Bedring eller grunn til bekymring?

[Gjest eupf ptsd you name it]

Jeg har aldri fått noe entydig svar på hva som feiler meg, men det har blitt antydet både depresjon, angstlidelse, eupf, engstelig pf og ptsd. Ihvertfall har jeg i årevis vært dypt fortvilt, og følelsen av å gå i oppløsning innvendig, gråte og være sønderknust, oppspist av skam og skyld og uendelig fortvilt har vært en stor del av livet i kanskje 15 - 20 år.

Nå "får jeg det ikke til" lenger. Noe stopper meg fra å føle meg så fortvilet. Der jeg tidligere ville ha blitt trigget til å gråte ustanselig og bare ville dø, får jeg nå kort og greit heller en slags angst-stressreaksjon, eller føler meg mer likegyldig. Er dette en bedring, en annen side av saken, eller en forverring på noe vis?

[Gondor]

Jeg har også diverse pf i tillegg til bipolar lidelse. Jeg har kommet til et metningspunkt. Nå orker jeg ikke mer. Kanskje fordi jeg har blitt eldre og systemet ikke har krefter mer? Vet ikke. Jeg tror det er en slags fluktmekanisme, men kanskje det er like greit? Nok er nok.

Bare man ikke blir bitter og kald. Det er heller ikke noe liv.

Nå leser du et innlegg fra en som er depressiv. Ta det for det det er.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror det er et tegn på bedring.