Ssri problemer

[Gjest Elias2]

Lurer på følgende: Har gått på cipramil to ganger tidligere. Første gang fra 20 år til jeg var 25 år med god effekt. Så tilbakefall da jeg var 27 år. Gikk da på cipramil til jeg var 31. Tilbakefall etter 1/2 år. Begynte igjen men ble veldig syk. Oppkast, insomnia, skjelvinger, leamus, svimmelhet, synsforstyrrelser, vanvittig angst etc.. Klarte 4 uker men måtte gi opp. Ble dårlig av 2,5 mg altså. Men jeg har bestandig vært følsom for disse medisinene og har brukt 5 mg da jeg stod på cipramil tidligere. Jeg var oppe i 20 denne gangen. Så prøvde jeg effexor og da smalt det i toppen i 14 dager 37,5 mg depo og fikk mye av de samme symptomene. Jeg og legen ble da enig om å kutte ut medisiner og kun kjøre kognitiv terapi. Men problemet er at nå 14 dager etter jeg sluttet med effexor har jeg vært svært dårlig, mye sengeliggende. Oppkast, peiling i hodet, konstant trykk hodet som føles ut som adrenalin rush, svimmelhet, uro og økt angst. Har du vært borti så mye reaksjoner etter 6 uker med medisinutprøvning? Og vær så snill og ikke kom med standar psykiater svar forverring av grunnlidelse. Kan ssri snri kludre med kjemien. Det finnes ingen studier eller evidence basert kunnskap om langtidsvirkninger på disse medisinene. Men jeg spør da om du har noen tanker rundt dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du kan høre til de ca 3-4 % som er "sakte metaboliserere/nedbrytere. Dette kan testes ved å sende genprøve til farmakologisk avd St. Olav.

Du skal sannsynligvis aldri mer ha SSRI/SNRI.

Anbefaler at du forsøker Wellbutrin, Aurorix eller Remeron.

[Gjest Elias 2]

Du kan høre til de ca 3-4 % som er "sakte metaboliserere/nedbrytere. Dette kan testes ved å sende genprøve til farmakologisk avd St. Olav.

Du skal sannsynligvis aldri mer ha SSRI/SNRI.

Anbefaler at du forsøker Wellbutrin, Aurorix eller Remeron.

I går kveld hadde jeg dette adrenalin sjokket igjen. Klarer da ikke å sitte i ro og et konstant trykk i hodet. Hvis jeg da er en sakte nedbryter kan det da tenkes at dette gir seg. Fikk dette av Cipramilen og dette adrenalinet av effexoren... Når jeg legger med i sengen blir hele kroppen stiv spesielt i knærne. Går dette muligens over eller må jeg leve med dette resten av livet mitt? Kan det være akutt anaksi? Det er nå 15 dager siden jeg tok siste tablett med effexor 37,5 mg. Dette med Gen prøver mener du da Cyp? Legen her har ikke akkurat kjempekunnskap på området. Hvilke cyper bør jeg da sjekke?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I går kveld hadde jeg dette adrenalin sjokket igjen. Klarer da ikke å sitte i ro og et konstant trykk i hodet. Hvis jeg da er en sakte nedbryter kan det da tenkes at dette gir seg. Fikk dette av Cipramilen og dette adrenalinet av effexoren... Når jeg legger med i sengen blir hele kroppen stiv spesielt i knærne. Går dette muligens over eller må jeg leve med dette resten av livet mitt? Kan det være akutt anaksi? Det er nå 15 dager siden jeg tok siste tablett med effexor 37,5 mg. Dette med Gen prøver mener du da Cyp? Legen her har ikke akkurat kjempekunnskap på området. Hvilke cyper bør jeg da sjekke?

Ja, jeg mener cyp-er. De har et standardbatteri de sjekker på . Jeg ville tatt hele dette uten å avgrense det.

[Gjest flere synspunkter]

Jeg er ikke psykiater eller lege - og stoler på at NHD har kunnskaper om medisiner. Han virker også ganske oppegående i sine råd, synes jeg. Selv om vi kanskje ikke er enige i absolutt alt. Mitt grunnsyn på årsakene til og behandling av psykiske lidelser er muligens litt forskjellige fra hans, men så har jeg jo heller ikke sett alt han har sett. Jeg har stort sett bare meg selv og noen enkeltmennesker rundt meg som erfaringsgrunnlag... og han har virkelig vært i en posisjon hvor han har sett mye mer enn meg.

Så mitt svar kommer med en god porsjon ydmykhet og åpenhet for at jeg ikke vet alt om dette.

Mitt svar, basert på egne opplevelser, er ja, SSRI kan "kludre med kjemien". Avhengig av hvordan kjemien er i utgangspunktet. Ulike mennesker reagerer forskjellig på medisiner.

Jeg opplevde at SSRI utløste mani hos meg. En psykiater begynte da å snakke om at jeg i stedet trengte stemningstabiliserende medisiner, men - i mitt tilfelle- var det fakisk ikke noe problem å kutte ut medisineringen. Jeg gjorde dette i samråd med fastlegen - som kjenner meg og på mitt ønske fulgte meg opp med samtaler i denne prosessen.

[Gjest Elias 2]

Jeg er ikke psykiater eller lege - og stoler på at NHD har kunnskaper om medisiner. Han virker også ganske oppegående i sine råd, synes jeg. Selv om vi kanskje ikke er enige i absolutt alt. Mitt grunnsyn på årsakene til og behandling av psykiske lidelser er muligens litt forskjellige fra hans, men så har jeg jo heller ikke sett alt han har sett. Jeg har stort sett bare meg selv og noen enkeltmennesker rundt meg som erfaringsgrunnlag... og han har virkelig vært i en posisjon hvor han har sett mye mer enn meg.

Så mitt svar kommer med en god porsjon ydmykhet og åpenhet for at jeg ikke vet alt om dette.

Mitt svar, basert på egne opplevelser, er ja, SSRI kan "kludre med kjemien". Avhengig av hvordan kjemien er i utgangspunktet. Ulike mennesker reagerer forskjellig på medisiner.

Jeg opplevde at SSRI utløste mani hos meg. En psykiater begynte da å snakke om at jeg i stedet trengte stemningstabiliserende medisiner, men - i mitt tilfelle- var det fakisk ikke noe problem å kutte ut medisineringen. Jeg gjorde dette i samråd med fastlegen - som kjenner meg og på mitt ønske fulgte meg opp med samtaler i denne prosessen.

Ok det som jeg er mest bekymret vedrørende dette er om disse symptomene gir seg...Har merket bedring i går og i dag, men cipramilen banket meg ned i en kjempe depresjon... Noe jeg ikke har hatt før...Har som sagt gått på denne medisinen to ganger før med ok resultat. Men det som er merkelig med meg er at de gangene jeg før har startet på medisinen har det gått 4 dager så har panikkangsten vært bort og det på 5mg så jeg vet ikke hva som gikk galt denne gangen. Teorien min er at har gått på en alvorlig smell(møtt veggen) Har arbeidet 100 % ved siden av flere studier og dette har vært leder jobber som har krevet sitt itilegg til familie. Jeg tror kroppen sa stopp og ville ikke ha noe som tar bort følelsen av å være sliten ergo: Kroppen trenger hvile. Det som skremmer meg er at jeg fikk vanvittige bivirkninger og jeg håper de går bort slik at jeg blir i stand til å møte angsten igjen. Gjør det nå og men ikke i så stor grad når kroppen er så svak. Men merkelig at NHD ikke ønsker å svare når jeg spør om disse bivirkningene forsvinner...merker som sagt bedring men ugg ugg sier jeg bare.

[Gjest flere synspunkter]

Ok det som jeg er mest bekymret vedrørende dette er om disse symptomene gir seg...Har merket bedring i går og i dag, men cipramilen banket meg ned i en kjempe depresjon... Noe jeg ikke har hatt før...Har som sagt gått på denne medisinen to ganger før med ok resultat. Men det som er merkelig med meg er at de gangene jeg før har startet på medisinen har det gått 4 dager så har panikkangsten vært bort og det på 5mg så jeg vet ikke hva som gikk galt denne gangen. Teorien min er at har gått på en alvorlig smell(møtt veggen) Har arbeidet 100 % ved siden av flere studier og dette har vært leder jobber som har krevet sitt itilegg til familie. Jeg tror kroppen sa stopp og ville ikke ha noe som tar bort følelsen av å være sliten ergo: Kroppen trenger hvile. Det som skremmer meg er at jeg fikk vanvittige bivirkninger og jeg håper de går bort slik at jeg blir i stand til å møte angsten igjen. Gjør det nå og men ikke i så stor grad når kroppen er så svak. Men merkelig at NHD ikke ønsker å svare når jeg spør om disse bivirkningene forsvinner...merker som sagt bedring men ugg ugg sier jeg bare.

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen.

Be om hyppige oppfølgingssamtaler og ta saken i egne hender. Innhent kunnskap fra flere hold og prøv ut - med det for øyet å oppnå psykisk balanse!

Kanskje du kan slutte helt med psykofarmaka og tenke kostholdsendring og bevisst stressreduksjon, slik jeg gjorde? Trene etter hvert, om du ikke allerede gjør det?

Men ikke gjør det mutters alene om du ikke må!

Vel, jeg MÅTTE gjøre dette alene. Stod helt alene. Og da gjorde jeg det likevel alene. Ingen andre tok ansvaret for meg, og jeg kunne heller ikke forvente det. men har oppfølgingssamtaler hos fastlegen...som jeg betaler for inntil egenandelstaket.

NHD er ganske flink synes jeg. Men han har jo sitt område og kjenner ikke deg og din situasjon fullt ut. Da er det farlig å gi for tydelige råd.

Jeg vil heller ikke si at det som hjalp meg automatisk vil hjelpe andre. Kunne jo blitt en katastrofe for noen...

Mange psykiatere er antakelig redde for å anbefale psykiatriske pasienter å slutte med medisiner fordi de ikke tør ta ansvaret for eventuelle konsekvenser - noe som er svært forståelig i mine øyne. De anbefaler som regel alltid en annen medisin når bivirkningene blir for store...Hva er alternativet? Det er dette som er deres felt.

Andre løsninger enn det som offisielt ligger i deres formelle kompetanse kan de gjerne ikke anbefale (mer risikabelt å gjøre) , men du kan finne fram til gode løsninger selv og selv ta ansvaret.

Med oppfølgingssamtaler hos fastlegen. Eller en dyktig psykiater som skjønner problemet. Finnes noen av dem også. Spesielt når det gjelder nedtrapping og slikt...DET bør man helst ikke bare gjøre på egenhånd.

Kun et forslag!

Klem

[Gjest Elias 2]

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen.

Be om hyppige oppfølgingssamtaler og ta saken i egne hender. Innhent kunnskap fra flere hold og prøv ut - med det for øyet å oppnå psykisk balanse!

Kanskje du kan slutte helt med psykofarmaka og tenke kostholdsendring og bevisst stressreduksjon, slik jeg gjorde? Trene etter hvert, om du ikke allerede gjør det?

Men ikke gjør det mutters alene om du ikke må!

Vel, jeg MÅTTE gjøre dette alene. Stod helt alene. Og da gjorde jeg det likevel alene. Ingen andre tok ansvaret for meg, og jeg kunne heller ikke forvente det. men har oppfølgingssamtaler hos fastlegen...som jeg betaler for inntil egenandelstaket.

NHD er ganske flink synes jeg. Men han har jo sitt område og kjenner ikke deg og din situasjon fullt ut. Da er det farlig å gi for tydelige råd.

Jeg vil heller ikke si at det som hjalp meg automatisk vil hjelpe andre. Kunne jo blitt en katastrofe for noen...

Mange psykiatere er antakelig redde for å anbefale psykiatriske pasienter å slutte med medisiner fordi de ikke tør ta ansvaret for eventuelle konsekvenser - noe som er svært forståelig i mine øyne. De anbefaler som regel alltid en annen medisin når bivirkningene blir for store...Hva er alternativet? Det er dette som er deres felt.

Andre løsninger enn det som offisielt ligger i deres formelle kompetanse kan de gjerne ikke anbefale (mer risikabelt å gjøre) , men du kan finne fram til gode løsninger selv og selv ta ansvaret.

Med oppfølgingssamtaler hos fastlegen. Eller en dyktig psykiater som skjønner problemet. Finnes noen av dem også. Spesielt når det gjelder nedtrapping og slikt...DET bør man helst ikke bare gjøre på egenhånd.

Kun et forslag!

Klem

Takk og det er det jeg er i gang med. Tror ikke jeg tør å prøve ut flere tabletter alikevel. Det er bare at jeg sliter etter denne utprøvingen og jeg håper det gir seg. Har allerede kuttet ut koffein og holder på med røyken nå..Har forsøkt å løpe, men det blir gåing enda tre ganger i uka grunnet at effexoren tok helt knekken på meg etter nedtrappingen. Er medisin fri nå altså og vil fortsette med det. Men er surt og først ha en tendens til panikk anfall og begynne med medisiner og ende opp med 7 timers kjemisk angstanfall. Har begynt med kognitiv terapi og skal på ny time i morgen. Men det hadde vært mye enklere å ta en pille så hadde alt vært i orden, men det er jo ikke slik det fungerer har jeg funnet ut. Men har en teori hva som gikk galt så jeg skal spørre legen i morgen, men skal gjøre et siste forsøk på og spørre Nils bare så for og ha en second opinion og eventuelt hvilke prøver som kan være lurt å ta. Det er jo ikke han som har behandlet meg...Men takk for en fin tilbake melding:)

[Gjest flere synspunkter]

Takk og det er det jeg er i gang med. Tror ikke jeg tør å prøve ut flere tabletter alikevel. Det er bare at jeg sliter etter denne utprøvingen og jeg håper det gir seg. Har allerede kuttet ut koffein og holder på med røyken nå..Har forsøkt å løpe, men det blir gåing enda tre ganger i uka grunnet at effexoren tok helt knekken på meg etter nedtrappingen. Er medisin fri nå altså og vil fortsette med det. Men er surt og først ha en tendens til panikk anfall og begynne med medisiner og ende opp med 7 timers kjemisk angstanfall. Har begynt med kognitiv terapi og skal på ny time i morgen. Men det hadde vært mye enklere å ta en pille så hadde alt vært i orden, men det er jo ikke slik det fungerer har jeg funnet ut. Men har en teori hva som gikk galt så jeg skal spørre legen i morgen, men skal gjøre et siste forsøk på og spørre Nils bare så for og ha en second opinion og eventuelt hvilke prøver som kan være lurt å ta. Det er jo ikke han som har behandlet meg...Men takk for en fin tilbake melding:)

Så flink du er! Og flott at du fortsetter å søker hjelp, for det er for tungt - og farlig - å slite med dette helt alene. Kanskje hadde du trengt en skikkelig utredning, og de som utfører den bør være kloke, dyktige folk. Fagfolkene i psykiatrien er også menneske og mer eller mindre flinke i jobben sin, så stol i tillegg på magefølelsen og still gode spørsmål. Konsulter gjerne flere kunnskapskilder. Det er jo ditt liv og du som i realiteten må bære konsekvensene.

Jeg forteller deg litt om meg selv. Du kan få bekreftet at du har en meget sunn skepsis når det gjelder medisiner og psykiatrisk behandling - men OGSÅ at det finnes mye verdifull kompetanse i psykiatrien som du kan nyttegjøre deg av. Du bruker det som gjør deg bedre og forkaster det som åpenbart er ødeleggende for deg.

:-)

Jeg opplevde også et kraftig, fysisk angstanfall en gang mens jeg brukte Zoloft (SSRI). Har aldri opplevd dette verken før eller etter Zoloft, så jeg regner med at denne reaksjonen var skapt av medisinen.

Jeg fryktet også at jeg ville bli sykeliggjort - at noen ville hevde at dette var min "uhelbredelige psykdom" og begynte nesten å tro det selv. Foreldrene mine ringte ambulansen fordi angstanfallet liknet på noe de trodde var et hjerteproblem. Men ambulansetjenestens folk fant umiddelbart ut at det var et fysisk angstanfall, og løsningen var latterlig enkel - to Paracet, he he.

En psykiater (var til utredning for ti år siden) gjorde meg oppmerksom på at personer med bipolar lidelse kan bli mye verre av SSRI - derfor den kraftige reaksjonen hos meg.

Jeg svingte vanligvis mellom relativt alvorlig moderat depresjon og såkalt balansert "normaltilstand" (og litt "overgirethet" innimellom)

Zoloft var med på å gjøre meg enda mer psykisk ustabil - dvs. utløste episoder av ganske alvorlig hypomani (fremdeles flaut å tenke på hva jeg gjorde da).

Jeg godtok for øvrig psykiaterens tentative diagnose (og EEG viste noen små uregelmessigheter i hjernen min to ganger med noen års mellomrom). Denne psykiateren har mye erfaring, så han tok nok ikke feil. Men jeg gikk ikke med på å ta/prøve ut medisiner.

Synes nemlig ikke selv at jeg var "dysfunksjonell" nok til å ta medisiner resten av livet - som også ville gitt endel ubehagelige bivirkninger. Og hadde - som deg - også blitt veldig skremt av mine erfaringer med medisiner.

Utredningen var likevel svært nyttig for meg, men fikk litt sjokk av "systemet". Helt på egenhånd endret jeg kostholdet og begynte å trene. Når jeg er flink der, trenger jeg ikke medisiner.

I tillegg ble jeg flinkere til å skjerme meg selv fra inntrykk som kunne gi meg "sjokk" og utløse depresjon eller hypomani hos meg.

Jeg fikk nemlig to krisepsykiatribehandlinger (de brukte en meget god metode) etter å ha opplevd å bli mobbet på en arbeidsplass i voksen alder, og jeg sugde til meg alt jeg lærte om meg selv da. Jeg var heldig å komme borti noen sinnsykt flinke folk!

De gav meg ordet "sjokk" som forklaring - og sa også til meg at jeg både hadde høy intelligens, stor selvinnsikt og høy psykisk frustrasjonsterskel. Det er nok forklaringen på at jeg klarer meg såpass godt, selv om jeg har bipolar lidelse.

Sist, men ikke minst - begynte jeg å ta tilskudd av essensielle fettsyrer som gjorde at hjernen min takler stress bedre. Det ble dessuten mye lettere å finne gode kognitive strategier for å takle de emosjonelle svingningene.

I godt voksen alder har jeg dessuten sett at det er alvorlig bipolar lidelse på begge sider i min familie, samt asberger på farsiden. I de eldre generasjonene er det nok mye uoppdaget psykdom. Man skal ikke stille diagnoser sånn egentlig....men mange brikker faller på plass...det føles godt å ha "fått åpnet øynene". Da er det nemlig lettere å finne gode strategier for å løse utfordringene man står overfor.

Jeg fant rett og slett ut hvordan hjernen min fungerer...og hva som hjelper. Men har også mer fokus enn før på hvordan andres hjerne fungerer...og hva jeg selv og andre trenger for å ha et godt liv.

Poenget er å ha et godt liv. :-)

Og blir nå bare friskere og friskere...

Folk har de siste fire årene kommentert at jeg ser mye gladere ut enn før...og jeg ser på nesten alle ungdomsbilder av meg at jeg var veldig nedstemt.

En ny verden - med mer livsglede - har åpnet seg liksom.

Uten medisiner faktisk. :-)

Men hadde ikke kosthold og trening hjulpet og jeg hadde fortsatt å være veldig deprimert, ville jeg garantert prøvd stemningsstabiliserende medisiner.

[Gjest Elias 2]

Så flink du er! Og flott at du fortsetter å søker hjelp, for det er for tungt - og farlig - å slite med dette helt alene. Kanskje hadde du trengt en skikkelig utredning, og de som utfører den bør være kloke, dyktige folk. Fagfolkene i psykiatrien er også menneske og mer eller mindre flinke i jobben sin, så stol i tillegg på magefølelsen og still gode spørsmål. Konsulter gjerne flere kunnskapskilder. Det er jo ditt liv og du som i realiteten må bære konsekvensene.

Jeg forteller deg litt om meg selv. Du kan få bekreftet at du har en meget sunn skepsis når det gjelder medisiner og psykiatrisk behandling - men OGSÅ at det finnes mye verdifull kompetanse i psykiatrien som du kan nyttegjøre deg av. Du bruker det som gjør deg bedre og forkaster det som åpenbart er ødeleggende for deg.

:-)

Jeg opplevde også et kraftig, fysisk angstanfall en gang mens jeg brukte Zoloft (SSRI). Har aldri opplevd dette verken før eller etter Zoloft, så jeg regner med at denne reaksjonen var skapt av medisinen.

Jeg fryktet også at jeg ville bli sykeliggjort - at noen ville hevde at dette var min "uhelbredelige psykdom" og begynte nesten å tro det selv. Foreldrene mine ringte ambulansen fordi angstanfallet liknet på noe de trodde var et hjerteproblem. Men ambulansetjenestens folk fant umiddelbart ut at det var et fysisk angstanfall, og løsningen var latterlig enkel - to Paracet, he he.

En psykiater (var til utredning for ti år siden) gjorde meg oppmerksom på at personer med bipolar lidelse kan bli mye verre av SSRI - derfor den kraftige reaksjonen hos meg.

Jeg svingte vanligvis mellom relativt alvorlig moderat depresjon og såkalt balansert "normaltilstand" (og litt "overgirethet" innimellom)

Zoloft var med på å gjøre meg enda mer psykisk ustabil - dvs. utløste episoder av ganske alvorlig hypomani (fremdeles flaut å tenke på hva jeg gjorde da).

Jeg godtok for øvrig psykiaterens tentative diagnose (og EEG viste noen små uregelmessigheter i hjernen min to ganger med noen års mellomrom). Denne psykiateren har mye erfaring, så han tok nok ikke feil. Men jeg gikk ikke med på å ta/prøve ut medisiner.

Synes nemlig ikke selv at jeg var "dysfunksjonell" nok til å ta medisiner resten av livet - som også ville gitt endel ubehagelige bivirkninger. Og hadde - som deg - også blitt veldig skremt av mine erfaringer med medisiner.

Utredningen var likevel svært nyttig for meg, men fikk litt sjokk av "systemet". Helt på egenhånd endret jeg kostholdet og begynte å trene. Når jeg er flink der, trenger jeg ikke medisiner.

I tillegg ble jeg flinkere til å skjerme meg selv fra inntrykk som kunne gi meg "sjokk" og utløse depresjon eller hypomani hos meg.

Jeg fikk nemlig to krisepsykiatribehandlinger (de brukte en meget god metode) etter å ha opplevd å bli mobbet på en arbeidsplass i voksen alder, og jeg sugde til meg alt jeg lærte om meg selv da. Jeg var heldig å komme borti noen sinnsykt flinke folk!

De gav meg ordet "sjokk" som forklaring - og sa også til meg at jeg både hadde høy intelligens, stor selvinnsikt og høy psykisk frustrasjonsterskel. Det er nok forklaringen på at jeg klarer meg såpass godt, selv om jeg har bipolar lidelse.

Sist, men ikke minst - begynte jeg å ta tilskudd av essensielle fettsyrer som gjorde at hjernen min takler stress bedre. Det ble dessuten mye lettere å finne gode kognitive strategier for å takle de emosjonelle svingningene.

I godt voksen alder har jeg dessuten sett at det er alvorlig bipolar lidelse på begge sider i min familie, samt asberger på farsiden. I de eldre generasjonene er det nok mye uoppdaget psykdom. Man skal ikke stille diagnoser sånn egentlig....men mange brikker faller på plass...det føles godt å ha "fått åpnet øynene". Da er det nemlig lettere å finne gode strategier for å løse utfordringene man står overfor.

Jeg fant rett og slett ut hvordan hjernen min fungerer...og hva som hjelper. Men har også mer fokus enn før på hvordan andres hjerne fungerer...og hva jeg selv og andre trenger for å ha et godt liv.

Poenget er å ha et godt liv. :-)

Og blir nå bare friskere og friskere...

Folk har de siste fire årene kommentert at jeg ser mye gladere ut enn før...og jeg ser på nesten alle ungdomsbilder av meg at jeg var veldig nedstemt.

En ny verden - med mer livsglede - har åpnet seg liksom.

Uten medisiner faktisk. :-)

Men hadde ikke kosthold og trening hjulpet og jeg hadde fortsatt å være veldig deprimert, ville jeg garantert prøvd stemningsstabiliserende medisiner.

Kan du gi noen eksempler på kost etc fettsyrer osv...Så hadde det vært kjempefint:)

[Gjest flere synspunkter]

Kan du gi noen eksempler på kost etc fettsyrer osv...Så hadde det vært kjempefint:)

Essensielt fett - vi skal visst ha 8 typer av det, etter hva jeg har lest. Jeg tar Udos Choice. Det er vegetabilsk, ikke fiskeolje. Kan kjøpes på kostholdsbutikker som Life, Naturligvis, Supernature osv...inneholder omega 3, 6 og 9 i forholdet 2:1:1.

Når kroppen først får disse tre fettsyrene, kan den selv produsere de andre.

Jeg tar ekstra mye av dette (mellom 4 og 8 spiseskjeer) fordi jeg har bipolar lidelse (arvet fra begge sider).

Et godt råd er også å ikke snakke for mye om dette eller kosthold generelt til andre - bare prøv det. Folk snakker ofte som om de har peiling uten å ha det i det hele tatt. Jeg har fått høre flere ganger at det er farlig å ta så mye som jeg gjør, man får nok gjennom "vanlig" mat osv..til og med leger kan komme med feilinformasjon.

Fastlegen min, derimot, har blitt mer interessert i fettsyrer fordi han har sett hvor frisk jeg er blitt. Det er en helt annen gnist i øynene mine nå. Det føles godt!

NB: Jeg snakker her om egne opplevelser, men det skader ikke å prøve. Har ikke lest om at fettsyrer har bivirkninger noe sted.

En lærerkollega mente at "håret ville bli veldig fett ved store doser essensielt fett", men det er faktisk det motsatte som skjer - håret og huden blir mye finere.

Og hjernen min takler stress bedre.

Okinava-olje er også en mulighet. Men mye dyrere. Jeg tar dette hvis jeg i tillegg har betennelser et sted i kroppen.

Legevitenskapen har visst ikke anerkjent det som kalles "eikosanoider" ennå, men jeg tror noen kostholdseksperter og biologer er opptatt av dette. Les gjerne boken "Omegasonen". Husker ikke navnet på forfatteren i farta.

Balansekosthold er et kosthold med riktig balanse mellom langsomme karbohydrater, essensielt fett og proteiner i hvert måltid.

Du kan selv eksperimentere og lese deg fram til hva akkurat hva slags mat kroppen din trenger - kroppen har nemlig en tendens til å si fra selv hva den trenger - om man "lytter" til dens reaksjoner.

Finn gjerne ut hva "Supermat" er. Jeg har prøvd noe av dette - men det virker rart for andre å drikke grønne pulverdrikker. Jeg har i meg bygg-gress, Spirulina og Hemp-frø og i tillegg til "vanlig mat" også.

Nøtter, spirer, bær, kylling, fet fisk (laks, kveite, øret osv), chili, byggris, fullkorn (fiber), youghurt naturell, syrnet melk ...og mye mer.... I tillegg kan det være lurt å få i seg noen melkesyrebakterier - tar selv noe som heter Probiotika.

Nå tar jeg noe kost-tilskudd også, men er ikke ekstrem på det. Det jeg tar regelmessig er Calsium-Magnesium og Q-10. Og milde rensekurer et par ganger i året. Slike ferdige rensekurer kan kjøpes på kostholdsbutikker - hvis man ikke vet hva man skal spise/drikke for å rense kroppen selv.

Spis dessuten MASSE grønnsaker, spesielt når du jobber med å bli frisk.

Kutt ut hvitt sukker, hvitt hvetemel (stivelse og usunne, hurtige karbohydrater), kaffe og alkohol - SPESIELT når du jobber med å bli frisk.

Jeg belønner meg gjerne likevel med noe sukkerholdig (f.eks. yndlingsdesserten min sjokoladepudding) når jeg "har vært flink" lenge. Og unner meg også litt vin eller øl, ja til og med en irish coffee når jeg føler meg veldig bra + har vært stabil lenge. Det går alltid bra. Men i ustabile perioder er dette "dynamitt". (Jeg har vært ute på byen og strigrått i ren fortvilelse foran andre, fremmede - etter relativt små mender alkohol - absolutt IKKE kult).

Ellers finnes det mange typer høykonsentrerte fiskeoljer man kan ta, men da må man være sikker på at de er blant de beste oljene. Det man kan kjøpe på vanlige matbutikker er som regel av svært dårlig kvalitet.

Tran er veldig bra - men i kombinasjonen med omega 6 og 9 i Udos Choice sikrer jeg det rette forholdet. Og så bør man ha en olje som sikrer at kroppen lettere tar opp det den trenger.

Og sov til regelmessige tider - finn ut hva som fortstyrrer søvnen din og gjør noe med det.

Trenger du en "time-out". F.eks. fjorten daggers sykmelding - ikke ha dårlig samvittighet for å ta det. Da får du tid til å gjøre de riktige tingene.

Hvis du er arbeidsledig, gjør morsomme ting. Gå turer i sola. Få med deg lyset. Etter hvert kan du legge en plan for å komme i arbeid igjen. Ikke stol på NAV der, he he.

Gjør noe lystbetont...ta opp igjen gamle hobbyer.

Steg for steg mot å ha det bra - ikke gjør alt på en gang. Små delmål...og vær stolt når du kommer dit du vil for hvert "trappetrinn". Gå OPP rappen, ikke NED...

Hvis jeg føler meg veldig nedfor og ikke får sove (er enslig og uten barn), ringer jeg gjerne Mental Helses nattåpne hjelpetelefon.

Har du familie, kan du gjerne også ringe dem uten at de vet det - for da føles det ikke som at du belester dem, og det kan være bra snakke med andre enn de nærmeste noen ganger. Hvis kjemien ikke skulle stemme med en du får på tråden, kan du ringe opp igjen og snakke med noen andre..

Det er SÅ MANGE MULIGHETER!!!!

Tenker masse på deg!

Lykke til og stor klem!