mot mindre søsken.

Jeg aner også at du er i ferd med å miste styringen og ikke har klare og konsekvente grenser. Jeg tror du kan ha nytte av å få hjelp med dette.

(Dessverre er ofte PPT det eneste en har å støtte seg til.)

Uff, jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt. Min opprører er voksen nå og bor for seg selv, men herregud så slitsomt det var med en opprører i huset. Jeg har en datter og to sønner, dattera er eldst og førstemann inn i tenåringsperioden hos oss.

En periode som var uprøvd og ny for oss som foreldre. Vi var jentas foreldre begge to, men perioden var vanskelig.

Jeg sloss med henne for å holde grensene helt tydelige. Fram til jenta vår var ferdig med ungdomsskolen hadde hun faste tider å komme hjem på. Disse måtte forhandles fram slik at hun forsto at vi forhandlet. Jeg rikket meg ikke en cm. når jeg mente det var viktig at jeg var bestemt.

Jenta mi slo en blåveis på meg og sparket inn omtrent alle innedørene i huset vårt. Det er nesten ikke ei dør uten spor etter hennes bein.

Vi har slåss jeg og jentungen. Med faren var det ti ganger værre. De var som hund og katt, da var jeg den sterke. Men vi kjørte jenta rundt til venner og hentet henne om kvelden hver gang hun var ute. Hun var aldri beruset det jeg kan erindre. Da hun begynte på vidregående fikk hun lov å overnatte hos venner. Dette under streng kontroll fra oss. Hun fikk seg etterhvert sertifikat og kjørte mye selv. da måtte hun komme hjem om kvelden......

Vennene var alltid velkommen hos oss. Hun hadde helt vanvittig "ressurssterke" venner. Og hun gjorde det mestet bra på skolen. Fra hun var 13 år til hun var 23 spiste hun ikke ett måltid sammen med resten av familien. For da var det en far som slafset og en bror som spiste stygt eller ei mor som ikke kunne oppføre seg. ) (Hennes forklaring på hvorfor.)

Da det siste sammenstøtet var her i huset med henne var jeg innstilt på at det skulle være det siste. Da var min grense nådd. Etterpå har jeg kolapset helt selv. Jeg har vært helt utkjørt. Far og datter var som sagt som hund og katt, men de har levd gjennom denne perioden uten å ta dette nevneverdig tungt. Mens jeg derimot er helt ned kjørt... Forstå det den som kan.....

Jeg var imellom barken og veden......, mellom far og datter som var to av samme slaget.

Hvem ligner sønnen din på, deg eller sin far? (Det hadde vært interessant om du svarte.)

Min mailadr. er [email protected]

[Gjest svinging]

Uff, jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt. Min opprører er voksen nå og bor for seg selv, men herregud så slitsomt det var med en opprører i huset. Jeg har en datter og to sønner, dattera er eldst og førstemann inn i tenåringsperioden hos oss.

En periode som var uprøvd og ny for oss som foreldre. Vi var jentas foreldre begge to, men perioden var vanskelig.

Jeg sloss med henne for å holde grensene helt tydelige. Fram til jenta vår var ferdig med ungdomsskolen hadde hun faste tider å komme hjem på. Disse måtte forhandles fram slik at hun forsto at vi forhandlet. Jeg rikket meg ikke en cm. når jeg mente det var viktig at jeg var bestemt.

Jenta mi slo en blåveis på meg og sparket inn omtrent alle innedørene i huset vårt. Det er nesten ikke ei dør uten spor etter hennes bein.

Vi har slåss jeg og jentungen. Med faren var det ti ganger værre. De var som hund og katt, da var jeg den sterke. Men vi kjørte jenta rundt til venner og hentet henne om kvelden hver gang hun var ute. Hun var aldri beruset det jeg kan erindre. Da hun begynte på vidregående fikk hun lov å overnatte hos venner. Dette under streng kontroll fra oss. Hun fikk seg etterhvert sertifikat og kjørte mye selv. da måtte hun komme hjem om kvelden......

Vennene var alltid velkommen hos oss. Hun hadde helt vanvittig "ressurssterke" venner. Og hun gjorde det mestet bra på skolen. Fra hun var 13 år til hun var 23 spiste hun ikke ett måltid sammen med resten av familien. For da var det en far som slafset og en bror som spiste stygt eller ei mor som ikke kunne oppføre seg. ) (Hennes forklaring på hvorfor.)

Da det siste sammenstøtet var her i huset med henne var jeg innstilt på at det skulle være det siste. Da var min grense nådd. Etterpå har jeg kolapset helt selv. Jeg har vært helt utkjørt. Far og datter var som sagt som hund og katt, men de har levd gjennom denne perioden uten å ta dette nevneverdig tungt. Mens jeg derimot er helt ned kjørt... Forstå det den som kan.....

Jeg var imellom barken og veden......, mellom far og datter som var to av samme slaget.

Hvem ligner sønnen din på, deg eller sin far? (Det hadde vært interessant om du svarte.)

Min mailadr. er [email protected]

Hei Magna!

Jeg har svart deg i innlegget mitt lenger opp om fordommer mot psykisk syke foreldre. Er ikke helt trygg på å sende mail her inne..... kanskje det kommer etterhvert.