Hva skal vi gjøre med datteren vår?

[Gjest helt fortvilte foreldre nå......]

Vi har hos lege med jenta vår på 12 år for videre henvisning. Det har kommet frem at hun muligens sliter med en tvangslidelse og skal utredes. Litt tilbake i tid ble hun syk (omgangssyke) da hun overnattet hos en venninne. Etter det har ting blitt vanskelig, hun kommer liksom ikke videre på en måte, hun står fast. Hun slutter liksom med de tingene som har gitt dårlig opplevelse, alt fra overnatting til busskjøring da bussen kjørte forbi et busstopp sluttet hun å ta buss. Det har vært levelig med, men vi foreldre har kjent at det var i overkant. Ting har imidlertid eskalert voldsomt i det siste, også etter at hun nå nylig hadde influensa. Vi har snakket mye med henne og det hun sier er at hun er så redd for å bli syk. Hun sier også at hun får tanker i hodet som plager henne. Disse tankene sier at hvis hun ikke gjør det og det (kan være å berøre noe) så kommer hun til å bli syk. I går skulle vi på besøk og dette var noe hun gledet seg til, men plutselig slo hun om og ikke ville. Hun sa etterpå at det var fordi tankene sa hun ikke burde dra på besøk fordi hun kunne komme til å bli syk. Dette er et lite utdrag hva som er. Vi har vært hos lege og fått henvisning til psykolog, men vet det kan ta litt tid. I mellomtiden lurer vi foreldre hvordan vi skal forholde oss til situasjonen? Vi kjenner nå at vi er så utmattet og bekymret over situasjonen at vi begynner bli nokså desperat. Dagen begynner ved at hun føler seg "urven" på morgenen. Hun har dratt på skolen, men vi foreldre får straks oppringning om at jenta må hentes hjem da hun ikke føler seg bra. I de siste to ukene har hun omtrent ikke vært på skolen. Vi foreldre er i full jobb og får ikke sykedager siden hun er 13 år i år. Forsto vi ikke hadde noen rettigheter til å ta oss fri for å ta oss av jenta. Det har gått på våre egenmeldinger til nå. Disse er snart brukt opp. Jenta vår har alltid vært pliktoppfyllende, elsker skolen og er sosial med venner. Dette er så å si opphørt de siste uker og vi er helt rådløse nå. Vi har hele tiden trodd at det ordner seg, men skjønner nå det er alvorligere enn som så. Hva kan vi gjøre i mellomtiden mens vi venter på at jenta skal få nødvendig helsehjelp og før vi som foreldre også blir med i dragsuget av denne vanskelige situasjonen, skal vi tvinge jenta å gå på skolen når hun står og gråter om morgenen og sier hun ikke klarer?

[Gjest håper dattera deres får hjelp]

Leit at dattera dere har det sånn. Jeg har selv en datter på 12 som blant annet sliter med OCD. (Tvangslidelse) Siden hun har en diagnose innenfor autismespekteret får hun heldigvis behandling for dette.

Men det er nok dessverre ikke så enkelt å få hjelp i alle kommuner. Hun har en ganske sammensatt problematikk, men får bare hjelp med OCD.

Alt det andre må vi bale med selv.

''Vi har vært hos lege og fått henvisning til psykolog, men vet det kan ta litt tid. ''

Ja, dessverre kan det ta laaang tid å i det hele tatt få en vurderingssamtale hos BUP. Og ikke er det sikkert at dattera deres anses som "syk nok" heller, og da blir hun ikke engang vurdert til vurderingssamtale. Da blir hun rett og slett lagt i avvisningsbunken, slik dattera mi ble da hun slet med angst, depresjon og sf. Hun var visst ikke "syk nok".

Jeg mener ikke å ta håpet og troen fra dere, men jeg vil at dere skal være forberedt på at saken kan ende med henleggelse. Sånn er det dessverre i flere kommuner/fylker, og det er en stor skam. Jeg har erfaring med at det er lettere å skaffe hjelp til meg selv som er voksen, enn til barnet mitt. Og sånn burde det ikke være. Alle som trenger det bør få hjelp, enten en er stor eller liten.

Men har en økonomisk anledning til å gå på det private markedet for å få psykologhjelp, er jo det fint.

Uansett, jeg vil ønske dere lykke til og jeg

[Gjest prust]

Veldig leit å høre om jenta deres. Håper dere raskt kommer inn i systemet (ABUP/BUP). Vet at det kan ta tid mange steder, men her i Kristiansand gikk det i alle fall fort da vi ble henvist like før jul. Tror det tok to uker fra jeg var hos fastlegen og fortalte om hva vår jente strevde med, til vi fikk innkalling.

Dere kan søke om velferdspermisjon på jobben i forhold til dette. Jeg har fått det, slik at jeg kan møte på alle møter med ABUP og ikke stresse så fryktelig i forhold til jobben. Snakk med arbeidsgiver, og hør om dere innimellom kan ha hjemmekontor når dagene er å det verste.

Ellers så er hun jo såpass stor at dere kan si til henne at hun må gå på skolen og at dere ikke alltid kan være hjemme fra jobb. Selv om det er vanskelig, må hun nok prøve å komme inn i vanlige rytmer igjen, men det er jo vanskelig å vite hvordan dere konkret skal jobbe med dette når dere ikke har kommet inn hos ABUP ennå.

Ønsker dere lykke til!

[Gjest bedrag]

Så leit at hun sliter sånn. Det første som slo meg var om det kunne hendt noe på den overnattingen?

Min datter har slitt med angst nesten hele livet og gikk til samtaler på bup i tenårene, uten at det hadde effekt. Da hun var 13-14 år ble angsten verre, hun fikk panikkanfall og ville heller ikke ta buss eller være på skolen. Hun begynte da med antidepressiva, Zoloft, og hadde god effekt av det.

Håper dere får hjelp og at det går bra med jenta deres!

[Gjest mamma til jente med adhd...]

Veldig leit å høre om jenta deres. Håper dere raskt kommer inn i systemet (ABUP/BUP). Vet at det kan ta tid mange steder, men her i Kristiansand gikk det i alle fall fort da vi ble henvist like før jul. Tror det tok to uker fra jeg var hos fastlegen og fortalte om hva vår jente strevde med, til vi fikk innkalling.

Dere kan søke om velferdspermisjon på jobben i forhold til dette. Jeg har fått det, slik at jeg kan møte på alle møter med ABUP og ikke stresse så fryktelig i forhold til jobben. Snakk med arbeidsgiver, og hør om dere innimellom kan ha hjemmekontor når dagene er å det verste.

Ellers så er hun jo såpass stor at dere kan si til henne at hun må gå på skolen og at dere ikke alltid kan være hjemme fra jobb. Selv om det er vanskelig, må hun nok prøve å komme inn i vanlige rytmer igjen, men det er jo vanskelig å vite hvordan dere konkret skal jobbe med dette når dere ikke har kommet inn hos ABUP ennå.

Ønsker dere lykke til!

Ang Abup - så er dette sidestilt med legebesøk (nødvendig oppfølging av sykdom) så man kan bruke Sykt barn dager..

Men kurs/timer hos familiesenteret går ikke inn under dette. Da tok vi masse på avspasering siden kurset stort sett foregikk på dagtid.

[Gjest mamma til jente med adhd...]

Uff - høres ikke bra ut. Jenta vår har tendenser til dette - en negativ opplevelse - og så skal hun ikke gjøre det igjen. Men det har ikke blitt så ille som det datteren din har.

Dere må jo ha hjelp - men hva kan dere gjøre i mellomtiden? Kanskje prøve å forklare henne så godt dere kan at de tankene hun har bare er tanker? At hun ikke har makt til å påvirke hva som skjer med tankene - eller at tankene ikke trenger å ha makt over henne?

Kanskje kjøpe noen lydbøker som går på mental trening? Se www.ekstraselvtillit.no men det er vel helst for yngre barn. Kanskje det finnes noe for litt eldre barn? Selvhjelpsbøker?

Er det familiesenter der dere bor? I vår kommune er det et lavterskeltilbud på linje med helsestasjonen hvor man kan ta kontakt og det er gratis. Fikk time fort. De kan tilby samtaler og veiledning. Men vet ikke om dette finnes i alle kommuner.

[Gjest mamma til jente med adhd]

Veldig leit å høre om jenta deres. Håper dere raskt kommer inn i systemet (ABUP/BUP). Vet at det kan ta tid mange steder, men her i Kristiansand gikk det i alle fall fort da vi ble henvist like før jul. Tror det tok to uker fra jeg var hos fastlegen og fortalte om hva vår jente strevde med, til vi fikk innkalling.

Dere kan søke om velferdspermisjon på jobben i forhold til dette. Jeg har fått det, slik at jeg kan møte på alle møter med ABUP og ikke stresse så fryktelig i forhold til jobben. Snakk med arbeidsgiver, og hør om dere innimellom kan ha hjemmekontor når dagene er å det verste.

Ellers så er hun jo såpass stor at dere kan si til henne at hun må gå på skolen og at dere ikke alltid kan være hjemme fra jobb. Selv om det er vanskelig, må hun nok prøve å komme inn i vanlige rytmer igjen, men det er jo vanskelig å vite hvordan dere konkret skal jobbe med dette når dere ikke har kommet inn hos ABUP ennå.

Ønsker dere lykke til!

Hvordan går det forresten hos Abup - er det sagt noe om i hvilken retning de tenker - en evt diagnose? - du trenger ikke å svare hvis du ikke vil.

Spør siden jeg syns barna våre har litt de samme utfordningene selv om det ikke er HELT likt. Hun har jo fått en foreløbig Adhd diagnose som vi foreldre egentlig ikke helt klarer å akseptere.

[Gjest prust]

Ang Abup - så er dette sidestilt med legebesøk (nødvendig oppfølging av sykdom) så man kan bruke Sykt barn dager..

Men kurs/timer hos familiesenteret går ikke inn under dette. Da tok vi masse på avspasering siden kurset stort sett foregikk på dagtid.

Det visste jeg ikke - da kunne jeg altså ha brukt syke barn dager til dette (mi jente er 10,5). Men jeg spurte personalansvarlig, og hun mente jeg heller burde søke velferdspermisjon.

Men dere kan jo søke om permisjon til timene på familiesenteret, tror du ikke det? I stedet for å ta avspasering.

Sjefen min sa at det var jo mye bedre for jobben om de gav meg velferdspermisjon og at jeg jobbet det jeg kunne, enn at jeg ble sykemeldt. Må legge til at det er jo ikke KUN timene vi bruker på ABUP dette gjelder - jeg bruker mye tid på å bekymre meg og tenke på hvordan det går med jenta mi, og dermed har jeg vært veldig lite effektiv på jobb i vinter.

[Gjest prust]

Hvordan går det forresten hos Abup - er det sagt noe om i hvilken retning de tenker - en evt diagnose? - du trenger ikke å svare hvis du ikke vil.

Spør siden jeg syns barna våre har litt de samme utfordningene selv om det ikke er HELT likt. Hun har jo fått en foreløbig Adhd diagnose som vi foreldre egentlig ikke helt klarer å akseptere.

Hei :-)

Han har ikke villet si noe om diagnose ennå, fordi han mener det er for tidlig. Men ut fra kartleggingsskjemaene fra oss to foreldre og fra lærer, så tilfredsstiller hun kravene til adhd og ODD.

Nå etter vinterferien skal PP-teamet på skolen på banen (vi skal ha møte med dem om to uker) - slik at de skal hjelpe henn emer med det sosiale i friminuttene, tror jeg.

I mens har vi tatt opp igjen det vi lærte på PMTO, og prøver å gi gode beskjeder, rose og gi anerkjennelse, osv. Men også være tydelige på hva vi aksepterer og ikke aksepterer av oppførsel og snakk.

Mann og barn er reist på vinterferie denne uka, og jeg må innrømme at jeg virkelig trengte et pusterom nå uten daglige kamper og kranglinger. De kommer hjem lørdag.

Jeg er veldig ambivalent ift det med diagnose. Jeg ser jo at det er noe som ikke stemmer med jenta mi. Men så overrasker hun innimellom og tydelig viser at hun KAN være empatisk og bry seg om hvordan andre har det, hun KAN jobbe konsentrert en stund og hun KAN være grei mot meg og møt søskenene... men det varer jo ikke så lenge da. Det jeg ville si var at jeg tror hun har godt av at vi jobber med det positive, og også holder rammene for uønsket adferd - uansett diagnose eller ei. Og så har både hun, jeg og pappaen velidg godt av samtalene med psykologen. Han er flink til å få oss til å tenke, og flink til å få oss til å kommunisere.

Hvordan har hverdagen vært for dere i vinter da?

[Gjest mamma til jente med adhd]

Det visste jeg ikke - da kunne jeg altså ha brukt syke barn dager til dette (mi jente er 10,5). Men jeg spurte personalansvarlig, og hun mente jeg heller burde søke velferdspermisjon.

Men dere kan jo søke om permisjon til timene på familiesenteret, tror du ikke det? I stedet for å ta avspasering.

Sjefen min sa at det var jo mye bedre for jobben om de gav meg velferdspermisjon og at jeg jobbet det jeg kunne, enn at jeg ble sykemeldt. Må legge til at det er jo ikke KUN timene vi bruker på ABUP dette gjelder - jeg bruker mye tid på å bekymre meg og tenke på hvordan det går med jenta mi, og dermed har jeg vært veldig lite effektiv på jobb i vinter.

Jeg har bare ikke "fått meg til" å spørre om velferdspermisjon for besøk på familiesenteret/kurs.

Har følt at dette var noe vi gjorde fordi vi var (unødig?) bekymret - ikke noe som noen sa at vi burde gjøre. Dermed var det greit om vi tok det på avspasering. Jeg får ikke overtidsbetalt og har alltid mange timer som jeg kan avspasere i slike tilfeller. Så jeg gjorde heller det med god samvittighet.

Nå ble det jo Abup etterpå da - og en diagnose - altså var det ikke bare unødige bekymringer - men det visste vi jo ikke da vi var på familiesenteret.

Har tenkt som deg mange ganger og har nok vært på grensen mange ganger ift meg selv og sykemelding men det sitter så langt inne å sykemelde meg for slike ting at jeg tror ikke jeg uansett hadde fått det til. Forstår godt at andre gjør det altså - og selvfølgelig kan det i noen tilfeller være best for familiesituasjonen. Men det er jo ikke arbeidsgiver som skal lide for det har jeg tenkt - eller jeg føler at samfunnet "tenker" sånn.

[Gjest prust]

Jeg har bare ikke "fått meg til" å spørre om velferdspermisjon for besøk på familiesenteret/kurs.

Har følt at dette var noe vi gjorde fordi vi var (unødig?) bekymret - ikke noe som noen sa at vi burde gjøre. Dermed var det greit om vi tok det på avspasering. Jeg får ikke overtidsbetalt og har alltid mange timer som jeg kan avspasere i slike tilfeller. Så jeg gjorde heller det med god samvittighet.

Nå ble det jo Abup etterpå da - og en diagnose - altså var det ikke bare unødige bekymringer - men det visste vi jo ikke da vi var på familiesenteret.

Har tenkt som deg mange ganger og har nok vært på grensen mange ganger ift meg selv og sykemelding men det sitter så langt inne å sykemelde meg for slike ting at jeg tror ikke jeg uansett hadde fått det til. Forstår godt at andre gjør det altså - og selvfølgelig kan det i noen tilfeller være best for familiesituasjonen. Men det er jo ikke arbeidsgiver som skal lide for det har jeg tenkt - eller jeg føler at samfunnet "tenker" sånn.

Jeg tenker også at ikke arbeidsgiver skal lide for det vi strever med her hjemme. Men de siste ukene har jeg hatt så vanvittig lite å gå på av overskudd (fordi det er så mange konflikter) at jobben har blitt det stedet der jeg har tatt det ut - med å være helt tom, ikke klare å skrive, ikke klare å konsentrere meg - og da kunne jeg kanskje heller ha vært hjemme, gått tur, luftet tanker og vært mer til stede for familien? Men jeg trives på jobb og har flotte kolleger (noen av dem kjenner til dette, og de bryr seg og spør hvordan det går), så jeg har nå gått på jobb, slev om jeg ikke har produsert så mye.

Vet ikke hva som er rett...

Hva synes jenta di selv om diagnosen? Bryr hun seg? Blir det en unnskyldning for dumme ting hun gjør, eller klarer hun på en måte å skille mellom person og diagnose (hvis det går an da)?

[Gjest mamma til jente med adhd]

Hei :-)

Han har ikke villet si noe om diagnose ennå, fordi han mener det er for tidlig. Men ut fra kartleggingsskjemaene fra oss to foreldre og fra lærer, så tilfredsstiller hun kravene til adhd og ODD.

Nå etter vinterferien skal PP-teamet på skolen på banen (vi skal ha møte med dem om to uker) - slik at de skal hjelpe henn emer med det sosiale i friminuttene, tror jeg.

I mens har vi tatt opp igjen det vi lærte på PMTO, og prøver å gi gode beskjeder, rose og gi anerkjennelse, osv. Men også være tydelige på hva vi aksepterer og ikke aksepterer av oppførsel og snakk.

Mann og barn er reist på vinterferie denne uka, og jeg må innrømme at jeg virkelig trengte et pusterom nå uten daglige kamper og kranglinger. De kommer hjem lørdag.

Jeg er veldig ambivalent ift det med diagnose. Jeg ser jo at det er noe som ikke stemmer med jenta mi. Men så overrasker hun innimellom og tydelig viser at hun KAN være empatisk og bry seg om hvordan andre har det, hun KAN jobbe konsentrert en stund og hun KAN være grei mot meg og møt søskenene... men det varer jo ikke så lenge da. Det jeg ville si var at jeg tror hun har godt av at vi jobber med det positive, og også holder rammene for uønsket adferd - uansett diagnose eller ei. Og så har både hun, jeg og pappaen velidg godt av samtalene med psykologen. Han er flink til å få oss til å tenke, og flink til å få oss til å kommunisere.

Hvordan har hverdagen vært for dere i vinter da?

Vi har egentlig hatt det bedre siden i sommer vi - jeg er som sagt veldig usikker på diagnosen adhd da vi ikke ser noen problemer med konsentrasjon og uoppmerksomhet. Dessuten er hun veldig ordentlig, ryddig og har kontroll på ting. Læreren sier at hun av og til dagdrømmer litt i timen men det gjorde da jeg og.... Hun trenger kanskje en liten påminnelse om å følge med - men læreren sier at det aldri var noe hun hadde reagert på og at hun bare følger med på jenta vår fordi hun vet at vi lurer på dette med konsentrasjon.

Sosialt går det også mye bedre - hun forstår mye mer syns vi. Men så er det selvfølgelig episoder innimellom. Jeg klarer ikke å la være å bli sint (til slutt) av og til når hun "ikke vet" hva hun skal ha på skiva om morgenen feks - etter først å ha "ignorert" - gitt beskjed på den "rette" måten 3 ganger . Men når klokka går så blir jeg stresset...

Noen morgener vokner hun så sur og irritert og med negative tanker at det kan være en prøvelse å beholde humøret. Men jeg gjør så godt jeg kan...

Vi kommer nok til å be om flere samtaler individuelt på familiesenteret for å styrke selvtilliten hennes. Jeg føler jeg kommer til kort i slike situasjoner når hun låser seg i det negative - man skal jo ikke bli for sint - men det er en grense for hvor mye negativt man tåler å få også. Trøster meg med at Jesper Juul sier at barn ikke har vondt av at man blir sint når de overskrider våre grenser.

Må jobbe med at jeg også blir fortvilet i slike situasjoner og føler at det går feil vei osv... nå som det egentlig har gått så bra - og så tenker jeg at det bare var en illusjon at det gikk så bra - osv.

Du vet sikkert hva jeg mener :-)

[Gjest prust]

Vi har egentlig hatt det bedre siden i sommer vi - jeg er som sagt veldig usikker på diagnosen adhd da vi ikke ser noen problemer med konsentrasjon og uoppmerksomhet. Dessuten er hun veldig ordentlig, ryddig og har kontroll på ting. Læreren sier at hun av og til dagdrømmer litt i timen men det gjorde da jeg og.... Hun trenger kanskje en liten påminnelse om å følge med - men læreren sier at det aldri var noe hun hadde reagert på og at hun bare følger med på jenta vår fordi hun vet at vi lurer på dette med konsentrasjon.

Sosialt går det også mye bedre - hun forstår mye mer syns vi. Men så er det selvfølgelig episoder innimellom. Jeg klarer ikke å la være å bli sint (til slutt) av og til når hun "ikke vet" hva hun skal ha på skiva om morgenen feks - etter først å ha "ignorert" - gitt beskjed på den "rette" måten 3 ganger . Men når klokka går så blir jeg stresset...

Noen morgener vokner hun så sur og irritert og med negative tanker at det kan være en prøvelse å beholde humøret. Men jeg gjør så godt jeg kan...

Vi kommer nok til å be om flere samtaler individuelt på familiesenteret for å styrke selvtilliten hennes. Jeg føler jeg kommer til kort i slike situasjoner når hun låser seg i det negative - man skal jo ikke bli for sint - men det er en grense for hvor mye negativt man tåler å få også. Trøster meg med at Jesper Juul sier at barn ikke har vondt av at man blir sint når de overskrider våre grenser.

Må jobbe med at jeg også blir fortvilet i slike situasjoner og føler at det går feil vei osv... nå som det egentlig har gått så bra - og så tenker jeg at det bare var en illusjon at det gikk så bra - osv.

Du vet sikkert hva jeg mener :-)

Forstår veldig godt hva du mener. Det er vanskelig å se fra en som er midt oppi det hvilken vei det går, når episodene er så voldsomme når de står på. I peroder så fortrenger jeg detg negative (sikkert en forsvarsmekanisme), slik at jeg ikke husker hva episodene egnetlig gikk ut på, bare at det skjedde noe.

Sikkert lurt å bygge opp selvfølelsen hennes, det snakket vi mye om da vi gikk på familiesenteret.

Jeg synes det er vanskelig i forhold itl de andre to søsknene - som også har rett på oppmerksomhet, og som har rett på et hjem der de kan være i fred og ha besøk uten å være redd for at søstera tramper inn og forstyrrer eller sier dumme/pinlige ting.

[Gjest mamma til jente med adhd]

Jeg tenker også at ikke arbeidsgiver skal lide for det vi strever med her hjemme. Men de siste ukene har jeg hatt så vanvittig lite å gå på av overskudd (fordi det er så mange konflikter) at jobben har blitt det stedet der jeg har tatt det ut - med å være helt tom, ikke klare å skrive, ikke klare å konsentrere meg - og da kunne jeg kanskje heller ha vært hjemme, gått tur, luftet tanker og vært mer til stede for familien? Men jeg trives på jobb og har flotte kolleger (noen av dem kjenner til dette, og de bryr seg og spør hvordan det går), så jeg har nå gått på jobb, slev om jeg ikke har produsert så mye.

Vet ikke hva som er rett...

Hva synes jenta di selv om diagnosen? Bryr hun seg? Blir det en unnskyldning for dumme ting hun gjør, eller klarer hun på en måte å skille mellom person og diagnose (hvis det går an da)?

Vi har bare sagt at hun "kanskje har adhd". Det tok hun så negativt at vi angret litt på at vi fortalte det. Vanskelig. Dårlig selvbilde blir vel ikke bedre av slikt. Har som jeg har sagt før - ofte angret på hele utredningen - hun tror at det er noe feil med henne osv. Men jeg trodde at man fikk mer hjelp/veiledning - ikke bare en diagnose og ingen hjelp unntatt tilbud om medisinering?

Jeg føler at vi kan snakke veldig godt sammen om ting og vi har snakket om hva som kan være symptomer på adhd. Men så blir kanskje det også negativt når jeg prøver å appellere til henne om å ikke oppføre seg slik og slik? Håper ikke jeg forventer for mye av henne. At hun strever veldig for å ikke vise adhd symptomer? Men samtidig er vel kanskje dette den treningen hun trenger?

Hun er flink til mange ting men selvfølelsen er så som så. Prøver hele tiden å si at vi elsker henne akkurat slik som hun er - men det er jo noen måter å oppføre seg på som ikke er greit også - og det må hun jo få tilbakemelding på. Ja - vi har jo gått på Duå kurs så vi roser jo masse det positive også.

Samtidig sier hun at hun føler at hun blir sett på som "rar" på skolen. Jeg vet at hun ikke er blant de mest "populære" i det hele tatt men hun har som regel noen å være med. Jeg tror hun blir litt utestengt av noen og bare det i seg selv kan jo forklare det dårlige humøret hennes? Det har vært vanskelig å ta tak i det pga at jeg jo vet at hun ikke oppfører seg som en "engel" selv. Det er de humørsvningingene og at hun helst vil bestemme i leken som har gjort at hun sliter litt med venner. Og etterhvert kanskje har hun fått dette som stempel - dermed er det vanskelig selv om vi føler at hun har blitt bedre?

Vi har ikke sagt til noen at hun har diagnosen for å unngå ytterligere stigmatisering - men flere foreldre vet at vi har vært på familiesenteret. Det er jo et lavterskeltilbud og jeg vet om flere som har søkt hjelp der.

[Gjest mamma til jente med adhd]

Forstår veldig godt hva du mener. Det er vanskelig å se fra en som er midt oppi det hvilken vei det går, når episodene er så voldsomme når de står på. I peroder så fortrenger jeg detg negative (sikkert en forsvarsmekanisme), slik at jeg ikke husker hva episodene egnetlig gikk ut på, bare at det skjedde noe.

Sikkert lurt å bygge opp selvfølelsen hennes, det snakket vi mye om da vi gikk på familiesenteret.

Jeg synes det er vanskelig i forhold itl de andre to søsknene - som også har rett på oppmerksomhet, og som har rett på et hjem der de kan være i fred og ha besøk uten å være redd for at søstera tramper inn og forstyrrer eller sier dumme/pinlige ting.

Enig - spesielt storesøster føler at hun må være "ekstra snill" siden lillesøster er slik hun er. Men litt rart at storesøster her en dag kom og sa at nå visste hun ikke helt hvordan hun skulle være lenger nå som lillesøster var blitt så snill. Da trodde hun at hun måtte være "den slemme". Hun er heldigvis mye lettere å få på andre tanker :-)

Storebror er jo noen år eldre men selvfølgelig har han også lidd under dette. Det er imidlertid helst storesøster og vennene hennes lillesøster har "forstyrret".

[EnolaGay]

Vi har bare sagt at hun "kanskje har adhd". Det tok hun så negativt at vi angret litt på at vi fortalte det. Vanskelig. Dårlig selvbilde blir vel ikke bedre av slikt. Har som jeg har sagt før - ofte angret på hele utredningen - hun tror at det er noe feil med henne osv. Men jeg trodde at man fikk mer hjelp/veiledning - ikke bare en diagnose og ingen hjelp unntatt tilbud om medisinering?

Jeg føler at vi kan snakke veldig godt sammen om ting og vi har snakket om hva som kan være symptomer på adhd. Men så blir kanskje det også negativt når jeg prøver å appellere til henne om å ikke oppføre seg slik og slik? Håper ikke jeg forventer for mye av henne. At hun strever veldig for å ikke vise adhd symptomer? Men samtidig er vel kanskje dette den treningen hun trenger?

Hun er flink til mange ting men selvfølelsen er så som så. Prøver hele tiden å si at vi elsker henne akkurat slik som hun er - men det er jo noen måter å oppføre seg på som ikke er greit også - og det må hun jo få tilbakemelding på. Ja - vi har jo gått på Duå kurs så vi roser jo masse det positive også.

Samtidig sier hun at hun føler at hun blir sett på som "rar" på skolen. Jeg vet at hun ikke er blant de mest "populære" i det hele tatt men hun har som regel noen å være med. Jeg tror hun blir litt utestengt av noen og bare det i seg selv kan jo forklare det dårlige humøret hennes? Det har vært vanskelig å ta tak i det pga at jeg jo vet at hun ikke oppfører seg som en "engel" selv. Det er de humørsvningingene og at hun helst vil bestemme i leken som har gjort at hun sliter litt med venner. Og etterhvert kanskje har hun fått dette som stempel - dermed er det vanskelig selv om vi føler at hun har blitt bedre?

Vi har ikke sagt til noen at hun har diagnosen for å unngå ytterligere stigmatisering - men flere foreldre vet at vi har vært på familiesenteret. Det er jo et lavterskeltilbud og jeg vet om flere som har søkt hjelp der.

"Vi har bare sagt at hun "kanskje har adhd". Det tok hun så negativt at vi angret litt på at vi fortalte det".

Vil det hjelpe henne å vite at selv superstjerner har den diagnosen? Sønnen min ble veldig lei seg når han fikk vite at han hadde dysleksi. Hele livet hans raste liksom sammen rett forran øynene på oss. Så vi fortalte at dysleksi er helt vanlig, at man lever aldeles utmerket med det og at Kongen har det!

Først nektet han å tro at Kongen kunne ha dysleksi, men når det gikk opp at det var sant så ble han som forvandlet. :0)

http://32661.vgb.no/2008/07/09/kjente-personer-med-adhd/ Hun er i virkelig godt selskap med ADHD altså. :0)

[Gjest mamma til jente med adhd]

"Vi har bare sagt at hun "kanskje har adhd". Det tok hun så negativt at vi angret litt på at vi fortalte det".

Vil det hjelpe henne å vite at selv superstjerner har den diagnosen? Sønnen min ble veldig lei seg når han fikk vite at han hadde dysleksi. Hele livet hans raste liksom sammen rett forran øynene på oss. Så vi fortalte at dysleksi er helt vanlig, at man lever aldeles utmerket med det og at Kongen har det!

Først nektet han å tro at Kongen kunne ha dysleksi, men når det gikk opp at det var sant så ble han som forvandlet. :0)

http://32661.vgb.no/2008/07/09/kjente-personer-med-adhd/ Hun er i virkelig godt selskap med ADHD altså. :0)

Takk :-) hun forbinder nok Adhd med spesielle og bråkete gutter på skolen... så det skal jeg vise henne.

Selv er jeg nok litt skeptisk til den diagnosen... mye lettere med noe man kan ta en prøve av og "bevise". Men har ikke satt meg så veldig inn i det - det var Asperger vi var bekymret for og utredet for så det kan jeg en del om.

Trengte en "pause" for å fordøye adhd diagnosen - se hvordan det er med konsentrasjon osv og så evt kanskje be om en ny utredning spesifikt med tanke på adhd.

[Gjest mamma til jente med adhd]

"Vi har bare sagt at hun "kanskje har adhd". Det tok hun så negativt at vi angret litt på at vi fortalte det".

Vil det hjelpe henne å vite at selv superstjerner har den diagnosen? Sønnen min ble veldig lei seg når han fikk vite at han hadde dysleksi. Hele livet hans raste liksom sammen rett forran øynene på oss. Så vi fortalte at dysleksi er helt vanlig, at man lever aldeles utmerket med det og at Kongen har det!

Først nektet han å tro at Kongen kunne ha dysleksi, men når det gikk opp at det var sant så ble han som forvandlet. :0)

http://32661.vgb.no/2008/07/09/kjente-personer-med-adhd/ Hun er i virkelig godt selskap med ADHD altså. :0)

Interresant link det der. Har lest litt nå ang symptomer på adhd som man skulle ha minst 15 av. Det har ikke datteren vår - er jeg velvillig har hun 6-7 og noen av dem er totalt motsatt av slik hun er. Så rart?

Jeg vet at Bupa har tolket det at hun fikler med feks genseren når hun har blitt intervjuet som rastløshet - mens jeg har sett at her er jenta i en veldig spesiell og uvanlig situasjon for henne og at hun derfor gjør det. Det samme hadde storesøster også gjort i den situasjonen.

Jeg svarte på at hun av og til ikke gidder å se en hel film, men bryter heller av for å gjøre noe annet. Dette tolket de også som uoppmerksomhet. Men det betyr jo ikke at hun ikke KAN sitte og se en hel film i strekk. Det gjør hun jo "hele tiden".

Hun kan sitte og fargelegge, lage krusseduller i timen. Det samme gjorde jeg da jeg var liten. Men jeg fikk med meg alt som ble sagt og det mener jeg da hun også gjør.

Noen av punktene på listen kan vi jo helt klart krysse av på men slett ikke så mange som 15...

[EnolaGay]

Interresant link det der. Har lest litt nå ang symptomer på adhd som man skulle ha minst 15 av. Det har ikke datteren vår - er jeg velvillig har hun 6-7 og noen av dem er totalt motsatt av slik hun er. Så rart?

Jeg vet at Bupa har tolket det at hun fikler med feks genseren når hun har blitt intervjuet som rastløshet - mens jeg har sett at her er jenta i en veldig spesiell og uvanlig situasjon for henne og at hun derfor gjør det. Det samme hadde storesøster også gjort i den situasjonen.

Jeg svarte på at hun av og til ikke gidder å se en hel film, men bryter heller av for å gjøre noe annet. Dette tolket de også som uoppmerksomhet. Men det betyr jo ikke at hun ikke KAN sitte og se en hel film i strekk. Det gjør hun jo "hele tiden".

Hun kan sitte og fargelegge, lage krusseduller i timen. Det samme gjorde jeg da jeg var liten. Men jeg fikk med meg alt som ble sagt og det mener jeg da hun også gjør.

Noen av punktene på listen kan vi jo helt klart krysse av på men slett ikke så mange som 15...

Sånn umiddelbar magefølelse fra meg; man kan ha mange symptomer som er listet opp, på mange ting. Enten det er ADHD, dysleksi, OCD eller dyskalkuli.

Men, det er svært sjeldent at en enkelt person oppfyller samtlige "krav" på lista for å faktisk ha diagnosen. Og at de få som kan svare ja på absolutt alt, de sliter veldig tydelig og med ganske mange ting. Da lurer man ikke på om de kan ha et problem, da vet man det. :0)

Fikling, tegning.. jeg har en jente som kan være slik. Jeg anser ikke at hun har noen diagnoser, men hun har et temperament og et følelsesliv som ikke enkelt lar seg plassere i kravet for "normalitet". Den lille boksen alle skal passe inn i blandt annet på skolen og sosialt.

Hun er helt normal innenfor grensene for alder og utvikling. Men samtidig har hun så mange følelser og ting inni seg som forstyrrer henne, slik at det ofte blir "problemer". I form av mange "nei" og mye surmuling, armer og bein, uro og slikt. Hun sliter med å forstå hensikten bak mange ting. Å løse en oppgave har hun ingen problemer med, men å gjøre det samme mange ganger for å drille inn en ferdighet, det synes ikke hensiktsmessig for henne. Hun kjeder seg og ser ikke nytten i det. Hun lærer ikke godt på den måten. Nå er det jo slik at det er hovedmåten skolen legger opp til å lære på..

Resultatet er at hun lever mye i seg selv, følger ikke med alltid, drodler og tegner, rasker igjennom oppgavene uten å bry seg med om det ser pent ut osv.

Jeg tror jenta mi ville scoret litt mer på nonverbale lærevansker enn den gjennomsnittlige elev. Men jeg tror ikke at hun av den grunn bør få en diagnose. Jeg tenker at hun må bare få lov å modnes og lære i sitt tempo. Og at vi andre bare må godta at å se på at hun går rett på snørra en del ganger. (Vanskelig for en mamma det der ja) ;0)

http://www.startsiden.no/sok/index.html?lr=&q=nonverbale%20l%C3%A6revansker et googlesøk om nonverbale lærevansker. Jeg scorer høyt på en del av dette selv. Og har en spesifikk lærevanske. Så jeg tenker at arvelighet nok er inne i bildet.

Kanskje det største problemet til jenta di er uroen inni henne. Angstfølelse, stress. Redsel. Og at det gir seg utslag i disse tingene. Hold på magefølelsen og skriv ned ting, lag en dagbok med det du observerer. Over tid kan det gi en bedre oversikt over hva problemene består i enn timene med fagfolk. (Særlig om du ikke føler at det som blir tatt opp er riktig)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes du skla få henne innlagt i en barnepsykiatrisk avdeling. Tvangslidelser er ikke for amatører.

Ikke aksepter at noen annen enn en barnepsykiater eller psykologspesialist utreder dette.

(Dette er ikke noe for familieterapeuter og pedagoger)