Har hun arvet min bipolare lidelse?

[Gjest litt bekymret ja]

Min datter har vært syk i ca 5 år. De som observerer henne sier hun er veldig lik meg når det gjelder formen. Jeg har bipolar II diagnose og har veldig liten energi stort sett hele tiden. Det samme gjelder min datter.

Er det sannsynlig at hun har arvet min sykdom? Hun er utredet på alle mulige slags vis når det gjelder fysiske sykdommer. Hun vil ikke høre snakk om at hun skal til psykolog eller noe sånt. Hvordan griper vi den saken an?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvor gammel er hun?

[Gjest litt bekymret ja]

Hvor gammel er hun?

Hun er 20. Er så lik meg at det er skummelt. Kjenner meg så igjen i da jeg var på samme alder. Alle småproblemer blir til store "fjell" og det slår seg veldig fysisk på kroppen. Dvs. jeg tror det psykiske blir "kamuflert" med at hun har masse fysiske symptomer.

Det er jo ganske håpløst da når hun blånekter selv og får piggene ute for den minste ting.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hun er 20. Er så lik meg at det er skummelt. Kjenner meg så igjen i da jeg var på samme alder. Alle småproblemer blir til store "fjell" og det slår seg veldig fysisk på kroppen. Dvs. jeg tror det psykiske blir "kamuflert" med at hun har masse fysiske symptomer.

Det er jo ganske håpløst da når hun blånekter selv og får piggene ute for den minste ting.

Du bør tipse fastlegen hennes. Denne kan kanskje motivere henne til en utredning hos en psykiater.

[lealaus]

Du bør tipse fastlegen hennes. Denne kan kanskje motivere henne til en utredning hos en psykiater.

Støtter den.

Selv slipper jeg aldri min mor inn i mine psykiske lidelser når det stormer som verst - da bruker jeg venner som nærmeste pårørende. Det er ikke noe galt med min mor, vi har et godt forhold, men det hjelper meg så lite at hun blir så uendelig bekymret for meg når jeg ikke er i vater. Da må jeg enten trøste henne eller late som om jeg er bedre enn jeg er.

I etterkant, når jeg er mer stabil, kan jeg snakke om det på generell basis, og da går det greit. Men i de stunder jeg ikke helt har særlig oversikt over livet mitt, blir det rett og slett for tøft.

Jeg hører på lege og andre som ikke har den mammabekymringen - så prøv å tipse fastlegen. Si gjerne noe om at piggene er ute i forhold til deg, så fastlegen ikke nødvendigvis referer til deg.

Og for the record: Jeg er noenogførti og mor er 70. Jeg har en kjent bipolar lidelse - likevl vil jeg ikke ha henne rundt meg når det stormer.

[Gjest litt bekymret ja]

Du bør tipse fastlegen hennes. Denne kan kanskje motivere henne til en utredning hos en psykiater.

Fastlegen spurte henne om hun trengte psykolog og dette benektet hun med en gang. Jeg vet hun har fått dette spørsmålet flere ganger.

[Gjest litt bekymret ja]

Støtter den.

Selv slipper jeg aldri min mor inn i mine psykiske lidelser når det stormer som verst - da bruker jeg venner som nærmeste pårørende. Det er ikke noe galt med min mor, vi har et godt forhold, men det hjelper meg så lite at hun blir så uendelig bekymret for meg når jeg ikke er i vater. Da må jeg enten trøste henne eller late som om jeg er bedre enn jeg er.

I etterkant, når jeg er mer stabil, kan jeg snakke om det på generell basis, og da går det greit. Men i de stunder jeg ikke helt har særlig oversikt over livet mitt, blir det rett og slett for tøft.

Jeg hører på lege og andre som ikke har den mammabekymringen - så prøv å tipse fastlegen. Si gjerne noe om at piggene er ute i forhold til deg, så fastlegen ikke nødvendigvis referer til deg.

Og for the record: Jeg er noenogførti og mor er 70. Jeg har en kjent bipolar lidelse - likevl vil jeg ikke ha henne rundt meg når det stormer.

Min datter og jeg har et veldig godt forhold. Jeg vet ikke hvem som kan hjelpe henne med dette når hun ikke vil innse noe selv?

Når jeg tenker meg om så hadde nok ikke jeg heller ville snakke med psykolog på den alderen. Hos meg gikk det enda 14 år og da var jeg så syk at jeg ble innlagt.