PTSD som følge av sykdom? NHD

[Blomstre]

Pga alvorlig sykdom ble jeg funnet i koma hjemme hos meg selv. Etter noen dager på intensiven våknet jeg gradvis mer og mer. Selv om jeg følte meg klar i hodet, skjønner jeg i ettertid at jeg har hatt fantasier, trolig skyldt feber. Jeg var den første tiden sikker på at det bare var et veldig langtekkelig mareritt som jeg kom til å våkne fra, det tok flere dager før virkeligheten gikk opp for meg. Og enda flere dager før jeg klarte å regne datoer slik at jeg var "oppdatert" i forhold til faktisk tid og dato.

I ettertid sliter jeg litt med hele situasjonen. Det ble et langt opphold på sykehuset, og såpass mange dager på intensiven at kroppen var redusert når jeg omsider kom meg ut av senga og jeg klarte ikke gå, kle på meg, stå oppreist mer enn svært korte stunder etc. Jeg har mange minner, noen helt klare, andre litt mer diffuse. Andre ting har familie og venner fortalt meg, ting som hendte mens jeg lå i koma og når jeg holdt på å våkne. Atferden min mens jeg gradvis våknet til liv, er ikke en atferd jeg kjenner igjen i meg selv.

I ettertid tenker jeg veldig mye på oppholdet. Ser for meg situasjoner fra sykehuset, særlig fra intensiven. Som regel de "dagligdagse" hendelsene, de smertefulle prosedyrene jeg var gjennom tenker jeg ikke noe særlig på. Disse tankene dukker opp når jeg ikke får sove, mens jeg venter på å sovne eller hvis jeg våkner tidlig så begynner tankespinnet og da får jeg ikke sove igjen. Og generelt når jeg er alene, jeg fungerer greit sosialt.

Føler også at jeg har mistet konsentrasjonsevne, jeg klarer ikke Sudoku eller kryssord like godt lenger, og jeg lar meg lett distrahere.

Er dette en form for PTSD? Hvordan kan jeg best sørge for at dette ikke tar over livet mitt? Jeg er fortsatt somatisk syk, men følges opp poliklinisk og klarer meg godt hjemme. Jeg har synlige arr jeg ikke kan unngå og se hver gang jeg ser meg i speilet.

Bruker 100mg Zoloft daglig, dersom det har noe å si.

[XbellaX]

Jeg kan ikke kalle dette for PTSD og det skal du på sett og vis være glad for men det betyr ikke at jeg ikke mener det du har opplevd høres helt forferdelig ut. At du strever i etterkant finner jeg veldig forståelig. Det du bør gjøre er å få dette ut hos noen, feks din lege som kjenner historien kan være behjelpelig her. Bestill en dobbeltime en gang hver 14ende dag kan være en del av en løsning. Du kan også få din lege til å booke en time med en sykepleier som hadde med deg å gjøre på avdelingen hvor dere sammen kan gå gjennom det som hendte nær sagt "minutt for minutt" og mulighet til å oppleve hendelsen på nytt men med trygge gode rammer rundt deg. Det du har opplevd setter helt klart spor.

[Gjest togli]

Jeg tror dette handler mer om angst? Du har opplevd noe som har satt dype spor og som du sliter med å "bli ferdig" med.... Har du fått snakket skikkelig ut om opplevelsene du har hatt? Det kan være greit å få vite mer om hva som skjedde, få nøsta opp i ting du føler er uklare osv...

Uten sammenligning forøvrig, men nevner det bare: For snart tolv år siden gjennomgikk jeg en styrtfødsel der babyen lå i seteleie. Fødselen var over på få minutter, og det var fysisk sett en helt grei fødsel uten komplikasjoner av noe slag.. allikevel hadde jeg enormt behov for å snakke om fødselen i etterkant da det var mange ting jeg ikke var sikker på om hadde skjedd osv. Jeg følte vel at jeg mista all kontroll og hadde behov for å gjenvinne denne kontrollen - ergo måtte jeg vite detaljert hva som skjedde... pappaen var der under fødselen og beskrev detaljert ting, noe som hjalp meg til å bli ferdig med følelsen av å ha mista all kontroll (eller hva det nå kunne være)..