Å fortelle at man er gravid

[morsan]

Bare å si det. Men du kan kanskje forsøke å snakke om litt annet enn graviditeten også, når du er sammen med de det gjelder. Litt for mange gravide og småbarnsforeldre klarer knapt snakke om annet, og det kan være kjedelig for noen hver, og sårende for de som prøver.

Vi var i lignende situasjon da vi giftet oss - en av min manns nære venner hadde vært gift i fem år og vi visste de prøvde. Føltes nesten litt feil at jeg ble gravid på "første forsøk", og jeg husker vi nesten grudde litt til å fortelle.

''Føltes nesten litt feil at jeg ble gravid på "første forsøk", og jeg husker vi nesten grudde litt til å fortelle.''

Hadde det sånn overfor ene søstra. Grudde meg til å fortelle, forventa meg ikke så mye, men ble faktisk litt såret over at hun bare sa javel og skiftet tema. Heldigvis kom hun sterkere tilbake etterhvert, men selv om det var lett for meg å bli gravid var det jo veldig planlagt og ønsket, og noe jeg hadde ventet lenge på (...få med seg mann på beslutningen...).

[Mrs. Wallace]

''Synes du at Utøya-overlevende ikke bør bli tatt spesielt hensyn til, folk som har mistet noen av sine nærmeste, en gravid med ekstrem svangerskapskvalme i forhold til en gravid som er frisk hele svangerskapet.''

Jeg syns man skal holde seg for god til å blande inn Utøya-ofrene i enhver diskusjon om empati. Tror nok alle er enige om at de har vært utsatt for en ekstrem situasjon som heldigvis få opplever. På lik linje med folk som har opplevd krig, gisselsituasjoner der de har følt seg truet på livet, vært på fest der de har opplevd å være vitne til at venner blir drept osv osv. Det er ikke dette denne diskusjonen gjelder.

Men ... Hvem er de som kan måle i hvilken grad andre har behov for, eller "rett på" andres sympati? Noe som kan virke svært alvorlig for en person er noe en annen takler på strak arm.

Enhver har sitt å stri med, og andre skal holde seg for gode til å gradere andres følelser eller rett til følelser. Det er i grunnen hele poenget mitt.

Jeg har selv opplevd å ikke få egenfødte barn i en tid der "alle" vennene mine fikk både ett og tre barn. For meg var det ikke noen big deal selv om jeg også ønsket meg barn. Det betyr ikke at jeg ikke vet at andre kan stri mer med det samme enn meg. Så har vel jeg andre ting jeg sliter med. Og absolutt INGEN kan gradere hva som er verst eller minst ille.

''Men ... Hvem er de som kan måle i hvilken grad andre har behov for, eller "rett på" andres sympati?''

Klart at det finnes både nyanser og individuelle forskjeller her. Men enhver vettug person skjønner at et er dumt å klage over gnagsår til en venn som mangler føtter, for å si det sånn. Da klager man heller til en venn som også har gnagsår. Det kalles sosial intelligens.

[Gjest Modern77]

''Men ... Hvem er de som kan måle i hvilken grad andre har behov for, eller "rett på" andres sympati? Noe som kan virke svært alvorlig for en person er noe en annen takler på strak arm.''

Nettopp,derfor er hele kommentaren Modern77 kom med ganske håpløs. altså om at "man bør unne andre"...Man "bør" ikke noe som helst. Det er fint om man klarer, og om man klarer det raskt, men det er ikke noe andre har rett til å forvente. Og selv om man ikke orker å være nær eller forholde seg til folk med barn i magen en periode, er ikke det det samme som å ikke unne andre barn. Det dreier seg om å verne seg selv. Og det har alle mennesker rett og plikt til å gjøre, det er rett og slett å ta vare på seg selv, gi seg selv det man trenger i en vanskelig situasjon.

Og det er ikke vanskelig eller fryktelig krevende for oss å ha som utgangspunkt at folk trenger litt ekstra omtanke og medfølelse etter å ha vært i en vanskelig situasjon, inntil man vet hvordan personen takler det, i stedet for å buse ut med ting, med forventningen om at det er greit og "dette bør du takle". Man skjønner fort hvor landet ligger etter den første, forsiktige kontakten.

Trådstarter spør hvordan hun skal fortelle om sin egen graviditet til noen som har problemer med å få barn. Flott at hun tenker på det!

Utøya er slett ikke irrelevant å trekke inn, når du sier at ingen har rett på mer sympati eller hensyn enn andre. Naturligvis har noen det. En person som har mislykkes i 7 prøverørsforsøk har feks mer rett til å bli tatt hensyn til enn en person som har fått 3 friske barn på rappen. Det betyr ikke at den personen som har friske barn nødvendigvis har hatt et enklere liv enn den andre, men akkurat når det gjelder det å få barn, så har de faktisk det. Jeg fatter ikke hva somer så vanskelig med å vise litt omtanke og trå litt varsomt i en sånn situasjon.

Jeg tror du og jeg legger forskjellige ting i ordet unne.

Du tror kanskje jeg mener at de skal glede seg over at andre får baby? Det var ikke det jeg mente,

men som en kommentar på det en annen sa her,

at folk formerer seg og man skal ikke si at vennene ikke skal få barn fordi en selv ikke skal få. Å glede seg på andres vegne er en stor egenskap når en selv ikke har det så bra... på en måte kan det være en trøst for en selv, å glede seg over at i alle fall venninnen kan få da, selv om det kanskje kan føles bittert og, det har jeg full forståelse for, og det var derfor jeg sa at man må gå forsiktig fram når man forteller om det. Vedkommende får jo uansett vite om det at en er gravid før eller senere,

så da kan det jo være greit å si det før babyen kommer... men etterhvert som man ser at magen vokser så skjønner jo vedkommende det. Kan hende blir hun sur fordi hun har fortalt om det til alle andre enn denne venninnen? Folk er forskjellig og hvordan folk takler ting er forskjellig.

Jeg vet ikke hva du legger i ordet "unne",

men sånn du sier det så høres det ut som om du mener at vennene ikke bør bli gravide heller da av hensyn til hun som ikke kan få...

[Gjest Annve]

''De bør unne at andre får barn selv om de ikke kan få...''

Ojojoj, her var evnen til empati enorm, virker det som.

Har man hatt 7 mislykkede prøverørsforsøk, så blir det å snakke om at de bør "unne andre å få barn" så malplassert at det knapt går an. Da dreier det seg ikke om å unne eller ikke unne, det dreier seg om å overleve selv. Ikke for alle, noen takler sånt greit, men jeg kjenner personer som har holdt på å gå under i en sånn prosess.Og jeg tviler sterkt på om jeg hadde klart meg særlig bra selv.

Om man da har behov for å beskytte seg fra andre som har det "lett", så skal man ha lov til det. Det er ikke noens privilegium å kreve verken å få lov til å snakke om sine svangerskap, eller å kreve interesse fra en annen part i en sånn situasjon.

Jeg har barn, men opplevde at en venninne - på nyttårsaften, av alle ting - klarte å fortelle om sin graviditet ved midnatt, og be oss om å skåle for det, 12 dager etter at jeg hadde begravet barnet mitt, som vi mistet i 25 uke. Det ødela forholdet vårt for alltid. Ikke fordi hun fikk barn og jeg ikke, jeg hadde barn da det skjedde, og har fått fler etterpå, men fordi hun absolutt ikke viste noen evne til medfølelse, innlevelse eller forståelse for min situasjon, over hodet.

Man skal naturligvis fortelle til folk at man er gravid, også til folk som sliter med å få barn selv. Men man kan overlate til den andre parten hvor mye de vil være del i prosessen, snakke om osv. La folk få velge selv. Det er veldig få, jeg kjenner ingen, som ikke vil at folk skal få barn, selv om de ikke får det selv. Men de ønsker ikke nødvendigvis å ta del i det. Da må de få lov til å slippe.

Jeg er enig med deg i at de som sliter med å få barn, må få beskytte seg selv på den måten de selv føler er best. Og at de de kan få mange vonde følelser rundt andres graviditet, kan jeg også forstå.

Men det jeg ikke er enig i er at andre skal tie eller unngå å snakke om og glede seg over en graviditet for å skåne den som ikke kan få, eller sliter med å få barn.

Å bli forelder, besteforelder er en stor begivenhet, og det å kunne glede seg over det må jo være lov.

[Mrs D]

''Men ... Hvem er de som kan måle i hvilken grad andre har behov for, eller "rett på" andres sympati?''

Klart at det finnes både nyanser og individuelle forskjeller her. Men enhver vettug person skjønner at et er dumt å klage over gnagsår til en venn som mangler føtter, for å si det sånn. Da klager man heller til en venn som også har gnagsår. Det kalles sosial intelligens.

Joda, men nå snakker du om ekstreme tilfeller.

[Gjest empati, takk]

Jeg er enig med deg i at de som sliter med å få barn, må få beskytte seg selv på den måten de selv føler er best. Og at de de kan få mange vonde følelser rundt andres graviditet, kan jeg også forstå.

Men det jeg ikke er enig i er at andre skal tie eller unngå å snakke om og glede seg over en graviditet for å skåne den som ikke kan få, eller sliter med å få barn.

Å bli forelder, besteforelder er en stor begivenhet, og det å kunne glede seg over det må jo være lov.

Naturligvis skal den som er gravid glede seg over graviditeten sin! Jeg har aldri ment noe annet.

Det eneste jeg mener, er at man kan formidle nyheten til de som sliter med et snev av omtanke og empati, og ha respekt for at de kanskje ikke klarer å delta i all babyprat, forberedelser, feiringer osv i den anledning, Ikke fordi de ikke unner andre å få barn, det tror jeg alle gjør, men fordi det kan være vanskelig å holde ut egen sorg. Det bør man naturligvis ta tak i og jobbe med, men ikke fordi andre forventer eller krever det og synes man "bør". Sånt må man få lov å finne ut av selv.

Utsagnet til Modern77 om at "man bør kunne glede seg selv om", og det er derfor ingen grunn til å ta speielle hensyn, synes jeg er hårreisede.

Det gjelder ikke bare graviditet, det gjelder alle situasjoner hvor man selv har sølvskjeen i munnen, mens andre tygger grus. Man trenger ikke fortelle absolutt alt om ferietur nr 14 til folk som ikke har råd til ferie i det hele tatt, man klager ikke over gnagsår til folk som ikke har ben, man klager ikke over for mange kilo til folk som er døden nær pga anorexi osv osv osv.

Man kan ha med seg hjertet når man treffer folk som sliter, på den ene eller andre måten.

[Gjest empati, takk]

Joda, men nå snakker du om ekstreme tilfeller.

Hun snakker da ikke om ekstreme tilfeller. Det å ikke kunne få barn er da temmelig alvorlig, for de aller aller fleste som opplever det.

At du ikke opplevde det sånn, er en annen sak, men du kan ikke forvente at alle skal reagere som deg. Du hadde dessuten også et alternativ, tydeligvis, altså å adoptere. Det er en del mennesker som aldri vil bli godkjent for adopsjon, og for dem er kanskje barnløshet en helt annen greie enn det var for deg. Du visste jo, ganske sikkert, at du ville få barn til slutt.

[Gjest empati, takk]

Jeg tror du og jeg legger forskjellige ting i ordet unne.

Du tror kanskje jeg mener at de skal glede seg over at andre får baby? Det var ikke det jeg mente,

men som en kommentar på det en annen sa her,

at folk formerer seg og man skal ikke si at vennene ikke skal få barn fordi en selv ikke skal få. Å glede seg på andres vegne er en stor egenskap når en selv ikke har det så bra... på en måte kan det være en trøst for en selv, å glede seg over at i alle fall venninnen kan få da, selv om det kanskje kan føles bittert og, det har jeg full forståelse for, og det var derfor jeg sa at man må gå forsiktig fram når man forteller om det. Vedkommende får jo uansett vite om det at en er gravid før eller senere,

så da kan det jo være greit å si det før babyen kommer... men etterhvert som man ser at magen vokser så skjønner jo vedkommende det. Kan hende blir hun sur fordi hun har fortalt om det til alle andre enn denne venninnen? Folk er forskjellig og hvordan folk takler ting er forskjellig.

Jeg vet ikke hva du legger i ordet "unne",

men sånn du sier det så høres det ut som om du mener at vennene ikke bør bli gravide heller da av hensyn til hun som ikke kan få...

'' men sånn du sier det så høres det ut som om du mener at vennene ikke bør bli gravide heller da av hensyn til hun som ikke kan få...''

Haha, ja det er nettopp det jeg mener....

Ærlig talt, skal du diskutere på det nivået?

[Gjest Kayia]

Jeg har ikke lest hele tråden, men ser at det er litt ulik oppfatning om dette. Ettersom du spør er du nok en av dem som skjønner at dette kan vært svært sårt, og det støtter jeg deg i. Jeg har to kollegaer som har slitt med å få barn, og i en lang periode kunne ubetenksomme utsagn ødelegge dagen deres. Begge disse "tålte" å høre om andres graviditeter, men reagerte på tilleggsopplysninger som "og så fort som det gikk, sluttet jo med pillen bare for en måned siden!". Spesielt en av våre kvinnelige kollegaer er flink til å treffe blink med stikkende utsagn, og jeg er sannelig ikke sikker på om det er bevisst eller ubevisst etterhvert, men hun kunne finne på å referere høyt i lunsjen dersom det stod i Afetnposten at "lege mener vi venter for lenge med å få barn" eller "fertiliteten synker med 50% etter fylte 35". Gudene vet hva hun tenkte, det er svært, svært unødvendig når hun vet at det sitter en 40-åring rundt bordet som har mange mislykkede prøverørsforsøk bak seg de siste årene spør du meg. Og det er vel det dette koker ned til: hva som sies og måten det sies på.

Summasumarum tror jeg at jeg ville fortalt det på tomannshånd om jeg var deg, og gjort det til en intim ting du vil dele, ikke en gledelig nyhetssak. Jeg ville dessuten fortalt det tidlig, sliik at venninnen din ikke fikk høre det via andre først. Kanskje har dere en tone hvor det er mulig å si noe om at du grudde litt ettersom du kjenner hennes historie, og at hun er en så god venninne at du ønsket å fortelle det uten å såre henne. Ettersom du spør her er jeg sikker på at dette løser seg på en fin måte

[Mrs D]

Hun snakker da ikke om ekstreme tilfeller. Det å ikke kunne få barn er da temmelig alvorlig, for de aller aller fleste som opplever det.

At du ikke opplevde det sånn, er en annen sak, men du kan ikke forvente at alle skal reagere som deg. Du hadde dessuten også et alternativ, tydeligvis, altså å adoptere. Det er en del mennesker som aldri vil bli godkjent for adopsjon, og for dem er kanskje barnløshet en helt annen greie enn det var for deg. Du visste jo, ganske sikkert, at du ville få barn til slutt.

''Du hadde dessuten også et alternativ, tydeligvis, altså å adoptere. Det er en del mennesker som aldri vil bli godkjent for adopsjon, og for dem er kanskje barnløshet en helt annen greie enn det var for deg. Du visste jo, ganske sikkert, at du ville få barn til slutt.''

Nei, det var ikke selvsagt at vi skulle bli godkjent for adopsjon. Og som adoptivmor kjenner jeg etter hvert svært mange som ikke har fått biologisk fødte barn, og vi har snakket om hvordsn det oppeves ikke "å få det til".

Måten å takle det på er like forskjellig som antallet tilfeller, men svært få av disse har følt at verden gikk under fordi de ikke ble gravide. Jeg vet at det skjer med noen, på samme måte som mennesker takler annen sorg forskjellig.

[Gjest Når noen sliter]

Jeg har ikke lest hele tråden, men ser at det er litt ulik oppfatning om dette. Ettersom du spør er du nok en av dem som skjønner at dette kan vært svært sårt, og det støtter jeg deg i. Jeg har to kollegaer som har slitt med å få barn, og i en lang periode kunne ubetenksomme utsagn ødelegge dagen deres. Begge disse "tålte" å høre om andres graviditeter, men reagerte på tilleggsopplysninger som "og så fort som det gikk, sluttet jo med pillen bare for en måned siden!". Spesielt en av våre kvinnelige kollegaer er flink til å treffe blink med stikkende utsagn, og jeg er sannelig ikke sikker på om det er bevisst eller ubevisst etterhvert, men hun kunne finne på å referere høyt i lunsjen dersom det stod i Afetnposten at "lege mener vi venter for lenge med å få barn" eller "fertiliteten synker med 50% etter fylte 35". Gudene vet hva hun tenkte, det er svært, svært unødvendig når hun vet at det sitter en 40-åring rundt bordet som har mange mislykkede prøverørsforsøk bak seg de siste årene spør du meg. Og det er vel det dette koker ned til: hva som sies og måten det sies på.

Summasumarum tror jeg at jeg ville fortalt det på tomannshånd om jeg var deg, og gjort det til en intim ting du vil dele, ikke en gledelig nyhetssak. Jeg ville dessuten fortalt det tidlig, sliik at venninnen din ikke fikk høre det via andre først. Kanskje har dere en tone hvor det er mulig å si noe om at du grudde litt ettersom du kjenner hennes historie, og at hun er en så god venninne at du ønsket å fortelle det uten å såre henne. Ettersom du spør her er jeg sikker på at dette løser seg på en fin måte

Takk for fint og utdypende svar. Det er ikke noen jeg treffer så ofte, men jeg skal i alle fall ikke bare prate om graviditet når vi treffes. Jeg har nå fortalt henne det via Facebook på privat melding så er hun forberedt. Jeg sa at jeg synes det var litt vanskelig for jeg vet at de sliter akkurat nå. Så får håpe det går bra. Og hvis ikke så må man jo bare ta den tiden man trenger. Egentlig er det ordentlig leit at det er så mange som sliter i dag. Har inntrykk av at det er mange flere nå enn før-

[Gjest når noen sliter]

Jeg forstår at det er vondt å slite med å bli gravid, men synes samtidig det er synd hvis de som er gravid ikke skal kunne glede seg sammen med familie og venner.

Det at familien gjør litt ekstra stas med en god middag for å feire og snakker om den lille som kommer må jo være lov.

Jeg hadde blitt lei meg hvis jeg skulle ha barn og ikke kunne glede meg sammen med andre i frykt for å såre noen som selv slet med å bli gravid.

Selvfølgelig skal man ta hensyn til hverandre, og alt behøver ikke å dreie seg om graviditet hvis man har noen i nærheten som sliter, men det er jo en stor begivenhet å bære på et nytt liv. Synes ikke det er rettferdig at det skal ties ihjel heller. Å ta hensyn bør gå begge veier.

Jeg kan godt forstå at det er vanskelig for de som sliter. Så jeg har ingen problemer med å dempe meg litt i de sammenhenger vi møtes.

[Gjest når noen sliter]

Søstera mi fikk to barn mens vi strevde. Hun fortalte det til meg først, sånn at jeg kunne trekke meg unna familieannonseringen om jeg ønsket det. Og det gjorde jeg. I tillegg var hun flink til å unngå det verste forventningssnakket når hun prata med meg. Da var det verre med mamma, som stadig dro det inn, men da kan man trekke seg unna om det blir sårt.

Selv om men strever, så er det jo ikke en overraskelse at andre får barn. Så jo før jo heller, og det skader neppe med en kommentar om at du forstår hvis det er sårt. Selv om misunnelsen kanskje kommer, så er jo de fleste ufrivillig barnløse ofte fornuftsvesen

Takk for svar. Jeg tror jo også at de fleste er fornuftsmennesker. Samtidig har jeg ingen problemer med å forstå at det må være tøft når det strekker ut i tid før det skjer noe.

[Gjest når noen sliter]

Bare fortell det, og ikke snakk noe mer om det, slik at hun/de får fordøyd nyheten. Ikke lag noe feiring ut av det.Jeg har vært på begge sider i disse situasjonene, og som lengtende barnløs var det greit å få vite tidlig at venninner og familie var gravide, men litt leit da familie lagde litt markering ut av å fortelle det, med bedre middag med foreldre og oss, mye glede og planlegging. Men det gikk det også, man blir bare så inn i hampen misunnelig.

Ja det hadde jeg også blitt.

[Gjest når noen sliter]

Det er veldig bra at du vil ta hensyn og skjønner at det kan være veldig vondt for ufrivillig barnløse å høre at andre har blitt gravide. Er det ditt første barn? For noen ufrivillig barnløse er det verre å høre om andres barn nr to eller tre, enn det første.

Du skal fortelle dem det, men vær forberedt på at de kan være litt anstrengte om de må ta seg sammen for å gratulere deg. Ikke dvel med emnet, men fortell mer hvis de spør.

Du må heller ikke ta det ille opp om de trekker seg litt unna når babyen er liten, de kan trenge å beskytte seg selv.

Til slutt vil jeg gratulere deg med graviditeten, og ønske deg lykke til :-)

Takk for det.

[Gjest Kayia]

Takk for fint og utdypende svar. Det er ikke noen jeg treffer så ofte, men jeg skal i alle fall ikke bare prate om graviditet når vi treffes. Jeg har nå fortalt henne det via Facebook på privat melding så er hun forberedt. Jeg sa at jeg synes det var litt vanskelig for jeg vet at de sliter akkurat nå. Så får håpe det går bra. Og hvis ikke så må man jo bare ta den tiden man trenger. Egentlig er det ordentlig leit at det er så mange som sliter i dag. Har inntrykk av at det er mange flere nå enn før-

Jeg har også inntrykk av at det er flere som sliter i dag, men kanskje er det bare en kombinasjon mellom økt snittalder for førstegangsfødende og generell mer åpenhet rundt det som tidligere ble regnet som privat eller intimt?

Syns forøvrig du løser dilemmaet ditt fint

[Gjest empati, takk]

''Du hadde dessuten også et alternativ, tydeligvis, altså å adoptere. Det er en del mennesker som aldri vil bli godkjent for adopsjon, og for dem er kanskje barnløshet en helt annen greie enn det var for deg. Du visste jo, ganske sikkert, at du ville få barn til slutt.''

Nei, det var ikke selvsagt at vi skulle bli godkjent for adopsjon. Og som adoptivmor kjenner jeg etter hvert svært mange som ikke har fått biologisk fødte barn, og vi har snakket om hvordsn det oppeves ikke "å få det til".

Måten å takle det på er like forskjellig som antallet tilfeller, men svært få av disse har følt at verden gikk under fordi de ikke ble gravide. Jeg vet at det skjer med noen, på samme måte som mennesker takler annen sorg forskjellig.

Det er veldig stor forskjell på å stå i en sånn prosess når man vet man fyller de formelle kravene til adopsjon, og på å stå i den når man vet man ikke gjør det, og det dermed nesten ikke er noen vits i å søke.

Ett av våre 3 barn er også adoptert, så jeg kjenner min del av daoptivfamilier. Min påstand er at det er svært mange uforløste følelser blant disse "biologisk" barnløse, og selv om de elsker barna sine 200% og vel så det, er det mange som ikke en gang orker å snakke om prosessene de var gjennom før de bestemte seg for å søke om adopsjon.

Jeg kjenner faktisk flere med 7-8 ivf-forsøk bak seg, det er ikke et teoretisk eksempel, og tanken på at jeg skulle forventet at de "burde" gledet seg på mine vegne, og tatt del i "babyhypen" dersom jeg hadde blitt gravid på nytt, er helt absurd. Det var milevis mellom oss på det tidspunkt.

Jeg sammenlignet meg ikke med barnløse da jeg sto i adopsjonskø heller. Det er vesensforskjell på å vente når man har to barn hjemme, i forhold til å vente når man har flere prøverørsforsøk bak seg, og venter på det første barnet.

Gravide skal glede seg over graviditeten på alle tenkelige vis, naturligvis! Men å være litt varsom når de skal fortelle om det til folk de vet sliter, og dessuten akseptere at man kanskje ikke møter den største entusiasmen hos disse, burde være helt uproblematisk. Det er da generelt ikke noe problem med manglende entusiasme i omgivelsene når folk er gravide, heller tvert om!