Student med angst

[Gjest usikkerpådette]

Jeg tror ikke det er realistisk å få fritak fra undervisning og gruppearbeid. Du må finne ut av hva du mener kan hjelpe slik at du klarer å gjennomføre nødvendig deltakelse.

Har du sjekket ut i hvilken grad din angst vil virke hemmende i en fremtidig jobb i det yrket du ønsker å utdanne deg til?

''Jeg tror ikke det er realistisk å få fritak fra undervisning og gruppearbeid. Du må finne ut av hva du mener kan hjelpe slik at du klarer å gjennomføre nødvendig deltakelse.''

Jeg ønsker ikke fritak for undervisningen, vil gjerne delta på alt, men angsten er et hinder. Blir jeg for usikker/nervøs så klarer jeg ikke "stå i det" men flykter unna i stedet...

''Har du sjekket ut i hvilken grad din angst vil virke hemmende i en fremtidig jobb i det yrket du ønsker å utdanne deg til?''

Har tatt det opp i behandlingen og hun jeg går hos nå mener jeg vil klare det yrket det er snakk om. Jeg klarer meg bedre i situasjoner som jeg er trygg på enn "situasjoner" som er ukjente, ukontrollerbare og uforutsigbare. Så med en slik utdannelse vil jeg forhåpentligvis styrke troen på meg selv og egne ferdigheter/kunnskaper og dermed også lykkes i jobben...

[Gjest lykke til som student - du kan hvis du vil]

Det fins ofte en studenthelsetjeneste som kan hjelpe og mange av disse har tilbud for studenter med angst, men gjerne spesifisert til feks eksamensangst eller det å tale i forsamlinger.

Jeg ville sørget for å kommet tidlig på forlesninger, slik at jeg kunne sittet nærme døra. Det vil kunne gi deg en følelse av kontroll, at du kan gå om det blir for ille. Ville også hatt en beroligende tablett i lomma, i tilfelle. Og være klar over hvor doer og utganger er, så du kan stikke å gjemme deg litt om det er nødvendig. Og ved oppgaver i gruppe ville jeg sørget for å være godt forberedt, gjerne ha notater å støtte meg på. Og sørget for å få 2-3 venner som kan gjøre det sosiale lettere. (Finn råd om small-talk ved å google litt Prøv å delta i aktiviteter eller litt festing evt??)

Husk at det er ganske så vanlig å ha angst,- det er en følelse mange vil kjenne seg igjen i, selv om de ikke har det like alvorlig alle sammen. Jobbe med tankene sine og selvtilliten er nok lurt! ;-) Folk med angst er ofte trivelige folk, de tenker ofte på andre! Problemet er at de bryr seg litt _vel_ mye om hva som foregår inni hodet til andre og de tenker ofte at det handler om seg og at det er negativt.

Gammelt ordtak: Bekymringer er som en gyngestol, gir deg noe å gjøre - men du kommer deg ingen steder.

Lykke til som student. Har selv en alvorlig psykisk sykdom og har kommet meg igjennom bachelor, videreutdanning og er i gang med mastergrad. Trives med det og det er ikke alle som har hatt tro på at jeg skulle få det til, blant annet barne- og ungdomspsykiatrien virket skeptiske, syns jeg! :-))

[frosken]

''Jeg tror ikke det er realistisk å få fritak fra undervisning og gruppearbeid. Du må finne ut av hva du mener kan hjelpe slik at du klarer å gjennomføre nødvendig deltakelse.''

Jeg ønsker ikke fritak for undervisningen, vil gjerne delta på alt, men angsten er et hinder. Blir jeg for usikker/nervøs så klarer jeg ikke "stå i det" men flykter unna i stedet...

''Har du sjekket ut i hvilken grad din angst vil virke hemmende i en fremtidig jobb i det yrket du ønsker å utdanne deg til?''

Har tatt det opp i behandlingen og hun jeg går hos nå mener jeg vil klare det yrket det er snakk om. Jeg klarer meg bedre i situasjoner som jeg er trygg på enn "situasjoner" som er ukjente, ukontrollerbare og uforutsigbare. Så med en slik utdannelse vil jeg forhåpentligvis styrke troen på meg selv og egne ferdigheter/kunnskaper og dermed også lykkes i jobben...

''Jeg ønsker ikke fritak for undervisningen, vil gjerne delta på alt, men angsten er et hinder. Blir jeg for usikker/nervøs så klarer jeg ikke "stå i det" men flykter unna i stedet... ''

Hva slags tilrettelegging ser du for deg? Selv om det er obligatorisk fremmøte, så er det vanligvis ingen som sier noe om du går på toalettet og blir borte noen minutter - så forelesningene er vel ikke egentlig noe stort problem.

Når det gjelder gruppearbeid, så vektlegger en del utdanninger dette sterkt. Dersom utdanningsstedet ser på det som en del av den prosessen hver enkelt student må gå gjennom for å kvalifisere seg, så kan det være vanskelig å få noe fritak i forhold til detagelse. Dersom gruppeaktivitet derimot kun er en praktisk måte å organisere studiene på, så vil det muligens være aktuelt å søke om fritak fra enkelte gruppeprosesser.

Det er vanskelg å komme utenom fremlegging og muntlige eksamener, så dette må du kanskje øve ekstra på i tiden som kommer.

Dersom det er slik at du _nesten_ kan klare alle aktivitetene studiet involverer, så kan du sikkert finne løsninger i samarbeid med studiestedet.

Som jeg har sagt andre steder i tråden, så tror jeg du er nødt til å finne ut av helt konkret hva du ser for deg av tilrettelegging. Hvis ikke, blir det nesten umulig for studiestedet å ta stilling til ditt ønske.

Min bror har en leieboer som har kommet seg gjennom et bachelorstudium nylig til tross for alvorlig psykisk lidelse. Tilretteleggingen for hennes del besto kun i at hun brukte et år mer enn vanlig på å oppnå sin bachelorgrad, men det var ikke obligatorisk fremmøte på hennes forelesninger.

[Gjest usikkerpådette]

''Jeg ønsker ikke fritak for undervisningen, vil gjerne delta på alt, men angsten er et hinder. Blir jeg for usikker/nervøs så klarer jeg ikke "stå i det" men flykter unna i stedet... ''

Hva slags tilrettelegging ser du for deg? Selv om det er obligatorisk fremmøte, så er det vanligvis ingen som sier noe om du går på toalettet og blir borte noen minutter - så forelesningene er vel ikke egentlig noe stort problem.

Når det gjelder gruppearbeid, så vektlegger en del utdanninger dette sterkt. Dersom utdanningsstedet ser på det som en del av den prosessen hver enkelt student må gå gjennom for å kvalifisere seg, så kan det være vanskelig å få noe fritak i forhold til detagelse. Dersom gruppeaktivitet derimot kun er en praktisk måte å organisere studiene på, så vil det muligens være aktuelt å søke om fritak fra enkelte gruppeprosesser.

Det er vanskelg å komme utenom fremlegging og muntlige eksamener, så dette må du kanskje øve ekstra på i tiden som kommer.

Dersom det er slik at du _nesten_ kan klare alle aktivitetene studiet involverer, så kan du sikkert finne løsninger i samarbeid med studiestedet.

Som jeg har sagt andre steder i tråden, så tror jeg du er nødt til å finne ut av helt konkret hva du ser for deg av tilrettelegging. Hvis ikke, blir det nesten umulig for studiestedet å ta stilling til ditt ønske.

Min bror har en leieboer som har kommet seg gjennom et bachelorstudium nylig til tross for alvorlig psykisk lidelse. Tilretteleggingen for hennes del besto kun i at hun brukte et år mer enn vanlig på å oppnå sin bachelorgrad, men det var ikke obligatorisk fremmøte på hennes forelesninger.

''Dersom det er slik at du _nesten_ kan klare alle aktivitetene studiet involverer, så kan du sikkert finne løsninger i samarbeid med studiestedet.

Som jeg har sagt andre steder i tråden, så tror jeg du er nødt til å finne ut av helt konkret hva du ser for deg av tilrettelegging. Hvis ikke, blir det nesten umulig for studiestedet å ta stilling til ditt ønske.''

Det håper jeg skal la seg gjøre. Har for egendel skrevet ned "problemer" som jeg møter på for å prøve å sortere litt hvilke "behov" for tilrettelegging jeg kan ha.

Noe jeg da kom frem til er at jeg ønsker meg en person på studiestedet (gjerne en ansatt rådgiver e.l.) som vet om situasjonen min og kan hjelpe meg litt med praktiske ting jeg ikke får til alene. Kunne videreformidle informasjon og kontakt med bl.a. praksisstedene jeg skal til, etablere kontakt med studieveilederen og studenthelsetjenesten ved behov.

Noe jeg er redd for er å ikke finne frem/forstå skolens nettverkssystem og dermed ikke få med meg viktig informasjon. En del av studiet er tenkt å foregå gjennom "samtaler" over dette nettverket og oppgaveskriving som skal leveres der. Det er også der inne all praktisk informasjon gis studentene så det er viktig at jeg finner frem.

Helst så ønsker jeg å sitte alene under eksamen, men vet ikke om det vil være mulig. Tror jeg også kan trenge litt ekstra tid, for jeg rekker aldri å bli ferdig. Blir veldig ukonsentrert, fokuset mitt rettes i stor grad til de rundt meg (ser de på meg, ler de av meg, hva tenker de o.l.)

Muntlige fremføringer/eksamen blir nok vanskelig om det er mange til stede. Tror jeg skal klare det om det kun er faglærer og sensor.

Det vil også gå bedre etterhvert når jeg blir kjent på stedet og blir kjent med noen, men kunne gjerne ønsket meg noen å "støtte meg på" for en periode da jeg ikke så lett kommer i kontakt med andre...

''Min bror har en leieboer som har kommet seg gjennom et bachelorstudium nylig til tross for alvorlig psykisk lidelse. Tilretteleggingen for hennes del besto kun i at hun brukte et år mer enn vanlig på å oppnå sin bachelorgrad, men det var ikke obligatorisk fremmøte på hennes forelesninger.''

Jeg har også tatt mine forhåndsregler. Har søk meg inn på deltid (4 år i stedet for 3 år), der er det også "mindre klasse", men det blir noe felles forelesninger med heltidsstudentene på samme linje og de er veldig mange. For utenom 2 faste dager på skolen i uka vil det være en del selvstudie og gruppeoppgaver. I praksisperiodene har vi fulle uker, men det er jo ikke over så lang tid av gangen.

[Gjest usikkerpådette]

Det fins ofte en studenthelsetjeneste som kan hjelpe og mange av disse har tilbud for studenter med angst, men gjerne spesifisert til feks eksamensangst eller det å tale i forsamlinger.

Jeg ville sørget for å kommet tidlig på forlesninger, slik at jeg kunne sittet nærme døra. Det vil kunne gi deg en følelse av kontroll, at du kan gå om det blir for ille. Ville også hatt en beroligende tablett i lomma, i tilfelle. Og være klar over hvor doer og utganger er, så du kan stikke å gjemme deg litt om det er nødvendig. Og ved oppgaver i gruppe ville jeg sørget for å være godt forberedt, gjerne ha notater å støtte meg på. Og sørget for å få 2-3 venner som kan gjøre det sosiale lettere. (Finn råd om small-talk ved å google litt Prøv å delta i aktiviteter eller litt festing evt??)

Husk at det er ganske så vanlig å ha angst,- det er en følelse mange vil kjenne seg igjen i, selv om de ikke har det like alvorlig alle sammen. Jobbe med tankene sine og selvtilliten er nok lurt! ;-) Folk med angst er ofte trivelige folk, de tenker ofte på andre! Problemet er at de bryr seg litt _vel_ mye om hva som foregår inni hodet til andre og de tenker ofte at det handler om seg og at det er negativt.

Gammelt ordtak: Bekymringer er som en gyngestol, gir deg noe å gjøre - men du kommer deg ingen steder.

Lykke til som student. Har selv en alvorlig psykisk sykdom og har kommet meg igjennom bachelor, videreutdanning og er i gang med mastergrad. Trives med det og det er ikke alle som har hatt tro på at jeg skulle få det til, blant annet barne- og ungdomspsykiatrien virket skeptiske, syns jeg! :-))

''Det fins ofte en studenthelsetjeneste som kan hjelpe og mange av disse har tilbud for studenter med angst, men gjerne spesifisert til feks eksamensangst eller det å tale i forsamlinger.''

Skal høre med skolen om de har noe slikt. Går i behandling nå og håper jeg kan fortsette der til høsten også, jeg trenger litt støtte og tro på meg selv om ting blir vanskelige.

''Husk at det er ganske så vanlig å ha angst,- det er en følelse mange vil kjenne seg igjen i, selv om de ikke har det like alvorlig alle sammen. Jobbe med tankene sine og selvtilliten er nok lurt! ;-) Folk med angst er ofte trivelige folk, de tenker ofte på andre! Problemet er at de bryr seg litt _vel_ mye om hva som foregår inni hodet til andre og de tenker ofte at det handler om seg og at det er negativt.''

Der traff du. Det er det som fort blir et problem...

''Lykke til som student. Har selv en alvorlig psykisk sykdom og har kommet meg igjennom bachelor, videreutdanning og er i gang med mastergrad. Trives med det og det er ikke alle som har hatt tro på at jeg skulle få det til, blant annet barne- og ungdomspsykiatrien virket skeptiske, syns jeg! :-))

– lykke til som student - du kan hvis du vil''

Tusen takk =) Du imponerer veldig med det du har fått til også!

[frosken]

''Dersom det er slik at du _nesten_ kan klare alle aktivitetene studiet involverer, så kan du sikkert finne løsninger i samarbeid med studiestedet.

Som jeg har sagt andre steder i tråden, så tror jeg du er nødt til å finne ut av helt konkret hva du ser for deg av tilrettelegging. Hvis ikke, blir det nesten umulig for studiestedet å ta stilling til ditt ønske.''

Det håper jeg skal la seg gjøre. Har for egendel skrevet ned "problemer" som jeg møter på for å prøve å sortere litt hvilke "behov" for tilrettelegging jeg kan ha.

Noe jeg da kom frem til er at jeg ønsker meg en person på studiestedet (gjerne en ansatt rådgiver e.l.) som vet om situasjonen min og kan hjelpe meg litt med praktiske ting jeg ikke får til alene. Kunne videreformidle informasjon og kontakt med bl.a. praksisstedene jeg skal til, etablere kontakt med studieveilederen og studenthelsetjenesten ved behov.

Noe jeg er redd for er å ikke finne frem/forstå skolens nettverkssystem og dermed ikke få med meg viktig informasjon. En del av studiet er tenkt å foregå gjennom "samtaler" over dette nettverket og oppgaveskriving som skal leveres der. Det er også der inne all praktisk informasjon gis studentene så det er viktig at jeg finner frem.

Helst så ønsker jeg å sitte alene under eksamen, men vet ikke om det vil være mulig. Tror jeg også kan trenge litt ekstra tid, for jeg rekker aldri å bli ferdig. Blir veldig ukonsentrert, fokuset mitt rettes i stor grad til de rundt meg (ser de på meg, ler de av meg, hva tenker de o.l.)

Muntlige fremføringer/eksamen blir nok vanskelig om det er mange til stede. Tror jeg skal klare det om det kun er faglærer og sensor.

Det vil også gå bedre etterhvert når jeg blir kjent på stedet og blir kjent med noen, men kunne gjerne ønsket meg noen å "støtte meg på" for en periode da jeg ikke så lett kommer i kontakt med andre...

''Min bror har en leieboer som har kommet seg gjennom et bachelorstudium nylig til tross for alvorlig psykisk lidelse. Tilretteleggingen for hennes del besto kun i at hun brukte et år mer enn vanlig på å oppnå sin bachelorgrad, men det var ikke obligatorisk fremmøte på hennes forelesninger.''

Jeg har også tatt mine forhåndsregler. Har søk meg inn på deltid (4 år i stedet for 3 år), der er det også "mindre klasse", men det blir noe felles forelesninger med heltidsstudentene på samme linje og de er veldig mange. For utenom 2 faste dager på skolen i uka vil det være en del selvstudie og gruppeoppgaver. I praksisperiodene har vi fulle uker, men det er jo ikke over så lang tid av gangen.

Når jeg ser omfanget av ting du ønsker hjelp med, så blir jeg bekymret for hvorvidt du foreløpig har godt nok funksjonsnivå til at det er noen vits i å begynne på et høgskolestudium. Du kan helt sikkert få en slags kontaktperson ved skolen, men at vedkommende i utstrakt grad skal ta kontakt med andre på vegne av deg, mener jeg blir for mye "psykiatri" til at det kan fungere.

''Noe jeg er redd for er å ikke finne frem/forstå skolens nettverkssystem og dermed ikke få med meg viktig informasjon. En del av studiet er tenkt å foregå gjennom "samtaler" over dette nettverket og oppgaveskriving som skal leveres der. Det er også der inne all praktisk informasjon gis studentene så det er viktig at jeg finner frem. ''

Hvorfor skulle du ikke klare å finne ut av dette?

''Helst så ønsker jeg å sitte alene under eksamen, men vet ikke om det vil være mulig. Tror jeg også kan trenge litt ekstra tid, for jeg rekker aldri å bli ferdig.''

Å få sitte alene under eksamen vil som regel være uproblematisk, mens det spørs om ekstra tid vil bli innvilget.

Jeg tror heller ikke du kan forvente å slippe alle fremføringer for klassen dersom dette er en del av arbeidsmåten for alle.

Ut i fra det du skriver, så får jeg tanker om at du er i ferd med å utdanne deg til et yrke hvor du skal jobbe med mennesker. Er du sikker på at det er et godt valg når du sliter så mye med å forholde deg til andre?

Jeg er litt enig i nhd om at det er grenser for hvor mye tilrettelegging som er konstruktivt dersom du skal bli kvalifisert for et fremtidig yrke.

[Gjest usikkerpådette]

Når jeg ser omfanget av ting du ønsker hjelp med, så blir jeg bekymret for hvorvidt du foreløpig har godt nok funksjonsnivå til at det er noen vits i å begynne på et høgskolestudium. Du kan helt sikkert få en slags kontaktperson ved skolen, men at vedkommende i utstrakt grad skal ta kontakt med andre på vegne av deg, mener jeg blir for mye "psykiatri" til at det kan fungere.

''Noe jeg er redd for er å ikke finne frem/forstå skolens nettverkssystem og dermed ikke få med meg viktig informasjon. En del av studiet er tenkt å foregå gjennom "samtaler" over dette nettverket og oppgaveskriving som skal leveres der. Det er også der inne all praktisk informasjon gis studentene så det er viktig at jeg finner frem. ''

Hvorfor skulle du ikke klare å finne ut av dette?

''Helst så ønsker jeg å sitte alene under eksamen, men vet ikke om det vil være mulig. Tror jeg også kan trenge litt ekstra tid, for jeg rekker aldri å bli ferdig.''

Å få sitte alene under eksamen vil som regel være uproblematisk, mens det spørs om ekstra tid vil bli innvilget.

Jeg tror heller ikke du kan forvente å slippe alle fremføringer for klassen dersom dette er en del av arbeidsmåten for alle.

Ut i fra det du skriver, så får jeg tanker om at du er i ferd med å utdanne deg til et yrke hvor du skal jobbe med mennesker. Er du sikker på at det er et godt valg når du sliter så mye med å forholde deg til andre?

Jeg er litt enig i nhd om at det er grenser for hvor mye tilrettelegging som er konstruktivt dersom du skal bli kvalifisert for et fremtidig yrke.

''Når jeg ser omfanget av ting du ønsker hjelp med, så blir jeg bekymret for hvorvidt du foreløpig har godt nok funksjonsnivå til at det er noen vits i å begynne på et høgskolestudium''

Mener du det du skriver her? Hvorfor skal ikke jeg også kunne klare det når andre med psykiske diagnoser har klart det? Hva skiller dem fra meg?

Har gått i så mange år nå og vil gjerne komme videre i livet. Drømmen har alltid vært å skaffe seg en utdannelse, vil så gjerne få det til. Om jeg ikke mestrer det denne gangen er jeg ikke sikker på om jeg kommer til å prøve igjen, det vil i hvertfall bli et stort nederlag for meg... =(

''"Noe jeg er redd for er å ikke finne frem/forstå skolens nettverkssystem og dermed ikke få med meg viktig informasjon. En del av studiet er tenkt å foregå gjennom "samtaler" over dette nettverket og oppgaveskriving som skal leveres der. Det er også der inne all praktisk informasjon gis studentene så det er viktig at jeg finner frem."

Hvorfor skulle du ikke klare å finne ut av dette?''

Fordi jeg veldig lett begynner å tvile på meg selv og da hjelper det ikke å sitte for seg selv og prøve å finne ut av ting, når jeg ikke stoler på egne vurderinger og ferdigheter... Klarer ikke helt forklare det, vet ikke om du forstår.

''Å få sitte alene under eksamen vil som regel være uproblematisk, mens det spørs om ekstra tid vil bli innvilget.''

Bare det å kunne sitte "uforstyrret" hjelper mye. Da er det ikke sikkert jeg trenger ekstra tid heller =)

''Ut i fra det du skriver, så får jeg tanker om at du er i ferd med å utdanne deg til et yrke hvor du skal jobbe med mennesker. Er du sikker på at det er et godt valg når du sliter så mye med å forholde deg til andre?''

Ja jeg liker å hjelpe andre og gi omsorg. Det er dessuten mye lettere å forholde seg til mennesker i en jobb enn på et personlig plan. Jeg er veldig pliktoppfyllende og ansvarsfull, og vil dessuten gjøre mitt for at mine egne "problemer" ikke blir noen andres.

''Jeg er litt enig i nhd om at det er grenser for hvor mye tilrettelegging som er konstruktivt dersom du skal bli kvalifisert for et fremtidig yrke.''

Det er jeg enig i også, selvfølgelig må kravene som stilles i fagene være godkjente slik at man blir kvalifisert for jobben. Men føler på en måte at det ikke er det faglige som er mitt største problem, mer det praktiske/sosiale aspektet med å være student.

[frosken]

''Når jeg ser omfanget av ting du ønsker hjelp med, så blir jeg bekymret for hvorvidt du foreløpig har godt nok funksjonsnivå til at det er noen vits i å begynne på et høgskolestudium''

Mener du det du skriver her? Hvorfor skal ikke jeg også kunne klare det når andre med psykiske diagnoser har klart det? Hva skiller dem fra meg?

Har gått i så mange år nå og vil gjerne komme videre i livet. Drømmen har alltid vært å skaffe seg en utdannelse, vil så gjerne få det til. Om jeg ikke mestrer det denne gangen er jeg ikke sikker på om jeg kommer til å prøve igjen, det vil i hvertfall bli et stort nederlag for meg... =(

''"Noe jeg er redd for er å ikke finne frem/forstå skolens nettverkssystem og dermed ikke få med meg viktig informasjon. En del av studiet er tenkt å foregå gjennom "samtaler" over dette nettverket og oppgaveskriving som skal leveres der. Det er også der inne all praktisk informasjon gis studentene så det er viktig at jeg finner frem."

Hvorfor skulle du ikke klare å finne ut av dette?''

Fordi jeg veldig lett begynner å tvile på meg selv og da hjelper det ikke å sitte for seg selv og prøve å finne ut av ting, når jeg ikke stoler på egne vurderinger og ferdigheter... Klarer ikke helt forklare det, vet ikke om du forstår.

''Å få sitte alene under eksamen vil som regel være uproblematisk, mens det spørs om ekstra tid vil bli innvilget.''

Bare det å kunne sitte "uforstyrret" hjelper mye. Da er det ikke sikkert jeg trenger ekstra tid heller =)

''Ut i fra det du skriver, så får jeg tanker om at du er i ferd med å utdanne deg til et yrke hvor du skal jobbe med mennesker. Er du sikker på at det er et godt valg når du sliter så mye med å forholde deg til andre?''

Ja jeg liker å hjelpe andre og gi omsorg. Det er dessuten mye lettere å forholde seg til mennesker i en jobb enn på et personlig plan. Jeg er veldig pliktoppfyllende og ansvarsfull, og vil dessuten gjøre mitt for at mine egne "problemer" ikke blir noen andres.

''Jeg er litt enig i nhd om at det er grenser for hvor mye tilrettelegging som er konstruktivt dersom du skal bli kvalifisert for et fremtidig yrke.''

Det er jeg enig i også, selvfølgelig må kravene som stilles i fagene være godkjente slik at man blir kvalifisert for jobben. Men føler på en måte at det ikke er det faglige som er mitt største problem, mer det praktiske/sosiale aspektet med å være student.

''Det er jeg enig i også, selvfølgelig må kravene som stilles i fagene være godkjente slik at man blir kvalifisert for jobben. Men føler på en måte at det ikke er det faglige som er mitt største problem, mer det praktiske/sosiale aspektet med å være student.

''

Når det gjelder profesjonsutdanningene, så er det praktisk/sosiale aspektet en integrert del av utdanningen. Å jobbe med andre mennesker innebærer svært ofte å jobbe i team, å samarbeide tett med andre og utveksle erfaringer. Jeg tror ikke dette er yrker hvor det er lett å bli akseptert dersom man ikke får det sosiale til å fungere rimelig bra.

Hva har du gjort det siste året? Har du vært i full jobb og har det gått greit?

Jeg mener ikke å ta motet fra deg; ønsker bare å påpeke at det å starte på en utdaniing for tidlig også kan være "destruktivt" i den forstand at mange nederlag fort vil redusere sannsynligheten for at du til syvende og sist får gjennomført en utdanning.

[Gjest usikkerpådette]

''Det er jeg enig i også, selvfølgelig må kravene som stilles i fagene være godkjente slik at man blir kvalifisert for jobben. Men føler på en måte at det ikke er det faglige som er mitt største problem, mer det praktiske/sosiale aspektet med å være student.

''

Når det gjelder profesjonsutdanningene, så er det praktisk/sosiale aspektet en integrert del av utdanningen. Å jobbe med andre mennesker innebærer svært ofte å jobbe i team, å samarbeide tett med andre og utveksle erfaringer. Jeg tror ikke dette er yrker hvor det er lett å bli akseptert dersom man ikke får det sosiale til å fungere rimelig bra.

Hva har du gjort det siste året? Har du vært i full jobb og har det gått greit?

Jeg mener ikke å ta motet fra deg; ønsker bare å påpeke at det å starte på en utdaniing for tidlig også kan være "destruktivt" i den forstand at mange nederlag fort vil redusere sannsynligheten for at du til syvende og sist får gjennomført en utdanning.

''Når det gjelder profesjonsutdanningene, så er det praktisk/sosiale aspektet en integrert del av utdanningen. Å jobbe med andre mennesker innebærer svært ofte å jobbe i team, å samarbeide tett med andre og utveksle erfaringer. Jeg tror ikke dette er yrker hvor det er lett å bli akseptert dersom man ikke får det sosiale til å fungere rimelig bra.''

Så det holder ikke å være pliktoppfyllende, nøye og "gjøre en god jobb" for å bli akseptert da? Om jeg blir kjent med noen og trygg på de klarer jeg sikkert å være litt sosial også. Det som er det vanskeligste er å slippe folk inn på meg selv, jeg kan gjerne prate om deres liv og vise interesse der, men klarer ikke selv å la andre bli "kjent" med meg på et dypere plan. Har flere bekjente, men få (om noen?) nære venner. I tillegg er jeg overdrevent opptatt av hva andre måtte mene/tro/tenke om meg og tolker nok det meste negativt om jeg ikke blir overbevist om det motsatte (men det skal mye til, for fornuften min overstyres av tankene mine om meg selv...).

''Hva har du gjort det siste året? Har du vært i full jobb og har det gått greit?''

Etter å (igjen) ha gått på et nederlag høsten 2010, kom jeg i kontakt med hjelpeaparatet da jeg var langt nede. Så ca fra starten av 2011 (og til nå) har jeg gått i ukentlige samtaler og er i et arbeidstiltak gjennom NAV. Det har gått litt opp og ned i løpet av året, har hatt "bedre perioder" hvor det stort sett går greit, men har jeg mye angst/er langt nede er det en utfordring å komme seg dit (noen dager klarer jeg det bare ikke selv om jeg vet det ikke er bra å isolere seg heller).

''Jeg mener ikke å ta motet fra deg; ønsker bare å påpeke at det å starte på en utdaniing for tidlig også kan være "destruktivt" i den forstand at mange nederlag fort vil redusere sannsynligheten for at du til syvende og sist får gjennomført en utdanning.''

Forstår hva du vil at jeg skal ta til meg. Er på en måte også klar over det selv, for merker jo at "troen" på at jeg skal lykkes synker for hver gang jeg ikke klarer å fullføre... Men hvordan vet en med min "bakgrunn" om man er klar eller ikke for et studie? Det har ved tidligere anledninger føltes som at det vil gå, men jeg har måtte slutte etter kortere eller lengre perioder da det har blitt for tøft for meg. De gangene har jeg ikke hatt noen å "støtte meg på", men nå håper jeg at jeg kan få fortsette i samtaler selv om jeg studerer og håper dette skal være med på å gjøre det mulig.

[frosken]

''Når det gjelder profesjonsutdanningene, så er det praktisk/sosiale aspektet en integrert del av utdanningen. Å jobbe med andre mennesker innebærer svært ofte å jobbe i team, å samarbeide tett med andre og utveksle erfaringer. Jeg tror ikke dette er yrker hvor det er lett å bli akseptert dersom man ikke får det sosiale til å fungere rimelig bra.''

Så det holder ikke å være pliktoppfyllende, nøye og "gjøre en god jobb" for å bli akseptert da? Om jeg blir kjent med noen og trygg på de klarer jeg sikkert å være litt sosial også. Det som er det vanskeligste er å slippe folk inn på meg selv, jeg kan gjerne prate om deres liv og vise interesse der, men klarer ikke selv å la andre bli "kjent" med meg på et dypere plan. Har flere bekjente, men få (om noen?) nære venner. I tillegg er jeg overdrevent opptatt av hva andre måtte mene/tro/tenke om meg og tolker nok det meste negativt om jeg ikke blir overbevist om det motsatte (men det skal mye til, for fornuften min overstyres av tankene mine om meg selv...).

''Hva har du gjort det siste året? Har du vært i full jobb og har det gått greit?''

Etter å (igjen) ha gått på et nederlag høsten 2010, kom jeg i kontakt med hjelpeaparatet da jeg var langt nede. Så ca fra starten av 2011 (og til nå) har jeg gått i ukentlige samtaler og er i et arbeidstiltak gjennom NAV. Det har gått litt opp og ned i løpet av året, har hatt "bedre perioder" hvor det stort sett går greit, men har jeg mye angst/er langt nede er det en utfordring å komme seg dit (noen dager klarer jeg det bare ikke selv om jeg vet det ikke er bra å isolere seg heller).

''Jeg mener ikke å ta motet fra deg; ønsker bare å påpeke at det å starte på en utdaniing for tidlig også kan være "destruktivt" i den forstand at mange nederlag fort vil redusere sannsynligheten for at du til syvende og sist får gjennomført en utdanning.''

Forstår hva du vil at jeg skal ta til meg. Er på en måte også klar over det selv, for merker jo at "troen" på at jeg skal lykkes synker for hver gang jeg ikke klarer å fullføre... Men hvordan vet en med min "bakgrunn" om man er klar eller ikke for et studie? Det har ved tidligere anledninger føltes som at det vil gå, men jeg har måtte slutte etter kortere eller lengre perioder da det har blitt for tøft for meg. De gangene har jeg ikke hatt noen å "støtte meg på", men nå håper jeg at jeg kan få fortsette i samtaler selv om jeg studerer og håper dette skal være med på å gjøre det mulig.

''Så det holder ikke å være pliktoppfyllende, nøye og "gjøre en god jobb" for å bli akseptert da?''

På mange arbeidsplasser vil ikke dette være tilstrekkelig. Eller mer presist sagt; hvordan skal du kunne gjøre en "god jobb" uten å samhandle mye med andre? Dersom du samhandler dårlig, så vil jo de andre begynne å snakke om deg og dermed får du grunnlag for å bli paranoid.

'' Om jeg blir kjent med noen og trygg på de klarer jeg sikkert å være litt sosial også. Det som er det vanskeligste er å slippe folk inn på meg selv, jeg kan gjerne prate om deres liv og vise interesse der, men klarer ikke selv å la andre bli "kjent" med meg på et dypere plan. Har flere bekjente, men få (om noen?) nære venner. I tillegg er jeg overdrevent opptatt av hva andre måtte mene/tro/tenke om meg og tolker nok det meste negativt om jeg ikke blir overbevist om det motsatte (men det skal mye til, for fornuften min overstyres av tankene mine om meg selv...).

''

Det du skriver her gjør meg både tvilende til at det er fornuftig av deg å ta en profesjonsutdanning (dvs. et yrke hvor du jobber med mennesker) og videre mener jeg nok at du fortsatt ikke har et godt nok funksjonsnivå til at det er sannsynlig at utdanning vil fungere. Jeg tar forbehold om at du beskriver deg selv om din egen tenkning på en adekvat måte; dersom en del av din problematikk er å "overdrive" negative beskrivelser, så kan det hende du fungerer bedre enn du gir uttrykk for :-)

Hva med å være et år i 100% arbeidspraksis i ordinær bedrift før du begynner å studere?

[Gjest usikkerpådette]

''Så det holder ikke å være pliktoppfyllende, nøye og "gjøre en god jobb" for å bli akseptert da?''

På mange arbeidsplasser vil ikke dette være tilstrekkelig. Eller mer presist sagt; hvordan skal du kunne gjøre en "god jobb" uten å samhandle mye med andre? Dersom du samhandler dårlig, så vil jo de andre begynne å snakke om deg og dermed får du grunnlag for å bli paranoid.

'' Om jeg blir kjent med noen og trygg på de klarer jeg sikkert å være litt sosial også. Det som er det vanskeligste er å slippe folk inn på meg selv, jeg kan gjerne prate om deres liv og vise interesse der, men klarer ikke selv å la andre bli "kjent" med meg på et dypere plan. Har flere bekjente, men få (om noen?) nære venner. I tillegg er jeg overdrevent opptatt av hva andre måtte mene/tro/tenke om meg og tolker nok det meste negativt om jeg ikke blir overbevist om det motsatte (men det skal mye til, for fornuften min overstyres av tankene mine om meg selv...).

''

Det du skriver her gjør meg både tvilende til at det er fornuftig av deg å ta en profesjonsutdanning (dvs. et yrke hvor du jobber med mennesker) og videre mener jeg nok at du fortsatt ikke har et godt nok funksjonsnivå til at det er sannsynlig at utdanning vil fungere. Jeg tar forbehold om at du beskriver deg selv om din egen tenkning på en adekvat måte; dersom en del av din problematikk er å "overdrive" negative beskrivelser, så kan det hende du fungerer bedre enn du gir uttrykk for :-)

Hva med å være et år i 100% arbeidspraksis i ordinær bedrift før du begynner å studere?

''"Så det holder ikke å være pliktoppfyllende, nøye og "gjøre en god jobb" for å bli akseptert da?"

På mange arbeidsplasser vil ikke dette være tilstrekkelig. Eller mer presist sagt; hvordan skal du kunne gjøre en "god jobb" uten å samhandle mye med andre? Dersom du samhandler dårlig, så vil jo de andre begynne å snakke om deg og dermed får du grunnlag for å bli paranoid.''

Så da ødelegger jeg bare for meg selv da? Er det ikke rom i samfunnet for usikre og engstelige personer mener du? Jeg skal innrømme at jeg trives best med å jobbe for meg selv, men tror på en måte jeg vil takle å samarbeide med andre i jobbsammenheng. Det er verre med den sosiale biten, men hva har det å si om jeg holder meg litt for meg selv, kan vel gjøre en god jobb for det?

''Det du skriver her gjør meg både tvilende til at det er fornuftig av deg å ta en profesjonsutdanning (dvs. et yrke hvor du jobber med mennesker) og videre mener jeg nok at du fortsatt ikke har et godt nok funksjonsnivå til at det er sannsynlig at utdanning vil fungere.''

Det du skriver er veldig sårende å lese. Vet det ikke er din hensikt å såre noen, men det går inn på meg for det. =(

Føler meg "stemplet" som misslykket fordi jeg sliter litt ekstra med enkelte ting her i livet.

''Jeg tar forbehold om at du beskriver deg selv om din egen tenkning på en adekvat måte; dersom en del av din problematikk er å "overdrive" negative beskrivelser, så kan det hende du fungerer bedre enn du gir uttrykk for :-)''

Det har i følge den jeg går i samtaler hos ikke vært tilfellet. Jeg er ikke den typen som klager høylytt, jeg er den "stille og usynlige" som helst ikke vil "bry noen" med mine problemer...

''Hva med å være et år i 100% arbeidspraksis i ordinær bedrift før du begynner å studere?''

Der jeg er nå kan jeg jobbe så mye jeg vil, men klarer ikke jobbe 100% over tid (noen dager innimellom går, men blir så sliten at jeg ikke orker noe annet de dagene). Det studie jeg tenker på er over 4 år (deltid) så det blir ikke full arbeidsuke det heller...

[Gjest usikkerpådette]

''Så det holder ikke å være pliktoppfyllende, nøye og "gjøre en god jobb" for å bli akseptert da?''

På mange arbeidsplasser vil ikke dette være tilstrekkelig. Eller mer presist sagt; hvordan skal du kunne gjøre en "god jobb" uten å samhandle mye med andre? Dersom du samhandler dårlig, så vil jo de andre begynne å snakke om deg og dermed får du grunnlag for å bli paranoid.

'' Om jeg blir kjent med noen og trygg på de klarer jeg sikkert å være litt sosial også. Det som er det vanskeligste er å slippe folk inn på meg selv, jeg kan gjerne prate om deres liv og vise interesse der, men klarer ikke selv å la andre bli "kjent" med meg på et dypere plan. Har flere bekjente, men få (om noen?) nære venner. I tillegg er jeg overdrevent opptatt av hva andre måtte mene/tro/tenke om meg og tolker nok det meste negativt om jeg ikke blir overbevist om det motsatte (men det skal mye til, for fornuften min overstyres av tankene mine om meg selv...).

''

Det du skriver her gjør meg både tvilende til at det er fornuftig av deg å ta en profesjonsutdanning (dvs. et yrke hvor du jobber med mennesker) og videre mener jeg nok at du fortsatt ikke har et godt nok funksjonsnivå til at det er sannsynlig at utdanning vil fungere. Jeg tar forbehold om at du beskriver deg selv om din egen tenkning på en adekvat måte; dersom en del av din problematikk er å "overdrive" negative beskrivelser, så kan det hende du fungerer bedre enn du gir uttrykk for :-)

Hva med å være et år i 100% arbeidspraksis i ordinær bedrift før du begynner å studere?

Beklager om jeg "maser" med spørsmålene mine, men det er en setning jeg ikke får ut av hodet.

''Det du skriver her gjør meg tvilende til at det er fornuftig av deg å ta en profesjonsutdanning (dvs. et yrke hvor du jobber med mennesker)''

Mener du at jeg ikke egner meg til denne type jobb eller tviler du på at jeg vil mestre jobben? Blir så usikker på hva du mener med det du skrev...

[frosken]

Beklager om jeg "maser" med spørsmålene mine, men det er en setning jeg ikke får ut av hodet.

''Det du skriver her gjør meg tvilende til at det er fornuftig av deg å ta en profesjonsutdanning (dvs. et yrke hvor du jobber med mennesker)''

Mener du at jeg ikke egner meg til denne type jobb eller tviler du på at jeg vil mestre jobben? Blir så usikker på hva du mener med det du skrev...

Hei:-)

Jeg skal svare deg ordentlig enten senere i kveld eller i morgen. Du fortjener et ordentlig svar derfor har jeg utsatt det til jeg har tid til å svare utfyllende.

[Gjest usikkerpådette]

Hei:-)

Jeg skal svare deg ordentlig enten senere i kveld eller i morgen. Du fortjener et ordentlig svar derfor har jeg utsatt det til jeg har tid til å svare utfyllende.

Ok, tusen takk for at du orker å svare meg senere. =)

Trodde du ikke ville svare meg jeg...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Beklager om jeg "maser" med spørsmålene mine, men det er en setning jeg ikke får ut av hodet.

''Det du skriver her gjør meg tvilende til at det er fornuftig av deg å ta en profesjonsutdanning (dvs. et yrke hvor du jobber med mennesker)''

Mener du at jeg ikke egner meg til denne type jobb eller tviler du på at jeg vil mestre jobben? Blir så usikker på hva du mener med det du skrev...

Jeg har en mening om dette. Jeg tror verken du egner deg for jobben eller vil mestre den.

Hvis du derimot gjennomfører en vellykket behandling først, og deretter gjennomfører studiet uten tilrettelegging, vil svaret være et annet.

[Gjest usikkerpådette]

Jeg har en mening om dette. Jeg tror verken du egner deg for jobben eller vil mestre den.

Hvis du derimot gjennomfører en vellykket behandling først, og deretter gjennomfører studiet uten tilrettelegging, vil svaret være et annet.

Hvis dette svaret var ment som "hjelp" så bommet du totalt!

Nå føler jeg meg bare trist og du drepte den lille troen jeg har på meg selv som jeg har jobbet så hardt for å skaffe meg... =(

[frosken]

''"Så det holder ikke å være pliktoppfyllende, nøye og "gjøre en god jobb" for å bli akseptert da?"

På mange arbeidsplasser vil ikke dette være tilstrekkelig. Eller mer presist sagt; hvordan skal du kunne gjøre en "god jobb" uten å samhandle mye med andre? Dersom du samhandler dårlig, så vil jo de andre begynne å snakke om deg og dermed får du grunnlag for å bli paranoid.''

Så da ødelegger jeg bare for meg selv da? Er det ikke rom i samfunnet for usikre og engstelige personer mener du? Jeg skal innrømme at jeg trives best med å jobbe for meg selv, men tror på en måte jeg vil takle å samarbeide med andre i jobbsammenheng. Det er verre med den sosiale biten, men hva har det å si om jeg holder meg litt for meg selv, kan vel gjøre en god jobb for det?

''Det du skriver her gjør meg både tvilende til at det er fornuftig av deg å ta en profesjonsutdanning (dvs. et yrke hvor du jobber med mennesker) og videre mener jeg nok at du fortsatt ikke har et godt nok funksjonsnivå til at det er sannsynlig at utdanning vil fungere.''

Det du skriver er veldig sårende å lese. Vet det ikke er din hensikt å såre noen, men det går inn på meg for det. =(

Føler meg "stemplet" som misslykket fordi jeg sliter litt ekstra med enkelte ting her i livet.

''Jeg tar forbehold om at du beskriver deg selv om din egen tenkning på en adekvat måte; dersom en del av din problematikk er å "overdrive" negative beskrivelser, så kan det hende du fungerer bedre enn du gir uttrykk for :-)''

Det har i følge den jeg går i samtaler hos ikke vært tilfellet. Jeg er ikke den typen som klager høylytt, jeg er den "stille og usynlige" som helst ikke vil "bry noen" med mine problemer...

''Hva med å være et år i 100% arbeidspraksis i ordinær bedrift før du begynner å studere?''

Der jeg er nå kan jeg jobbe så mye jeg vil, men klarer ikke jobbe 100% over tid (noen dager innimellom går, men blir så sliten at jeg ikke orker noe annet de dagene). Det studie jeg tenker på er over 4 år (deltid) så det blir ikke full arbeidsuke det heller...

''Så da ødelegger jeg bare for meg selv da? Er det ikke rom i samfunnet for usikre og engstelige personer mener du? Jeg skal innrømme at jeg trives best med å jobbe for meg selv, men tror på en måte jeg vil takle å samarbeide med andre i jobbsammenheng. Det er verre med den sosiale biten, men hva har det å si om jeg holder meg litt for meg selv, kan vel gjøre en god jobb for det?''

Du har ikke sagt hvilken profesjon du ønsker å utdanne deg innenfor, men både f.eks. førskolelærere, sykepleiere og vernepleiere driver i utstrakt grad med teamarbeid. Dersom du er veldig utrygg sosialt, så vil det nok bli vanskelig for deg å fungere i teamet. I tillegg kommer samarbeid med f.eks. foreldre om du er førskolelærer, eller pasienter om du er sykepleier. Jeg tror ikke dette er yrker hvor det fungerer så godt å tenke at man kan jobbe "for seg selv". Andre vil involveres i det daglige arbeidet i stor grad.

Dette er også yrker hvor jeg tror man er mer enn vanlig opptatt av hvordan kollegaer fungerer sosialt i jobben. Jeg skulle ønske at det var større tålmodighet og toleranse i forhold til mennesker som er engstlige og usikre, men er redd for at du vil oppleve utestengelsesmekanismer både i praksis og evt. senere jobb.

''

Det du skriver er veldig sårende å lese. Vet det ikke er din hensikt å såre noen, men det går inn på meg for det. =( Føler meg "stemplet" som misslykket fordi jeg sliter litt ekstra med enkelte ting her i livet.''

Jeg tenker at det du minst av alt trenger nå, er et nytt nederlag. Derimot trenger du å oppleve mestring av hverdagslivet, inkl. jobb. Når du er blitt tryggere og mer stabilt fungerende, så tror jeg tidspunktet er bedre i forhold til å ta denne typen utdannelse. Nå er det ikke sikkert at dette er så lett å få nav med på; kanskje vil de si at om du bruker ett år til i arbeidspraksis, så har brukt opp store deler av den perioden du kan gå på AAP.

''

Der jeg er nå kan jeg jobbe så mye jeg vil, men klarer ikke jobbe 100% over tid (noen dager innimellom går, men blir så sliten at jeg ikke orker noe annet de dagene). Det studie jeg tenker på er over 4 år (deltid) så det blir ikke full arbeidsuke det heller...

''

Siden du er både pliktoppfyllende og engstlig, så vil du nok oppleve at et tre års studium fordelt over fire år, er krevende nok. Det er fort gjort å komme på etterskudd, noe som alltid øker stresset. I tillegg kommer stresset med innleveringer, presentasjoner og eksamener.

Kan du ikke diskutere dette på nytt med din behandler og evt. nav? Dersom det er grunn til å forvente at du i løpet av det nærmeste året vil oppnå en vesentlig bedre fungering, så kan du sikkert ta sjansen på å begynne til høsten. Dersom dette ikke er realistisk, så er jeg bekymret mht om oppstart til høsten er en god ide.

Jeg har truffet altfor mange unge mennesker som har blitt uføretrygdet etter mislykkede forsøk på studier. Studiene har ofte vært lite egnet for personer med deres vansker, og etter diverse mislykkede forsøker har de mistet motet. Det er viktig å ha håp - men realisme er også viktig.

Jeg har lyst til å presisere at jeg ikke tviler på at du kan gjøre en god jobb eller kan være sterk faglig. Jeg tror allikevel det er for tidlig for deg å gå i gang med et slikt studium ut i fra det du har skrevet i denne tråden, fordi arbeidslivet er alt annet enn spesielt opptatt av å inkludere og ivareta mennesker som sliter psykisk. Toleransen er ikke veldig høy i forhold til psykiske problemer, og dette mener jeg gjelder i utpreget grad innenfor de profesjonene som jobber med mennesker.

Ikke gi opp håpet om å gjennomføre en utdannelse, men tenk igjennom nok en gang om det er realistisk at det skal gå kommende høst.

[Gjest herregudda]

Her er mine erfaringer:

Strevde mye med å gå på forelesninger grunnet diverse mobbetraumer og unnvikelsesstrategier. Følte også at alle så på meg, at det var noe feil med meg osv.

Etter hvert bestsemte jeg meg for å gi en lang faen i det, på en måte gjøre opprør mot det. Mest sannsynlig var det ikke slik at de så på meg, men hvis det var slik - ja, da skulle de bare få se, for jeg hadde ingen ting å skamme meg over, selv om familien min ofte har gitt meg den følelsen. Jeg begynte å bli sterkere, tok meg selv mindre høytidelig. Levde meg inn i stoffet på skolen. Det var også litt hardt, fordi jeg studerte ped og ble minnet om min egen barndom titt og ofte, men jeg jobbet med meg selv og vokste på det, fikk et nytt perspektiv og syn på eget liv. Oppsøkte så mange arenaer som mulig for å bli kjent med andre. Var sosialt klønete så det sang etter, men universitetet var stort og det var bare å oppsøke stadig nye miljøer og grupper og få den treningen jeg trengte.

SÅ gikk husleien opp og jeg måtte ta en deltidsjobb. Det eneste jeg kunne få var jobber som involverte utstrakt kontakt med andre. Jeg trengte pengene, og hadde ikke noe annet valg. Det jeg fant ut etter hvert var at det faktisk var ganske trygt å gå inn i en profesjonell rolle. Det var langt lettere å forholde seg til kunder når jeg gjorde det i kraft av min stilling, og ikke meg som privatperson. Faktisk endte jeg opp med en heltidsjobb som involverer mye kontakt med ukjente. Det er en vanesak.

[Gjest usikkerpådette]

''Så da ødelegger jeg bare for meg selv da? Er det ikke rom i samfunnet for usikre og engstelige personer mener du? Jeg skal innrømme at jeg trives best med å jobbe for meg selv, men tror på en måte jeg vil takle å samarbeide med andre i jobbsammenheng. Det er verre med den sosiale biten, men hva har det å si om jeg holder meg litt for meg selv, kan vel gjøre en god jobb for det?''

Du har ikke sagt hvilken profesjon du ønsker å utdanne deg innenfor, men både f.eks. førskolelærere, sykepleiere og vernepleiere driver i utstrakt grad med teamarbeid. Dersom du er veldig utrygg sosialt, så vil det nok bli vanskelig for deg å fungere i teamet. I tillegg kommer samarbeid med f.eks. foreldre om du er førskolelærer, eller pasienter om du er sykepleier. Jeg tror ikke dette er yrker hvor det fungerer så godt å tenke at man kan jobbe "for seg selv". Andre vil involveres i det daglige arbeidet i stor grad.

Dette er også yrker hvor jeg tror man er mer enn vanlig opptatt av hvordan kollegaer fungerer sosialt i jobben. Jeg skulle ønske at det var større tålmodighet og toleranse i forhold til mennesker som er engstlige og usikre, men er redd for at du vil oppleve utestengelsesmekanismer både i praksis og evt. senere jobb.

''

Det du skriver er veldig sårende å lese. Vet det ikke er din hensikt å såre noen, men det går inn på meg for det. =( Føler meg "stemplet" som misslykket fordi jeg sliter litt ekstra med enkelte ting her i livet.''

Jeg tenker at det du minst av alt trenger nå, er et nytt nederlag. Derimot trenger du å oppleve mestring av hverdagslivet, inkl. jobb. Når du er blitt tryggere og mer stabilt fungerende, så tror jeg tidspunktet er bedre i forhold til å ta denne typen utdannelse. Nå er det ikke sikkert at dette er så lett å få nav med på; kanskje vil de si at om du bruker ett år til i arbeidspraksis, så har brukt opp store deler av den perioden du kan gå på AAP.

''

Der jeg er nå kan jeg jobbe så mye jeg vil, men klarer ikke jobbe 100% over tid (noen dager innimellom går, men blir så sliten at jeg ikke orker noe annet de dagene). Det studie jeg tenker på er over 4 år (deltid) så det blir ikke full arbeidsuke det heller...

''

Siden du er både pliktoppfyllende og engstlig, så vil du nok oppleve at et tre års studium fordelt over fire år, er krevende nok. Det er fort gjort å komme på etterskudd, noe som alltid øker stresset. I tillegg kommer stresset med innleveringer, presentasjoner og eksamener.

Kan du ikke diskutere dette på nytt med din behandler og evt. nav? Dersom det er grunn til å forvente at du i løpet av det nærmeste året vil oppnå en vesentlig bedre fungering, så kan du sikkert ta sjansen på å begynne til høsten. Dersom dette ikke er realistisk, så er jeg bekymret mht om oppstart til høsten er en god ide.

Jeg har truffet altfor mange unge mennesker som har blitt uføretrygdet etter mislykkede forsøk på studier. Studiene har ofte vært lite egnet for personer med deres vansker, og etter diverse mislykkede forsøker har de mistet motet. Det er viktig å ha håp - men realisme er også viktig.

Jeg har lyst til å presisere at jeg ikke tviler på at du kan gjøre en god jobb eller kan være sterk faglig. Jeg tror allikevel det er for tidlig for deg å gå i gang med et slikt studium ut i fra det du har skrevet i denne tråden, fordi arbeidslivet er alt annet enn spesielt opptatt av å inkludere og ivareta mennesker som sliter psykisk. Toleransen er ikke veldig høy i forhold til psykiske problemer, og dette mener jeg gjelder i utpreget grad innenfor de profesjonene som jobber med mennesker.

Ikke gi opp håpet om å gjennomføre en utdannelse, men tenk igjennom nok en gang om det er realistisk at det skal gå kommende høst.

''Dette er også yrker hvor jeg tror man er mer enn vanlig opptatt av hvordan kollegaer fungerer sosialt i jobben. Jeg skulle ønske at det var større tålmodighet og toleranse i forhold til mennesker som er engstlige og usikre, men er redd for at du vil oppleve utestengelsesmekanismer både i praksis og evt. senere jobb.''

Trodde det ville være mer forståelse innenfor slike yrkesgrupper jeg, hvordan kan de jobbe med mennesker når de ikke kan tolerere at folk er forskjellige?

''Jeg tenker at det du minst av alt trenger nå, er et nytt nederlag. Derimot trenger du å oppleve mestring av hverdagslivet, inkl. jobb. Når du er blitt tryggere og mer stabilt fungerende, så tror jeg tidspunktet er bedre i forhold til å ta denne typen utdannelse. Nå er det ikke sikkert at dette er så lett å få nav med på; kanskje vil de si at om du bruker ett år til i arbeidspraksis, så har brukt opp store deler av den perioden du kan gå på AAP.''

Jeg ønsker selvfølgelig heller ikke å gå på et nytt nederlag, det var derfor jeg tenkte på mulig "tilrettelegging" av studie for å klare det denne gangen. Jeg har ikke pratet med NAV enda, men har ikke gått på AAP lengere enn ett års tid, så tror ikke det vil være et problem enda, men frykten er at jeg ikke skal komme meg ut av den situasjonen jeg er i nå... =/

''Siden du er både pliktoppfyllende og engstlig, så vil du nok oppleve at et tre års studium fordelt over fire år, er krevende nok. Det er fort gjort å komme på etterskudd, noe som alltid øker stresset. I tillegg kommer stresset med innleveringer, presentasjoner og eksamener.''

Jeg vet det vil bli krevende ja, men tenkte at det var i det minste bedre enn ett fullltidsstudie. Vet at om jeg kommer på etterskudd så vil jeg bli stresset og angsten øker, så det vil jeg prøve å unngå i det lengste. Dette er også en av de tingene jeg tenker mye på om dagen, vil jeg klare å holde meg "frisk"? Dvs at jeg har hatt et mønster hvor jeg går inn i en depresjon om jeg føler at jeg ikke mestrer livet mitt på den måten jeg ønsker pga angsten og unnvikelsen i meg, blir på en måte en "ond sirkel".

''Kan du ikke diskutere dette på nytt med din behandler og evt. nav? Dersom det er grunn til å forvente at du i løpet av det nærmeste året vil oppnå en vesentlig bedre fungering, så kan du sikkert ta sjansen på å begynne til høsten. Dersom dette ikke er realistisk, så er jeg bekymret mht om oppstart til høsten er en god ide.

Jeg har truffet altfor mange unge mennesker som har blitt uføretrygdet etter mislykkede forsøk på studier. Studiene har ofte vært lite egnet for personer med deres vansker, og etter diverse mislykkede forsøker har de mistet motet. Det er viktig å ha håp - men realisme er også viktig.''

Blir veldig i tvil for om jeg er klar for å studere i høst eller ikke, det vet jeg jo ikke nå føler jeg... I tillegg er det risikoen for "tilbakefall" som jeg frykter. Vet at om jeg på nytt havner inn i den tilstanden jeg hadde etter en "negativ episode" forrige høst, så vil min verden rase sammen, inkludert skolegangen, for da vil jeg ikke klare å holde følge med studie og jeg må på nytt gi opp. Men hva om dette er "ubegrunnede bekymringer" jeg har? Kanskje vil jeg klare det og jeg går glipp av enda ett år? Det føles som at jeg kaster bort livet mitt på en måte...

''Ikke gi opp håpet om å gjennomføre en utdannelse, men tenk igjennom nok en gang om det er realistisk at det skal gå kommende høst.''

Det er ikke så lett å holde på dette "håpet" jeg har om at jeg også skal kunne klare å skaffe meg en utdannelse og et "normalt liv" når du og NHD er så negative til det. Det som er det verste er at jeg følte jeg var kommet ganske langt på vei og at den usikkerheten jeg fremdeles har er noe jeg bare må "leve med" og dermed ønsket jeg mest "å forebygge tilbakefall" med å gjøre noen enkle tilpassninger slik at jeg ble trygg nok til å fungere på lik linje med andre, men nå er jeg bare så i tvil...

[Gjest gnkawlnlgkøs]

''Dette er også yrker hvor jeg tror man er mer enn vanlig opptatt av hvordan kollegaer fungerer sosialt i jobben. Jeg skulle ønske at det var større tålmodighet og toleranse i forhold til mennesker som er engstlige og usikre, men er redd for at du vil oppleve utestengelsesmekanismer både i praksis og evt. senere jobb.''

Trodde det ville være mer forståelse innenfor slike yrkesgrupper jeg, hvordan kan de jobbe med mennesker når de ikke kan tolerere at folk er forskjellige?

''Jeg tenker at det du minst av alt trenger nå, er et nytt nederlag. Derimot trenger du å oppleve mestring av hverdagslivet, inkl. jobb. Når du er blitt tryggere og mer stabilt fungerende, så tror jeg tidspunktet er bedre i forhold til å ta denne typen utdannelse. Nå er det ikke sikkert at dette er så lett å få nav med på; kanskje vil de si at om du bruker ett år til i arbeidspraksis, så har brukt opp store deler av den perioden du kan gå på AAP.''

Jeg ønsker selvfølgelig heller ikke å gå på et nytt nederlag, det var derfor jeg tenkte på mulig "tilrettelegging" av studie for å klare det denne gangen. Jeg har ikke pratet med NAV enda, men har ikke gått på AAP lengere enn ett års tid, så tror ikke det vil være et problem enda, men frykten er at jeg ikke skal komme meg ut av den situasjonen jeg er i nå... =/

''Siden du er både pliktoppfyllende og engstlig, så vil du nok oppleve at et tre års studium fordelt over fire år, er krevende nok. Det er fort gjort å komme på etterskudd, noe som alltid øker stresset. I tillegg kommer stresset med innleveringer, presentasjoner og eksamener.''

Jeg vet det vil bli krevende ja, men tenkte at det var i det minste bedre enn ett fullltidsstudie. Vet at om jeg kommer på etterskudd så vil jeg bli stresset og angsten øker, så det vil jeg prøve å unngå i det lengste. Dette er også en av de tingene jeg tenker mye på om dagen, vil jeg klare å holde meg "frisk"? Dvs at jeg har hatt et mønster hvor jeg går inn i en depresjon om jeg føler at jeg ikke mestrer livet mitt på den måten jeg ønsker pga angsten og unnvikelsen i meg, blir på en måte en "ond sirkel".

''Kan du ikke diskutere dette på nytt med din behandler og evt. nav? Dersom det er grunn til å forvente at du i løpet av det nærmeste året vil oppnå en vesentlig bedre fungering, så kan du sikkert ta sjansen på å begynne til høsten. Dersom dette ikke er realistisk, så er jeg bekymret mht om oppstart til høsten er en god ide.

Jeg har truffet altfor mange unge mennesker som har blitt uføretrygdet etter mislykkede forsøk på studier. Studiene har ofte vært lite egnet for personer med deres vansker, og etter diverse mislykkede forsøker har de mistet motet. Det er viktig å ha håp - men realisme er også viktig.''

Blir veldig i tvil for om jeg er klar for å studere i høst eller ikke, det vet jeg jo ikke nå føler jeg... I tillegg er det risikoen for "tilbakefall" som jeg frykter. Vet at om jeg på nytt havner inn i den tilstanden jeg hadde etter en "negativ episode" forrige høst, så vil min verden rase sammen, inkludert skolegangen, for da vil jeg ikke klare å holde følge med studie og jeg må på nytt gi opp. Men hva om dette er "ubegrunnede bekymringer" jeg har? Kanskje vil jeg klare det og jeg går glipp av enda ett år? Det føles som at jeg kaster bort livet mitt på en måte...

''Ikke gi opp håpet om å gjennomføre en utdannelse, men tenk igjennom nok en gang om det er realistisk at det skal gå kommende høst.''

Det er ikke så lett å holde på dette "håpet" jeg har om at jeg også skal kunne klare å skaffe meg en utdannelse og et "normalt liv" når du og NHD er så negative til det. Det som er det verste er at jeg følte jeg var kommet ganske langt på vei og at den usikkerheten jeg fremdeles har er noe jeg bare må "leve med" og dermed ønsket jeg mest "å forebygge tilbakefall" med å gjøre noen enkle tilpassninger slik at jeg ble trygg nok til å fungere på lik linje med andre, men nå er jeg bare så i tvil...

Heisann.

Jeg er i ferd med ¨avslutte en profesjonsutdanning og vil bare advare at det er veldig krevende for mennesker som sliter sosialt.

Svært mye gruppearbeid, fokus på egenutvikling og hvordan en selv er i møtet med andre.

Hvis du likevel er 100% bestemt på at det er dette du vil så kan du likevel klare det. Men vær forberedt på at det vil bli tøft.

Studiet for meg har også vært et nyttig egenutviklingsprosjekt hvor jeg har utviklet meg og mestret mer og mer. Angsten har også blitt mye mindre.