Ungdommer og ansvarliggjøring

[Gjest Oppgitt mor.]

Jeg har en sløv sønn som kansje flytter hjemmefra om en 2-3 år. Han har en medfødt immunsviktsykdom og begynte med medisiner som 11-åring. Det er syv år siden. Han ble da en annen og kvikkere gutt og har nesten ikke vært syk. Tidligere fikk han alt mulig av infeksjoner.

Saken er at han nok begynner å glemme hvor dårlig han var før han begynte på medisiner og blir sløvere og sløvere med medisinene. Det kan gå både 1,2 og 3 dager over tiden før han tar dem. Han tar sprøyte en gang i uka.Jeg minner han på det, han sier "vent litt jeg skal ta dem snart" og så går det i glemmeboka hos meg også før jeg kommer på det igjen.

I høst gikk han tom for medisiner, jeg bestilte men jeg var "ute av drift" på den tiden slik at jeg ikke kom meg på apotek og fikk hentet dem og faren befant seg i utlandet. Hver dag lovte han og hente dem etter skolen. Hver dag glemte han det og han gikk flere uker uten medisiner.

Det gikk som det måtte gå. En påminnelse for oss alle hvor viktig medisinene er for han. Han fikk sine gamle problemer tilbake.

Jeg ringte sykehuset etter at han hadde tatt dem noen uker igjen og blodprøvene viste alt for lave verdier og han skal øke dosen. Han har vokst så det kan være derfor også.

Han fikk heldigvis masse kjeft sist han var der. De hadde tatt han skikkelig for seg og spurt om han hadde tenkt å leve lenge eller kort og fortalt han om en som døde. Harde ord, men nødvendig.

Så nå er han påpasselig med å ta sprøyta si, men han skjønner fremdeles ikke alvoret. Han tar dem fordi at ellers "klikker kjerringa" på sykehuset.

Jeg er redd for at han er påpasselig en stund fremover nå og så sklir det ut igjen og det kan være direkte farlig for han. Han kan få en infeksjon som er vanskelig å behandle.

Så hvor lenge skal jeg passe på gutten? Han bør regnes for voksen nå og han flytter hjemmefra om få år og jeg er redd jeg aldri vil greie å slappe av og føle meg trygg på at han tar dem og etterhvert kan jeg få ei svigerdatter som irriterer vettet av seg over ei kontrollerende svigermor (ikke at det er det verste), samtidig som helsa jo er det viktigste.

Hva gjør jeg? Hvor begynner jeg for at han skal skjønne alvoret selv? Jeg skjønner såpass at jeg er nødt til å slippe taket etterhvert, men jeg tror det blir veldig vanskelig. Det kan jo gå galt.

[Gjest prust]

Jeg forstår at du er bekymret for dette. Men tror du ikke at to år til hjemme vil modne ham, og at han i løpet av disse to årene vil forstå at livet ikke bare er en dans på roser, at det å bli voksen også handler om ansvarliggjøring for egen kropp. Han er uheldig og har denne sykdommen, men er samtidig så heldig at han har medisiner som funker.

Godt de kjeftet på ham på sykehuset. men det er synd dersom han tar medisiner for at de ikke skal bli sinte på ham, ikke for hans egen skyld...

Han må ta ansvar for egen kropp og medisiner, etterhvert i alle fall. Kan du snakke med ham om det, og be ham f.ek.s sette mobilen på alarm slik at han husker det på samme måte som jenter husker å ta p-piller? Og da MÅ medisinen tas, ellers får det konsekvenser.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg synes du skal lagen en avtale med ham. Si at du vil snakke med ham. Få ham ut av rommet og fortell ham akkurat det du har skrevet her.

[laban]

Først venter du til han blir _litt_ eldre og han er skikkelig "i rute" igjen etter denne siste episoden.

Så snakker dere veldig tydelig gjennom saken, slik at situasjonen er helt krystallklar: Du sier at dere nå regner ham for voksen nok til å ta ansvaret selv. Saken er heretter mellom han selv og helsevesenet, og han må selv sørge for å bestille / kjøpe inn (det praktiske rundt betalingen overlater jeg til dere) det han trenger. Til gjengjeld skal du slutte helt å mase på ham. Hvis han synes det er for tidlig, fastsetter dere et tidspunkt for å gjenoppta saken.

Så kommer den vanskeligste fasen, da du følger avtalen i forrige avsnitt. Blir han alvorlig syk, har du vel mulighet til å gripe inn, men du holder deg på matta når det gjelder kontrollspørsmål.

[Gjest Kayia]

Jeg tror du bør være forberedt på å følge han opp så lenge han bor hjemme, og stole på at han tar ansvar for seg selv når han flytter. De fleste gjør jo det selv om det ikke virker sånn på forhånd

Jr har en kamerat med diabetes som fikk en tilsvarende reminder i fjor. Han ble hasteinnlagt med forgiftning i kroppen og det var livstruende. I følge moren var han mer påpasselig med måling i tiden etter, men nå er alt tilbake til sin vante tralt; det er mamma som passer på...

[Katt-ja]

Jeg tror - og håper inderlig på egne vegne også - at det skjer mye de siste par årene før valpene flytter ut. Det er det pokker meg bare nødt til å gjøre! ;-)

[Gjest Oppgitt mor]

Takk til alle som har svart.

Prust du lurer på om han kan bli mer ansvarlig om et par år. Det er det jeg tviler veldig på, men jeg kan jo håpe på et mirakel

Psyk av alt, jeg har tatt denne samtalen flere ganger, men får bare håpe på at det glir inn snart. Jeg må ta den samtalen igjen og igjen.

Laban, du har en del gode råd, det vanskelige er som du skriver i det siste avsnittet ditt.

Men jeg skal prøve, samtidig som jeg ikke kan la det gå for langt. Jeg har ikke mye å stille opp med hvis det blir alvorlig. Ikke sikkert sykehuset har det heller.

Men han har fått i hjemmelekse til neste gang og lære og lese om sykdommen sin, så jeg skal printe ut alt jeg finner på nett og håpe på at jeg finner noe skummelt som skremmer han. Fælt å måtte gjøre det, men jeg tror det må til.

[Gjest Oppgitt mor]

Jeg tror - og håper inderlig på egne vegne også - at det skjer mye de siste par årene før valpene flytter ut. Det er det pokker meg bare nødt til å gjøre! ;-)

Ja og guttehvalpene er ihvertfall helt håpløse

[Gjest Psyk av alt]

Takk til alle som har svart.

Prust du lurer på om han kan bli mer ansvarlig om et par år. Det er det jeg tviler veldig på, men jeg kan jo håpe på et mirakel

Psyk av alt, jeg har tatt denne samtalen flere ganger, men får bare håpe på at det glir inn snart. Jeg må ta den samtalen igjen og igjen.

Laban, du har en del gode råd, det vanskelige er som du skriver i det siste avsnittet ditt.

Men jeg skal prøve, samtidig som jeg ikke kan la det gå for langt. Jeg har ikke mye å stille opp med hvis det blir alvorlig. Ikke sikkert sykehuset har det heller.

Men han har fått i hjemmelekse til neste gang og lære og lese om sykdommen sin, så jeg skal printe ut alt jeg finner på nett og håpe på at jeg finner noe skummelt som skremmer han. Fælt å måtte gjøre det, men jeg tror det må til.

Jeg har lest hele tråden en gang til. Og mener laban har det absolutt beste svaret. Gutten din er 18 år. Ikke 8.

Gi ham alt ansvaret selv. Så får det gå som det går. Jeg tipper at etter en stund, når han merker at du faktisk ikke "bryr" deg lenger vil han bli engstelig og ta tak i dette selv.

Det er verdt et forsøk!

[frosken]

Takk til alle som har svart.

Prust du lurer på om han kan bli mer ansvarlig om et par år. Det er det jeg tviler veldig på, men jeg kan jo håpe på et mirakel

Psyk av alt, jeg har tatt denne samtalen flere ganger, men får bare håpe på at det glir inn snart. Jeg må ta den samtalen igjen og igjen.

Laban, du har en del gode råd, det vanskelige er som du skriver i det siste avsnittet ditt.

Men jeg skal prøve, samtidig som jeg ikke kan la det gå for langt. Jeg har ikke mye å stille opp med hvis det blir alvorlig. Ikke sikkert sykehuset har det heller.

Men han har fått i hjemmelekse til neste gang og lære og lese om sykdommen sin, så jeg skal printe ut alt jeg finner på nett og håpe på at jeg finner noe skummelt som skremmer han. Fælt å måtte gjøre det, men jeg tror det må til.

Jeg synes også laban ga gode råd.

En litt annen tilnærming ville være at dere hadde en felles samtale med legen hans på sykehuset hvor du i hans påhør tar opp din bekymring rundt dette. Kanskje kan det få sykehuslegen til å bruke sin autoritet flere ganger i forhold til ham og følge opp litt ekstra tett den første perioden etter at du har gitt ham det fulle ansvar.

Han er i en alder hvor mange med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse velger å utfordre skjebnen med å ikke ivareta seg selv godt nok. Det er jo dessverre ikke akkurat noe som er uvanlig for frisk ungdom heller...

Reelt sett så tror jeg alltid du kommer til å ha dette i bakhodet så lenge han bor hjemme, men det er nok viktig at han den siste tiden som hjemmeboer gis ansvar for egen helse.

[Katt-ja]

Jeg synes også laban ga gode råd.

En litt annen tilnærming ville være at dere hadde en felles samtale med legen hans på sykehuset hvor du i hans påhør tar opp din bekymring rundt dette. Kanskje kan det få sykehuslegen til å bruke sin autoritet flere ganger i forhold til ham og følge opp litt ekstra tett den første perioden etter at du har gitt ham det fulle ansvar.

Han er i en alder hvor mange med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse velger å utfordre skjebnen med å ikke ivareta seg selv godt nok. Det er jo dessverre ikke akkurat noe som er uvanlig for frisk ungdom heller...

Reelt sett så tror jeg alltid du kommer til å ha dette i bakhodet så lenge han bor hjemme, men det er nok viktig at han den siste tiden som hjemmeboer gis ansvar for egen helse.

''Reelt sett så tror jeg alltid du kommer til å ha dette i bakhodet så lenge han bor hjemme''

Reelt sett tipper jeg hun har det i bakhodet mye lenger enn det ;-)

[frosken]

''Reelt sett så tror jeg alltid du kommer til å ha dette i bakhodet så lenge han bor hjemme''

Reelt sett tipper jeg hun har det i bakhodet mye lenger enn det ;-)

Det tror nok jeg også ;-)

[Gjest togli]

Takk til alle som har svart.

Prust du lurer på om han kan bli mer ansvarlig om et par år. Det er det jeg tviler veldig på, men jeg kan jo håpe på et mirakel

Psyk av alt, jeg har tatt denne samtalen flere ganger, men får bare håpe på at det glir inn snart. Jeg må ta den samtalen igjen og igjen.

Laban, du har en del gode råd, det vanskelige er som du skriver i det siste avsnittet ditt.

Men jeg skal prøve, samtidig som jeg ikke kan la det gå for langt. Jeg har ikke mye å stille opp med hvis det blir alvorlig. Ikke sikkert sykehuset har det heller.

Men han har fått i hjemmelekse til neste gang og lære og lese om sykdommen sin, så jeg skal printe ut alt jeg finner på nett og håpe på at jeg finner noe skummelt som skremmer han. Fælt å måtte gjøre det, men jeg tror det må til.

Jeg vet ikke om det funker med "skremselspropaganda" i den alderen... De er "udødelige" :/

Det er mulig du bare gjør det verre ved å bombardere ham med alt det skumle som kan skje? Jeg har ei datter på snart femten som nok kunne reagert slik iallefall..

Kan du få en avtale med legen om tett oppfølging den dagen han flytter hjemmefra (gutten trenger ikke vite om at du har avtalt dette med legen)?

[laban]

Takk til alle som har svart.

Prust du lurer på om han kan bli mer ansvarlig om et par år. Det er det jeg tviler veldig på, men jeg kan jo håpe på et mirakel

Psyk av alt, jeg har tatt denne samtalen flere ganger, men får bare håpe på at det glir inn snart. Jeg må ta den samtalen igjen og igjen.

Laban, du har en del gode råd, det vanskelige er som du skriver i det siste avsnittet ditt.

Men jeg skal prøve, samtidig som jeg ikke kan la det gå for langt. Jeg har ikke mye å stille opp med hvis det blir alvorlig. Ikke sikkert sykehuset har det heller.

Men han har fått i hjemmelekse til neste gang og lære og lese om sykdommen sin, så jeg skal printe ut alt jeg finner på nett og håpe på at jeg finner noe skummelt som skremmer han. Fælt å måtte gjøre det, men jeg tror det må til.

''Men HAN har fått i hjemmelekse til neste gang å lære og lese om sykdommen sin, så JEG skal...''

Hjemmelekse fra sykehuset? I så fall - hvem var det som fikk den? Ref. uthevingene.

Han blir ikke syk om han lar være å gjøre denne "hjemmeleksa", så ikke gjør den for ham. Hvis dette skal være en sak mellom ham og helsevesenet, må du trekke deg tilbake - i hvert fall når det ikke står mer på spill. De supplerer helt sikkert det han finner på sykehuset, hvis de synes det trengs.

[Gjest Oppgitt mor]

Jeg synes også laban ga gode råd.

En litt annen tilnærming ville være at dere hadde en felles samtale med legen hans på sykehuset hvor du i hans påhør tar opp din bekymring rundt dette. Kanskje kan det få sykehuslegen til å bruke sin autoritet flere ganger i forhold til ham og følge opp litt ekstra tett den første perioden etter at du har gitt ham det fulle ansvar.

Han er i en alder hvor mange med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse velger å utfordre skjebnen med å ikke ivareta seg selv godt nok. Det er jo dessverre ikke akkurat noe som er uvanlig for frisk ungdom heller...

Reelt sett så tror jeg alltid du kommer til å ha dette i bakhodet så lenge han bor hjemme, men det er nok viktig at han den siste tiden som hjemmeboer gis ansvar for egen helse.

''En litt annen tilnærming ville være at dere hadde en felles samtale med legen hans på sykehuset hvor du i hans påhør tar opp din bekymring rundt dette. Kanskje kan det få sykehuslegen til å bruke sin autoritet flere ganger i forhold til ham og følge opp litt ekstra tett den første perioden etter at du har gitt ham det fulle ansvar''

Jeg tror ikke sønnen min vil godta at jeg og han går inn sammen. Han føler seg for voksen til å ha meg med inn. Men jeg har snakket med legen hans på telefonen om det. Han skal flytte over til voksenavdelingen neste gang og han får en ny lege. Jeg kan ringe og snakke med han/henne.

[Gjest Oppgitt mor]

''Men HAN har fått i hjemmelekse til neste gang å lære og lese om sykdommen sin, så JEG skal...''

Hjemmelekse fra sykehuset? I så fall - hvem var det som fikk den? Ref. uthevingene.

Han blir ikke syk om han lar være å gjøre denne "hjemmeleksa", så ikke gjør den for ham. Hvis dette skal være en sak mellom ham og helsevesenet, må du trekke deg tilbake - i hvert fall når det ikke står mer på spill. De supplerer helt sikkert det han finner på sykehuset, hvis de synes det trengs.

He he, ja der ser du. Jeg har muligens litt av skylden for at han har blitt som han har blitt.

Du har rett, men jeg tenkte at jeg kunne gjøre en liten siste forsøk kanskje?

[PieLill]

''Så nå er han påpasselig med å ta sprøyta si, men han skjønner fremdeles ikke alvoret. Han tar dem fordi at ellers "klikker kjerringa" på sykehuset.''

Det kan hende at det bare er trassen og stoltheten som snakker og at han egentlig har skjønt alvoret. Er bare mye enklere å skylde på kjerringa på sykehuset enn å innrømme at man har gjort feil. 'Krakilske kjerringer' kan være et godt alibi.

''Hva gjør jeg? Hvor begynner jeg for at han skal skjønne alvoret selv? Jeg skjønner såpass at jeg er nødt til å slippe taket etterhvert, men jeg tror det blir veldig vanskelig. Det kan jo gå galt.''

Lett å forestille seg at dette er vanskelig. Å slippe taket på ungene er vanskelig nok når de er friske og veltilpassede.

Samtidig finnes det en mulighet for at din tilbaketrukne tillit virker både mer motiverende og ansvarliggjørende enn din 'hønemoring'.

mvh

[Gjest Oppgitt mor]

Så har vi det gående igjen.

Han skal ta sprøyte i dag og han har akkurat nok medisiner til i dag.

Jeg har sagt at han er voksen nå og at sykdommen hans er mellom han og sykehuset og at fra nå av melder jeg meg helt ut.

Tidligere har jeg bestilt medisiner for han og hentet dem på apoteket ved siden av jobben min.

Saken nå er at han skal begynne med nye og enklere sprøyter. Sprøyter som "skytes" inn. Disse må bestilles og hentes på Ullevål sykehus.

Jeg sa for flere dager siden at han måtte bestille dem selv, men at jeg kunne kjøre han dit når han skulle hente dem. Joda, han skulle bestille i morgen, svarte han da.

I morgen er flere dager siden. Neste tirsdag nærmer seg, det er bare en uke til, så i dag spurte jeg om han hadde bestilt? Nei, det hadde han ikke, men skulle gjøre det når han kom hjem fra skolen.

Det blir vanskelig å la være å kontrolere han i dag. Jeg har lite lyst til at han skal bli syk igjen, for nå har han kommet seg og kviknet til etter forrige runde.

Tips noen?

[laban]

Så har vi det gående igjen.

Han skal ta sprøyte i dag og han har akkurat nok medisiner til i dag.

Jeg har sagt at han er voksen nå og at sykdommen hans er mellom han og sykehuset og at fra nå av melder jeg meg helt ut.

Tidligere har jeg bestilt medisiner for han og hentet dem på apoteket ved siden av jobben min.

Saken nå er at han skal begynne med nye og enklere sprøyter. Sprøyter som "skytes" inn. Disse må bestilles og hentes på Ullevål sykehus.

Jeg sa for flere dager siden at han måtte bestille dem selv, men at jeg kunne kjøre han dit når han skulle hente dem. Joda, han skulle bestille i morgen, svarte han da.

I morgen er flere dager siden. Neste tirsdag nærmer seg, det er bare en uke til, så i dag spurte jeg om han hadde bestilt? Nei, det hadde han ikke, men skulle gjøre det når han kom hjem fra skolen.

Det blir vanskelig å la være å kontrolere han i dag. Jeg har lite lyst til at han skal bli syk igjen, for nå har han kommet seg og kviknet til etter forrige runde.

Tips noen?

Siden dette er første gangen etter at du liksom meldte deg ut, synes jeg du kan forsikre deg om at han har bestilt i ettermiddag. Altså at du spør lett tilfeldig om det gikk greit med bestillingen og når de skal hentes. Hvis ikke han har gjort sin del, ber du ham legge påminnelse på mobilen sin eller noe sånt, til i morgen.

Men IKKE gjør det for ham.

[Gjest Oppgitt mor]

Siden dette er første gangen etter at du liksom meldte deg ut, synes jeg du kan forsikre deg om at han har bestilt i ettermiddag. Altså at du spør lett tilfeldig om det gikk greit med bestillingen og når de skal hentes. Hvis ikke han har gjort sin del, ber du ham legge påminnelse på mobilen sin eller noe sånt, til i morgen.

Men IKKE gjør det for ham.

''etter at du liksom meldte deg ut''

Måtte humre litt av den :-) Jo, skal gjøre som du sier. Skal ikke bestille for han.