fordommer mot psykisk syke foreldre?

[Gjest svinging]

Jeg leste et innlegg i går som lå inne på flere av foraene om å være tenåringsforeldre. Min vurdering av svarene på innlegget var at det var en overreaksjon på hvor alvorlig situasjonen var i den familien.

Derfor skrev jeg selv et innlegg som jeg la inn både her på psykiatriforum og på samlivsforum. Jeg har faktisk fått svar raskt fra fagpersonene på begge foraene; NHD og Vennesland.

Men svarene er vidt forskjellige. Vennesland mener at atferden som beskrives er innenfor normalen, mens NHD mener at det ikke er det og at det bør søkes hjelp. I tilleg mener NHD at kanskje jeg også trenger slik hjelp, fordi jeg også har såpass alvorlige problemer med grensesettingen....

Jeg kan jo først si at vi allerede har hjelp til barna, men det er pga. mine problemer og ikke barnas atferd. Men det slo meg at siden jeg antar at NHD tidligere har lest innlegg med mitt nick, så trakk han egne konklusjoner på bakgrunn av mine psykiske problemer. Mens Vennesland forholdt seg til innlegget som det sto, dvs. ikke farget av en psykisk lidelse.

Jeg har aldri hørt at jeg er paranoid, men jeg har ofte opplevd lignende situasjoner som dette - det jeg sier og gjør blir tolket i en konteks av min sykdom. Det er ingen god følelse og tar fra meg håpet om en "normal" tilværelse.

[Gjest Magna]

Svinging.

Jeg vet at det er dobblt så vanskelig å være forelder og psykisk syk. Men jeg tenker at de reaksjonene som du får fra sønnen din ikke er værre enn det alle foreldre står overfor. Jeg synes ikke sønnen din virker så ille, for å si det ut ifra det jeg har fortalt om min prinsesse.

Vi fikk ikke hjelp i det hele tatt. Jeg synes hun var mye værre enn det du skriver om din sønn... , men det er ikke lett å oppfatte på trykk, det må oppleves.

[frosken]

Hei svinging!

Helsepersonell kritisereres både dersom de forsøker å vurdere ting helhetlig - og når de kun forholder seg til detaljer. Dersom det var du som hadde skrevet innlegget på foreldreforum - så ville jeg ment det var fornuftig å vurdere din sønns atferd (og problemer?) også ut i fra hvordan du har det. Det er kjent at barn som har foreldre med psykiske vansker ofte sliter - og jeg kjenner folk som er voksne i dag og som er svært bitre for at ingen gjorde noe for dem i forbindelse med mors kriser. Foreldre som sliter med indre ustabilitet, vil kunne ha vanskelig med å bli forutsigbare nok for sine barn - men dette antar jeg at du vet fra før.

Hvorvidt gutten som er beskrevet i innlegget trenger profesjonell hjelp er etter min oppfatning ikke mulig å si kun etter den beskrivelsen som er gitt der. Jeg er enig med nhd at det er grunn til å bekymre seg over hans manglende empati i forhold til sine søsken - men søsken er jo av og til lite snille med hverandre - og etter min mening er omfanget av den "antisosiale" atferden avgjørende for vurderingen av hvorvidt han har et problem eller ikke.

Selv om mange synes tiden med tenåringer er vanskelig - så er det vel også viktig å ikke overse eventuelle problemer av mer alvorlig grad...

[Gjest svinging]

Svinging.

Jeg vet at det er dobblt så vanskelig å være forelder og psykisk syk. Men jeg tenker at de reaksjonene som du får fra sønnen din ikke er værre enn det alle foreldre står overfor. Jeg synes ikke sønnen din virker så ille, for å si det ut ifra det jeg har fortalt om min prinsesse.

Vi fikk ikke hjelp i det hele tatt. Jeg synes hun var mye værre enn det du skriver om din sønn... , men det er ikke lett å oppfatte på trykk, det må oppleves.

Jeg tror jeg må presisere litt:

Det ble først skrevet et innlegg om det å være tenåringsforeldre, hvor mammaen hadde en sønn som hun "slet" med. Svarene hun fikk på dette var av en slik art at jeg reagerte og skrev derfor mitt innlegg under mitt faste nick. Innleggene sto på foreldreforum og på samlivsforum, men jeg husker ikke innleggets tittel og nick (har problemer med hukommelsen, må vite....)

Jeg har faktisk ingen sønner jeg; bare tre flotte krevende døtre, hvorav to er levende hormonbomber!!

Flott at du delte din historie, Magna. Vi kan jo spørre oss om det skal være så vondt "når knoppar brytes" eller om det er grunn til alvorlig bekymring. Jeg får heldigvis god hjelp til å sette ting i perspektiv av fagfolk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes spørsmålet ditt er velberettigget.

Jeg har derfor klippet og limet litt i innlegget på foreldreforum for å vise hva jeg leste og hvorfor jeg ga mitt svar.

Dette ble skrevet om gutten og var bakgrunnen for min bekymring for han:

"Jeg har en gutt på 13 år, som er veldig vanskelig. I går så satt jeg i sofaen og så på en prøve søster hadde hatt på skolen, da kommer bror og slår/smekker meg helt uten grunn på hodet mitt. -Han kommer ikke hjem etter skolen, må ringe rundt til alle kameratene hans for å finne ut hvor han er,og mase om at han må hjem til middag.

-Er frekk med søster på 10 år. Kaller henne drittkjærring uten grunn.

-Slår søster når hun vinner over han i tv-spill eller andre spill. Dunker hodet hennes i veggen pga. bagateller.

-erter lillebror på 4 år, får han til å grine, og lærer han mye gærnt.

-Sier mye tull om oss til sin far, min eksmann. Ting som ikke stemmer eller er veldig overdramatisert.

-han er utakknemlig, og unner ikke søster å få noe, selv om han selv får noe dyrt og fint. Skal bare ha dyre merkeklær, nekter å gå med annet.

-Vil ikke hjelpe til hjemme, men mener han skal få uke penger for det.

-han liker å provosere. Feks. hvis jeg sier -du rører ikke søster(etter at han har slått henne) så må han jo bare gjøre det! Flere ganger., og da ser han på meg mens han gjør det.

-hører ikke på stefar, er helt uten respekt.

Jeg synest det er galt å slå, men har måttet ta tak i ham, holdt han fast når det er som verst."

Dette var det som fikk meg til å antyde at du kanskje ville ha nytte av rådgivning fra fagfolk:

"Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Det er så mye krangling og kjefting når han er i huset.

Det var litt, og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal oppføre meg mot han lengre. Skal jeg overse dette, late som ingenting, ta alvorsprat med han (har gjort det utallig mange ganger) Bli strengere, bli mildere,..etc. ?

Skulle ønske det var lettere, og at jeg viste hva som skulle til for å få hverdagen lettere, men det gjør jeg ikke. Jeg er rådløs!! "

Jeg tenkte overhode ikke på at nicket hadde vært på forum før.

Derimot ser jeg alt for ofte i mitt yrke at vanskeligheter alt for lenge blir møtt med "se det an..". Dessuten blir alt for mye sykdom og avvik i tenårene "normalforklart" med tenåringsproblemer. Kombinasjonen av disse to forsømmelser får ofte dramatiske negative konsekvenser.