Å ta opp noe med psykologen

[Gjest trauma and recovery]

Jeg har sett meg lei på at det er noen tema som unngås i terapien. Det er ikke jeg, men psykologen som konsekvent møter meg med stram munn og taushet eller vrir det over til noe positiv eller annet når det kommer opp. Etter sist time kjente jeg at det ble så irritert! Tidligere har jeg fått beskjed om at det er jeg som skal styre hva vi snakker om.

Jeg kan selvfølgelig ta feil, men utifra mine hva jeg vet, antagelser og observasjoner, er det når jeg kommer inn på temaer som blir for ømfindtlige for henne selv at hun unngår temaene. Tidligere har jeg hatt en god og oppklarende samtale angående hvor vi skal med terapien, men dette går mer rett på henne, ikke terapimåte.

Nå har jeg tenkt å ta opp dette med henne i neste time og fortelle rett ut hva jeg mener er umulig/bortkastet/håpløst å snakke med henne om. Men jeg kjenner at jeg gruer meg også, for jeg tror nemlig ikke hun er så god på å ta kritikk. Det er også basert på tidligere erfaringer.

Er det rikig av meg å ta opp dette med henne? Finnes det i så fall noen måter jeg bør eller ikke bør ta det opp på? Jeg får ikke fred før jeg har sagt noe om det, men er redd det ødelegger den gode tonen vi tross alt har.

[Gjest trauma and recovery]

Min erfaring er at det er best å si slike ting på en måte som ikke angriper psykologen. Psykologer er veldig raske til å gå i forsvarsposisjon, så det beste tror jeg er å si at du nå har behov for å snakke om dette temaet. Mer trenger du egentlig ikke å si. Hvis hun ikke er helt på trynet så vil hun la deg bestemme at dere da skal snakke om det.

Men jeg har vel på en måte prøvd å si at dette er noe jeg trenger å snakke om, men det er samme unngåelsen hver gang. Derfor tror jeg det er ingenting annet som nytter enn å være så direkte og fortelle rett ut at jeg er lei av visse temaer alltid unngås.

[Gjest min erfaring]

Men jeg har vel på en måte prøvd å si at dette er noe jeg trenger å snakke om, men det er samme unngåelsen hver gang. Derfor tror jeg det er ingenting annet som nytter enn å være så direkte og fortelle rett ut at jeg er lei av visse temaer alltid unngås.

Psykologer skal tåle at du tar det opp. De skal ikke gå i forsvarsposisjon, gjør hun det er det etter min mening noe galt et sted.

[Gjest trauma and recovery]

Enig i det. Men min erfaring, som borderlineforstyrret, er at ting ofte ikke blir bedre av å bare klage, men prøve å si hvordan man føler det, og tenke etter hvorfor man føler det slik, og til slutt foreslo en løsning.

Tror nok ikke den strategien er riktig her. Men så er jeg ikke borderlineforstyrret, som du kaller det.