Student med angst

[Gjest usikkerpådette]

Her er mine erfaringer:

Strevde mye med å gå på forelesninger grunnet diverse mobbetraumer og unnvikelsesstrategier. Følte også at alle så på meg, at det var noe feil med meg osv.

Etter hvert bestsemte jeg meg for å gi en lang faen i det, på en måte gjøre opprør mot det. Mest sannsynlig var det ikke slik at de så på meg, men hvis det var slik - ja, da skulle de bare få se, for jeg hadde ingen ting å skamme meg over, selv om familien min ofte har gitt meg den følelsen. Jeg begynte å bli sterkere, tok meg selv mindre høytidelig. Levde meg inn i stoffet på skolen. Det var også litt hardt, fordi jeg studerte ped og ble minnet om min egen barndom titt og ofte, men jeg jobbet med meg selv og vokste på det, fikk et nytt perspektiv og syn på eget liv. Oppsøkte så mange arenaer som mulig for å bli kjent med andre. Var sosialt klønete så det sang etter, men universitetet var stort og det var bare å oppsøke stadig nye miljøer og grupper og få den treningen jeg trengte.

SÅ gikk husleien opp og jeg måtte ta en deltidsjobb. Det eneste jeg kunne få var jobber som involverte utstrakt kontakt med andre. Jeg trengte pengene, og hadde ikke noe annet valg. Det jeg fant ut etter hvert var at det faktisk var ganske trygt å gå inn i en profesjonell rolle. Det var langt lettere å forholde seg til kunder når jeg gjorde det i kraft av min stilling, og ikke meg som privatperson. Faktisk endte jeg opp med en heltidsjobb som involverer mye kontakt med ukjente. Det er en vanesak.

''Her er mine erfaringer:

Strevde mye med å gå på forelesninger grunnet diverse mobbetraumer og unnvikelsesstrategier. Følte også at alle så på meg, at det var noe feil med meg osv.

Etter hvert bestsemte jeg meg for å gi en lang faen i det, på en måte gjøre opprør mot det. Mest sannsynlig var det ikke slik at de så på meg, men hvis det var slik - ja, da skulle de bare få se, for jeg hadde ingen ting å skamme meg over, selv om familien min ofte har gitt meg den følelsen. Jeg begynte å bli sterkere, tok meg selv mindre høytidelig. Levde meg inn i stoffet på skolen. Det var også litt hardt, fordi jeg studerte ped og ble minnet om min egen barndom titt og ofte, men jeg jobbet med meg selv og vokste på det, fikk et nytt perspektiv og syn på eget liv. Oppsøkte så mange arenaer som mulig for å bli kjent med andre. Var sosialt klønete så det sang etter, men universitetet var stort og det var bare å oppsøke stadig nye miljøer og grupper og få den treningen jeg trengte.''

Tusen takk for at du delte din historie med meg. Det gir meg håp om at det går ann å studere, selv med litt ekstra utfordringer. Vet ikke om jeg er like "sterk" som det du er/var, i stedet for å bli sint og ta en "gi faen holdning" til hva andre måtte mene som deg, så er jeg desverre den typen som lett tar ting inn over meg og blir trist og lei meg pga det i stedet.

''SÅ gikk husleien opp og jeg måtte ta en deltidsjobb. Det eneste jeg kunne få var jobber som involverte utstrakt kontakt med andre. Jeg trengte pengene, og hadde ikke noe annet valg. Det jeg fant ut etter hvert var at det faktisk var ganske trygt å gå inn i en profesjonell rolle. Det var langt lettere å forholde seg til kunder når jeg gjorde det i kraft av min stilling, og ikke meg som privatperson. Faktisk endte jeg opp med en heltidsjobb som involverer mye kontakt med ukjente. Det er en vanesak.''

Jeg har også erfart at det er lettere å "gå inn i en profesjonell rolle" og bare forholde meg til jobbrelatert samtale. Det er derfor jeg har trodd jeg vil kunne klare å utføre den jobben jeg ønsker å utdanne meg til, men at det er studietiden som blir den største utfordringen for min del.

Kan jeg spørre deg om du fullførte utdannelsen din, eller ble deltidsjobben din fast stilling? (Var litt vanskelig å forstå ut i fra det du skrev, du trenger selvfølgelig ikke svare meg om du ikke ønsker det.)

[Gjest usikkerpådette]

Heisann.

Jeg er i ferd med ¨avslutte en profesjonsutdanning og vil bare advare at det er veldig krevende for mennesker som sliter sosialt.

Svært mye gruppearbeid, fokus på egenutvikling og hvordan en selv er i møtet med andre.

Hvis du likevel er 100% bestemt på at det er dette du vil så kan du likevel klare det. Men vær forberedt på at det vil bli tøft.

Studiet for meg har også vært et nyttig egenutviklingsprosjekt hvor jeg har utviklet meg og mestret mer og mer. Angsten har også blitt mye mindre.

Jeg startet denne tråden for å få innspill til hvordan jeg på best mulig måte kunne forberede meg på vanskelige situasjoner jeg vet vil komme med et studie. Ønsket å legge forholdene til rette for at jeg skulle kunne mestre det selv om jeg har noen ekstra "utfordringer". Trodde at så lenge jeg var innstilt på/ønsket å klare det, så var det mulig, men ut i fra svarene til enkelte i denne tråden har jeg blitt veldig i tvil. Nå er spørsmålet ikke lenger hvordan jeg skal klare det, men om jeg KAN klare det og også om jeg egner meg til jobben.

Uansett, tusen takk for at du delte din erfaring med meg, det setter jeg stor pris på. Alle som har klart det du har er til stor inspirasjon for oss andre! )

[Gjest gnkawlnlgkøs]

Jeg startet denne tråden for å få innspill til hvordan jeg på best mulig måte kunne forberede meg på vanskelige situasjoner jeg vet vil komme med et studie. Ønsket å legge forholdene til rette for at jeg skulle kunne mestre det selv om jeg har noen ekstra "utfordringer". Trodde at så lenge jeg var innstilt på/ønsket å klare det, så var det mulig, men ut i fra svarene til enkelte i denne tråden har jeg blitt veldig i tvil. Nå er spørsmålet ikke lenger hvordan jeg skal klare det, men om jeg KAN klare det og også om jeg egner meg til jobben.

Uansett, tusen takk for at du delte din erfaring med meg, det setter jeg stor pris på. Alle som har klart det du har er til stor inspirasjon for oss andre! )

Skjønner. Jeg har slitt med angst men har klart studiet for det. Å studere har faktisk vært en viktig del av hva som har gjort meg friskere.

Dersom dette er drømmen din så håper jeg du går for det. Det er mange studenter som sliter med et eller annet. En fadder som kanskje er lønnet med NAV er en god ide. Tror neppe du vil få fritak for gruppearbeid og andre ting.

Hva om du har en person som kan støtte deg igjennom hele prosessen. Studenthelsetjenesten pleier å ha grupper med studenter hvor en kan snakke om dette med å mestre studiesituasjonen.

Det er veldig mange studenter som sliter med et eller annet så du vil ikke være alene.Noe av poenget med studiesituasjonen er jo også å forberede en på arbeidslivet. Jeg var livredd i min første pasientsamtale , første gang jeg hadde fremlegg etc. Men ting blir lettere.

[frosken]

''Dette er også yrker hvor jeg tror man er mer enn vanlig opptatt av hvordan kollegaer fungerer sosialt i jobben. Jeg skulle ønske at det var større tålmodighet og toleranse i forhold til mennesker som er engstlige og usikre, men er redd for at du vil oppleve utestengelsesmekanismer både i praksis og evt. senere jobb.''

Trodde det ville være mer forståelse innenfor slike yrkesgrupper jeg, hvordan kan de jobbe med mennesker når de ikke kan tolerere at folk er forskjellige?

''Jeg tenker at det du minst av alt trenger nå, er et nytt nederlag. Derimot trenger du å oppleve mestring av hverdagslivet, inkl. jobb. Når du er blitt tryggere og mer stabilt fungerende, så tror jeg tidspunktet er bedre i forhold til å ta denne typen utdannelse. Nå er det ikke sikkert at dette er så lett å få nav med på; kanskje vil de si at om du bruker ett år til i arbeidspraksis, så har brukt opp store deler av den perioden du kan gå på AAP.''

Jeg ønsker selvfølgelig heller ikke å gå på et nytt nederlag, det var derfor jeg tenkte på mulig "tilrettelegging" av studie for å klare det denne gangen. Jeg har ikke pratet med NAV enda, men har ikke gått på AAP lengere enn ett års tid, så tror ikke det vil være et problem enda, men frykten er at jeg ikke skal komme meg ut av den situasjonen jeg er i nå... =/

''Siden du er både pliktoppfyllende og engstlig, så vil du nok oppleve at et tre års studium fordelt over fire år, er krevende nok. Det er fort gjort å komme på etterskudd, noe som alltid øker stresset. I tillegg kommer stresset med innleveringer, presentasjoner og eksamener.''

Jeg vet det vil bli krevende ja, men tenkte at det var i det minste bedre enn ett fullltidsstudie. Vet at om jeg kommer på etterskudd så vil jeg bli stresset og angsten øker, så det vil jeg prøve å unngå i det lengste. Dette er også en av de tingene jeg tenker mye på om dagen, vil jeg klare å holde meg "frisk"? Dvs at jeg har hatt et mønster hvor jeg går inn i en depresjon om jeg føler at jeg ikke mestrer livet mitt på den måten jeg ønsker pga angsten og unnvikelsen i meg, blir på en måte en "ond sirkel".

''Kan du ikke diskutere dette på nytt med din behandler og evt. nav? Dersom det er grunn til å forvente at du i løpet av det nærmeste året vil oppnå en vesentlig bedre fungering, så kan du sikkert ta sjansen på å begynne til høsten. Dersom dette ikke er realistisk, så er jeg bekymret mht om oppstart til høsten er en god ide.

Jeg har truffet altfor mange unge mennesker som har blitt uføretrygdet etter mislykkede forsøk på studier. Studiene har ofte vært lite egnet for personer med deres vansker, og etter diverse mislykkede forsøker har de mistet motet. Det er viktig å ha håp - men realisme er også viktig.''

Blir veldig i tvil for om jeg er klar for å studere i høst eller ikke, det vet jeg jo ikke nå føler jeg... I tillegg er det risikoen for "tilbakefall" som jeg frykter. Vet at om jeg på nytt havner inn i den tilstanden jeg hadde etter en "negativ episode" forrige høst, så vil min verden rase sammen, inkludert skolegangen, for da vil jeg ikke klare å holde følge med studie og jeg må på nytt gi opp. Men hva om dette er "ubegrunnede bekymringer" jeg har? Kanskje vil jeg klare det og jeg går glipp av enda ett år? Det føles som at jeg kaster bort livet mitt på en måte...

''Ikke gi opp håpet om å gjennomføre en utdannelse, men tenk igjennom nok en gang om det er realistisk at det skal gå kommende høst.''

Det er ikke så lett å holde på dette "håpet" jeg har om at jeg også skal kunne klare å skaffe meg en utdannelse og et "normalt liv" når du og NHD er så negative til det. Det som er det verste er at jeg følte jeg var kommet ganske langt på vei og at den usikkerheten jeg fremdeles har er noe jeg bare må "leve med" og dermed ønsket jeg mest "å forebygge tilbakefall" med å gjøre noen enkle tilpassninger slik at jeg ble trygg nok til å fungere på lik linje med andre, men nå er jeg bare så i tvil...

''Det er ikke så lett å holde på dette "håpet" jeg har om at jeg også skal kunne klare å skaffe meg en utdannelse og et "normalt liv" når du og NHD er så negative til det''

Jeg er ikke negativ mht til at du skal klare det på sikt, enten du ender opp med å velge en profesjonsutdannelse av den typen du nå tenker på, eller noe annet. Jeg tror bare det er viktig med langtidsplanlegging. Tror også det kan være viktig å tenke nøye gjennom hvorfor du vil jobbe med mennesker.

Det er synd at det ikke er større toleranse for at folk er forskjellige, men jeg tror det er bedre å være ærlig mht hvordan jeg oppfatter dette, enn å bare oppmuntre deg til å stå på. Når alt dette er sagt, så mener jeg at du og din behandler har mye bedre forutsetninger enn meg og andre her på dol til å mene hva som vil være fornuftig for deg til høsten :-)

[Gjest usikkerpådette]

Skjønner. Jeg har slitt med angst men har klart studiet for det. Å studere har faktisk vært en viktig del av hva som har gjort meg friskere.

Dersom dette er drømmen din så håper jeg du går for det. Det er mange studenter som sliter med et eller annet. En fadder som kanskje er lønnet med NAV er en god ide. Tror neppe du vil få fritak for gruppearbeid og andre ting.

Hva om du har en person som kan støtte deg igjennom hele prosessen. Studenthelsetjenesten pleier å ha grupper med studenter hvor en kan snakke om dette med å mestre studiesituasjonen.

Det er veldig mange studenter som sliter med et eller annet så du vil ikke være alene.Noe av poenget med studiesituasjonen er jo også å forberede en på arbeidslivet. Jeg var livredd i min første pasientsamtale , første gang jeg hadde fremlegg etc. Men ting blir lettere.

''Skjønner. Jeg har slitt med angst men har klart studiet for det. Å studere har faktisk vært en viktig del av hva som har gjort meg friskere.

Dersom dette er drømmen din så håper jeg du går for det.''

Tusen takk for oppmuntrende ord, det setter jeg veldig pris på! )

[Gjest Psyk av alt]

Jeg startet denne tråden for å få innspill til hvordan jeg på best mulig måte kunne forberede meg på vanskelige situasjoner jeg vet vil komme med et studie. Ønsket å legge forholdene til rette for at jeg skulle kunne mestre det selv om jeg har noen ekstra "utfordringer". Trodde at så lenge jeg var innstilt på/ønsket å klare det, så var det mulig, men ut i fra svarene til enkelte i denne tråden har jeg blitt veldig i tvil. Nå er spørsmålet ikke lenger hvordan jeg skal klare det, men om jeg KAN klare det og også om jeg egner meg til jobben.

Uansett, tusen takk for at du delte din erfaring med meg, det setter jeg stor pris på. Alle som har klart det du har er til stor inspirasjon for oss andre! )

Vil bare fortelle deg at jeg gjennomførte høyskoleutdanning, med flotte resultater, full av angst og depresjon.

I tillegg hadde jeg en sønn som fikk nærmiljøtiltak fra barnevernet, noe som krevde veldig mye av meg.

Så personlig synes jeg ikke du skal gi slipp på håpet ditt om at dette lar seg gjennomføre.

Får litt lyst til å bruke NHDs egne ord om at med VILJE kan man utrette det utroligste.

[Gjest usikkerpådette]

''Det er ikke så lett å holde på dette "håpet" jeg har om at jeg også skal kunne klare å skaffe meg en utdannelse og et "normalt liv" når du og NHD er så negative til det''

Jeg er ikke negativ mht til at du skal klare det på sikt, enten du ender opp med å velge en profesjonsutdannelse av den typen du nå tenker på, eller noe annet. Jeg tror bare det er viktig med langtidsplanlegging. Tror også det kan være viktig å tenke nøye gjennom hvorfor du vil jobbe med mennesker.

Det er synd at det ikke er større toleranse for at folk er forskjellige, men jeg tror det er bedre å være ærlig mht hvordan jeg oppfatter dette, enn å bare oppmuntre deg til å stå på. Når alt dette er sagt, så mener jeg at du og din behandler har mye bedre forutsetninger enn meg og andre her på dol til å mene hva som vil være fornuftig for deg til høsten :-)

''Jeg er ikke negativ mht til at du skal klare det på sikt, enten du ender opp med å velge en profesjonsutdannelse av den typen du nå tenker på, eller noe annet. Jeg tror bare det er viktig med langtidsplanlegging.''

Ok, da forstår jeg.

''Tror også det kan være viktig å tenke nøye gjennom hvorfor du vil jobbe med mennesker.''

Jeg ønsker å hjelpe andre og at alle rundt meg skal ha det bra. Er nok en type "omsorgperson" av natur. )

''Det er synd at det ikke er større toleranse for at folk er forskjellige, men jeg tror det er bedre å være ærlig mht hvordan jeg oppfatter dette, enn å bare oppmuntre deg til å stå på.''

Jeg synes også dette er veldig synd. Trodde ikke det var slik jeg, men en viktig ting å "gjøre meg oppmerksom på". Gjør at jeg har begynt å tvile på om dette er noe for meg, men hvis ikke dette går så vet jeg ikke hva det skal bli av meg... (

''Når alt dette er sagt, så mener jeg at du og din behandler har mye bedre forutsetninger enn meg og andre her på dol til å mene hva som vil være fornuftig for deg til høsten :-)''

Enig, men takker for alle innspill og råd jeg har fått i denne tråden (selv om noen av dem har vært "tunge å svelge" der og da). Viktig å få belyst flere sider av saken før den endelige avgjørelsen blir tatt.

[Gjest usikkerpådette]

Vil bare fortelle deg at jeg gjennomførte høyskoleutdanning, med flotte resultater, full av angst og depresjon.

I tillegg hadde jeg en sønn som fikk nærmiljøtiltak fra barnevernet, noe som krevde veldig mye av meg.

Så personlig synes jeg ikke du skal gi slipp på håpet ditt om at dette lar seg gjennomføre.

Får litt lyst til å bruke NHDs egne ord om at med VILJE kan man utrette det utroligste.

''Vil bare fortelle deg at jeg gjennomførte høyskoleutdanning, med flotte resultater, full av angst og depresjon. I tillegg hadde jeg en sønn som fikk nærmiljøtiltak fra barnevernet, noe som krevde veldig mye av meg. Så personlig synes jeg ikke du skal gi slipp på håpet ditt om at dette lar seg gjennomføre.''

Tusen takk for oppmuntringen! ) Synes det er veldig beundringsverdig det du og flere andre her inne har klart å prestere!

''Får litt lyst til å bruke NHDs egne ord om at med VILJE kan man utrette det utroligste.''

Det var det jeg trodde også, men nå er jeg ikke så sikker lenger...

[Gjest Psyk av alt]

''Vil bare fortelle deg at jeg gjennomførte høyskoleutdanning, med flotte resultater, full av angst og depresjon. I tillegg hadde jeg en sønn som fikk nærmiljøtiltak fra barnevernet, noe som krevde veldig mye av meg. Så personlig synes jeg ikke du skal gi slipp på håpet ditt om at dette lar seg gjennomføre.''

Tusen takk for oppmuntringen! ) Synes det er veldig beundringsverdig det du og flere andre her inne har klart å prestere!

''Får litt lyst til å bruke NHDs egne ord om at med VILJE kan man utrette det utroligste.''

Det var det jeg trodde også, men nå er jeg ikke så sikker lenger...

Jeg synes IKKE du skal miste motet!

[Gjest usikkerpådette]

Jeg synes IKKE du skal miste motet!

Det er ikke så lett å holde motet opp når troen på egne ferdigheter forsvinner, men takk skal du ha for det.

[Gjest melmøll]

Hei, jeg har lest hele tråden og vil bare si at jeg synes du er tøff som vil utfordre deg selv og flott at du vil satse på utdanning. Jeg har selv erfart at skolesituasjonen er mye tøffere når man sliter enn en jobbsituasjon. Jeg taklet ikke å studere, og droppet ut. Fant en jobb innenfor samme område men med mindre ansvar og har fungert bra i jobben, bare positive tilbakemeldinger. Planen er å fortsette i den jobben til jeg forhåpentligvis blir mer sikker og trygg og så ta utdanningen når jeg er klar for det.

Du har fått støtte og motforestillinger i svar her. Det er viktig at du tenker realistisk og tenker deg godt om, er du frisk nok til å studere nå? Dette er ikke for at du skal miste motet. Men det er viktig for deg å lykkes. Du må vurdere sjansen. Jeg vil ønske deg masse lykke til!

[Gjest Pilka]

Hvis dette svaret var ment som "hjelp" så bommet du totalt!

Nå føler jeg meg bare trist og du drepte den lille troen jeg har på meg selv som jeg har jobbet så hardt for å skaffe meg... =(

NHDs svar er realistisk. Hvis ikke du klarer mere motbør enn dette så må du virkelig søke hjelp.

Tankene dine om tilrettelegging virker urealistiske, beklager at jeg er så rett frem og at det kan virke brutalt.

[Gjest Psyk av alt]

Det er ikke så lett å holde motet opp når troen på egne ferdigheter forsvinner, men takk skal du ha for det.

Jeg hadde ikke så stor tro på at jeg skulle klare det jeg heller, men tok en dag av gangen.

Synd motet ditt har blitt litt forsvunnet her på dol.

[Gjest usikkerpådette]

Hei, jeg har lest hele tråden og vil bare si at jeg synes du er tøff som vil utfordre deg selv og flott at du vil satse på utdanning. Jeg har selv erfart at skolesituasjonen er mye tøffere når man sliter enn en jobbsituasjon. Jeg taklet ikke å studere, og droppet ut. Fant en jobb innenfor samme område men med mindre ansvar og har fungert bra i jobben, bare positive tilbakemeldinger. Planen er å fortsette i den jobben til jeg forhåpentligvis blir mer sikker og trygg og så ta utdanningen når jeg er klar for det.

Du har fått støtte og motforestillinger i svar her. Det er viktig at du tenker realistisk og tenker deg godt om, er du frisk nok til å studere nå? Dette er ikke for at du skal miste motet. Men det er viktig for deg å lykkes. Du må vurdere sjansen. Jeg vil ønske deg masse lykke til!

''Hei, jeg har lest hele tråden og vil bare si at jeg synes du er tøff som vil utfordre deg selv og flott at du vil satse på utdanning. Jeg har selv erfart at skolesituasjonen er mye tøffere når man sliter enn en jobbsituasjon. Jeg taklet ikke å studere, og droppet ut.''

Hei og takk for svar )

Ja det er "tøft" å studere,er jo både krav til å prestere, tidsfrister, krav til sammarbeid gjennom gruppeoppgaver, eksamensstress og ikke minst "det sosiale"... Jeg har desverre også erfaring med det å droppe ut av studie (4 ganger faktisk), men jeg er så "dum" at jeg ikke ga opp og prøvde igjen på nytt. Det er derfor jeg tenkte at jeg trengte litt "tilrettelegging" denne gangen, for jeg føler meg hverken "sterkere" eller bedre forberedt på utfordringene jeg vet vil komme, nå enn jeg var sist jeg prøvde...

''Fant en jobb innenfor samme område men med mindre ansvar og har fungert bra i jobben, bare positive tilbakemeldinger. Planen er å fortsette i den jobben til jeg forhåpentligvis blir mer sikker og trygg og så ta utdanningen når jeg er klar for det.''

Det høres ut som du er på god vei til å nå ditt mål også ), tror det er lurt å skaffe seg litt erfaring med tanke på senere studie!

''Du har fått støtte og motforestillinger i svar her. Det er viktig at du tenker realistisk og tenker deg godt om, er du frisk nok til å studere nå? Dette er ikke for at du skal miste motet. Men det er viktig for deg å lykkes. Du må vurdere sjansen. Jeg vil ønske deg masse lykke til!''

Tusen takk ) Vet ikke hva avgjørelsen faller på enda, kjenner jeg må bruke litt tid. Søknaden er allerede sendt, men jeg kan jo bare gi i fra meg plassen om det ikke blir aktuellt allikevel.

[Gjest usikkerpådette]

NHDs svar er realistisk. Hvis ikke du klarer mere motbør enn dette så må du virkelig søke hjelp.

Tankene dine om tilrettelegging virker urealistiske, beklager at jeg er så rett frem og at det kan virke brutalt.

''NHDs svar er realistisk. Hvis ikke du klarer mere motbør enn dette så må du virkelig søke hjelp.''

Kan godt være han har rett, men ble veldig såret av det han skrev. Synes av og til han er litt lite "omtenksom" i det han skriver, han _burde_ vite at en person med lav selvtillit ville ta seg nær av det som ble skrevet...

''Tankene dine om tilrettelegging virker urealistiske, beklager at jeg er så rett frem og at det kan virke brutalt.''

Det går greit. Jeg spurte i utgangspunktet her inne fordi jeg ikke visste hva som ville være mulig og håpet at noen hadde erfaring fra noe lignende å dele med meg, det at de tankene jeg har virker "urealistiske" er jo også ett synspunkt.

[Gjest Pilka]

''NHDs svar er realistisk. Hvis ikke du klarer mere motbør enn dette så må du virkelig søke hjelp.''

Kan godt være han har rett, men ble veldig såret av det han skrev. Synes av og til han er litt lite "omtenksom" i det han skriver, han _burde_ vite at en person med lav selvtillit ville ta seg nær av det som ble skrevet...

''Tankene dine om tilrettelegging virker urealistiske, beklager at jeg er så rett frem og at det kan virke brutalt.''

Det går greit. Jeg spurte i utgangspunktet her inne fordi jeg ikke visste hva som ville være mulig og håpet at noen hadde erfaring fra noe lignende å dele med meg, det at de tankene jeg har virker "urealistiske" er jo også ett synspunkt.

Jeg er enig med deg i at NHD kan svare brutalt noen ganger, men det kommer sikkert av den virkeligheten han lever i. Det hjelper ikke alltid å være 'omtenksom' som psykiater.

Jeg synes likevel at hans råd om å få behandling først og så ta fatt på studier etterpå er det mest realistiske. Slik tilrettelegging som du drøfter virker urealistisk.

[Gjest usikkerpådette]

Jeg er enig med deg i at NHD kan svare brutalt noen ganger, men det kommer sikkert av den virkeligheten han lever i. Det hjelper ikke alltid å være 'omtenksom' som psykiater.

Jeg synes likevel at hans råd om å få behandling først og så ta fatt på studier etterpå er det mest realistiske. Slik tilrettelegging som du drøfter virker urealistisk.

''Jeg er enig med deg i at NHD kan svare brutalt noen ganger, men det kommer sikkert av den virkeligheten han lever i. Det hjelper ikke alltid å være 'omtenksom' som psykiater.''

Forstår at "omtenksom" kan bli like feil som "brutalt og direkte". Det var sikkert ikke ment å være så negative som det jeg oppfattet, mulig jeg er litt nærtagende av meg...

''Jeg synes likevel at hans råd om å få behandling først og så ta fatt på studier etterpå er det mest realistiske. Slik tilrettelegging som du drøfter virker urealistisk.''

Men hvordan skal jeg vite når jeg "blir klar" for å studere da? Vil jo tro at alle studier vil virke ukjent og skremmende i starten uansett hvor godt forberedt jeg er. Hvor går skillet mellom hva som er "normalt" å føle og "sykelig" angst?

[Gjest Mrs.Q]

''Jeg er enig med deg i at NHD kan svare brutalt noen ganger, men det kommer sikkert av den virkeligheten han lever i. Det hjelper ikke alltid å være 'omtenksom' som psykiater.''

Forstår at "omtenksom" kan bli like feil som "brutalt og direkte". Det var sikkert ikke ment å være så negative som det jeg oppfattet, mulig jeg er litt nærtagende av meg...

''Jeg synes likevel at hans råd om å få behandling først og så ta fatt på studier etterpå er det mest realistiske. Slik tilrettelegging som du drøfter virker urealistisk.''

Men hvordan skal jeg vite når jeg "blir klar" for å studere da? Vil jo tro at alle studier vil virke ukjent og skremmende i starten uansett hvor godt forberedt jeg er. Hvor går skillet mellom hva som er "normalt" å føle og "sykelig" angst?

''Men hvordan skal jeg vite når jeg "blir klar" for å studere da?''

Kanskje du rett og slett må prøve deg frem, og stole på deg selv hvis du klarer?

[Gjest usikkerpådette]

Jeg er enig med deg i at NHD kan svare brutalt noen ganger, men det kommer sikkert av den virkeligheten han lever i. Det hjelper ikke alltid å være 'omtenksom' som psykiater.

Jeg synes likevel at hans råd om å få behandling først og så ta fatt på studier etterpå er det mest realistiske. Slik tilrettelegging som du drøfter virker urealistisk.

''Slik tilrettelegging som du drøfter virker urealistisk.''

Jeg har for ordens skyld ikke funnet ut av hvilke tiltak jeg mener kan hjelpe meg. Det eneste jeg vet er at jeg har prøvd på egenhånd opptil flere ganger og så lenge det ikke har vært vellykket så ser jeg på muligheter for å styrke sjansen min for å lykkes. Vil veldig gjerne unngå et nytt nederlag da det vil "ta knekken på meg".

[XbellaX]

''Jeg er enig med deg i at NHD kan svare brutalt noen ganger, men det kommer sikkert av den virkeligheten han lever i. Det hjelper ikke alltid å være 'omtenksom' som psykiater.''

Forstår at "omtenksom" kan bli like feil som "brutalt og direkte". Det var sikkert ikke ment å være så negative som det jeg oppfattet, mulig jeg er litt nærtagende av meg...

''Jeg synes likevel at hans råd om å få behandling først og så ta fatt på studier etterpå er det mest realistiske. Slik tilrettelegging som du drøfter virker urealistisk.''

Men hvordan skal jeg vite når jeg "blir klar" for å studere da? Vil jo tro at alle studier vil virke ukjent og skremmende i starten uansett hvor godt forberedt jeg er. Hvor går skillet mellom hva som er "normalt" å føle og "sykelig" angst?

''Men hvordan skal jeg vite når jeg "blir klar" for å studere da? Vil jo tro at alle studier vil virke ukjent og skremmende i starten uansett hvor godt forberedt jeg er. Hvor går skillet mellom hva som er "normalt" å føle og "sykelig" angst?''

Når du kan følge et vanlig studieforløp, innenfor de rammene og kravene som studiet har. Om du trenger lenger tid på eksamen eller oppgaver så er dette selvsagt helt ok, men du må være istand til å gjennomføre prosjektoppgaver og holde foredrag(altså følge studiet som normalt).