Funnet en løsning

[Madelenemie]

Hei!

Om jeg viste et umodent handlingsmønster eller faktisk hadde et meltdown er jeg fortsatt usikker på, men jeg behandler det som skjedde som umodenhet da jeg i det tilfelle ser for meg at det vil være enklere å endre atferd.

Likevel vil jeg har snarlig hjelp om jeg faller i det svarte hull om 6 mnd, jeg tok derfor selv tak i dette, sendte mail til psykiatrisk sykepleie og de skal nå ha "bakvakt" dvs at de hvis dette skjer kommer hit og sier de setningene som jeg har skrevet at jeg da trenger å høre. For så kommer jeg forunderlig fort over det hele.

feks det med at alt er som før, at ting ikke blir borte osv...

De kan evt. stå utenfor døren og si dette, da jeg ikke vil ha noen for nære når dette inntreffer. Damen der var svært hyggelig, så hyggelig at jeg etterpå ønsket at jeg hadde takket penere for hjelpen, jeg vet ikke hvor mange ganger man skal bukke og si takk for å virke takknemmlig nok osv...

Jeg skrev og sa at de ikke må på noen måte komme utenom dette, da jeg ikke orker mange mennesker i mitt liv, og har timer regelmessig med min psykiater, men ikke nå med 2 ukers mellomrom, da jeg har mye å gjøre for tiden og min psykiater også som blir pensjonist nå om en mnd. er det utmerket slik, min psykiater er jo der hun er og det vet jeg jo.

Jeg syns dette var fint å ordne opp i selv, det er jo ikke sikkert det inntreffer igjen, men i tilfelle, da er det noen min mann kan kontakte, og jeg har sendt oppskriften, som jeg glemmer da, på det jeg vil høre, samt at de ikke skal komme inn til meg før jeg gir klarsignal. Det holder kanskje at de står utenfor døren også når jeg tenker meg om da få får komme inn på mitt rom.

Jeg syns dette avlaster min mann en hel del, men jeg teller mye for tiden og da min psykiater hørte dette, syns hun det var en god ide.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg har ikke fulgt helt med, men hva hva det som utløste umodenhetsanfallet ditt? Og hvordan artet det seg?

[frosken]

Dette synes jeg var hyggelig å lese:-) Bra at du ordnet opp selv; jeg er overbevist om at det vil være både bra for deg og avlastende for din mann at du har fått laget avtale om en slik ordning.

Fortsatt god helg :-)

[Madelenemie]

Jeg har ikke fulgt helt med, men hva hva det som utløste umodenhetsanfallet ditt? Og hvordan artet det seg?

Hei!

Jeg tror jeg har skrevet om det her?

Det som skjedde var at jeg fikk det man kaller et meltdown, bare at jeg blir taus, trekker meg tilbake, isolerer meg og forblir inne på mitt rom, jeg blir altså ikke sint. (noen blir vist det, særlig barn)

Det handler da om lang tids opphopning av misforståelser og stress. Min psykiater mener det ikke er noe som heter meltdown, men at dette kun er umodent handlingsmønster, det såret meg et øyeblikk, men gikk fort over. Hvis det er slik så skal jeg endre på det ganske så fort, hvis det ikke er slik blir jeg dypt ulukkelig.

Det inntreffer ikke ofte, kanskje 2 ganger pr år og jeg trenger da ofte bare litt avledning og forklaringer på hva som skjer, så er jeg fort videre. Får jeg ikke det blir jeg mer og mer isolert i min egen fortvilelse, da går verden i oppløsning og jeg blir redd.

Kort forklart og fortalt, jeg ble redd når jeg ikke kan få hjelp noe sted, jeg passer feks slett ikke inn noe sted, sider, de, psykiatriske sykehus er for mennesker som bråker og ikke for mennesker som skriver og setter opp oversikter over situasjonen og på den måten fremstår rasjonell og normal.

Men jeg har det vondt og vil bare ligge under et teppe helt til verden er på plass.

Dette kaller min psykiater umodenhet.

[Gjest Psyk av alt]

Hei!

Jeg tror jeg har skrevet om det her?

Det som skjedde var at jeg fikk det man kaller et meltdown, bare at jeg blir taus, trekker meg tilbake, isolerer meg og forblir inne på mitt rom, jeg blir altså ikke sint. (noen blir vist det, særlig barn)

Det handler da om lang tids opphopning av misforståelser og stress. Min psykiater mener det ikke er noe som heter meltdown, men at dette kun er umodent handlingsmønster, det såret meg et øyeblikk, men gikk fort over. Hvis det er slik så skal jeg endre på det ganske så fort, hvis det ikke er slik blir jeg dypt ulukkelig.

Det inntreffer ikke ofte, kanskje 2 ganger pr år og jeg trenger da ofte bare litt avledning og forklaringer på hva som skjer, så er jeg fort videre. Får jeg ikke det blir jeg mer og mer isolert i min egen fortvilelse, da går verden i oppløsning og jeg blir redd.

Kort forklart og fortalt, jeg ble redd når jeg ikke kan få hjelp noe sted, jeg passer feks slett ikke inn noe sted, sider, de, psykiatriske sykehus er for mennesker som bråker og ikke for mennesker som skriver og setter opp oversikter over situasjonen og på den måten fremstår rasjonell og normal.

Men jeg har det vondt og vil bare ligge under et teppe helt til verden er på plass.

Dette kaller min psykiater umodenhet.

Ok, takk for oppklaringen.

Jeg er nok enig med psykiateren din at det kanskje ikke er noe som heter "meltdown".

Men hvis det skjer igjen, uten at du får hjelp, hvor lenge vil det da vare?

Jeg synes i utgangspunktet ikke at det er noen krise ved at man trenger litt tid for seg selv, spesielt etter tid med missforståelser og stress.

Det kan da være veldig vanlig?

[Madelenemie]

Ok, takk for oppklaringen.

Jeg er nok enig med psykiateren din at det kanskje ikke er noe som heter "meltdown".

Men hvis det skjer igjen, uten at du får hjelp, hvor lenge vil det da vare?

Jeg synes i utgangspunktet ikke at det er noen krise ved at man trenger litt tid for seg selv, spesielt etter tid med missforståelser og stress.

Det kan da være veldig vanlig?

Hei!

Det verste er om det varer en uke, da fordi jeg kommer ut av mine rutiner og blir nedstemt av det. Jeg bruker så tid på å komme inn i rutinene igjen og irritere meg over at jeg kastet bort tid og kom på etterskudd med noe.

Jeg får alltid noe hjelp, feks av min mann og nå som jeg har skrevet hvordan det bør møtes så kanskje min mann kan hjelpe meg best, for han fortrekker jeg. Nødløsningen blir i så fall han er den utløsende faktoren, men jeg har skrevet i manualen at den utløsende faktoren er mer tilfeldig, det er lang tids stress og uklarheter rundt ting som bare gjør at noe blir for mye.

Det er ikke vanlig dette, verden går i oppløsning for meg føles det som, jeg må derfor ha noe tungt opp på meg, kuledynen veier 10 kg og er ikke nok,, da jeg kun da føler meg trygg, eller holde i noe kaldt og hardt som jeg kan kjenne. Eller presse meg inn i en sprekk, noe som klemmer meg så fast at jeg kjenner rammene mine, kroppen. Tid for meg selv har jeg hver dag, dette er noe annet, men nå håper jeg altså unngå det.

[Gjest Psyk av alt]

Hei!

Det verste er om det varer en uke, da fordi jeg kommer ut av mine rutiner og blir nedstemt av det. Jeg bruker så tid på å komme inn i rutinene igjen og irritere meg over at jeg kastet bort tid og kom på etterskudd med noe.

Jeg får alltid noe hjelp, feks av min mann og nå som jeg har skrevet hvordan det bør møtes så kanskje min mann kan hjelpe meg best, for han fortrekker jeg. Nødløsningen blir i så fall han er den utløsende faktoren, men jeg har skrevet i manualen at den utløsende faktoren er mer tilfeldig, det er lang tids stress og uklarheter rundt ting som bare gjør at noe blir for mye.

Det er ikke vanlig dette, verden går i oppløsning for meg føles det som, jeg må derfor ha noe tungt opp på meg, kuledynen veier 10 kg og er ikke nok,, da jeg kun da føler meg trygg, eller holde i noe kaldt og hardt som jeg kan kjenne. Eller presse meg inn i en sprekk, noe som klemmer meg så fast at jeg kjenner rammene mine, kroppen. Tid for meg selv har jeg hver dag, dette er noe annet, men nå håper jeg altså unngå det.

Ok, jeg forstår. Dette er ikke som jeg sa, vanlig, noe som alle opplever fra tid til annen. Det har du rett i.

Jeg kan ha perioder hvor jeg isolerer meg og føler meg i oppløsning. Jeg vil da ingenting som helst. men jeg er alene og må ta meg av sønnen min, handle, lage mat og gjøre husarbeid, selv om jeg helst vil låse meg inne på rommet mitt og ikke gjøre noenting. Men det kan jeg ikke.

Og slik det føles for meg....jeg tror det er sunt å presse seg til å gjøre noe alikevel.

Hadde jeg hatt en partner kunne jeg kanskje tatt meg den friheten å bare la alt fare.

Jeg har en venninne som er gift og har fire barn. Når hun blir syk, ligger hun til sengs en uke. Jeg har ofte tenkt at det er litt luksus å kunne ta seg til rette på den måten.

Dessuten tror jeg hun hadde kommet seg fortere om hun ble tvunget ut av rommet.

[frosken]

Ok, jeg forstår. Dette er ikke som jeg sa, vanlig, noe som alle opplever fra tid til annen. Det har du rett i.

Jeg kan ha perioder hvor jeg isolerer meg og føler meg i oppløsning. Jeg vil da ingenting som helst. men jeg er alene og må ta meg av sønnen min, handle, lage mat og gjøre husarbeid, selv om jeg helst vil låse meg inne på rommet mitt og ikke gjøre noenting. Men det kan jeg ikke.

Og slik det føles for meg....jeg tror det er sunt å presse seg til å gjøre noe alikevel.

Hadde jeg hatt en partner kunne jeg kanskje tatt meg den friheten å bare la alt fare.

Jeg har en venninne som er gift og har fire barn. Når hun blir syk, ligger hun til sengs en uke. Jeg har ofte tenkt at det er litt luksus å kunne ta seg til rette på den måten.

Dessuten tror jeg hun hadde kommet seg fortere om hun ble tvunget ut av rommet.

''. Og slik det føles for meg....''

Jeg tror det er fornuftig å huske at folk er forskjellige; det som stemmer for en selv stemmer ikke nødvendigvis for andre. Autisme medfører en del vansker som er av en annen karakter enn f.eks. personlighetsforstyrrelser.

[Madelenemie]

Ok, jeg forstår. Dette er ikke som jeg sa, vanlig, noe som alle opplever fra tid til annen. Det har du rett i.

Jeg kan ha perioder hvor jeg isolerer meg og føler meg i oppløsning. Jeg vil da ingenting som helst. men jeg er alene og må ta meg av sønnen min, handle, lage mat og gjøre husarbeid, selv om jeg helst vil låse meg inne på rommet mitt og ikke gjøre noenting. Men det kan jeg ikke.

Og slik det føles for meg....jeg tror det er sunt å presse seg til å gjøre noe alikevel.

Hadde jeg hatt en partner kunne jeg kanskje tatt meg den friheten å bare la alt fare.

Jeg har en venninne som er gift og har fire barn. Når hun blir syk, ligger hun til sengs en uke. Jeg har ofte tenkt at det er litt luksus å kunne ta seg til rette på den måten.

Dessuten tror jeg hun hadde kommet seg fortere om hun ble tvunget ut av rommet.

Hei!

Ja og til det, tror jeg du har rett.

For jeg klarer nemlig å "spille" normal hvis mine barn skal inn på rommet mitt, klarer da ta meg sammen til en nivå jeg må slik at de bare skal tenke at jeg er litt ekstra sliten. Jeg vil ikke de skal finne meg under bordet eller hva jeg syns er det beste stedet å være, nei for det ville gjøre dem redde, så for dem klarer jeg å finne krefter til å ta meg litt sammen.

Jeg ville likevel trengt hjelp om jeg var alene med dem, men jeg ville gitt min mann hovedomsorgen av kjærlighet til barna, jeg er for fjern og glemmer for mye viktig som mat når jeg leser om ting som interesserer meg osv...

Men du har helt rett i at må man ta seg sammen så er situasjonen en annen, men hvor lenge man kan presse seg til å ta seg sammen vet man jo ikke. Fjernheten min, det at jeg ikke alltid hører at andre snakker til meg har jeg forklart ved autisme etter råd fra min psykiater, så det handler jo om å gjøre så godt man kan ut i fra de begrensinger man har.

Men jeg hadde nok klart mye mer om jeg ikke hadde min mann, men jeg skal nå endre en del på det der, det har jeg bestemt meg for, men jeg har ikke sagt noe, vil vise han og ikke prate.

[Gjest Psyk av alt]

''. Og slik det føles for meg....''

Jeg tror det er fornuftig å huske at folk er forskjellige; det som stemmer for en selv stemmer ikke nødvendigvis for andre. Autisme medfører en del vansker som er av en annen karakter enn f.eks. personlighetsforstyrrelser.

Selvfølgelig er folk forskjellige.

Jeg skrev til Madelenemie hvordan det føltes for meg, slik at hun kunne se at andre også har situasjoner som kan være lignende hennes, og at hun ikke er alene i verden med å ha "meltdowns". Slik at hun kunne føle seg bedre.

For ordens skyld, jeg har ikke personlighetsforstyrrelse lenger.

Du må slutte å tolke alt jeg skriver i vond mening.

[Gjest Psyk av alt]

Hei!

Ja og til det, tror jeg du har rett.

For jeg klarer nemlig å "spille" normal hvis mine barn skal inn på rommet mitt, klarer da ta meg sammen til en nivå jeg må slik at de bare skal tenke at jeg er litt ekstra sliten. Jeg vil ikke de skal finne meg under bordet eller hva jeg syns er det beste stedet å være, nei for det ville gjøre dem redde, så for dem klarer jeg å finne krefter til å ta meg litt sammen.

Jeg ville likevel trengt hjelp om jeg var alene med dem, men jeg ville gitt min mann hovedomsorgen av kjærlighet til barna, jeg er for fjern og glemmer for mye viktig som mat når jeg leser om ting som interesserer meg osv...

Men du har helt rett i at må man ta seg sammen så er situasjonen en annen, men hvor lenge man kan presse seg til å ta seg sammen vet man jo ikke. Fjernheten min, det at jeg ikke alltid hører at andre snakker til meg har jeg forklart ved autisme etter råd fra min psykiater, så det handler jo om å gjøre så godt man kan ut i fra de begrensinger man har.

Men jeg hadde nok klart mye mer om jeg ikke hadde min mann, men jeg skal nå endre en del på det der, det har jeg bestemt meg for, men jeg har ikke sagt noe, vil vise han og ikke prate.

Det er rett som du sier, man klarer å spille litt, men det er begrenset hvor lenge det går.

Jeg synes det er flott at du har tatt de grepene du har beskrevet, da tipper jeg du kommer deg mye fortere ut av et sammenbrudd (kaller det det jeg) hvis det skulle skje en annen gang.

Og det er ikke sikkert det skjer igjen, siden du nå er så bevisst på det :-)

[Madelenemie]

Det er rett som du sier, man klarer å spille litt, men det er begrenset hvor lenge det går.

Jeg synes det er flott at du har tatt de grepene du har beskrevet, da tipper jeg du kommer deg mye fortere ut av et sammenbrudd (kaller det det jeg) hvis det skulle skje en annen gang.

Og det er ikke sikkert det skjer igjen, siden du nå er så bevisst på det :-)

Hei!

Ja jeg teller nå en hel del for å skape så mye mønster og forutsigbarhet i mitt liv at dette ikke skjer.

Det gjør meg litt mer til en robot inni meg, men jeg har jo alltid likt roboter, så der er okey.

Roboten inni meg må jo kombineres med morsrolle og ektefelle, jeg sliter i dette samspillet, men jeg kan jo alltid gjøre fremskritt, for det ser jeg jo eller har min psykiater opplsyt meg om, da jeg er en mye mer sosialt flink kvinne i dag enn da jeg første gang tvinnet mine hender inne på hennes kontor.

Merkelig er det at de mente jeg hadde asperger og ikke bare var nervøs, men disse psykiaterne har det man kaller både oversikt og menneskekunnskap.

[Madelenemie]

Det er rett som du sier, man klarer å spille litt, men det er begrenset hvor lenge det går.

Jeg synes det er flott at du har tatt de grepene du har beskrevet, da tipper jeg du kommer deg mye fortere ut av et sammenbrudd (kaller det det jeg) hvis det skulle skje en annen gang.

Og det er ikke sikkert det skjer igjen, siden du nå er så bevisst på det :-)

Hei!

Min psykiater normaliserer så mye av meg at jeg av den grunn til tider tror jeg ikke har asperger, og at har jeg det må min psykiater ha det også,

Men jeg begynner å skjønne dette bedre nå, jeg har autisme, det er en bit av meg, men jeg samtidig mest som andre i føle min psykiater

[frosken]

Selvfølgelig er folk forskjellige.

Jeg skrev til Madelenemie hvordan det føltes for meg, slik at hun kunne se at andre også har situasjoner som kan være lignende hennes, og at hun ikke er alene i verden med å ha "meltdowns". Slik at hun kunne føle seg bedre.

For ordens skyld, jeg har ikke personlighetsforstyrrelse lenger.

Du må slutte å tolke alt jeg skriver i vond mening.

''Du må slutte å tolke alt jeg skriver i vond mening.''

Jeg tolker ikke alt du skriver i vond mening, men jeg kommenterer av og til på ting du skriver. Og det gjør vel også du i forhold til både meg og andre.

[Gjest Psyk av alt]

Hei!

Min psykiater normaliserer så mye av meg at jeg av den grunn til tider tror jeg ikke har asperger, og at har jeg det må min psykiater ha det også,

Men jeg begynner å skjønne dette bedre nå, jeg har autisme, det er en bit av meg, men jeg samtidig mest som andre i føle min psykiater

Det høres ut som om du har en veldig god psykiater.

Husker jeg rett når du sa at hun skulle pensjonere seg?

Hvis jeg husker rett, vil du da få en ny, eller slutte?

[Gjest Psyk av alt]

''Du må slutte å tolke alt jeg skriver i vond mening.''

Jeg tolker ikke alt du skriver i vond mening, men jeg kommenterer av og til på ting du skriver. Og det gjør vel også du i forhold til både meg og andre.

Ikke på denne måten her, og det tror jeg du vet godt.

Det er forskjell på å delta i en tråd og å bryte inn på den måten du gjør, med undertoner om det ene og det andre og "du bør forstå" etc.

Som sagt, du er oppegående nok til å forstå hva jeg mener.

[frosken]

Ikke på denne måten her, og det tror jeg du vet godt.

Det er forskjell på å delta i en tråd og å bryte inn på den måten du gjør, med undertoner om det ene og det andre og "du bør forstå" etc.

Som sagt, du er oppegående nok til å forstå hva jeg mener.

Du har jo rett til å ha din oppfatning av hvordan mine innspill er egnet til å bli oppfattet. Min intensjon med å skrive dem er imidlertid ikke av den typen som du tillegger meg.

[Madelenemie]

Det høres ut som om du har en veldig god psykiater.

Husker jeg rett når du sa at hun skulle pensjonere seg?

Hvis jeg husker rett, vil du da få en ny, eller slutte?

Hei!

Hun sa jeg kunne få en ny, jeg takket nei, det er kun hun jeg kan snakke med.

Så avtalte vi at jeg får sjeldnere timer, da hun skal forske på down syndrom, da ble jeg glad.

Jeg elsker min psykitare høyt, og kan ikke erstatte denne med en annen.

Nå er min psykiater i kontakt med professor Andreassen fordi jeg kanskje skal få oksytocin som utprøvende behandling

Da jeg var mye bedre fra min autisme da jeg ammet barn, mer våken.

[Gjest Psyk av alt]

Du har jo rett til å ha din oppfatning av hvordan mine innspill er egnet til å bli oppfattet. Min intensjon med å skrive dem er imidlertid ikke av den typen som du tillegger meg.

Hva er intensjonen da? Om det ikke er for å korrigere meg ifh at jeg ikke oppfatter ting rett ifh det du selv mener?

Den siste kommentaren din var av slaget "du må huske på at folk er forskjellige..."

Hva mener du egentlig? At jeg ikke er i stand til å se at folk er forskjellige?

Du missforsto mitt svar til Madelenemie.

Jeg skjønner egentlig ikke hva du er ute etter å oppnå med disse oppdragende kommentarene dine. Annet enn å nettopp oppdra, etter eget skjønn.

[Gjest Psyk av alt]

Hei!

Hun sa jeg kunne få en ny, jeg takket nei, det er kun hun jeg kan snakke med.

Så avtalte vi at jeg får sjeldnere timer, da hun skal forske på down syndrom, da ble jeg glad.

Jeg elsker min psykitare høyt, og kan ikke erstatte denne med en annen.

Nå er min psykiater i kontakt med professor Andreassen fordi jeg kanskje skal få oksytocin som utprøvende behandling

Da jeg var mye bedre fra min autisme da jeg ammet barn, mer våken.

Så bra at du får fortsette alikevel.Jeg skjønner veldig godt at du sier at du ikke kan prate med andre. Jeg har gått til samme behandler i 8 år og tenker det samme.

Men fornuftsmessig så tror jeg at man med litt innsats kan greie å opparbeide et like godt samarbeid med en annen behandler. men jeg vet ikke om jeg orker å begynne på nytt. Min psykolog skal også pensjoneres.