Mediehåndtering av offentlige personers selvmord

[Svimern]

Hei Nils Håvard,

I forbindelse med at offentlige personer tar sitt liv reagerer jeg på måten dette håndteres på i enkelte tilfeller. Media er kryptiske og det kommer ofte ikke klart frem at vedkommende tok sitt eget liv. Dette fører til usikkerhet. Enda verre. Det blir plutselig mye kryptisk snakk om tidligere psykiske lidelser, noe som nok er ment som et hint om "ja, vedkommende tok sitt eget liv".

Jeg mener det er viktig at det fremkommer klart om personen faktisk tok sitt liv. Videre at det da fremkommer klart hva vedkommende slet med, spesielt dersom personen har vært åpen på dette.

Som i det siste tilfellet tror jeg nok mange inklusive meg selv ble bekymret over egen situasjon. Jeg sliter i perioder i livet med angst. Vil jeg ende opp med å ta mitt liv en dag? Er jeg like syk som de som velger å ta sitt liv? Hva skiller min og deres sykdom, og ikke minst, hva kan jeg gjøre for å hindre at jeg en dag blir så syk?

Jeg tenker også mye på å stå frem en dag med mine problemer. Jeg ser for meg at dette vil gjøre godt, men samtidig ser jeg også en risiko på sikt. Hva føler jeg når jeg noen år etter å ha stått frem og snakket om sykdommen nok en gang blir syk. tar jeg det da som et ekstra nederlag? Føler jeg et ekstra fokus på meg selv?

Hva mener du om dette NHD. Er jeg way out, eller er jeg inne på noe?

[Axcia]

Joda, det har kommer klart fram, at det var selvmord i saken om KTE. Men du trenger vel ikke detaljer av hvordan og hvorfor?

[Tante Anna]

"

Jeg mener det er viktig at det fremkommer klart om personen faktisk tok sitt liv. Videre at det da fremkommer klart hva vedkommende slet med, spesielt dersom personen har vært åpen på dette.

"

Jeg får lyst til å spørre deg hvem dette er viktig for, deg? Vi har ikke noe med hva en person døde av, det være seg hjertet eller depresjonen. Det blir fort mye grafsing. Jeg er enig i åpenhet men det skal faktisk ikke være et krav, la folk få være i fred, er man noenlunde oppegående klarer man å skjønne hva som er skjedd. Selvmord er vanskelig og tungt, de aller fleste etterlatte strever noe forferdelig med skyld etter en slik tragedie.

[Gjest duken]

''Jeg mener det er viktig at det fremkommer klart om personen faktisk tok sitt liv. Videre at det da fremkommer klart hva vedkommende slet med, spesielt dersom personen har vært åpen på dette.''

Godt du tilføyde det siste.

Men jeg ser ingen grunn ellers til at allmenheten trenger å vite om noen kjente personer begår selvmord eller ikke. Sånt er meget privat.

[cathlin]

Jeg mener det er rett å være varsom med å omtale selvmord i media på grunn av smitteeffekt, og av hensyn til de etterlatte.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Jeg mener at personer er ulike, og sykdomsforløp er ulike. Derfor blir det for meg meningsløst å gå inn i dine tanker om at en offentlig persons liv og sykehistorie skal ha noe å fortelle om prognosen for deg.

Eksempel: Fem prosent av den voksne befolkning har akkurat i dag en depresjon. Det er grovt sett 200.000 personer.80% av alle selvmord skyldes depresjon, men de aller fleste som sliter med depresjoner tar ikke sitt eget liv (sannsynligvis >97)

2. Det må være de pårørendes ønsker som teller langt mer enn befolkningens ønske om "sannheten". Død inkl suicid er etter min mening i i hovedsak en privatsak.

[Svimern]

Jeg slet med å få frem essensen, så jeg får forsøke igjen.

Det er i utgangspunktet uinteressant og ikke minst ikke riktig å gå ut med om det er selvmord eller ikke. Men dersom en person har vært åpen om sine lidelser, stått frem og fortalt dette og det i tillegg er en offentlig person, blir det ikke litt "å koste ting under teppet" når media ikke skriver åpent om dette?

Mitt poeng er at jeg føler det litt som at "dette snakker vi ikke om". Jeg er klar over smitteeffekt og farer knyttet til dette, men på sikt, på lang sikt må det da være bedre om man er åpen og ærlig på hvorfor vedkommende gjorde dette (pga sykdom), og således få mer åpenhet om dette?

Dette er ikke for å grafse go være nysgjerrig, men for å informere og opplyse!

Mulig jeg er helt på jordet, men jeg mener oppriktig at større åpenhet i disse tilfellene (offentlige personer) vil skape en god effekt ift at mange innser at det er menneskelig. Det normaliserer og ufarliggjør. Ja, det kan ha en smitteeffekt, men det er vel mer på kort sikt?

[Gjest Høstløv]

Jeg slet med å få frem essensen, så jeg får forsøke igjen.

Det er i utgangspunktet uinteressant og ikke minst ikke riktig å gå ut med om det er selvmord eller ikke. Men dersom en person har vært åpen om sine lidelser, stått frem og fortalt dette og det i tillegg er en offentlig person, blir det ikke litt "å koste ting under teppet" når media ikke skriver åpent om dette?

Mitt poeng er at jeg føler det litt som at "dette snakker vi ikke om". Jeg er klar over smitteeffekt og farer knyttet til dette, men på sikt, på lang sikt må det da være bedre om man er åpen og ærlig på hvorfor vedkommende gjorde dette (pga sykdom), og således få mer åpenhet om dette?

Dette er ikke for å grafse go være nysgjerrig, men for å informere og opplyse!

Mulig jeg er helt på jordet, men jeg mener oppriktig at større åpenhet i disse tilfellene (offentlige personer) vil skape en god effekt ift at mange innser at det er menneskelig. Det normaliserer og ufarliggjør. Ja, det kan ha en smitteeffekt, men det er vel mer på kort sikt?

Familien ønsker ro omkring dødsfallet, derfor er det helt uviktig hva du mener og føler.

Selvmord hos nære familiemedlemmer er en så traumatisk erfaring at alle andre bør la være å "grafse" i dette.

[frosken]

Jeg slet med å få frem essensen, så jeg får forsøke igjen.

Det er i utgangspunktet uinteressant og ikke minst ikke riktig å gå ut med om det er selvmord eller ikke. Men dersom en person har vært åpen om sine lidelser, stått frem og fortalt dette og det i tillegg er en offentlig person, blir det ikke litt "å koste ting under teppet" når media ikke skriver åpent om dette?

Mitt poeng er at jeg føler det litt som at "dette snakker vi ikke om". Jeg er klar over smitteeffekt og farer knyttet til dette, men på sikt, på lang sikt må det da være bedre om man er åpen og ærlig på hvorfor vedkommende gjorde dette (pga sykdom), og således få mer åpenhet om dette?

Dette er ikke for å grafse go være nysgjerrig, men for å informere og opplyse!

Mulig jeg er helt på jordet, men jeg mener oppriktig at større åpenhet i disse tilfellene (offentlige personer) vil skape en god effekt ift at mange innser at det er menneskelig. Det normaliserer og ufarliggjør. Ja, det kan ha en smitteeffekt, men det er vel mer på kort sikt?

Jeg mener at detaljer rundt menneskers død ikke er noe offentligheten har "rettigheter" i forhold til, enten folk dør som følge av kreft eller selvmord. Den nærmeste familie bør selv få avgjøre i hvilken grad de ønsker å frigi opplysninger til mediene.

Men du skriver forøvrig:

'' Det normaliserer og ufarliggjør.''

Er det noen grunn til å normalisere og ufarliggjøre selvmord? Dersom du mener i forhold til at de etterlatte ikke trenger å føle skam eller skyld, så er jeg enig med deg. Men forøvrig ser jeg ingen grunn til å verken normalisere eller ufarliggjøre selvmord, da det jo verken er normalt eller ufarlig.

[rose23]

Pressens faglige utvalg har utformet etiske regler, der en av dem er at selvmord ikke skal omtales. Tror de etterhvert vil gå bort fra dette...

Det samme gjelder psykiatri... åpenbart psykisk ustabile mennesker, mennesker i sjokk o.l. skal beskyttes mot seg selv.

Episoder som omhandler psykiatri, blir som regel ikke nevnt i media, så sant det ikke er begått drap o.l.. Politiet har også taushetsplikt ovenfor media når det gjelder slike tilfeller.

[PieLill]

Det må være helt og holdent opp til de pårørende hva som skal offetliggjøres og når. Hva andre mener å ha av informasjonsbehov er uten betydning.

Et brått dødsfall er beinhardt å måtte forholde seg til. Er dødsårsaken i tillegg selvmord, blir det tidobbelt vondt. De færreste vil ønske en slik sak dissikert i media. Og slett ikke mens de ennå gisper etter luft og forsøker å fatte det som har skjedd.

Det er heller ikke slik at det finnes noen klar og entydig sannhet om hva som har skjedd og hvorfor. Det etterlatte kan bruke år på å ikke helt skjønne det. Mer eller mindre vettuge spekulasjoner i media vil stort sett legge stein til byrden.

At en person på et eller annet tidspunkt har vært åpen om en psykisk lidelse eller andre personlige forhold, gir ingen livslang forpliktelse til fortsatt åpenhet. Og forplikter slett ikke de etterlatte til å brette ut sin tragedie offentlig.

Det er forskjell på en offentlig person og en 'privat kjendis'. Hadde dødsrsaken til Kong Olav blitt holdt tilbake, ville det vært merkelig og uheldig. En fotballtrener er derimot en privatperson.

Når slike ting skjer i Norge, ser media heldigvis ut til å besinne seg og vis hensyn. Skjer det f.eks i USA viser de ikke samme magemål. F.eks. det hemningsløse kjøret etter W.Houstons død. Media er kanskje generelt mindre hensynsfulle når dødsårsaken kan knyttes til rus-/ medikamentmisbruk.

Jeg håper media fortsetter å ta større hensyn til de etterlatte enn både egne salgstall og publikums nysgjerrighet i slike saker.

mvh

[Helmi]

Det må være helt og holdent opp til de pårørende hva som skal offetliggjøres og når. Hva andre mener å ha av informasjonsbehov er uten betydning.

Et brått dødsfall er beinhardt å måtte forholde seg til. Er dødsårsaken i tillegg selvmord, blir det tidobbelt vondt. De færreste vil ønske en slik sak dissikert i media. Og slett ikke mens de ennå gisper etter luft og forsøker å fatte det som har skjedd.

Det er heller ikke slik at det finnes noen klar og entydig sannhet om hva som har skjedd og hvorfor. Det etterlatte kan bruke år på å ikke helt skjønne det. Mer eller mindre vettuge spekulasjoner i media vil stort sett legge stein til byrden.

At en person på et eller annet tidspunkt har vært åpen om en psykisk lidelse eller andre personlige forhold, gir ingen livslang forpliktelse til fortsatt åpenhet. Og forplikter slett ikke de etterlatte til å brette ut sin tragedie offentlig.

Det er forskjell på en offentlig person og en 'privat kjendis'. Hadde dødsrsaken til Kong Olav blitt holdt tilbake, ville det vært merkelig og uheldig. En fotballtrener er derimot en privatperson.

Når slike ting skjer i Norge, ser media heldigvis ut til å besinne seg og vis hensyn. Skjer det f.eks i USA viser de ikke samme magemål. F.eks. det hemningsløse kjøret etter W.Houstons død. Media er kanskje generelt mindre hensynsfulle når dødsårsaken kan knyttes til rus-/ medikamentmisbruk.

Jeg håper media fortsetter å ta større hensyn til de etterlatte enn både egne salgstall og publikums nysgjerrighet i slike saker.

mvh

Veldig bra skrevet

[Svimern]

Jeg mener at detaljer rundt menneskers død ikke er noe offentligheten har "rettigheter" i forhold til, enten folk dør som følge av kreft eller selvmord. Den nærmeste familie bør selv få avgjøre i hvilken grad de ønsker å frigi opplysninger til mediene.

Men du skriver forøvrig:

'' Det normaliserer og ufarliggjør.''

Er det noen grunn til å normalisere og ufarliggjøre selvmord? Dersom du mener i forhold til at de etterlatte ikke trenger å føle skam eller skyld, så er jeg enig med deg. Men forøvrig ser jeg ingen grunn til å verken normalisere eller ufarliggjøre selvmord, da det jo verken er normalt eller ufarlig.

Snakker selvfølgelig ikke om å normalisere og ufarliggjøre selvmord, men naturligvis om å normalisere og ufarliggjøre de alvorlige lidelsene. Ved å informere direkte om at "Ja, dette var selvmord. Vedkommende hadde en alvorlig psykisk lidelse..." fremfor denne innpakkingen og hintingen som er i dag. Slike omtaler tror jeg da naturlig vil dreie i den retning at det settes fokus på dette og at det kan bli åpne debatter om disse lidelsene, som igjen kan føre til at færre tar sitt eget liv.

Jeg har opplevd to selvmord. En nær venn og en kollega. Jeg vet hva dette påfører famile og venner. Nettopp derfor mener jeg vi må slutte å ikke snakke om det! Normaliser de psykiske lidelsene ytterligere.

Jeg vet mange mener at det i dag ikke burde være noen skam knyttet til disse lidelsene, eller at det i dag ikke lenger er skjulte lidelser. Dette er pisspreik. Det for de aller fleste en voldsom barriere å innrømme psykisk sykdom og få hjelp.

I den siste saken i Norge snakkes det enda heftig på alle kanter om hva kan være bakgrunn, var han syk nå?, var han full? slet han med rus? Er ikke disse spekulasjonene verre enn at alle fakta legges på bordet?

Og til dere som tror jeg gjøre dette for at jeg liker å grafse i privatlivet, eller er nysgjerrig på om vedkommende skjøt seg eller hengte seg, les innlegget en gang til og tenk gjennom dette.

[trollemor;o)]

De offentlige personene har jo en familie, de er ikke bare offentlige. Det er vel familien som til syvende og sist bestemmer hva som skal offentliggjøres eller ikke?

[frosken]

Snakker selvfølgelig ikke om å normalisere og ufarliggjøre selvmord, men naturligvis om å normalisere og ufarliggjøre de alvorlige lidelsene. Ved å informere direkte om at "Ja, dette var selvmord. Vedkommende hadde en alvorlig psykisk lidelse..." fremfor denne innpakkingen og hintingen som er i dag. Slike omtaler tror jeg da naturlig vil dreie i den retning at det settes fokus på dette og at det kan bli åpne debatter om disse lidelsene, som igjen kan føre til at færre tar sitt eget liv.

Jeg har opplevd to selvmord. En nær venn og en kollega. Jeg vet hva dette påfører famile og venner. Nettopp derfor mener jeg vi må slutte å ikke snakke om det! Normaliser de psykiske lidelsene ytterligere.

Jeg vet mange mener at det i dag ikke burde være noen skam knyttet til disse lidelsene, eller at det i dag ikke lenger er skjulte lidelser. Dette er pisspreik. Det for de aller fleste en voldsom barriere å innrømme psykisk sykdom og få hjelp.

I den siste saken i Norge snakkes det enda heftig på alle kanter om hva kan være bakgrunn, var han syk nå?, var han full? slet han med rus? Er ikke disse spekulasjonene verre enn at alle fakta legges på bordet?

Og til dere som tror jeg gjøre dette for at jeg liker å grafse i privatlivet, eller er nysgjerrig på om vedkommende skjøt seg eller hengte seg, les innlegget en gang til og tenk gjennom dette.

''I den siste saken i Norge snakkes det enda heftig på alle kanter om hva kan være bakgrunn, var han syk nå?, var han full? slet han med rus? Er ikke disse spekulasjonene verre enn at alle fakta legges på bordet?''

Jeg synes ikke det er interessant hva vi eller folk flest måtte ønske å vite; jeg synes kun det er familiens behov og ønsker som bør ivaretas her.

[mariaflyfly]

''I den siste saken i Norge snakkes det enda heftig på alle kanter om hva kan være bakgrunn, var han syk nå?, var han full? slet han med rus? Er ikke disse spekulasjonene verre enn at alle fakta legges på bordet?''

Jeg synes ikke det er interessant hva vi eller folk flest måtte ønske å vite; jeg synes kun det er familiens behov og ønsker som bør ivaretas her.

Helt enig!

[Gjest Høstløv]

Snakker selvfølgelig ikke om å normalisere og ufarliggjøre selvmord, men naturligvis om å normalisere og ufarliggjøre de alvorlige lidelsene. Ved å informere direkte om at "Ja, dette var selvmord. Vedkommende hadde en alvorlig psykisk lidelse..." fremfor denne innpakkingen og hintingen som er i dag. Slike omtaler tror jeg da naturlig vil dreie i den retning at det settes fokus på dette og at det kan bli åpne debatter om disse lidelsene, som igjen kan føre til at færre tar sitt eget liv.

Jeg har opplevd to selvmord. En nær venn og en kollega. Jeg vet hva dette påfører famile og venner. Nettopp derfor mener jeg vi må slutte å ikke snakke om det! Normaliser de psykiske lidelsene ytterligere.

Jeg vet mange mener at det i dag ikke burde være noen skam knyttet til disse lidelsene, eller at det i dag ikke lenger er skjulte lidelser. Dette er pisspreik. Det for de aller fleste en voldsom barriere å innrømme psykisk sykdom og få hjelp.

I den siste saken i Norge snakkes det enda heftig på alle kanter om hva kan være bakgrunn, var han syk nå?, var han full? slet han med rus? Er ikke disse spekulasjonene verre enn at alle fakta legges på bordet?

Og til dere som tror jeg gjøre dette for at jeg liker å grafse i privatlivet, eller er nysgjerrig på om vedkommende skjøt seg eller hengte seg, les innlegget en gang til og tenk gjennom dette.

''I den siste saken i Norge snakkes det enda heftig på alle kanter om hva kan være bakgrunn, var han syk nå?, var han full? slet han med rus? Er ikke disse spekulasjonene verre enn at alle fakta legges på bordet?''

Farens ord i begravelsestalen bør være siste ord i denne saken, ingen trenger mer informasjon.

Jeg synes det er veldig usmakelig at du fortsatt er så interessert i å "grafse2 slik i andre menneskers tragiske bortgang uansett om det er kjente eller ukjente.

[Svimern]

''I den siste saken i Norge snakkes det enda heftig på alle kanter om hva kan være bakgrunn, var han syk nå?, var han full? slet han med rus? Er ikke disse spekulasjonene verre enn at alle fakta legges på bordet?''

Farens ord i begravelsestalen bør være siste ord i denne saken, ingen trenger mer informasjon.

Jeg synes det er veldig usmakelig at du fortsatt er så interessert i å "grafse2 slik i andre menneskers tragiske bortgang uansett om det er kjente eller ukjente.

Om du tar deg tid til å lese hva jeg skriver vil du kanskje skjønne at dette ikke er snakk om min grafsing! Det jeg refererer til er samtaler rundt kaffebordet på mange steder rundt m i Norges land.

ved et lignende tilfelle i Storbritania for et par måneder siden ble det kjørt en helt annen åpenhet rundt dette. Jeg sier ikke at familien ikke skal beskyttes, men hvorfor ikke prøve å lære noe av disse tilfellene?

Skal media slutte å skrive om familietragedier som ender med at en person tar livet av sin familie? Skal vi koste det under teppet og ikke snakke om det? Eller er det kanskje bedre å få i gang diskusjoner om hva som kan gjøres for å unngå dette?

At du kaller meg for usmakelig på bakgrunn av dette synes jeg er merkelig. Skal du delta i en diskusjon bør du vel evne å sette deg inn i hva jeg faktisk skriver g ikke trekke ned rullegardinene straks noen har andre meninger.

[Gjest Høstløv]

Om du tar deg tid til å lese hva jeg skriver vil du kanskje skjønne at dette ikke er snakk om min grafsing! Det jeg refererer til er samtaler rundt kaffebordet på mange steder rundt m i Norges land.

ved et lignende tilfelle i Storbritania for et par måneder siden ble det kjørt en helt annen åpenhet rundt dette. Jeg sier ikke at familien ikke skal beskyttes, men hvorfor ikke prøve å lære noe av disse tilfellene?

Skal media slutte å skrive om familietragedier som ender med at en person tar livet av sin familie? Skal vi koste det under teppet og ikke snakke om det? Eller er det kanskje bedre å få i gang diskusjoner om hva som kan gjøres for å unngå dette?

At du kaller meg for usmakelig på bakgrunn av dette synes jeg er merkelig. Skal du delta i en diskusjon bør du vel evne å sette deg inn i hva jeg faktisk skriver g ikke trekke ned rullegardinene straks noen har andre meninger.

''Om du tar deg tid til å lese hva jeg skriver vil du kanskje skjønne at dette ikke er snakk om min grafsing!''

Jeg har tatt meg tid til å lese dine innlegg med interesse, men jeg finner ikke ett eneste saklig argument for at familien skal brette ut sykdomshistorien og privatlivet til sin avdøde ektemann/sønn/far.

Du argumenterer med at folk sladrer om det som har skjedd over en kaffekopp. Slike folk vil alltid sladre uansett hvilke reelle opplysninger de får, det er det jeg kaller for "grafsing". Slike sladrekjærringer vil aldri få sin umettelige nysgjerrighet stillet uansett hvor lite eller mye opplysninger, de får tilgang til.