Panikklidelse - noen i samme båt?

[Gjest Erikz]

Etter lang tid hvor jeg har hatt det godt fikk jeg et fryktelig tilbakefall på mandag. Et kjempesterkt panikkanfall har slått meg helt ut. Er sykemeldt ut mars. Har hele tiden gått på 20 mg cipralex, men like fullt har jeg fått tilbakeslag.

I samråd med lege har jeg økt cipralexdosen til 30 mg

Kan jeg forvente en bedring, eller vil ikke medisinen hjelpe lenger?

Får psykologhjelp neste uke.

Er ganske desperat nå , og veldig veldig redd...

[XbellaX]

Jeg er usikker på om jeg synes full sykemelding er bra for deg. Jeg leste i et tidligere innlegg at du har hatt det travelt/stresset for mye (husker ikke ordrett) og at du nå var i ferd med å bytte jobb. Ta disse anfallene som et symptom, kroppen din sier i fra at du må roe ned og ta pauser. Ved å ta full sykemelding i 2 måneder gjør du deg selv, i mine øyne, en gedigen bjørnetjeneste. Du gir angsten og de destruktive tankene (som ikke nødvendigvis kanskje er destruktive nå men de vil trolig bli det) enormt med boltreplass og næring. Skal du ta deg fullstendig fri i 2 måneder så sørg i det minste for å ha rutiner, gjør noe, hold deg aktiv, tren aktivt og jevnlig, vær sosial. Våg å tyn deg selv litt akkurat nå selv om det uten tvil er et rent helvete det du opplever.

[Gjest Erikz]

Jeg er usikker på om jeg synes full sykemelding er bra for deg. Jeg leste i et tidligere innlegg at du har hatt det travelt/stresset for mye (husker ikke ordrett) og at du nå var i ferd med å bytte jobb. Ta disse anfallene som et symptom, kroppen din sier i fra at du må roe ned og ta pauser. Ved å ta full sykemelding i 2 måneder gjør du deg selv, i mine øyne, en gedigen bjørnetjeneste. Du gir angsten og de destruktive tankene (som ikke nødvendigvis kanskje er destruktive nå men de vil trolig bli det) enormt med boltreplass og næring. Skal du ta deg fullstendig fri i 2 måneder så sørg i det minste for å ha rutiner, gjør noe, hold deg aktiv, tren aktivt og jevnlig, vær sosial. Våg å tyn deg selv litt akkurat nå selv om det uten tvil er et rent helvete det du opplever.

I utgangspunktet vil jeg ikke bære sykemeldt . Elsker jobben min . Men de destruktive tankene er enormt tunge . Angsten og depresjonen er ikke til å holde ut etter anfallet på mandag . Starter behandling neste uke , i tillegg til at dosen på cipralex er satt opp . Er livredd for å ikke komme meg ovenpå igjen .

[Gjest Mrs.Q]

Har iallefal vært i samme båt, vet hvordan det er

Forferdelig når panikken river en ned. Håper du får det bedre snart!

[Gjest jernstang]

I utgangspunktet vil jeg ikke bære sykemeldt . Elsker jobben min . Men de destruktive tankene er enormt tunge . Angsten og depresjonen er ikke til å holde ut etter anfallet på mandag . Starter behandling neste uke , i tillegg til at dosen på cipralex er satt opp . Er livredd for å ikke komme meg ovenpå igjen .

''Er livredd for å ikke komme meg ovenpå igjen .''

Dette styrer du selv. Høres sikkert grusomt og hardt ut, men det er du som bestemmer hvor mye tid og plass du nå er villig til å gi dette. Du har akkurat hatt det godt i lang tid. La fokuset være at dit skal du raskt igjen, istedet for tanker som ovenfor.

[Gjest Erikz]

''Er livredd for å ikke komme meg ovenpå igjen .''

Dette styrer du selv. Høres sikkert grusomt og hardt ut, men det er du som bestemmer hvor mye tid og plass du nå er villig til å gi dette. Du har akkurat hatt det godt i lang tid. La fokuset være at dit skal du raskt igjen, istedet for tanker som ovenfor.

Godt skrevet - og jeg vet det jo veldig godt.

Problemet er bare at det er nettopp dette som opprettholder dritten. Angst for angsten.

Kanskje det er metakognitiv terapi som skal til. Har tross alt ikke fått ordentlig oppfølging enda.

[XbellaX]

I utgangspunktet vil jeg ikke bære sykemeldt . Elsker jobben min . Men de destruktive tankene er enormt tunge . Angsten og depresjonen er ikke til å holde ut etter anfallet på mandag . Starter behandling neste uke , i tillegg til at dosen på cipralex er satt opp . Er livredd for å ikke komme meg ovenpå igjen .

Problemet er at behandling ene og alene (selv sammen med medisiner) ofte ikke er nok, du må gjøre en enorm innsats på egenhånd og med mindre du er uhyre bevisst på bruken av tid er det lett å bli sittende fast nå disse ukene når du har fri. Det er god behandling for deg å gjøre noe annet og tvinge tanker og kropp i andre retninger enn ned i angst-spiralen.

[Gjest jernstang]

Godt skrevet - og jeg vet det jo veldig godt.

Problemet er bare at det er nettopp dette som opprettholder dritten. Angst for angsten.

Kanskje det er metakognitiv terapi som skal til. Har tross alt ikke fått ordentlig oppfølging enda.

Jeg hadde denne lidelsen i mange år og jeg vet at ingen medisiner, ingen terapi fjerner angst for angst. Det gjør man selv ved å holde ut ubehag (som avtar, er borte for så til tider å kunne dukke opp igjen) og ved å fortelle seg selv fang på gang at man er ustoppelig Det er den brutale sannheten. År av livet ditt kan i værste fall brukes til å opprettholde noe du kan velge å tre ut av med øyeblikkelig virkning.

[Gjest Erikz]

Jeg hadde denne lidelsen i mange år og jeg vet at ingen medisiner, ingen terapi fjerner angst for angst. Det gjør man selv ved å holde ut ubehag (som avtar, er borte for så til tider å kunne dukke opp igjen) og ved å fortelle seg selv fang på gang at man er ustoppelig Det er den brutale sannheten. År av livet ditt kan i værste fall brukes til å opprettholde noe du kan velge å tre ut av med øyeblikkelig virkning.

Så du mener jeg skal stoppe med medisiner og ikke gå til behandling ?

Driftig..

[Gjest Erikz]

Problemet er at behandling ene og alene (selv sammen med medisiner) ofte ikke er nok, du må gjøre en enorm innsats på egenhånd og med mindre du er uhyre bevisst på bruken av tid er det lett å bli sittende fast nå disse ukene når du har fri. Det er god behandling for deg å gjøre noe annet og tvinge tanker og kropp i andre retninger enn ned i angst-spiralen.

Du har helt rett i det. Jeg har hatt mindre tilbakefall de siste årene selv om jeg har vært stabilt ganske bra de siste 2 årene. De gangene jeg fikk tilbakefall var det en lang og tung vei tilbake, men jeg var bedre enn jeg er nå. Denne gangen trenger jeg rett og slett litt "hjelp" til å komme meg litt ovenpå igjen, om du skjønner.

Jeg har både interesser og jobb som jeg elsker overalt på jord...

[Gjest jernstang]

Så du mener jeg skal stoppe med medisiner og ikke gå til behandling ?

Driftig..

Jeg vil ikke gi deg noen råd i forhold til medisinering. Du reagerer som jeg ville gjort for 10 år siden når noen fortalte meg (også i behandling) at angsten kommer du ut av ved å endre ditt syn på den og handle selv om den forteller deg at du skal la være. Jeg reagerte med fortvilelse, oppgitthet og noen ganger sinne. I dag kan jeg si at de hadde rett. Vil du ut av dette er det like greit å med en gang innse at dette er det du som styrer og det er du som velger om du vil bøye av for angsten eller om du vi trosse den. Ditt liv - ditt valg.

[Gjest prust]

Mannen min fikk panikkangst høsten 2008 og var sykemeldt i flere måneder, først 100%, deretter økte han til full jobb etter en tid.

Han går fremdeles på Ciprakex (har hatt perioder der han har trappet ned og kuttet ut, men det funker dårlig) - men han får små anfall innimellom.

Jeg forstår hvordan du har det nå, og det er sikkert godt og riktig for deg å være hjemme en stund, og bare bygge deg opp igen. Pass på å komme deg ut litt hver dag. Husker mannen min ikke orket å gå til postkassa en gang da han var veldig dårlig.

Det å trene (og få høy puls pga en positiv ting) virket veldig bra på mannen min - men også å få begynt på jobb igjen så raskt som han klarte, var viktig for ham.

Ønsker deg lykke til :-)

[Gjest Erikz]

Jeg vil ikke gi deg noen råd i forhold til medisinering. Du reagerer som jeg ville gjort for 10 år siden når noen fortalte meg (også i behandling) at angsten kommer du ut av ved å endre ditt syn på den og handle selv om den forteller deg at du skal la være. Jeg reagerte med fortvilelse, oppgitthet og noen ganger sinne. I dag kan jeg si at de hadde rett. Vil du ut av dette er det like greit å med en gang innse at dette er det du som styrer og det er du som velger om du vil bøye av for angsten eller om du vi trosse den. Ditt liv - ditt valg.

Så definitivt enig. Og jeg skal love deg at jeg skal kjempe. Dòg ser jeg ikke på det å motta terapi og medisiner som en motpol til det at man faktisk må gå stegene selv for å bli frisk.

[Gjest jernstang]

Så definitivt enig. Og jeg skal love deg at jeg skal kjempe. Dòg ser jeg ikke på det å motta terapi og medisiner som en motpol til det at man faktisk må gå stegene selv for å bli frisk.

''Så definitivt enig. Og jeg skal love deg at jeg skal kjempe.''

Bra Erikz. Da vil du vinne

'' Dòg ser jeg ikke på det å motta terapi og medisiner som en motpol til det at man faktisk må gå stegene selv for å bli frisk.''

Det gjør ikke jeg heller. Det er en tid for alt. Og det er til tider svært viktig å ha hjelp på veien mot målet. Jeg sier bare at jobben som må gjøres, den må du gjøre

[Gjest Erikz]

''Så definitivt enig. Og jeg skal love deg at jeg skal kjempe.''

Bra Erikz. Da vil du vinne

'' Dòg ser jeg ikke på det å motta terapi og medisiner som en motpol til det at man faktisk må gå stegene selv for å bli frisk.''

Det gjør ikke jeg heller. Det er en tid for alt. Og det er til tider svært viktig å ha hjelp på veien mot målet. Jeg sier bare at jobben som må gjøres, den må du gjøre

Absolutt !

Om du har en "motiverende" historie å dele på veien, hadde det vært fantastisk !

Jeg fikk mitt første møte med panikkanfall og depresjon 2005. Det gikk lang tid før jeg fikk behandling, noe som gjorde at angsten og deretter depresjonen satt seg voldsomt i meg. Mye av den "traumen" ligger i meg ennå, om du skjønner. Følelsen av å ikke mestre angsten...

Derimot har jeg hatt flere mindre tilbakefall årene etter som jeg har kommet meg gjennom, så jeg vet det er mulig. Er bare at dette tilbakefallet var mye sterkere..

[Gjest jernstang]

Absolutt !

Om du har en "motiverende" historie å dele på veien, hadde det vært fantastisk !

Jeg fikk mitt første møte med panikkanfall og depresjon 2005. Det gikk lang tid før jeg fikk behandling, noe som gjorde at angsten og deretter depresjonen satt seg voldsomt i meg. Mye av den "traumen" ligger i meg ennå, om du skjønner. Følelsen av å ikke mestre angsten...

Derimot har jeg hatt flere mindre tilbakefall årene etter som jeg har kommet meg gjennom, så jeg vet det er mulig. Er bare at dette tilbakefallet var mye sterkere..

''Absolutt ! Om du har en "motiverende" historie å dele på veien, hadde det vært fantastisk ! Jeg fikk mitt første møte med panikkanfall og depresjon 2005. Det gikk lang tid før jeg fikk behandling, noe som gjorde at angsten og deretter depresjonen satt seg voldsomt i meg. Mye av den "traumen" ligger i meg ennå, om du skjønner. Følelsen av å ikke mestre angsten...''

Jeg har utrolig mange historier jeg kunne delt med deg i min kamp om å bli frisk fra angst, da jeg i åresvis var en slave av den og helt invalidisert. Den eide meg og jeg lot den gjøre det. Jeg kunne ikke se at det var noen vei ut eller forbi. Jeg forsøkte til tider, små forsøk. Jeg falt og jeg falt. Og gang på gang måtte jeg innse at jeg tapte slaget.

Så en dag fikk jeg bare nok og da startet den virkelige kampen. Og jeg skulle vinne. Jeg tror at det som gjorde at jeg fikk nok var at jeg en dag, dessverre altfor sent, innså at jeg kunne bli liggende å være redd for alt, inkludert døden og det ville ende med at jeg døde akkurat der, liggende. Da ble jeg virkelig redd....Jeg bestemte meg for å gjenerobre. Og det motiverende for meg har vært hver seier. Jeg har snublet og falt, men denne gangen tillot jeg meg det uten å gjøre noe stort ut av det. Jeg fortsatte å erobre. Jeg ble ustoppelig Alle snubler, alle faller Erikz. Det er en menneskelig greie. Jeg valgte å slutte å frykte knall og fall, jeg tillot meg å falle. For det er faktisk bare å reise seg igjen.

''Derimot har jeg hatt flere mindre tilbakefall årene etter som jeg har kommet meg gjennom, så jeg vet det er mulig. Er bare at dette tilbakefallet var mye sterkere..''

Slutt, om du klarer, å kalle det tilbakefall. Det er bare et fall. Et fall som ikke flytter deg tilbake om du ikke velger å se det slik. Det er et fall du kan reise deg fra samme dag. Det er et fall som gjør deg sterkere og mer bevisst. Livet er en reise og den foregår ikke på en perfekt asfaltert vei uten noen som helst hindere. Noen hindere hopper vi elegant over, noen velger vi å ikke se, noen går vi rundt og noen snubler vi i. Da er det bare å reise seg opp igjen på andre siden Gjør det til litt sånn, ooooops-der-tryna-jeg-visst greie.

Du har, skriver du, kommet deg gjennom og derfor vet du at det er mulig. Det er erfaring og det er den viktigste erfaringen. Fokusér på den og ingenting annet. Nå har du snublet igjen, no big deal. Nå skal du reise deg og igjen erfare at du også denne gangen, sterk, kommer du deg igjennom. Gi deg selv navnet, Erikz - the Conqueror!

[XbellaX]

Du har helt rett i det. Jeg har hatt mindre tilbakefall de siste årene selv om jeg har vært stabilt ganske bra de siste 2 årene. De gangene jeg fikk tilbakefall var det en lang og tung vei tilbake, men jeg var bedre enn jeg er nå. Denne gangen trenger jeg rett og slett litt "hjelp" til å komme meg litt ovenpå igjen, om du skjønner.

Jeg har både interesser og jobb som jeg elsker overalt på jord...

Hjelp skal man ikke undervurdere, det trenger du absolutt, både terapi, mer ro, og medisiner om nødvendig. Men vær uhyre bevisst hva du bruker disse 2 månedene på nå som du er sykemeldt.

[Gjest Også vært der, og tryner fortsatt noen ganger]

''Absolutt ! Om du har en "motiverende" historie å dele på veien, hadde det vært fantastisk ! Jeg fikk mitt første møte med panikkanfall og depresjon 2005. Det gikk lang tid før jeg fikk behandling, noe som gjorde at angsten og deretter depresjonen satt seg voldsomt i meg. Mye av den "traumen" ligger i meg ennå, om du skjønner. Følelsen av å ikke mestre angsten...''

Jeg har utrolig mange historier jeg kunne delt med deg i min kamp om å bli frisk fra angst, da jeg i åresvis var en slave av den og helt invalidisert. Den eide meg og jeg lot den gjøre det. Jeg kunne ikke se at det var noen vei ut eller forbi. Jeg forsøkte til tider, små forsøk. Jeg falt og jeg falt. Og gang på gang måtte jeg innse at jeg tapte slaget.

Så en dag fikk jeg bare nok og da startet den virkelige kampen. Og jeg skulle vinne. Jeg tror at det som gjorde at jeg fikk nok var at jeg en dag, dessverre altfor sent, innså at jeg kunne bli liggende å være redd for alt, inkludert døden og det ville ende med at jeg døde akkurat der, liggende. Da ble jeg virkelig redd....Jeg bestemte meg for å gjenerobre. Og det motiverende for meg har vært hver seier. Jeg har snublet og falt, men denne gangen tillot jeg meg det uten å gjøre noe stort ut av det. Jeg fortsatte å erobre. Jeg ble ustoppelig Alle snubler, alle faller Erikz. Det er en menneskelig greie. Jeg valgte å slutte å frykte knall og fall, jeg tillot meg å falle. For det er faktisk bare å reise seg igjen.

''Derimot har jeg hatt flere mindre tilbakefall årene etter som jeg har kommet meg gjennom, så jeg vet det er mulig. Er bare at dette tilbakefallet var mye sterkere..''

Slutt, om du klarer, å kalle det tilbakefall. Det er bare et fall. Et fall som ikke flytter deg tilbake om du ikke velger å se det slik. Det er et fall du kan reise deg fra samme dag. Det er et fall som gjør deg sterkere og mer bevisst. Livet er en reise og den foregår ikke på en perfekt asfaltert vei uten noen som helst hindere. Noen hindere hopper vi elegant over, noen velger vi å ikke se, noen går vi rundt og noen snubler vi i. Da er det bare å reise seg opp igjen på andre siden Gjør det til litt sånn, ooooops-der-tryna-jeg-visst greie.

Du har, skriver du, kommet deg gjennom og derfor vet du at det er mulig. Det er erfaring og det er den viktigste erfaringen. Fokusér på den og ingenting annet. Nå har du snublet igjen, no big deal. Nå skal du reise deg og igjen erfare at du også denne gangen, sterk, kommer du deg igjennom. Gi deg selv navnet, Erikz - the Conqueror!

Ville bare si at det der var veldig godt skrevet, eller beskrevet.

[Gjest Erikz]

''Absolutt ! Om du har en "motiverende" historie å dele på veien, hadde det vært fantastisk ! Jeg fikk mitt første møte med panikkanfall og depresjon 2005. Det gikk lang tid før jeg fikk behandling, noe som gjorde at angsten og deretter depresjonen satt seg voldsomt i meg. Mye av den "traumen" ligger i meg ennå, om du skjønner. Følelsen av å ikke mestre angsten...''

Jeg har utrolig mange historier jeg kunne delt med deg i min kamp om å bli frisk fra angst, da jeg i åresvis var en slave av den og helt invalidisert. Den eide meg og jeg lot den gjøre det. Jeg kunne ikke se at det var noen vei ut eller forbi. Jeg forsøkte til tider, små forsøk. Jeg falt og jeg falt. Og gang på gang måtte jeg innse at jeg tapte slaget.

Så en dag fikk jeg bare nok og da startet den virkelige kampen. Og jeg skulle vinne. Jeg tror at det som gjorde at jeg fikk nok var at jeg en dag, dessverre altfor sent, innså at jeg kunne bli liggende å være redd for alt, inkludert døden og det ville ende med at jeg døde akkurat der, liggende. Da ble jeg virkelig redd....Jeg bestemte meg for å gjenerobre. Og det motiverende for meg har vært hver seier. Jeg har snublet og falt, men denne gangen tillot jeg meg det uten å gjøre noe stort ut av det. Jeg fortsatte å erobre. Jeg ble ustoppelig Alle snubler, alle faller Erikz. Det er en menneskelig greie. Jeg valgte å slutte å frykte knall og fall, jeg tillot meg å falle. For det er faktisk bare å reise seg igjen.

''Derimot har jeg hatt flere mindre tilbakefall årene etter som jeg har kommet meg gjennom, så jeg vet det er mulig. Er bare at dette tilbakefallet var mye sterkere..''

Slutt, om du klarer, å kalle det tilbakefall. Det er bare et fall. Et fall som ikke flytter deg tilbake om du ikke velger å se det slik. Det er et fall du kan reise deg fra samme dag. Det er et fall som gjør deg sterkere og mer bevisst. Livet er en reise og den foregår ikke på en perfekt asfaltert vei uten noen som helst hindere. Noen hindere hopper vi elegant over, noen velger vi å ikke se, noen går vi rundt og noen snubler vi i. Da er det bare å reise seg opp igjen på andre siden Gjør det til litt sånn, ooooops-der-tryna-jeg-visst greie.

Du har, skriver du, kommet deg gjennom og derfor vet du at det er mulig. Det er erfaring og det er den viktigste erfaringen. Fokusér på den og ingenting annet. Nå har du snublet igjen, no big deal. Nå skal du reise deg og igjen erfare at du også denne gangen, sterk, kommer du deg igjennom. Gi deg selv navnet, Erikz - the Conqueror!

Svært godt skrevet ! Sånne som deg hadde vært supert å ha som elektronisk brevvenn i en vanskelig tid!

[Gjest jernstang]

Ville bare si at det der var veldig godt skrevet, eller beskrevet.

Jeg har mottoet: Uten å snuble og falle, hadde jeg i vesentlig mindre grad satt pris på hvor deilig det faktisk er å kunne stå Takk for ordene fra dine