MÅ selvskadere være psyke?

[Gjest jenta med kniven]

Når man kutter seg, pga av uutholdelige indre smerter, har man da ALLTID en form for psykisk lidelse? Eller har man bare en dårlig personlighet.

Når man driver med selvskading, og folk rund deg mener du har syke humørsvingninger, trenger det nødvendigvis være tegn på borderline? Eller kan man like gjerne "bare" lide av en depresjon. Og hvordan kan man isåfall da kalle det en depresjon, når man plutselig kan bli fylt med eksatisk lykke?

Hva om lykkeanfallene bare kommer etter overspising, altså man ler og har det utrolig godt, pga av blodsukkerkick?

Forsvinner arr på armen etter kniv og saks til slutt, om man ikke kutter for dypt?

Og, hvordan kan folk kalle deg "ustabil", når du i bunn og grunn (om man ser bort i fra kortvarige lykkeanfall), har hatt det SAMME jævla dritthumøret og tap av energi over en periode på kanskje flere uker/måneder? Da vil isåfall jeg kalle det rimelig stabilt, gitt. Men... om du spørr meg det samme om en time, kan jeg jo ha en helt annen oppfatning, for all del.......

[Gjest Windsong]

Kjære deg!

Selv om man sliter psykisk, betyr det ikke nødvendigvis at man er syk. Jeg mener selv (av egen erfaring) at selvskading er noe man bruker for å erstatte en diffus psykisk smerte med en konkret, fysisk smerte. Har man brent seg på noe, eller skåret seg, vet man med en gang hva smerten kommer av og at den går over. Når tankekjøret setter inn for fulle kluter, er det ikke lett å vite hva man skal gjøre med det der og da.

Å slite psykisk kan vi alle gjøre nå og da, i større og mindre grad. Skal jeg bruke meg selv som eksempel, så har jeg opplevd en del motgang i livet - noe som i gjen tærer på psyken. Det fører ikke behandlingstrengende sykdom, men likevel nok smerte til at jeg trengte noe for å erstatte den. En annen ting som utløste selvskading for meg, var skyldfølelse - jeg måtte straffe meg selv for da lettet den diffuse smerten litt.

Ulempen er at det synes, jeg har fortsatt arr på beina 3 år etter og jeg kuttet ikke så dypt.

Det er jo også flere grader av selvskading. Noen mister kontrollen over hva de gjør, slik at følgene kan bli alvorlige. Andre igjen vet hva de gjør, samtidig med at tankene om kring det er helt irrasjonelle. Da trenger ikke følgene bli så alvorlige.

Ut i fra det du skriver, ser jeg at du har det vondt og trenger hjelp. Håper du har noen som støtter deg! Hvis ikke er det beste og modigste du gjør å oppsøke en lege som kan henvise deg til psykolog. Store, grunnløse humørsvingninger og langvarig nedstemthet gir grunn til bekymring. Dersom du får litt hjelp til å sette ord på hva du sliter med, og evt. medisiner, finnes det håp selv om det sikkert ikke føles slik nå!

Tenker på deg

*klem*

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, i >99% av tilfellene vil jeg si at de er det.

Når spørsmålet stilles så absolutt som du stiller det, kan en aldri svare "Ja, det må de alltid".