Har bestillt time hos psykolog til jenta mi på..

[Gjest Vil hun skal fåå det bra........]

12 år. Hun sliter med noe som er observert/opplevd over en tid. Separasjonsangst fra oss foreldre. Dette går på at hun er redd vi foreldre skal dø, samt at vi eller hun skal bli syke. (Husker jeg selv hadde mye sykdomsangst da jeg var barn, men sa det aldri til noen). Dette ble fremtredende da hun for en tid tilbake overnattet hos en venninne. Hun ble da syk, og kastet opp om natten. Etter det har hun hatt store problemer ved å overnatte borte, men det hender. Hun kommer liksom ikke videre etter dette skjedde, selv om vi har pratet mye rundt situasjonen på en grei og rolig måte.

Etter en del om og men bestemte hun seg denne helgen for å overnatte borte sammen med to venninner, da hun egentlig har veldig lyst å gjøre det de andre gjør. Hun fortalte at disse tankene og følelsene inntok henne da, men at hun på en måte klarte å stå i det. Hun mener det utløste seg fordi en av disse jentene drev med ulovlige ting som røyk og snus som hun hadde stjålet fra sin far, samt at de hadde tatt bilder der hun blant annet var blitt malt og tatt bilder av, noe hun ikke ville. Samtidig hadde hun følt at de to andre venninnene hadde holdt henne utenfor, slik at hun fikk en ekstra påkjenning. Dette resulterte i at hun fikk voldsomme reaksjoner da hun kom hjem dagen etter og skulle legge seg for kvelden, sa hun var urolig inni seg og ikke klarte slappe av eller bli kvitt disse ubehagelige følelsene. Jenta vår sier at hun ikke vil ha de tankene og ønsker selv snakke med noen som kan hjelpe.

Vi foreldre vurderte at det kanskje var på tide å oppsøke hjelp siden hun reagerer slik hun gjør og at dette får såpass konsekvenser ved at hun var borte fra skolen mandag. Vi lurer selvfølgelig hva dette kan handle om.

Har tidligere tatt det opp med fagfolk som har ment at det kan være en fare for at jenta skal føle at det feiler henne noe, slik at hun skal føle seg utenfor og kanskje bli stigmatisert.

Likevel har vi nå tatt skrittet og bestilt time hos en erfaren psykolog som har barn og unge som sitt spesialfelt og som er kjent for å gjøre en god jobb.

Jeg som mor sitter nå med en diger klump i magen at vi virkelig måttet ta dette skrittet å få psykologhjelp til jenta vår. Det føles litt skambelagt og føler meg som en dårlig mor som ikke klarer hjelpe barnet mitt selv. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skal kjenne slike følelser komme, om det er holdningene i samfunnet eller det at jeg føler meg så utilstrekkelig, et slags nederlag.

På en annen side tenker jeg det må være en styrke i å søke hjelp slik at jenta vår kan få noen verktøy til å hjelpe seg med som ikke jeg eller pappan klarer.

[Kalevaala]

''Jeg som mor sitter nå med en diger klump i magen at vi virkelig måttet ta dette skrittet å få psykologhjelp til jenta vår. Det føles litt skambelagt og føler meg som en dårlig mor som ikke klarer hjelpe barnet mitt selv.''

Jeg synes tvert imot dere viser både styrke, modenhet og selvinnsikt ved å oppsøke profesjonell hjelp. Det er mange barn som kunne trenge det men aldri får det fordi foreldrene ikke ser eller vil se at det trengs.

Du er inne på det selv også, bare hold fast ved det.

Lykke til :-)

[Gjest Psyk av alt]

Det er det du skriver i siste avsnitt du skal fokusere på!

Jeg har hatt problemer hele livet, det har artet seg på forskjellig vis. Hvis foreldrene mine hadde skaffet meg hjelp da jeg var 12 hadde livet mitt sett helt anderledes ut.Skulle virkelig ønske de hadde gjort det!

Fokuser på det!

[mirami]

Jeg gikk også til terapeut da jeg var barn og hadde opplevd dramatiske ting. Og selv om jeg da ikke helt skjønte poenget med det, tror jeg det har hjulpet meg senere. Kan lære henne en mestringsstrategi og "forstå" hva det er hun sliter med, at det ikke er farlig osv. Fokuser på at det nok er verre å slite med dette lenge enn å evt være "pasient" en stund. foksuet er jo at hun skal få det bedre og bli bedre!

[Mrs. Wallace]

Jenta deres er tøff som tør å si fra om hva som er vanskelig for henne, og heldig som har foreldre som tar henne på alvor. Lykke til!

[Helmi]

Det er flott at dere tar på alvor det datteren deres sliter med! Godt å få en faglig vurdering, hjelp og gode råd.

Men husk: det å oppsøke en psykolog, er ikke samfullt! Vi har vært i en livssituasjon, der alle mine barn trengte profesjonell hjelp over en lengre periode. Jeg følte aldri skam, tenkte bare at slik er saken, dette klarer jeg ikke uten hjelp. Og jeg tror det er veldig viktig at heller ikke barna får en følelse av at dette er noe hemmelig, noe å skamme seg over. Da mener jeg ikke at en må informere alle om det som skjer, men tror det er viktig at barnet ikke går med en følelse av at foreldrene føler på skam.

Ønsker dere lykke til!

[Gjest GA]

Selvfølgelig skal du søke all hjelp som trengs for å støtte jenta di!

Det hadde vært mye mer å skamme seg over hvis du _ikke_ hadde gjort noe med situasjonen!

Håper dere får den hjelpen dere trenger.

[Gjest Kayia]

Jeg har stått svært nær en kvinne som i dag er 30 og som først nå har funnet en psykolog som hjelper henne med det som viser seg å være sosial angst. Hun hadde også seperasjonsangst som liten, turte aldri ligge over til noen, og måtte feks hentes da hun førsøkte seg på overnatting på konfirmasjonsleir i 8. klasse. Hun turte sove på eget rom først som 12-13-åring. Foreldrene var selvfølgelig bekymret, men brukte energien på å lete etter (bort)forklaringer framfor å henvende seg til BUP eller andre for hjelp. Resultatet er en jente som har brukt 20-årene på å håndtere de enklest ting som å stå opp, holde på en jobb etc, og selvtillitten har dalt i takt med at hun ikke har fullført, mestret eller fått hjelp til.

Jeg støtter deg derfor 100% og vil rose deg for å ha tatt tak i dette på helt riktig måte. Lykke til!

[Gjest Vil hun skal fåå det bra........]

Jeg har stått svært nær en kvinne som i dag er 30 og som først nå har funnet en psykolog som hjelper henne med det som viser seg å være sosial angst. Hun hadde også seperasjonsangst som liten, turte aldri ligge over til noen, og måtte feks hentes da hun førsøkte seg på overnatting på konfirmasjonsleir i 8. klasse. Hun turte sove på eget rom først som 12-13-åring. Foreldrene var selvfølgelig bekymret, men brukte energien på å lete etter (bort)forklaringer framfor å henvende seg til BUP eller andre for hjelp. Resultatet er en jente som har brukt 20-årene på å håndtere de enklest ting som å stå opp, holde på en jobb etc, og selvtillitten har dalt i takt med at hun ikke har fullført, mestret eller fått hjelp til.

Jeg støtter deg derfor 100% og vil rose deg for å ha tatt tak i dette på helt riktig måte. Lykke til!

Tusen takk for all støtte til dere som har svar meg. Håper jenta mi kan få det bedre når hun får den nødvendige hjelpen vi foreldre kommer til kort med. Det er vondt og frustrerende.

[Gjest Kayia]

Tusen takk for all støtte til dere som har svar meg. Håper jenta mi kan få det bedre når hun får den nødvendige hjelpen vi foreldre kommer til kort med. Det er vondt og frustrerende.

Det skjønner jeg godt, men oppi det hele hun er heldig som har foreldre som 'ser' henne. Lykke til