Når har vi et ansvar?

[Gjest En krevende venn.]

Jeg har en bekjent, som jeg har kjent meget godt i mange år. Det er mistanke om asberger men det er aldri satt noen diagnose.

Vedkommende er 75% uføretrygdet, men jobber 100%.(er klar over at dette er feil, så jeg er ikke primært ute at dere kommenterer dette. Har tatt det med for å få et bedre bilde av personen) Har fått flere typer piller av sin lege oppgjennom årene men tar ikke disse. H*n har tydelige problemer med nervene til tider, og er asosial og har bare lette forhold til få venner. (utenom meg) Vet h*n hadde sammenbrudd eller noe og var innlagt en kort tid for dette for mange år siden.

Personen har store problemer med følelsesmessige forhold, (sett i forhold til de fleste av oss andre i norges befolkning. Føler jeg må vurdere ut fra det siden det ikke foreligger diagnose og jeg faktisk ikke er lege) H*n tar ikke kontakt med personer en burde forvente normal kontakt med og tar ikke initiativ til en god del ting som er forventet i en "vanlig" hverddag hos "vanlige" mennesker. Viljen er der til å gjennomføre handlinger, men h*n tar aldri inititivet. Bare sitter å venter på at mortparten gjør det. Gjør ikke motparten det så blir det ikke noe av.

Denne personen har gjort en del ting oppgjennom som jeg har reagert på. Store avgjørelser som involverer penger og usikkerhet. Jeg kan ikke utbrodere så mye her føler jeg.

Nå har jeg ennå en gang kommet over en situasjon jeg mener at ikke er "normal" i forhold til hva vi kan forvente av et voksent menneske. Ikke at vi alle bør være A4, men det er jo liksom en spennvidde fra A til Å og jeg føler dette går ut forbi hva som kan forventes av de fleste av oss.

Personen har en ting som ikke har stor verdi. Mer en artig sak. Denne tingen trenger litt stell. La oss kalle det det. Dette hadde de aller fleste av oss klart hadde vi giddet å bruke litt tid på det, gjøre det selv, lese om det osv.

Denne tingen har ikke mer en morsom verdi. Ikke noe større verdi pengemessig og den vil ikke bli brukt særlig fremover. Den er liksom bare morsom å ha.

Nå har denne personen send av gårde sin splitter nye bil, med en del av denne "tingen" baki, hele greiene er på vei til Utlandet med en utlending inni. Denne utlendingen jobber litt her og der i byen her og det er ikke kjennskap mellom dem annet en at det er utlendinger som jobber her og der rundt om her. Kanskje vært her et par sesonger. Bilen dette gjelder er nyinnkjøpt for under et år siden.

Nå er altså denne bilen på vei til utlandet med en "moroting" baki. Vi ser på faren ved at h*n ikke kjenner personen personlig, bilen er ny, tingen baki er artig og uten særlig "verdi". Landet er et av de med "lavere standard" hvor biler ofte havner hvis de forsvinner fra Norge f.eks.

Når jeg tenker over ting så er det mange km hvor det kan skje riper og bulker og ting med bilen, som denne personen da må koste selv. Det er masse kjøreslitasje på en nyere fin bil. Det er faren for at de bytter om motoren i den der borte eller at den forsvinner helt. Pluss, pluss.

Dette er slettes ikke første gangen vedkommende tar slike spesielle avgjørelser, men nå synes jeg det har gått over en akseptabel grense.

Dere kjenner jo ikke hverken bakhistorie her eller personen, så sånn sett så er det jo vanskelig å sette en god mening på dette her. Men jeg føler jeg ikke har lyst til å utbrodere masse, som kunne gitt dette en mer riktig farge.

Men situasjonen i seg selv, Hvor mange ville gjort dette og synes det var greit? Jeg synes det er langt forbi "normalen" som nevnt, men lurer på om jeg er farget av alt annet jeg har sett og vært med på i mange år.

Jeg føler liksom at jeg nesten sitter med et ansvar om å ta affære jeg nå. Ved siden av at den nye bilen nå er på vei langt vekk, så kjører vedkommende selv rundt med den gamle bilen sin, og vedkommende har sakt til meg flere ganger i det siste at h*n må passe seg for det er en periode med ganske innskrenket økonomi. Sender vi andre avgårde den nye bilen vår på en såpass kostbar reise på såpass usikre vilkår for å få i orden en ikke kostbar moroting da?

Noen som har synspunkter og meninger?

[EnolaGay]

Du kan ringe personens fastlege og uttrykke din bekymring for vedkommende. Da vil h*n bli innkalt til samtale, dersom det er fare for at h*n ikke møter opp. Så bli enig med legen at du faktisk skal være med og følge h*n til timen.

Ellers kan du jo forsøke å snakke direkte med din venn, det må du kanskje gjøre i alle fall. Ikke for å irettesette eller veilede, men rett og slett si at "jeg er svært bekymret for ditt ve og vel. Jeg har lagt merke til at du..osv. og jeg som er din gode venn vil veldig gjerne hjelpe deg med disse tingene."

Ikke ta opp dette med bilen.. I første omgang. Kritikk og kommentarer på teite ting man har gjort vil man ikke ha dersom livet ikke er særlig stabilt. Det kan vente til senere, evnt til det er et faktum at sakene er borte for godt.

Forøvrig tror jeg ikke du får gjort så mye. Jeg håper at din venn velger å høre på deg. Du er en GOD venn som bryr deg vil jeg si. :0)

[Gjest En krevende venn.]

Du kan ringe personens fastlege og uttrykke din bekymring for vedkommende. Da vil h*n bli innkalt til samtale, dersom det er fare for at h*n ikke møter opp. Så bli enig med legen at du faktisk skal være med og følge h*n til timen.

Ellers kan du jo forsøke å snakke direkte med din venn, det må du kanskje gjøre i alle fall. Ikke for å irettesette eller veilede, men rett og slett si at "jeg er svært bekymret for ditt ve og vel. Jeg har lagt merke til at du..osv. og jeg som er din gode venn vil veldig gjerne hjelpe deg med disse tingene."

Ikke ta opp dette med bilen.. I første omgang. Kritikk og kommentarer på teite ting man har gjort vil man ikke ha dersom livet ikke er særlig stabilt. Det kan vente til senere, evnt til det er et faktum at sakene er borte for godt.

Forøvrig tror jeg ikke du får gjort så mye. Jeg håper at din venn velger å høre på deg. Du er en GOD venn som bryr deg vil jeg si. :0)

Takk for meningene dine EnolaGay. Vi har et såpass rett frem forhold til hverandre at jeg tar opp alle tingene etter som de skjer. Vedkommende sier også at jeg er den eneste h*n har full tillit til og stoler hundre prosent på.

Noen ganger blir h*n sint på meg. Det er nok ofte "angrep er den beste form for forsvar". Vedkommene kan sjelden gi et godt svar på det h*n har gjort.

Veldig ofte, slik som nå med bilen, så går det opp for personen hvordan det er når jeg forklarer det. Og h*n er enig. Men h*n klarer altså ikke se det når h*n tar avgjørelsen selv. Vet jeg hva som skal skje kan jeg si det på fårhånd og da kan en del ting unngåes. Men nå fikk jeg greie på det for sent.

Vedkommende sier seg altså enig at det må være noe feil og at mye ikke er fornuftig eller "normalt". Men samtidig vil h*n i de fleste situasjoner prøve å forklare seg unna. Uten å kunne gi gode, faste og forståelige grunner til avgjørelsene som er tatt.

Jeg har bedt personen om å gå til fastlege og be om utredning. Sakt jeg kan være med om så er. Og h*n er villig til det.

Problemet er jo at h*n bestiller en time langt der fremme og tar ikke alvorlig tak i ting hvis ikke h*n må. Det å stikke unna og bare drøye ting er en svært stor side av min venn.

Alt i løpet av mange år har vært en stor belastning for meg. Jeg er den eneste som står personen ordentlig nær og vi bor nær hverandre og har mye med hverandre å gjøre. Jeg klarer ikke koble ut alt som skjer og tenke at det har jeg ikke noe med. Vårt forhold blir jo også i veldig stor grad farget av væremåten. Det er ikke få ganger jeg har følet meg sveket, dårlig behandlet, og at veldig mye går en vei hele tiden. Så det å koble ut alt dette og å ikke bry meg går ikke med mindre jeg flytter langt bort. Så lenge jeg er eneste virkelig gode venn og nære, så blir jeg såklart involvert på en eller annen måte i det meste som skjer i den personenes liv. Jeg klarer ikke å ikke bry meg, eller ha en mening.

Uansett. Hvis noen driver med selvskading og slike ting, eller vi føler at det er noe feil som er skadelig for personen selv så føler vi et ansvar med å bry oss. Jeg føler dette har gått så langt at selvom det ikke er snakk om selvkading og slikt så er det gått så langt at jeg ikke kan sitte og se på at det fortsetter i samme gate.

Jeg føler det ikke er ansvarlig å ikke gjøre noe nå. Men som nevnt så er jeg veldig farget av alle disse årene og hendelsene så det er greit å lufte tankene litt før en tenker over hva det er som kan og bør gjøres. Men det er vel ingen tvil om at vedkommende snart bør under utredning. For dette kan da ikke være normal, akseptert oppførsel?

[EnolaGay]

Takk for meningene dine EnolaGay. Vi har et såpass rett frem forhold til hverandre at jeg tar opp alle tingene etter som de skjer. Vedkommende sier også at jeg er den eneste h*n har full tillit til og stoler hundre prosent på.

Noen ganger blir h*n sint på meg. Det er nok ofte "angrep er den beste form for forsvar". Vedkommene kan sjelden gi et godt svar på det h*n har gjort.

Veldig ofte, slik som nå med bilen, så går det opp for personen hvordan det er når jeg forklarer det. Og h*n er enig. Men h*n klarer altså ikke se det når h*n tar avgjørelsen selv. Vet jeg hva som skal skje kan jeg si det på fårhånd og da kan en del ting unngåes. Men nå fikk jeg greie på det for sent.

Vedkommende sier seg altså enig at det må være noe feil og at mye ikke er fornuftig eller "normalt". Men samtidig vil h*n i de fleste situasjoner prøve å forklare seg unna. Uten å kunne gi gode, faste og forståelige grunner til avgjørelsene som er tatt.

Jeg har bedt personen om å gå til fastlege og be om utredning. Sakt jeg kan være med om så er. Og h*n er villig til det.

Problemet er jo at h*n bestiller en time langt der fremme og tar ikke alvorlig tak i ting hvis ikke h*n må. Det å stikke unna og bare drøye ting er en svært stor side av min venn.

Alt i løpet av mange år har vært en stor belastning for meg. Jeg er den eneste som står personen ordentlig nær og vi bor nær hverandre og har mye med hverandre å gjøre. Jeg klarer ikke koble ut alt som skjer og tenke at det har jeg ikke noe med. Vårt forhold blir jo også i veldig stor grad farget av væremåten. Det er ikke få ganger jeg har følet meg sveket, dårlig behandlet, og at veldig mye går en vei hele tiden. Så det å koble ut alt dette og å ikke bry meg går ikke med mindre jeg flytter langt bort. Så lenge jeg er eneste virkelig gode venn og nære, så blir jeg såklart involvert på en eller annen måte i det meste som skjer i den personenes liv. Jeg klarer ikke å ikke bry meg, eller ha en mening.

Uansett. Hvis noen driver med selvskading og slike ting, eller vi føler at det er noe feil som er skadelig for personen selv så føler vi et ansvar med å bry oss. Jeg føler dette har gått så langt at selvom det ikke er snakk om selvkading og slikt så er det gått så langt at jeg ikke kan sitte og se på at det fortsetter i samme gate.

Jeg føler det ikke er ansvarlig å ikke gjøre noe nå. Men som nevnt så er jeg veldig farget av alle disse årene og hendelsene så det er greit å lufte tankene litt før en tenker over hva det er som kan og bør gjøres. Men det er vel ingen tvil om at vedkommende snart bør under utredning. For dette kan da ikke være normal, akseptert oppførsel?

Normalt og akseptert er to ord jeg ikke ville brydd meg så mye om i denne sammenhengen.

Men når personen selv har gitt uttrykk for å være klar over at det er ting denne burde hatt hjelp med. Så sier jo det noe om at personen ikke egentlig har det så bra heller. Og det er langt viktigere å ta tak i.

Jeg skjønner at du blir sliten selv, og at du føler deg brukt og sviktet. Det skal en veldig sterk rygg til å stå i et vennskap og overse slike ting. Virkelig.

Ring fastlegen til vennen din. Og forklar så godt du kan. Du vet, hjelp til denne innebærer kanskje også en person som kan stille profesjonellt til ting som du har blitt "misbrukt" til. En støttekontakt, verge eller lignende.

Dra igang maskineriet for dere begges skyld. :0)

[Gjest En krevende venn.]

Normalt og akseptert er to ord jeg ikke ville brydd meg så mye om i denne sammenhengen.

Men når personen selv har gitt uttrykk for å være klar over at det er ting denne burde hatt hjelp med. Så sier jo det noe om at personen ikke egentlig har det så bra heller. Og det er langt viktigere å ta tak i.

Jeg skjønner at du blir sliten selv, og at du føler deg brukt og sviktet. Det skal en veldig sterk rygg til å stå i et vennskap og overse slike ting. Virkelig.

Ring fastlegen til vennen din. Og forklar så godt du kan. Du vet, hjelp til denne innebærer kanskje også en person som kan stille profesjonellt til ting som du har blitt "misbrukt" til. En støttekontakt, verge eller lignende.

Dra igang maskineriet for dere begges skyld. :0)

Takk igjen. Du setter ord på masse jeg føler og tenker selv. Min venn kommer innom i kveld en liten tur, da skal jeg "forlange" at han får fremskyndet timen og får frem det som er viktig.

Tror ikke alltid min venn lider av alt dette, uten å ville virke stygg så er det som om personen faktisk er littegrann "dum", "kort". Og veldig enkel. Det er ikke en venn du har gode diskusjoner om liv og historie, intellektuelle saker og ting liksom.

Som nevnt så er det veldig, veldig ofte at h*n ikke ser ting før h*n får dem forklart av meg. Da går det opp et lys liksom og tegninga blir helt anneledes en når h*n satt selv og tenkte og tok en avgjørelse.

Det er vel det som gjør at jeg føler h*n snart ikke er kapabel til å ta helt vare på seg selv og styre seg selv. Selvom det ikke foregår kraftige fysiske ting som selvskading og sånn. Men vi kan jo skade oss selv og skjære ut uten at det nødvendigvis blir synlige sår utav det.

Og som du sier, jeg kunne trenge en form for avlastning. Det har vært utrolig mye energi brukt i løpet av denne tiden.

Det er faktisk nå slik at jeg vurderer å flytte (av andre grunner) og at jeg da vil kutte kontakten helt, for at jeg ikke orker den påkjenningen det er å ha denne personen i livet mitt.

Samtidig så er det ikke rette måten å gjøre ting på, hvis vi er venner. Da er det vel mer rett å gjøre noe aktivt nå, for så siden kunne sette mer krav og regler. Dessuten så er jeg den eneste h*n har. Den eneste personen tør være ærlig med, snakke om personlige og private ting med, fortelle om noe som helst som skjer i livet sitt med, i det hele tatt omgås med på "normalt vis".

Derfor jeg bruker "normalt" og "akseptert" EnolaGay, er fordi det er lett for oss mennesker å dømme andre på bakgrunn av hvordan vi selv er. For å få et mer korrekt bilde på ting så må vi se større, på alle andre rundt oss, hva som er mest normalt å gjøre. Så får vi et litt bedre bilde da av om ting kan kalles "normal unormalitet" eller "akseptert unomalitet", om du skjønner hva jeg mener