Noen med samme erfaring?

[Gjest Forvirret løvetann...]

Vi holder på med utredning av vår sønn.

Samtidig har jeg begynt på spesialpedagogikk grunnkurs.

Jeg var veldig forberedt på at dette ville bli tøft psykisk.

Men ikke at det ville fremkalle så mye av mit eget....

Ante ikke jeg hadde så mye sårhet i meg engang....!

Det virker som jeg har åpnet en dør som har vært lukket lenge.

Jeg husker ting fra barndommen som jeg ikke har husket før. Jeg har hatt en god barndom sånn sett, men nå husker jeg såre ting. Jeg er vokst opp med en psykisk syk mor, en alkolisert far, og en søster som helst ville bli kvitt meg.

På skolen fikk jeg beskjed av lærer om at jeg var uønsket.

Det føles vondt, og jeg vil aller helst ikke åpne denne døren.

Jeg vil ha fullt fokus på min sønn, og ikke meg selv.

Samtidig skjønner jeg jo at jeg kanskje må føle på dette, for å kunne hjelpe han på best mulig måte.

Er det vanlig at man husker ting bedre i voksen alder, og hvordan skal jeg håndtere dette på best mulig måte?

Det finnes kanskje ingen svar....

Men er det noen der ute som har erfart det samme?

Jeg lever et godt liv med kjernefamilien min, og er lykkelig.

Men disse minnene og følelsene omøblerer i hodet mitt.

Jeg begynner føle meg unormal og rar opp i alt.

Ble noe rotete dette...

Beklager at jeg velger være anonym, men det føles riktig.

[cathlin]

Kjenner du at du har lyst til å snakke med noen om dette? Eller vil du uttrykke deg på andre måter?

[Gjest Forvirret løvetann...]

Kjenner du at du har lyst til å snakke med noen om dette? Eller vil du uttrykke deg på andre måter?

Aller helst vil jeg bare ha det bort, så jeg kan holde fokuset på min sønn...

Jeg er rådvill, og aner ikke hva jeg skal gjøre med disse følelsene eller minnene..

[cathlin]

Aller helst vil jeg bare ha det bort, så jeg kan holde fokuset på min sønn...

Jeg er rådvill, og aner ikke hva jeg skal gjøre med disse følelsene eller minnene..

Ja, for det tar en del av fokuset ditt?

[Gjest Forvirret løvetann...]

Ja, for det tar en del av fokuset ditt?

Ja, jeg føler jo at det gjør det....

Det er jo ikke meg det er synd på, det er min sønn som skal ha hjelp, og der bør hele fokuset ligge... Men disse minnene roter til hele hodet mitt, og tankene vandrer bakover, istedet for fremover..

Om du skjønner... ?

Under forelsesningene tenker jeg tilbake på meg selv, og mine erfaringer.... Jeg føler meg en smule selvsentrert.

[cathlin]

Ja, jeg føler jo at det gjør det....

Det er jo ikke meg det er synd på, det er min sønn som skal ha hjelp, og der bør hele fokuset ligge... Men disse minnene roter til hele hodet mitt, og tankene vandrer bakover, istedet for fremover..

Om du skjønner... ?

Under forelsesningene tenker jeg tilbake på meg selv, og mine erfaringer.... Jeg føler meg en smule selvsentrert.

Ja. Det er litt vanskelig å få minner bort. Men du kan jo ikke noe for at dette dukker opp nå. Det høres ut som du har en del minner-følelsoppelvelser som ikke er helt integrert i deg?

[Gjest prust]

Ja, jeg føler jo at det gjør det....

Det er jo ikke meg det er synd på, det er min sønn som skal ha hjelp, og der bør hele fokuset ligge... Men disse minnene roter til hele hodet mitt, og tankene vandrer bakover, istedet for fremover..

Om du skjønner... ?

Under forelsesningene tenker jeg tilbake på meg selv, og mine erfaringer.... Jeg føler meg en smule selvsentrert.

Når du har de erfaringene du har, så hadde det kanskje vært godt for deg å få "ryddet dem på plass" sammen med en psykolog eller terapeut - slik at du kan ha fullt fokus på gutten din?

Kan du bruke han/hun dere bruker ift sønnen deres en time eller to og forklare det slik jeg sier det over, at hensikten med det er å hjelpe gutten deres?

Eller om du kontakter en annen som kan hjelpe. Men det er ikke sikkert det er lurt å rote altfor mye i gammelt grums samtidig som dere skal hjelpe gutten deres.

[Gjest Forvirret løvetann...]

Når du har de erfaringene du har, så hadde det kanskje vært godt for deg å få "ryddet dem på plass" sammen med en psykolog eller terapeut - slik at du kan ha fullt fokus på gutten din?

Kan du bruke han/hun dere bruker ift sønnen deres en time eller to og forklare det slik jeg sier det over, at hensikten med det er å hjelpe gutten deres?

Eller om du kontakter en annen som kan hjelpe. Men det er ikke sikkert det er lurt å rote altfor mye i gammelt grums samtidig som dere skal hjelpe gutten deres.

''Når du har de erfaringene du har, så hadde det kanskje vært godt for deg å få "ryddet dem på plass" sammen med en psykolog eller terapeut - slik at du kan ha fullt fokus på gutten din?''

Ja, kan hende det hadde vært lurt.. Jeg vet ikke.

En bit av meg vil ikke inn på dette engang. Jeg vil bare ha det bort.... Jeg har snakket endel med en god venninne, og mann, det har jo hjulpet litt. Jeg forstår jo mer på en måte.

''Kan du bruke han/hun dere bruker ift sønnen deres en time eller to og forklare det slik jeg sier det over, at hensikten med det er å hjelpe gutten deres?''

Det var ikke så dumt, kanskje det hadde vært en mulighet.

Men i tvil om jeg bør blande kortene også... Uff, vanskelig dette.

''Eller om du kontakter en annen som kan hjelpe. Men det er ikke sikkert det er lurt å rote altfor mye i gammelt grums samtidig som dere skal hjelpe gutten deres.''

Jeg har som nevnt snakket med venninne og mann, de er der jo alltid. Jeg er heldig med venner og mann.

Ellers har jeg ingen familie jeg kan gå til med dette.

Takk for svar.

[Gjest Forvirret løvetann...]

Ja. Det er litt vanskelig å få minner bort. Men du kan jo ikke noe for at dette dukker opp nå. Det høres ut som du har en del minner-følelsoppelvelser som ikke er helt integrert i deg?

Jeg ante ikke jeg hadde så mye selv...

Det er svært overraskende alt dette som popper frem!

Barna de snakker om på kurset- det var jo _meg_.

Jeg har aldri sett på det på den måten. Jeg har aldri syntes synd på meg selv. Jeg er forvirret....

[cathlin]

Jeg ante ikke jeg hadde så mye selv...

Det er svært overraskende alt dette som popper frem!

Barna de snakker om på kurset- det var jo _meg_.

Jeg har aldri sett på det på den måten. Jeg har aldri syntes synd på meg selv. Jeg er forvirret....

Støtter innlegget til prust om å oppsøke psykolog for å få ryddet litt.

[Gjest vonde følelser]

''Er det vanlig at man husker ting bedre i voksen alder, og hvordan skal jeg håndtere dette på best mulig måte?''

Ja, jeg tror det, og at det er fordi vi, som voksne bedre er i stand til å sette ord på følelsene enn da vi vi var barn.

''Det finnes kanskje ingen svar.... Men er det noen der ute som har erfart det samme?''

Ja, jeg har erfart at ting, jeg trodde var glemt og gjemt langt unna i bevisstheten har dukket opp som såre, vonde og vanskelige følelser i forbindelse med andre store følelsesmessige påkjenninger mer enn førti år etterpå. De vonde følelsene bare boblet opp og blandet seg sammen med en stor sorg.

[Gjest Psyk av alt]

Har en venninne som begynte på barnevernspedagogutdanning i voksen alder.

Det var svært mye som dukket opp som hun hadde "glemt".

Jeg var hennes sjelesørger under hele utdanningen, gikk selv til psykolog og konfererte med denne ifh de vanskeligste tingene til min venninne.

Hun har kommet seg helskinnet ut av utdanningen, men det var en tøff tid.

Det er sikkert lurt at du får noen å snakke med for å få tømt deg og å drøfte. Mange av tingene min venninne kjente på følte jeg også og vi ufarligjorde en del av det ved å snakke sammen.

Skjønner godt at du helst bare vil glemme dette og ikke føle så mye og konsentrere deg om barnet ditt.

Det er som da jeg hadde en av de første timene med min psykolog, jeg spurte om hun kunne hjelpe meg å føle mindre. Svaret var tørt at de hadde sluttet med lobotomering :-)

Skaff deg noen du kan prate med, det er mitt beste råd. En psykolog kan være lurt, da får du faste timer som du må gå til, isteden for å tilkalle en venninne bare når det blir for ille.

[Gjest Forvirret løvetann...]

Har en venninne som begynte på barnevernspedagogutdanning i voksen alder.

Det var svært mye som dukket opp som hun hadde "glemt".

Jeg var hennes sjelesørger under hele utdanningen, gikk selv til psykolog og konfererte med denne ifh de vanskeligste tingene til min venninne.

Hun har kommet seg helskinnet ut av utdanningen, men det var en tøff tid.

Det er sikkert lurt at du får noen å snakke med for å få tømt deg og å drøfte. Mange av tingene min venninne kjente på følte jeg også og vi ufarligjorde en del av det ved å snakke sammen.

Skjønner godt at du helst bare vil glemme dette og ikke føle så mye og konsentrere deg om barnet ditt.

Det er som da jeg hadde en av de første timene med min psykolog, jeg spurte om hun kunne hjelpe meg å føle mindre. Svaret var tørt at de hadde sluttet med lobotomering :-)

Skaff deg noen du kan prate med, det er mitt beste råd. En psykolog kan være lurt, da får du faste timer som du må gå til, isteden for å tilkalle en venninne bare når det blir for ille.

Tusen takk for svar!

Da er det hvert fall ikke bare meg som har opplevd dette.

[Gjest Forvirret løvetann...]

''Er det vanlig at man husker ting bedre i voksen alder, og hvordan skal jeg håndtere dette på best mulig måte?''

Ja, jeg tror det, og at det er fordi vi, som voksne bedre er i stand til å sette ord på følelsene enn da vi vi var barn.

''Det finnes kanskje ingen svar.... Men er det noen der ute som har erfart det samme?''

Ja, jeg har erfart at ting, jeg trodde var glemt og gjemt langt unna i bevisstheten har dukket opp som såre, vonde og vanskelige følelser i forbindelse med andre store følelsesmessige påkjenninger mer enn førti år etterpå. De vonde følelsene bare boblet opp og blandet seg sammen med en stor sorg.

Tusen takk for svar.

[Gjest Psyk av alt]

Tusen takk for svar!

Da er det hvert fall ikke bare meg som har opplevd dette.

Jeg tror ikke det er helt uvanlig ved denne type utdanninger.

Husker godt når jeg videreutdannet meg innenfor psykiatri, jeg hadde alle diagnosene på løpende bånd.

Man kan le av det, men det føltes faktisk ganske ille når det stod på.