glede seg til døden?

[Gjest er døden trygg?]

er det normalt å gå å tenke på døden hele tiden? jeg tenker hver dag på om døden er trygg og om jeg vil merke noe. jeg har mistet mange det siste året og føler en slags skyldfølelse. ofte tenker jeg for meg selv om jeg gleder meg til å dø. jeg vil ikke dø nå, men det hadde ikke gjort noe på en måte. nå har jeg engler i himmelen som passer på meg. men likevel så er det mye som holder meg her, og jeg kommer aldri til å ta selvmord. samtidig kjenner jeg at jeg trenger ro, jeg trenger ordentlig hvile. men igjen så tenker jeg på hva som skjer etter døden? jeg har ofte opplevd ting hvor jeg har tenkt "er det dette som skjer når jeg dør, det håper jeg" men er det virkelig så fantastisk som alle skal ha det til? hvordan vet vi at hvis du feks blir drept, at du ikke har vondt selv etter døden?

[EnolaGay]

Jeg tror ikke det skjer noe som helst når man dør. Følgelig er det særdeles viktig å holde fast i livskiten mens man har den.

Når man dør så er det bare mørkt og stille. Borte, tomt, ikkenoe. Ingenting. Man blir til jord og det var det. Ingen fanfare, svar på spørsmål eller store mysterier. Bare død.

Hvilket igjen er årsaken til ganske mange menneskers strekte tro på alt mulig. Ettersom det å være død, borte, ingenting, er for tungt å ta inn.

Slutt å gruble på død. Begyn å gruble på liv, og hva som gir deg i særdeleshet et godt liv! :0)

[Gjest trauma and recovery]

Ingen kan vite sikkert, men personlig tror jeg alt er over når du dør. Akkurat som EnolaGay sier. Du ligger i den svarte jorden og bare råtner vekk, mens dine nære gråter fordi de savner deg.

Jeg har befunnet meg i livsfare og kunne blitt drept. Følelsen har brent seg fast i kropp og sjel, og hver dag blir jeg mer eller mindre påminnet dette. Det gjør meg så sint! Jeg føler at livet er over, samtidig som er er mer oppsatt enn noen gang på å få noe bra ut av livet mitt mens jeg faktisk er her. Det er stor forskjell på livet mitt utad, mine framtidsplaner og følelsen av å egentlig ha vært død i snart to år.

Slutt å filosofere over døden og lev livet mens du faktisk har det. Det er aldri for sent å få det bedre.

Døden har ingen angrefrist!

[trollemor;o)]

Jeg tenker lite på døden,men om du har mistet mange den senere tiden er det helt normalt å være opptatt av og tenke på døden.

[InMyPlace]

Du kan ikke vite hvordan livet etter døden er. Men du fremstår som et snillt menneske, så du har kanskje gode utsikter. Jeg frykter døden, jeg ser på den som det øyeblikket hvor jeg er nødt til å stå ansikt til ansikt med Gud. Det er noe jeg gruer meg til. Mer enn noe annet.

[Gjest mannen sin]

Ikke helt normalt nei.

Dødsdriftene ligger kanskje naturlig. Freud snakket i alle fall om sexdrifter og dødsdrifter. Livet har jo tross alt en start(fødsel) og en slutt(død) så det er i alle fall ikke unaturlig at du har en fokus på det. For fødsel og død er jo en helt vanlig greie for alle mennesker.

Men hvis det blir slik at man går rundt å frykter døden stadig vekk så blir livet som skal leves naturligvis vanskelig(ere)

[Tonette]

Jeg anbefaler deg å lese denne boka.

http://butikk.ildsjelen.no/products/hjemme-hos-gud

Etter å ha lest denne føler jeg meg trygg.

[Gjest min lille boble]

''er det normalt å gå å tenke på døden hele tiden? ''

Normalt når man har fått nok og bare vil ha fred.

[Gjest duken]

Ja, når det stormer som verst lengter jeg etter å komme hjem til Gud. Jeg innbiller meg nemlig at det finnes en kjærlig Gud som vil stå der å ta meg imot når jeg dør, og at han vil sørge for at all tristhet, sorg, sykdom, osv. ikke finnes mer. I depressive stunder lengter jeg etter hvile, fred og en altomsluttende kjærlighet som jeg tror finnes i himmelen.

Backdrawet er jo at jeg ikke er sikker på om jeg kommer dit hvis jeg dør ved selvmord, derfor tør jeg ikke å begå selvmord. Da får jeg heller ta de kamper jeg måtte møte på min vei og kjempe meg gjennom dem. Noen ganger med hjelp, og andre ganger uten.