Å fortelle at man er gravid

[Gjest når noen sliter]

Jeg synes det er litt vanskelig å fortelle at jeg er gravid til noen som jeg vet sliter med å få barn. Noen tips?

[Mrs D]

Som en som selv ikke fikk barn på "heimemåten", syns jeg ikke man skal ta sånne hensyn. Selv barnløse må lære seg å takle at andre faktisk "får det til".

Kan være sårt, ja, men det ville såret meg mer om vennene mine lot være å fortelle den gode nyheten den gang vi var i alderen der barn ble en naturlig del av hverdagen.

[jubalong70]

Vi prøvde i 3 år før vi klarte å bli gravide, så jeg vet godt hvordan det føles når "alle andre" ble gravide på første forsøk. Slik føltes det i alle fall.

Men, slik er det nå bare. Og du skal ikke tenke så mye på det. Bare fortell, og så prøver du å ikke snakke bare graviditet når dere er sammen. Litt er greit, men ikke hele tiden

Gratulerer, forresten

[Gjest Modern77]

De bør unne at andre får barn selv om de ikke kan få...

Men du kan tenke på måten du sier det på da, så de ikke føler seg "udugelige":.. eller at du minner dem for mye på dette. F.eks. at du prater i vei om bleieskift og bla bla...

med mindre de spør.

Men du kan jo si det litt sånn tilfeldig da, at det ikke er lenge til dere blir en til i familien.

[Lillemus]

Du trenger ikke snakke om det i ett kjør helt frem til fødselen, men det er klart du skal si det - de vil jo snart oppdage det allikevel! )

Jeg husker en gang for mange år siden det var en her inne som mente at man ikke burde sitte og amme offentlig for det gjorde så vondt å se på for hun som ikke kunne få barn selv... Hallo? Verden fungerer faktisk ikke sånn.

[laban]

Du skal i hvert fall ikke fortelle "alle andre" det, og skjule det for de som sliter, det svir bare dobbelt når de forstår det. Det er ikke ditt barn de ønsker seg, og de har helt sikkert opplevd at folk rundt dem har blitt gravide og fått barn tidligere. Man mister ikke alle andre egenskaper (f.eks. empatiske evner) selv om man er ufrivillig barnløs.

Forsøk å gjøre ting på omtrent samme måte som du ville ha gjort dersom du ikke visste at de var i den situasjonen, men ikke overdriv. Med det mener jeg å ikke presentere det som en verdenssensasjon (men du må gjerne vise at du er glad for det, ikke unnskylde deg) og fortsette å ha andre interesser og samtaleemner også.

Enten man selv gjerne skulle vært gravid eller ikke, er det ganske kjedelig å følge en annens graviditet (og babyperiode) fra minutt til minutt, så du må gjerne opptre omtrent likt overfor alle ikke-gravide, uansett situasjon.

Lykke til med svangerskapet!

[Gjest empati, takk]

De bør unne at andre får barn selv om de ikke kan få...

Men du kan tenke på måten du sier det på da, så de ikke føler seg "udugelige":.. eller at du minner dem for mye på dette. F.eks. at du prater i vei om bleieskift og bla bla...

med mindre de spør.

Men du kan jo si det litt sånn tilfeldig da, at det ikke er lenge til dere blir en til i familien.

''De bør unne at andre får barn selv om de ikke kan få...''

Ojojoj, her var evnen til empati enorm, virker det som.

Har man hatt 7 mislykkede prøverørsforsøk, så blir det å snakke om at de bør "unne andre å få barn" så malplassert at det knapt går an. Da dreier det seg ikke om å unne eller ikke unne, det dreier seg om å overleve selv. Ikke for alle, noen takler sånt greit, men jeg kjenner personer som har holdt på å gå under i en sånn prosess.Og jeg tviler sterkt på om jeg hadde klart meg særlig bra selv.

Om man da har behov for å beskytte seg fra andre som har det "lett", så skal man ha lov til det. Det er ikke noens privilegium å kreve verken å få lov til å snakke om sine svangerskap, eller å kreve interesse fra en annen part i en sånn situasjon.

Jeg har barn, men opplevde at en venninne - på nyttårsaften, av alle ting - klarte å fortelle om sin graviditet ved midnatt, og be oss om å skåle for det, 12 dager etter at jeg hadde begravet barnet mitt, som vi mistet i 25 uke. Det ødela forholdet vårt for alltid. Ikke fordi hun fikk barn og jeg ikke, jeg hadde barn da det skjedde, og har fått fler etterpå, men fordi hun absolutt ikke viste noen evne til medfølelse, innlevelse eller forståelse for min situasjon, over hodet.

Man skal naturligvis fortelle til folk at man er gravid, også til folk som sliter med å få barn selv. Men man kan overlate til den andre parten hvor mye de vil være del i prosessen, snakke om osv. La folk få velge selv. Det er veldig få, jeg kjenner ingen, som ikke vil at folk skal få barn, selv om de ikke får det selv. Men de ønsker ikke nødvendigvis å ta del i det. Da må de få lov til å slippe.

[Gjest been there :o)]

Jeg har vært den som ikke klarte å bli gravid ), men du verden, jeg klarte allikevel å glede meg over venninner som ble gravide ).

Jeg hadde blitt kjempeskuffa, hvis jeg måtte "høre på bygda" at de var gravide .... heldigvis slapp jeg det.

Nå er jeg av den "åpne mennesketypen", så alle visste at vi forsøkte å bli gravide, samtidig visste alle at jeg var kjempeglad på andres vegne når de ble gravide, hadde jeg tunge stunder (som selvfølgelig var der innimellom), så slapp de å høre om det.

Heldigvis lykkes vi også etterhvert ) så vi har to barn idag.

[Gjest Elextra]

Bare å si det. Men du kan kanskje forsøke å snakke om litt annet enn graviditeten også, når du er sammen med de det gjelder. Litt for mange gravide og småbarnsforeldre klarer knapt snakke om annet, og det kan være kjedelig for noen hver, og sårende for de som prøver.

Vi var i lignende situasjon da vi giftet oss - en av min manns nære venner hadde vært gift i fem år og vi visste de prøvde. Føltes nesten litt feil at jeg ble gravid på "første forsøk", og jeg husker vi nesten grudde litt til å fortelle.

[Gjest Hulderen]

Det er veldig bra at du vil ta hensyn og skjønner at det kan være veldig vondt for ufrivillig barnløse å høre at andre har blitt gravide. Er det ditt første barn? For noen ufrivillig barnløse er det verre å høre om andres barn nr to eller tre, enn det første.

Du skal fortelle dem det, men vær forberedt på at de kan være litt anstrengte om de må ta seg sammen for å gratulere deg. Ikke dvel med emnet, men fortell mer hvis de spør.

Du må heller ikke ta det ille opp om de trekker seg litt unna når babyen er liten, de kan trenge å beskytte seg selv.

Til slutt vil jeg gratulere deg med graviditeten, og ønske deg lykke til :-)

[Gjest Polly pocket]

Bare fortell det, og ikke snakk noe mer om det, slik at hun/de får fordøyd nyheten. Ikke lag noe feiring ut av det.Jeg har vært på begge sider i disse situasjonene, og som lengtende barnløs var det greit å få vite tidlig at venninner og familie var gravide, men litt leit da familie lagde litt markering ut av å fortelle det, med bedre middag med foreldre og oss, mye glede og planlegging. Men det gikk det også, man blir bare så inn i hampen misunnelig.

[Mrs D]

''De bør unne at andre får barn selv om de ikke kan få...''

Ojojoj, her var evnen til empati enorm, virker det som.

Har man hatt 7 mislykkede prøverørsforsøk, så blir det å snakke om at de bør "unne andre å få barn" så malplassert at det knapt går an. Da dreier det seg ikke om å unne eller ikke unne, det dreier seg om å overleve selv. Ikke for alle, noen takler sånt greit, men jeg kjenner personer som har holdt på å gå under i en sånn prosess.Og jeg tviler sterkt på om jeg hadde klart meg særlig bra selv.

Om man da har behov for å beskytte seg fra andre som har det "lett", så skal man ha lov til det. Det er ikke noens privilegium å kreve verken å få lov til å snakke om sine svangerskap, eller å kreve interesse fra en annen part i en sånn situasjon.

Jeg har barn, men opplevde at en venninne - på nyttårsaften, av alle ting - klarte å fortelle om sin graviditet ved midnatt, og be oss om å skåle for det, 12 dager etter at jeg hadde begravet barnet mitt, som vi mistet i 25 uke. Det ødela forholdet vårt for alltid. Ikke fordi hun fikk barn og jeg ikke, jeg hadde barn da det skjedde, og har fått fler etterpå, men fordi hun absolutt ikke viste noen evne til medfølelse, innlevelse eller forståelse for min situasjon, over hodet.

Man skal naturligvis fortelle til folk at man er gravid, også til folk som sliter med å få barn selv. Men man kan overlate til den andre parten hvor mye de vil være del i prosessen, snakke om osv. La folk få velge selv. Det er veldig få, jeg kjenner ingen, som ikke vil at folk skal få barn, selv om de ikke får det selv. Men de ønsker ikke nødvendigvis å ta del i det. Da må de få lov til å slippe.

''Har man hatt 7 mislykkede prøverørsforsøk, så blir det å snakke om at de bør "unne andre å få barn" så malplassert at det knapt går an.''

Det er jeg helt uenig i! Det er noe med å forholde seg til verden som den er. Alle skal ta hensyn til andre, også de som har hatt mange mislykkede prøverørsforsøk og opplever at venner blir gravide.

''Da dreier det seg ikke om å unne eller ikke unne, det dreier seg om å overleve selv. Ikke for alle, noen takler sånt greit, men jeg kjenner personer som har holdt på å gå under i en sånn prosess.''

Hva mener du er beste måten å overleve selv på? Å late som om alle andre strever like mye som en selv? Å late som om ingen andre heller får barn? Å late som om alle andre barnløse kjenner en like stor sorg som en selv?

Det er ikke sånn at noen har større rett å bli tatt hensyn til enn andre.

''Og jeg tviler sterkt på om jeg hadde klart meg særlig bra selv.''

Det vet du ikke før du står i situasjonen selv. Det er utrolig hva man klarer å forholde seg til når man må.

[Gjest zipper]

Søstera mi fikk to barn mens vi strevde. Hun fortalte det til meg først, sånn at jeg kunne trekke meg unna familieannonseringen om jeg ønsket det. Og det gjorde jeg. I tillegg var hun flink til å unngå det verste forventningssnakket når hun prata med meg. Da var det verre med mamma, som stadig dro det inn, men da kan man trekke seg unna om det blir sårt.

Selv om men strever, så er det jo ikke en overraskelse at andre får barn. Så jo før jo heller, og det skader neppe med en kommentar om at du forstår hvis det er sårt. Selv om misunnelsen kanskje kommer, så er jo de fleste ufrivillig barnløse ofte fornuftsvesen

[Gjest Modern77]

''Har man hatt 7 mislykkede prøverørsforsøk, så blir det å snakke om at de bør "unne andre å få barn" så malplassert at det knapt går an.''

Det er jeg helt uenig i! Det er noe med å forholde seg til verden som den er. Alle skal ta hensyn til andre, også de som har hatt mange mislykkede prøverørsforsøk og opplever at venner blir gravide.

''Da dreier det seg ikke om å unne eller ikke unne, det dreier seg om å overleve selv. Ikke for alle, noen takler sånt greit, men jeg kjenner personer som har holdt på å gå under i en sånn prosess.''

Hva mener du er beste måten å overleve selv på? Å late som om alle andre strever like mye som en selv? Å late som om ingen andre heller får barn? Å late som om alle andre barnløse kjenner en like stor sorg som en selv?

Det er ikke sånn at noen har større rett å bli tatt hensyn til enn andre.

''Og jeg tviler sterkt på om jeg hadde klart meg særlig bra selv.''

Det vet du ikke før du står i situasjonen selv. Det er utrolig hva man klarer å forholde seg til når man må.

Ja, jeg har selv en venninne som ikke kunne få

og grudde meg til åfortelle,

men hun fikk jo vite om det på et vis, jeg sa det jo forsiktig slik at jeg ikke brettet ut om det, liksom "jeg kan få barn, ikke du":.

Hun ble kjempeglad på mine vegne,

glad for at jeg kunne få.... for det hadde vært forferdelig trist om ikke jeg heller kunne få. Empatien må gå begge veier...

og evnen til å glede seg på andres vegne også når man selv har det j....

Dette gjelder også psykiske ting,

jeg har selv slitt med ditt og datt, men alltid vært glad på andres vegne om noe bra skjedde med de...

og jeg har hatt venner som har slitt med ditt og datt, som IKKE har unt andre at de hadde det godt.....

Det samme må gjelde barn. Folk formerer seg, og man kan ikke la være å bli gravide fordi venninnen ikke kan få barn. Men man kan involvere venninnen - om hun vil, f.eks. be henne om å bli gudmor. Det kan faktisk være en "trøst".

Venninnen min ble så glad da jeg sa at ungen kunne få kalle henne tante (som en filletante). for hun hadde ingen nieser/nevøer selv...

Hvordan folk takler ting er forskjellig,

men hun som svarte meg tror jeg misforstod meg litt.

Når jeg sier "unne"; så betyr ikke det at jeg skal involvere henne i bla bla...

men om man skal fortelle det så kan man si det på en måte som ikke virker støtende...

og være litt forsiktig, men involvere henne om hun er interessert uten å være påtrengende.

NOen vil jo helst unngå alt som har med barn å gjøre fordi de ikke kan få, mens andre syns det er en trøst å få lov til å ta del i en slik begivenhet...

Jeg har en i slekta som ikke kan få barn, men som har blitt tante, og hun involverer seg masse i tantungene.... hun blir på en måte en slags supertante, og det virker ikke som hun lenger savner å være mor, hun får liksom tilfredsstilt omsorgsbehovet sitt ovenfor tantebarna og hun virker lykkeligere enn på lenge. Tantungene er et substitutt for hennes manglende barn...

[Gjest empati,takk]

''Har man hatt 7 mislykkede prøverørsforsøk, så blir det å snakke om at de bør "unne andre å få barn" så malplassert at det knapt går an.''

Det er jeg helt uenig i! Det er noe med å forholde seg til verden som den er. Alle skal ta hensyn til andre, også de som har hatt mange mislykkede prøverørsforsøk og opplever at venner blir gravide.

''Da dreier det seg ikke om å unne eller ikke unne, det dreier seg om å overleve selv. Ikke for alle, noen takler sånt greit, men jeg kjenner personer som har holdt på å gå under i en sånn prosess.''

Hva mener du er beste måten å overleve selv på? Å late som om alle andre strever like mye som en selv? Å late som om ingen andre heller får barn? Å late som om alle andre barnløse kjenner en like stor sorg som en selv?

Det er ikke sånn at noen har større rett å bli tatt hensyn til enn andre.

''Og jeg tviler sterkt på om jeg hadde klart meg særlig bra selv.''

Det vet du ikke før du står i situasjonen selv. Det er utrolig hva man klarer å forholde seg til når man må.

''Det er jeg helt uenig i! Det er noe med å forholde seg til verden som den er. Alle skal ta hensyn til andre, også de som har hatt mange mislykkede prøverørsforsøk og opplever at venner blir gravide.''

HVordan folk takler sånt er helt forskjellig.Noen klarer umiddelbart å "forholde seg til verden som den er", andre klarer det aldri. Det er ikke opp til utenforstående å bestemme hvordan andre skal reagere, hva de har behov for når de har det vanskelig, eller hvor mye de skal involvere seg i andre. Enten det være seg gravide eller andre.

.

''Hva mener du er beste måten å overleve selv på? Å late som om alle andre strever like mye som en selv? Å late som om ingen andre heller får barn? Å late som om alle andre barnløse kjenner en like stor sorg som en selv?''

Det er opptil de som står i situasjonen å finne ut hvordan de skal overleve. Verken du, jeg, allverdens gravide eller andre, kan definere for andre hva de har behov for.

''Det er ikke sånn at noen har større rett å bli tatt hensyn til enn andre.''

Selvfølgelig har noen større rett til å bli hensyn til enn andre! HVis ikke folk som ikke står i dramatiske situasjoner skal kunne ta hensyn til folk som gjør det, hvordan blir det da? Synes du at Utøya-overlevende ikke bør bli tatt spesielt hensyn til, folk som har mistet noen av sine nærmeste, en gravid med ekstrem svangerskapskvalme i forhold til en gravid som er frisk hele svangerskapet. Det er en rekke mennesker som i en periode bør bli tatt mer hensyn til enn andre, og vi forholder oss vanligvis helt uproblematisk til det.

''Og jeg tviler sterkt på om jeg hadde klart meg særlig bra selv.

''Det vet du ikke før du står i situasjonen selv. Det er utrolig hva man klarer å forholde seg til når man må.''''

Jeg tror nok jeg vet det, jo. Man trenger ikke ha vært i eksakt samme situasjon, for å vite noe om hvordan man selv reagerer under harde belastninger. Hvordan jeg reagerte da vi mistet i 25. uke, og ved en annen spontanabort før 12. uke, er en ganske god prediktor på hvordan jeg hadde reagert etter 7 misøykkede ivf-forsøk.

[Mrs D]

Ja, jeg har selv en venninne som ikke kunne få

og grudde meg til åfortelle,

men hun fikk jo vite om det på et vis, jeg sa det jo forsiktig slik at jeg ikke brettet ut om det, liksom "jeg kan få barn, ikke du":.

Hun ble kjempeglad på mine vegne,

glad for at jeg kunne få.... for det hadde vært forferdelig trist om ikke jeg heller kunne få. Empatien må gå begge veier...

og evnen til å glede seg på andres vegne også når man selv har det j....

Dette gjelder også psykiske ting,

jeg har selv slitt med ditt og datt, men alltid vært glad på andres vegne om noe bra skjedde med de...

og jeg har hatt venner som har slitt med ditt og datt, som IKKE har unt andre at de hadde det godt.....

Det samme må gjelde barn. Folk formerer seg, og man kan ikke la være å bli gravide fordi venninnen ikke kan få barn. Men man kan involvere venninnen - om hun vil, f.eks. be henne om å bli gudmor. Det kan faktisk være en "trøst".

Venninnen min ble så glad da jeg sa at ungen kunne få kalle henne tante (som en filletante). for hun hadde ingen nieser/nevøer selv...

Hvordan folk takler ting er forskjellig,

men hun som svarte meg tror jeg misforstod meg litt.

Når jeg sier "unne"; så betyr ikke det at jeg skal involvere henne i bla bla...

men om man skal fortelle det så kan man si det på en måte som ikke virker støtende...

og være litt forsiktig, men involvere henne om hun er interessert uten å være påtrengende.

NOen vil jo helst unngå alt som har med barn å gjøre fordi de ikke kan få, mens andre syns det er en trøst å få lov til å ta del i en slik begivenhet...

Jeg har en i slekta som ikke kan få barn, men som har blitt tante, og hun involverer seg masse i tantungene.... hun blir på en måte en slags supertante, og det virker ikke som hun lenger savner å være mor, hun får liksom tilfredsstilt omsorgsbehovet sitt ovenfor tantebarna og hun virker lykkeligere enn på lenge. Tantungene er et substitutt for hennes manglende barn...

Enig med deg!

Jeg har også vært det du kaller supertante. Men jeg har etter hvert også fått barn som jeg ikke ville vært foruten. Ikke biologisk mine barn, men de er like fullt mine.

[Mrs D]

''Det er jeg helt uenig i! Det er noe med å forholde seg til verden som den er. Alle skal ta hensyn til andre, også de som har hatt mange mislykkede prøverørsforsøk og opplever at venner blir gravide.''

HVordan folk takler sånt er helt forskjellig.Noen klarer umiddelbart å "forholde seg til verden som den er", andre klarer det aldri. Det er ikke opp til utenforstående å bestemme hvordan andre skal reagere, hva de har behov for når de har det vanskelig, eller hvor mye de skal involvere seg i andre. Enten det være seg gravide eller andre.

.

''Hva mener du er beste måten å overleve selv på? Å late som om alle andre strever like mye som en selv? Å late som om ingen andre heller får barn? Å late som om alle andre barnløse kjenner en like stor sorg som en selv?''

Det er opptil de som står i situasjonen å finne ut hvordan de skal overleve. Verken du, jeg, allverdens gravide eller andre, kan definere for andre hva de har behov for.

''Det er ikke sånn at noen har større rett å bli tatt hensyn til enn andre.''

Selvfølgelig har noen større rett til å bli hensyn til enn andre! HVis ikke folk som ikke står i dramatiske situasjoner skal kunne ta hensyn til folk som gjør det, hvordan blir det da? Synes du at Utøya-overlevende ikke bør bli tatt spesielt hensyn til, folk som har mistet noen av sine nærmeste, en gravid med ekstrem svangerskapskvalme i forhold til en gravid som er frisk hele svangerskapet. Det er en rekke mennesker som i en periode bør bli tatt mer hensyn til enn andre, og vi forholder oss vanligvis helt uproblematisk til det.

''Og jeg tviler sterkt på om jeg hadde klart meg særlig bra selv.

''Det vet du ikke før du står i situasjonen selv. Det er utrolig hva man klarer å forholde seg til når man må.''''

Jeg tror nok jeg vet det, jo. Man trenger ikke ha vært i eksakt samme situasjon, for å vite noe om hvordan man selv reagerer under harde belastninger. Hvordan jeg reagerte da vi mistet i 25. uke, og ved en annen spontanabort før 12. uke, er en ganske god prediktor på hvordan jeg hadde reagert etter 7 misøykkede ivf-forsøk.

''Synes du at Utøya-overlevende ikke bør bli tatt spesielt hensyn til, folk som har mistet noen av sine nærmeste, en gravid med ekstrem svangerskapskvalme i forhold til en gravid som er frisk hele svangerskapet.''

Jeg syns man skal holde seg for god til å blande inn Utøya-ofrene i enhver diskusjon om empati. Tror nok alle er enige om at de har vært utsatt for en ekstrem situasjon som heldigvis få opplever. På lik linje med folk som har opplevd krig, gisselsituasjoner der de har følt seg truet på livet, vært på fest der de har opplevd å være vitne til at venner blir drept osv osv. Det er ikke dette denne diskusjonen gjelder.

Men ... Hvem er de som kan måle i hvilken grad andre har behov for, eller "rett på" andres sympati? Noe som kan virke svært alvorlig for en person er noe en annen takler på strak arm.

Enhver har sitt å stri med, og andre skal holde seg for gode til å gradere andres følelser eller rett til følelser. Det er i grunnen hele poenget mitt.

Jeg har selv opplevd å ikke få egenfødte barn i en tid der "alle" vennene mine fikk både ett og tre barn. For meg var det ikke noen big deal selv om jeg også ønsket meg barn. Det betyr ikke at jeg ikke vet at andre kan stri mer med det samme enn meg. Så har vel jeg andre ting jeg sliter med. Og absolutt INGEN kan gradere hva som er verst eller minst ille.

[Gjest Annve]

Jeg forstår at det er vondt å slite med å bli gravid, men synes samtidig det er synd hvis de som er gravid ikke skal kunne glede seg sammen med familie og venner.

Det at familien gjør litt ekstra stas med en god middag for å feire og snakker om den lille som kommer må jo være lov.

Jeg hadde blitt lei meg hvis jeg skulle ha barn og ikke kunne glede meg sammen med andre i frykt for å såre noen som selv slet med å bli gravid.

Selvfølgelig skal man ta hensyn til hverandre, og alt behøver ikke å dreie seg om graviditet hvis man har noen i nærheten som sliter, men det er jo en stor begivenhet å bære på et nytt liv. Synes ikke det er rettferdig at det skal ties ihjel heller. Å ta hensyn bør gå begge veier.

[Gjest empati,takk]

''Synes du at Utøya-overlevende ikke bør bli tatt spesielt hensyn til, folk som har mistet noen av sine nærmeste, en gravid med ekstrem svangerskapskvalme i forhold til en gravid som er frisk hele svangerskapet.''

Jeg syns man skal holde seg for god til å blande inn Utøya-ofrene i enhver diskusjon om empati. Tror nok alle er enige om at de har vært utsatt for en ekstrem situasjon som heldigvis få opplever. På lik linje med folk som har opplevd krig, gisselsituasjoner der de har følt seg truet på livet, vært på fest der de har opplevd å være vitne til at venner blir drept osv osv. Det er ikke dette denne diskusjonen gjelder.

Men ... Hvem er de som kan måle i hvilken grad andre har behov for, eller "rett på" andres sympati? Noe som kan virke svært alvorlig for en person er noe en annen takler på strak arm.

Enhver har sitt å stri med, og andre skal holde seg for gode til å gradere andres følelser eller rett til følelser. Det er i grunnen hele poenget mitt.

Jeg har selv opplevd å ikke få egenfødte barn i en tid der "alle" vennene mine fikk både ett og tre barn. For meg var det ikke noen big deal selv om jeg også ønsket meg barn. Det betyr ikke at jeg ikke vet at andre kan stri mer med det samme enn meg. Så har vel jeg andre ting jeg sliter med. Og absolutt INGEN kan gradere hva som er verst eller minst ille.

''Men ... Hvem er de som kan måle i hvilken grad andre har behov for, eller "rett på" andres sympati? Noe som kan virke svært alvorlig for en person er noe en annen takler på strak arm.''

Nettopp,derfor er hele kommentaren Modern77 kom med ganske håpløs. altså om at "man bør unne andre"...Man "bør" ikke noe som helst. Det er fint om man klarer, og om man klarer det raskt, men det er ikke noe andre har rett til å forvente. Og selv om man ikke orker å være nær eller forholde seg til folk med barn i magen en periode, er ikke det det samme som å ikke unne andre barn. Det dreier seg om å verne seg selv. Og det har alle mennesker rett og plikt til å gjøre, det er rett og slett å ta vare på seg selv, gi seg selv det man trenger i en vanskelig situasjon.

Og det er ikke vanskelig eller fryktelig krevende for oss å ha som utgangspunkt at folk trenger litt ekstra omtanke og medfølelse etter å ha vært i en vanskelig situasjon, inntil man vet hvordan personen takler det, i stedet for å buse ut med ting, med forventningen om at det er greit og "dette bør du takle". Man skjønner fort hvor landet ligger etter den første, forsiktige kontakten.

Trådstarter spør hvordan hun skal fortelle om sin egen graviditet til noen som har problemer med å få barn. Flott at hun tenker på det!

Utøya er slett ikke irrelevant å trekke inn, når du sier at ingen har rett på mer sympati eller hensyn enn andre. Naturligvis har noen det. En person som har mislykkes i 7 prøverørsforsøk har feks mer rett til å bli tatt hensyn til enn en person som har fått 3 friske barn på rappen. Det betyr ikke at den personen som har friske barn nødvendigvis har hatt et enklere liv enn den andre, men akkurat når det gjelder det å få barn, så har de faktisk det. Jeg fatter ikke hva somer så vanskelig med å vise litt omtanke og trå litt varsomt i en sånn situasjon.

[morsan]

Jeg forstår at det er vondt å slite med å bli gravid, men synes samtidig det er synd hvis de som er gravid ikke skal kunne glede seg sammen med familie og venner.

Det at familien gjør litt ekstra stas med en god middag for å feire og snakker om den lille som kommer må jo være lov.

Jeg hadde blitt lei meg hvis jeg skulle ha barn og ikke kunne glede meg sammen med andre i frykt for å såre noen som selv slet med å bli gravid.

Selvfølgelig skal man ta hensyn til hverandre, og alt behøver ikke å dreie seg om graviditet hvis man har noen i nærheten som sliter, men det er jo en stor begivenhet å bære på et nytt liv. Synes ikke det er rettferdig at det skal ties ihjel heller. Å ta hensyn bør gå begge veier.

Enig.