Om å løfte blikket aldri så mye

[larynx1365381405]

Jeg har en lang "karriere" i psykiatrien - mer enn 25 år. Det har skjedd en enorm utvikling, synes jeg - eller er det kanskje jeg som har utviklet meg? Vel - uansett kjenner jeg litt på at vi brukere av psykiatrien har en tendens til å lukke oss inne i vår egen lille boble: tanken om at vi har det verre enn såkalte "friske" mennesker, tanken om at hjelpeapparatet for det meste inneholder arroganse, følelsen av å ikke bli tatt på alvor - og mye, mye mer.

Men jeg vil (sikkert litt provoserende) hevde at vi snart må løfte blikket. Jeg har nå de siste par årene balet med en somatisk problematikk - den endte med operasjon - og sett fra mitt ståsted har jeg opplevd en mye bedre behandling fra psykiatrien - i hvert fall de siste ti årene.

Jeg blir i psykiatrien behandlet med respekt, som en som har ressurser og forstår mye av meg selv. Jeg får god informasjon om hva de ulike tenker om "saken" min, og jeg blir tatt med når ulikt vurderes. Jeg blir rett og slett behandlet som et tenkende og følende menneske.

Denne runden i somatikken har jeg gang på gang opplevd at jeg ikke blir hørt, legene forholder seg til det faktum at det er de som vet "alt", jeg er bare et nummer i køen. Jeg hadde en ganske omfattende operasjon, og de var veldig oppsatt på å få meg hjem før det var gått et døgn. Jeg blir forsåvidt vennlig behandlet, men ikke som en de regner med når det kommer til meninger om egen helse.

Vil oppfordre folk om å se litt bort fra sin følelse av underlegenhet (for jeg tror mange av våre vanskelige følelser starter der) og heller fokusere på hva som faktisk fungerer. Hvis man ber om hjelp, må man være villig til å ta imot hjelp også...

Med fare for å provosere...

[Gjest winda]

Jeg er helt enig med deg. Har blitt behandlet med mye mere respekt i psykiatrien enn i somatikken. Når det gjelder det sistnevnte er de veldig flinke til å skylde alt på det psykiske uansett hvilke plager jeg har. I psykiatrien har jeg blitt tatt på alvor. Mulig at dette har blitt bedre de siste årene, det vet jeg ingenting om, jeg har ikke vært i psykiatrien i mere enn 10 år.

[Helmi]

''Jeg blir i psykiatrien behandlet med respekt, som en som har ressurser og forstår mye av meg selv. Jeg får god informasjon om hva de ulike tenker om "saken" min, og jeg blir tatt med når ulikt vurderes. Jeg blir rett og slett behandlet som et tenkende og følende menneske. '' Dette er også min opplevelse!

Mange klager også over fastlegene i forhold til psykisk sykdom. Jeg har kun gode opplevelser fra den kanten også

[Gondor]

Jeg blir også behandlet med den aller største respekt og varme i psykiatrien. Psykiateren min er medfølende og klok. Fastlegen min vil se meg flere ganger i året bare for å sjekke hvordan jeg har det. Jeg føler meg likeverdig når jeg er hos henne. Psykologen min er dyktig og backer meg hele tiden opp. Jeg går alltid derfra med løftet hode.

Mulig jeg er heldig, jo det er jeg nok. Men jeg vil påstå at jeg er en hyggelig pasient å ha med og gjøre. Det hjelper vel også?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg blir også behandlet med den aller største respekt og varme i psykiatrien. Psykiateren min er medfølende og klok. Fastlegen min vil se meg flere ganger i året bare for å sjekke hvordan jeg har det. Jeg føler meg likeverdig når jeg er hos henne. Psykologen min er dyktig og backer meg hele tiden opp. Jeg går alltid derfra med løftet hode.

Mulig jeg er heldig, jo det er jeg nok. Men jeg vil påstå at jeg er en hyggelig pasient å ha med og gjøre. Det hjelper vel også?

''Men jeg vil påstå at jeg er en hyggelig pasient å ha med og gjøre. Det hjelper vel også?''

Behandlere er også mennesker. Så også her gjelder nok "Som du roper i skogen får du svar".

[Gjest jeg spør om det]

''Men jeg vil påstå at jeg er en hyggelig pasient å ha med og gjøre. Det hjelper vel også?''

Behandlere er også mennesker. Så også her gjelder nok "Som du roper i skogen får du svar".

Så om pasienten er sur og sånn så blir pasienten behandlet deretter?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Så om pasienten er sur og sånn så blir pasienten behandlet deretter?

Nei, ikke så bokstavelig.

Men om en trenger hjelp over lang tid, ser jeg ikke bort fra at hjelpeapparatet anstrenger seg litt ekstra om respekt, høflighet og vanlig folkeskikk i noen grad også går andre veien.

[Gjest jeg spør om det]

Nei, ikke så bokstavelig.

Men om en trenger hjelp over lang tid, ser jeg ikke bort fra at hjelpeapparatet anstrenger seg litt ekstra om respekt, høflighet og vanlig folkeskikk i noen grad også går andre veien.

Det er forståelig. Men da vil nok de verste/mest håpløse tilfellene ikke lykkes og være bortkastet resurser.