Intimitetsvegring? Er dette en diagnose?

[Gjest HHP58]

På papiret mener legene at jeg har en EUPF,mens jeg tenderer mer mot bipolar.Jeg har også fått bekreftet at det er mulig for voksne å ha udiagnostisert både Asberger og ADHD.

Har altid hatt problemer med å konsentrere meg,og kjeder meg fort ved gjentagenden eller repeterende arbeidsoppgaver.(Når jeg jobbet)

Jeg har blitt såpass skadet på sjelen etter å ha vært alene i ca 30 av 50 år at jeg trives best alene,men jeg føler meg også som en freak,en loner,ett utskudd.

Føler også at jeg er utrolig stygg.Feite faen liksom.Men det er mulig at jeg inbiller meg ting.Jeg er jo like "vakker" som Knut Borge og har humoren til Rolv Wesenlund.(Hvorfor vil noen gifte seg med en feit faen som "Hank von Helvete"?Jeg var like pen når jeg var 39)

Føler at man i dagens samfunn hvor det "normale" er giftemål eller samboerskap med eller uten barn at jeg liksom faller mellom alle stoler.Jeg er ikke hverken pen,homo,alkis eller narkoman.Da hadde jeg jo hatt AA AN eller en nær "venn"

Er det jeg som har en feil tankegang/ selvfølelse/ midre-verdighetskompleks.Eller er det mange som meg,og jeg får slutte å sutre og "manne meg opp"?

Problemet er bare at jeg føler meg som en seilbåt ute på stille hav uten ror,uten kart og kompass.Uten årer eller motor må jeg bare vente på vind og tørste sakte ihjel.

Depresjonen er en vondt fiende som hele tiden forsøker å ta livet av meg."Gjør ditt,gjør datt.Ta så livet av deg fordi du angrer.NÅ kan familien se hvor dumme de har vært som ikke trodde på min (sinnsykdom) tilstand av fortvilelse og psykdom.

Det er ekstra flaut å ha angst når alle inbiller seg at en er stor og sterk,bare fordi og vekt og høyde påstår noe så dumt.

Føler meg som oksen Ferdinand som elsker å lukte på blomstene i skyggen av ett stort tre.

Hva gjør en når bare mine like gale venner forstår hva jeg mener og de bor langt borte? Bare en tar telefonen,men han er mer opptatt av diskusjon om uvesentlige tema en at jeg skal få si noe.Hans scizofreni ødelegger for den gode samtalen,og det blir ofte enetale.

Hun andre har borderline og er enda mer ustabil enn meg.Vi er uvenner i 4 mnd og venner i 8 mnd.Vi har mye kontakt i 2 mnd og lite i 4 mnd.Det blir slitsomt.Omtrent uten kontakt med familie føler man seg så isolert at man kaller dolere og VGD debatanter for sine venner.

En av mine aller beste venner er en tidligere satanist fra Australia.Men hen lesser meg ned med poster på min vegg,og jeg får de ikke vekk uten å gjøre han til min uvenn eller "ikke liker".På FB altså.

[Gondor]

Du har en poetisk måte å fremstille dine problemer på. Hva med å skrive?

[Gjest HHP58]

Du har en poetisk måte å fremstille dine problemer på. Hva med å skrive?

Det har jeg plalagt lenge,kanskje på høy tid? Merkelig at jeg hatat å skrive stil på folke og ungdommskolen,jeg hadde liksom ikke noe å skrive om.

I dag kunne jeg skrevet en bok på 1 mnd uten noe spesielt problem.

Det som er dumt med god hukkommelse er at jeg husker mye fra jeg var 5-45 men lite de siste 10 år.Tror vel på at det som blir lagret før sykdom "setter seg" mens det som blir lagret med "dopa hue" ikke så lett fester seg.

[Gjest Nickløsheletida]

Det har jeg plalagt lenge,kanskje på høy tid? Merkelig at jeg hatat å skrive stil på folke og ungdommskolen,jeg hadde liksom ikke noe å skrive om.

I dag kunne jeg skrevet en bok på 1 mnd uten noe spesielt problem.

Det som er dumt med god hukkommelse er at jeg husker mye fra jeg var 5-45 men lite de siste 10 år.Tror vel på at det som blir lagret før sykdom "setter seg" mens det som blir lagret med "dopa hue" ikke så lett fester seg.

''I dag kunne jeg skrevet en bok på 1 mnd uten noe spesielt problem''

Hva skulle den ha handlet om?

[Gjest HHP58]

''I dag kunne jeg skrevet en bok på 1 mnd uten noe spesielt problem''

Hva skulle den ha handlet om?

Min liv som enebarn."Snille" og velmenende foreldre som sviktet sitt eneste barn.De mente at jobb var viktigere enn barneoppdragelse og trygghet.Bestemor er ikke mor.

Hadde jeg hatt søsken kunne jeg ha snakket med dem.

Turde aldri å åpne meg for far når jeg var yngre.Med ett helvetes temperament var det viktig å gå stille i dørene.

Mobbing.Alene i den store verden

SAVN.

++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

Det som hold meg i live var at de kristne i familien hjernevasket meg i 10 år og at jeg elsker katter høyere enn mennesker.

At musikk og bilinterresse og senere data har hold liv i meg når midreverdighetskomplekser og usikkerhet har prøvd å ta livet av meg.

[Helmi]

Min liv som enebarn."Snille" og velmenende foreldre som sviktet sitt eneste barn.De mente at jobb var viktigere enn barneoppdragelse og trygghet.Bestemor er ikke mor.

Hadde jeg hatt søsken kunne jeg ha snakket med dem.

Turde aldri å åpne meg for far når jeg var yngre.Med ett helvetes temperament var det viktig å gå stille i dørene.

Mobbing.Alene i den store verden

SAVN.

++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

Det som hold meg i live var at de kristne i familien hjernevasket meg i 10 år og at jeg elsker katter høyere enn mennesker.

At musikk og bilinterresse og senere data har hold liv i meg når midreverdighetskomplekser og usikkerhet har prøvd å ta livet av meg.

''Hadde jeg hatt søsken kunne jeg ha snakket med dem.'' At en har søsken, betyr ikke nødvendigvis at en har noen å dele slike ting med. Jeg har flere søsken, men har ikke et slikt forhold til noen av dem. Vi er jo et produkt av de samme foreldrene, der bla. dette med å snakke om følelser, ikke var så veldig høyt prioritert.

Har truffet flere enebarn som glorifiserer det å ha søsken. Mange har gode relasjoner, men ikke alle.

[Madelenemie]

Hei!

Hvis du mener du har bipolar og legene eupf så er begge disse diagnosene veldig motsatsene til asperger syndrom, men ikke adhd.

Når man har asperger syndrom viser man lite av følelser, man kan likevel føle dem inni seg, man er ganske kjedelig på en måte, både glede og sinne er lite tydelig og andre former for følelser.

Jeg smiler når jeg er glad, jeg kommer aldri med gledesutbrudd selv om jeg er kjempeglad, jeg har derfor lært meg å gradere følelser for å formidle til andre hvilken tilstand jeg er i på en skala fra 0-10.

I dag får alt for mange satt diagnose asperger syndrom på feil grunnlag, eks depresjon, asosial, ble ikke gift, man skal ha hatt disse vanskene med kommunikasjon gjennom hele livet for å faktisk ha diagnosen, ikke som et resultat av at man ikke ble gift.

Snart vil asperger syndrom som egen diagnose falle bort, og det ser jeg frem til da jeg har fått bekreftet at den settes på for tynt grunnlag i dag. For oss som har slitt fra barnehagen med lek og kommunikasjon så oppleves det til tider ubehagelig å høre hvor enkelt det sosiale har vært gjennom livet for mange nydiagnostiserte aspergere. Men flere av disse ser kanskje selv med tiden at depresjonen var grunnen til at de fikk diagnosen og at de ikke har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som ikke oppstod i ungdomsalder eller voksenliv.

Jeg er selv gift og har barn og er glad for det, men jeg lekte aldri på noen tid av mitt liv som de andre barna, jeg var alltid for meg selv, tilskuer til deres lek eller i min egen lek, der skjedde ting på mine presmisser, de vennene jeg fikk, lekte på mine premisser, det er en ensomhet i det. Å leke eller kommunisere på andre måter lærte jeg teoretisk og gradvis som eldre, og mest som voksen.

[Gjest alvende]

Hei!

Hvis du mener du har bipolar og legene eupf så er begge disse diagnosene veldig motsatsene til asperger syndrom, men ikke adhd.

Når man har asperger syndrom viser man lite av følelser, man kan likevel føle dem inni seg, man er ganske kjedelig på en måte, både glede og sinne er lite tydelig og andre former for følelser.

Jeg smiler når jeg er glad, jeg kommer aldri med gledesutbrudd selv om jeg er kjempeglad, jeg har derfor lært meg å gradere følelser for å formidle til andre hvilken tilstand jeg er i på en skala fra 0-10.

I dag får alt for mange satt diagnose asperger syndrom på feil grunnlag, eks depresjon, asosial, ble ikke gift, man skal ha hatt disse vanskene med kommunikasjon gjennom hele livet for å faktisk ha diagnosen, ikke som et resultat av at man ikke ble gift.

Snart vil asperger syndrom som egen diagnose falle bort, og det ser jeg frem til da jeg har fått bekreftet at den settes på for tynt grunnlag i dag. For oss som har slitt fra barnehagen med lek og kommunikasjon så oppleves det til tider ubehagelig å høre hvor enkelt det sosiale har vært gjennom livet for mange nydiagnostiserte aspergere. Men flere av disse ser kanskje selv med tiden at depresjonen var grunnen til at de fikk diagnosen og at de ikke har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som ikke oppstod i ungdomsalder eller voksenliv.

Jeg er selv gift og har barn og er glad for det, men jeg lekte aldri på noen tid av mitt liv som de andre barna, jeg var alltid for meg selv, tilskuer til deres lek eller i min egen lek, der skjedde ting på mine presmisser, de vennene jeg fikk, lekte på mine premisser, det er en ensomhet i det. Å leke eller kommunisere på andre måter lærte jeg teoretisk og gradvis som eldre, og mest som voksen.

Jeg har lest mange av dine innlegg med interesse og lært mer om hva AS er. Det er imidlertid noe jeg lurer på. Vil en som har AS føle det problematisk å ikke ha venner, eller er det greit å gå for seg selv? Og så kjenner jeg to med asperger, de snakker veldig mye og veldig lenge når du spør om noe. Men så kjenner jeg en annen, som jeg lurer veldig på om har AS, men h*n er i det hele tatt veldig vanskelig å få i tale. Spør du om noe, får du bare svært korte svar tilbake. Og hva med sinne? Er det vanlig at folk med AS har mye sinne, eller at de i alle fall blir sintere enn det som er vanlig når de først blir sinte?

[Madelenemie]

Jeg har lest mange av dine innlegg med interesse og lært mer om hva AS er. Det er imidlertid noe jeg lurer på. Vil en som har AS føle det problematisk å ikke ha venner, eller er det greit å gå for seg selv? Og så kjenner jeg to med asperger, de snakker veldig mye og veldig lenge når du spør om noe. Men så kjenner jeg en annen, som jeg lurer veldig på om har AS, men h*n er i det hele tatt veldig vanskelig å få i tale. Spør du om noe, får du bare svært korte svar tilbake. Og hva med sinne? Er det vanlig at folk med AS har mye sinne, eller at de i alle fall blir sintere enn det som er vanlig når de først blir sinte?

Hei!

Takk for spørsmål, jeg skal på Folkemuseet nå så¨jeg svarer deg senere i dag

[Gjest Mrs.Q]

Jeg har lest mange av dine innlegg med interesse og lært mer om hva AS er. Det er imidlertid noe jeg lurer på. Vil en som har AS føle det problematisk å ikke ha venner, eller er det greit å gå for seg selv? Og så kjenner jeg to med asperger, de snakker veldig mye og veldig lenge når du spør om noe. Men så kjenner jeg en annen, som jeg lurer veldig på om har AS, men h*n er i det hele tatt veldig vanskelig å få i tale. Spør du om noe, får du bare svært korte svar tilbake. Og hva med sinne? Er det vanlig at folk med AS har mye sinne, eller at de i alle fall blir sintere enn det som er vanlig når de først blir sinte?

''Vil en som har AS føle det problematisk å ikke ha venner, eller er det greit å gå for seg selv? ''

Dette er individuelt. Asbergere er forskjellige med forskjellige behov, og en kan ikke definere mennesket pr diagnose. Man blir ikke kjent med personen om man f.eks leser om asberger. De er like forskjellige som oss andre.

[Gjest alvende]

Hei!

Takk for spørsmål, jeg skal på Folkemuseet nå så¨jeg svarer deg senere i dag

Tusen takk. God tur på museum!

[Gjest alvende]

''Vil en som har AS føle det problematisk å ikke ha venner, eller er det greit å gå for seg selv? ''

Dette er individuelt. Asbergere er forskjellige med forskjellige behov, og en kan ikke definere mennesket pr diagnose. Man blir ikke kjent med personen om man f.eks leser om asberger. De er like forskjellige som oss andre.

Nei altså, jeg prøver bare å lære mer om asberger. Da må jeg stille "dumme" spørsmål.

[Gjest Mrs.Q]

Nei altså, jeg prøver bare å lære mer om asberger. Da må jeg stille "dumme" spørsmål.

Ok :-)

[Gjest HHP58]

Jeg har lest mange av dine innlegg med interesse og lært mer om hva AS er. Det er imidlertid noe jeg lurer på. Vil en som har AS føle det problematisk å ikke ha venner, eller er det greit å gå for seg selv? Og så kjenner jeg to med asperger, de snakker veldig mye og veldig lenge når du spør om noe. Men så kjenner jeg en annen, som jeg lurer veldig på om har AS, men h*n er i det hele tatt veldig vanskelig å få i tale. Spør du om noe, får du bare svært korte svar tilbake. Og hva med sinne? Er det vanlig at folk med AS har mye sinne, eller at de i alle fall blir sintere enn det som er vanlig når de først blir sinte?

Jeg har tydligvis ikke AP,men er heller ikke sint når jeg er alene,for da plager ingenting meg,jeg koser meg i mitt egent tempo,og er ganske lykkelig egentlig.

Det jeg er meste redd for ar hva andre tenker.Er han homo,er han en raring,er han ikke ensom,Da kan jeg jo si ,nei,nei,nei på de spørsmålene,selv om de kanskje ikke er enig.

Kan jeg ta ritalin for da å merke så stor forskjell at jeg forstår at jeg har ADHD?

[Gjest HHP58]

''Hadde jeg hatt søsken kunne jeg ha snakket med dem.'' At en har søsken, betyr ikke nødvendigvis at en har noen å dele slike ting med. Jeg har flere søsken, men har ikke et slikt forhold til noen av dem. Vi er jo et produkt av de samme foreldrene, der bla. dette med å snakke om følelser, ikke var så veldig høyt prioritert.

Har truffet flere enebarn som glorifiserer det å ha søsken. Mange har gode relasjoner, men ikke alle.

Kan godt overta en bror mellom 30 og 60?

[Helmi]

Kan godt overta en bror mellom 30 og 60?

Hehe - dem har jeg 3 av! Bare å velge og vrake

[mirami]

Min liv som enebarn."Snille" og velmenende foreldre som sviktet sitt eneste barn.De mente at jobb var viktigere enn barneoppdragelse og trygghet.Bestemor er ikke mor.

Hadde jeg hatt søsken kunne jeg ha snakket med dem.

Turde aldri å åpne meg for far når jeg var yngre.Med ett helvetes temperament var det viktig å gå stille i dørene.

Mobbing.Alene i den store verden

SAVN.

++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

Det som hold meg i live var at de kristne i familien hjernevasket meg i 10 år og at jeg elsker katter høyere enn mennesker.

At musikk og bilinterresse og senere data har hold liv i meg når midreverdighetskomplekser og usikkerhet har prøvd å ta livet av meg.

Skriv, den da! Så har du noe å beskjeftige deg med!

Om ikke annet, så for terapi.

[Madelenemie]

Jeg har lest mange av dine innlegg med interesse og lært mer om hva AS er. Det er imidlertid noe jeg lurer på. Vil en som har AS føle det problematisk å ikke ha venner, eller er det greit å gå for seg selv? Og så kjenner jeg to med asperger, de snakker veldig mye og veldig lenge når du spør om noe. Men så kjenner jeg en annen, som jeg lurer veldig på om har AS, men h*n er i det hele tatt veldig vanskelig å få i tale. Spør du om noe, får du bare svært korte svar tilbake. Og hva med sinne? Er det vanlig at folk med AS har mye sinne, eller at de i alle fall blir sintere enn det som er vanlig når de først blir sinte?

Hei!

Takk jeg hadde en fin tur i dag, da på festningen istedet siden forfall på mitt medlemskap i folkemuseums venner hadde fakturautløpsdato 1mars, jeg drar da istedet neste helg.

Jeg er med i venneforeningen til norsk teknisk museum også, av flere grunner, jeg får da tilsendt interessant ekstra informasjon om utstillingene 4 ganger pr år, men er da med om å støtte opp om viktige saker samtidig.

Til ditt spørsmå, som jeg syns er vanskelig så kan jeg egentlig kun svare for meg selv, men jeg vet samtidig litt mer, fordi jeg vet hva min psykiater har sagt om den saken der.

Jeg er vist en ganske typisk representant for syndromet, derfor det de kaller et skoleeksempel, men det er jeg ikke enig i selv.

Jeg er jevn i mitt humør, dette sier min psykiater er typisk, men så kommer sikkert personlighetene inn. Siden jeg av mennesketype er glad og begeistret for mye jeg driver med, er det stort sett slik jeg er, samt tenksom, som min psykiater sier jeg er. Imidlertid vet jeg at når jeg blir sint, ikke så ofte, men det skjer, så står mitt sinne dårlig i forhold til situasjonen, og virker rar/komisk på andre, dette er vist også typisk.

Jeg vet imidlertid om at noen asperger-menn vistnok blir veldig sinte, kanskje ikke så ofte, men jeg tenker at det kanskje henger litt sammen med om man greier å formidle sine indre følelser? Jeg kan jo formidle disse gjennom det jeg skriver, men IKKE uten å skrive og tenke og snakke med min psykiater om dette.

Jeg tenker sinne en del autister har kan skyldes både personlighet men også intelektuelt nivå. generelt har man gode evner når man har asperger, og god evne til å ta seg sammen, det betyr kanskje at sinne blir undertrykt, frustrasjonen blir hemmet, min psykiater har sagt jeg er aggresjonshemmet?, men det kommer ut en gang i blant og da på en rar merksnodig måte, som kan få andre rundt til å le/trekke på smilebåndet osv... noe som oppleves frustrerende når man jo er sint.

Man har jo alt av følelser i seg når man har asperger syndrom, slik at både personlighet, men også det at man liker "sameness" min psykiaters ord, som går på at alt skal være likt, vil vel naturligvis resultere i at man foretrekker et jevnt humør, i seg selv og hos andre. Jeg har feks måttet lære meg å leve med et følelsesmenneske, men etter at jeg fikk forklart fordelene av min psykiater, var jeg ikke i tvil om at det er en fordel å være gift med et slikt menneske.

Min mann og jeg har måttet justere etter hverandre, jeg forstår at han er slik og han må leve med at jeg ikke forstår hint, men kun tydelig tale og at jeg ikke er slik min mann tenker kvinner er feks forstår jeg jo ikke romantikk. Alt min mann leste at kvinner foretrekker skjønte han fort at ikke virket eller at jeg ikke forstod meg på, eller reagerte med irritasjon, da jeg ikke skjønner hint.

Når det gjelder det med venner så var dette ikke noe problem for meg før jeg begynte selv å forstå at jeg ikke var som andre. Derfor har jeg tenkt at behovet for venner også handler om andres forventinger, ikke bare ens egne ønsker. Jeg hadde det bra alene, men kravene fra andre om at jeg måtte komme meg ut, være med andre følte jeg jo mer og mer på. Likevel inni mellom fikk jeg lyst til å treffe noen, særlig min ene venninne gjennom alle år som jeg har felles interesser med.

Jeg vil derfor si jeg har mindre behov for venner enn andre og at venner for meg dekker andre behov, gjerne er informasjonsutvekslingen sentral, jeg kjeder meg fort og skjønner ikke vitsen med det sosiale hvis jeg ikke får en informasjon jeg trenger om noe, det er det vennskap handler om for meg.

Derfor ser jeg min psykiater som venn fordi jeg både føler meg lykkelig med alt det nye jeg lærer og alle spørsmålene jeg får svar på av henne.

Når det gjelder å snakke lenge eller lite når andre stiller et spørsmål så tror jeg det også avhenger av en rekke faktorer.

Det jeg for øyeblikket skriver om kan jeg si en hel del om, får jeg spørsmål om noe annet svarer jeg kort og har lite å si.

Jeg er avhengig av å få spørsmål til det jeg er interessert i, driver med for tiden, for dette skriver jeg om, det virker som jeg må skrive alt jeg sier før jeg kan snakke det. Jeg skriver nesten alt jeg sier til min psykiater, vi øver nå på å være litt mer spontane da min psykiater har foreslått det, det går bra da min psykiater prater mye og jeg liker høre på henne. Min psykiater sier dette også er typisk, at man er dårlig på å snakke om ting man ikke har pugget, vet mye om eller skriver om.

Jeg tror det var et dårlig svar på dine spørsmål, men saken er at jeg vet kun om meg selv og lite om andre, også kommer jo i alle tilfeller dette med et menneskes personlighet inn

Ja ja jeg prøvde i vertfall, kanskje jeg kommer på noe bedre.'

Jeg skal skrive en tråd litt senere og blir glad for om du svarer meg på det

[Madelenemie]

Tusen takk. God tur på museum!

Hei!

Denne ga en "venn" meg:

http://www.autismesiden.no/userfiles/file/Brukerveiledning.pdf

Det syns jeg var ganske bra skrevet og kort nok, om asperger syndrom.

[Gjest alvende]

Hei!

Takk jeg hadde en fin tur i dag, da på festningen istedet siden forfall på mitt medlemskap i folkemuseums venner hadde fakturautløpsdato 1mars, jeg drar da istedet neste helg.

Jeg er med i venneforeningen til norsk teknisk museum også, av flere grunner, jeg får da tilsendt interessant ekstra informasjon om utstillingene 4 ganger pr år, men er da med om å støtte opp om viktige saker samtidig.

Til ditt spørsmå, som jeg syns er vanskelig så kan jeg egentlig kun svare for meg selv, men jeg vet samtidig litt mer, fordi jeg vet hva min psykiater har sagt om den saken der.

Jeg er vist en ganske typisk representant for syndromet, derfor det de kaller et skoleeksempel, men det er jeg ikke enig i selv.

Jeg er jevn i mitt humør, dette sier min psykiater er typisk, men så kommer sikkert personlighetene inn. Siden jeg av mennesketype er glad og begeistret for mye jeg driver med, er det stort sett slik jeg er, samt tenksom, som min psykiater sier jeg er. Imidlertid vet jeg at når jeg blir sint, ikke så ofte, men det skjer, så står mitt sinne dårlig i forhold til situasjonen, og virker rar/komisk på andre, dette er vist også typisk.

Jeg vet imidlertid om at noen asperger-menn vistnok blir veldig sinte, kanskje ikke så ofte, men jeg tenker at det kanskje henger litt sammen med om man greier å formidle sine indre følelser? Jeg kan jo formidle disse gjennom det jeg skriver, men IKKE uten å skrive og tenke og snakke med min psykiater om dette.

Jeg tenker sinne en del autister har kan skyldes både personlighet men også intelektuelt nivå. generelt har man gode evner når man har asperger, og god evne til å ta seg sammen, det betyr kanskje at sinne blir undertrykt, frustrasjonen blir hemmet, min psykiater har sagt jeg er aggresjonshemmet?, men det kommer ut en gang i blant og da på en rar merksnodig måte, som kan få andre rundt til å le/trekke på smilebåndet osv... noe som oppleves frustrerende når man jo er sint.

Man har jo alt av følelser i seg når man har asperger syndrom, slik at både personlighet, men også det at man liker "sameness" min psykiaters ord, som går på at alt skal være likt, vil vel naturligvis resultere i at man foretrekker et jevnt humør, i seg selv og hos andre. Jeg har feks måttet lære meg å leve med et følelsesmenneske, men etter at jeg fikk forklart fordelene av min psykiater, var jeg ikke i tvil om at det er en fordel å være gift med et slikt menneske.

Min mann og jeg har måttet justere etter hverandre, jeg forstår at han er slik og han må leve med at jeg ikke forstår hint, men kun tydelig tale og at jeg ikke er slik min mann tenker kvinner er feks forstår jeg jo ikke romantikk. Alt min mann leste at kvinner foretrekker skjønte han fort at ikke virket eller at jeg ikke forstod meg på, eller reagerte med irritasjon, da jeg ikke skjønner hint.

Når det gjelder det med venner så var dette ikke noe problem for meg før jeg begynte selv å forstå at jeg ikke var som andre. Derfor har jeg tenkt at behovet for venner også handler om andres forventinger, ikke bare ens egne ønsker. Jeg hadde det bra alene, men kravene fra andre om at jeg måtte komme meg ut, være med andre følte jeg jo mer og mer på. Likevel inni mellom fikk jeg lyst til å treffe noen, særlig min ene venninne gjennom alle år som jeg har felles interesser med.

Jeg vil derfor si jeg har mindre behov for venner enn andre og at venner for meg dekker andre behov, gjerne er informasjonsutvekslingen sentral, jeg kjeder meg fort og skjønner ikke vitsen med det sosiale hvis jeg ikke får en informasjon jeg trenger om noe, det er det vennskap handler om for meg.

Derfor ser jeg min psykiater som venn fordi jeg både føler meg lykkelig med alt det nye jeg lærer og alle spørsmålene jeg får svar på av henne.

Når det gjelder å snakke lenge eller lite når andre stiller et spørsmål så tror jeg det også avhenger av en rekke faktorer.

Det jeg for øyeblikket skriver om kan jeg si en hel del om, får jeg spørsmål om noe annet svarer jeg kort og har lite å si.

Jeg er avhengig av å få spørsmål til det jeg er interessert i, driver med for tiden, for dette skriver jeg om, det virker som jeg må skrive alt jeg sier før jeg kan snakke det. Jeg skriver nesten alt jeg sier til min psykiater, vi øver nå på å være litt mer spontane da min psykiater har foreslått det, det går bra da min psykiater prater mye og jeg liker høre på henne. Min psykiater sier dette også er typisk, at man er dårlig på å snakke om ting man ikke har pugget, vet mye om eller skriver om.

Jeg tror det var et dårlig svar på dine spørsmål, men saken er at jeg vet kun om meg selv og lite om andre, også kommer jo i alle tilfeller dette med et menneskes personlighet inn

Ja ja jeg prøvde i vertfall, kanskje jeg kommer på noe bedre.'

Jeg skal skrive en tråd litt senere og blir glad for om du svarer meg på det

Tusen takk for svar. Jeg skal fortsette å følge med på det du skriver. :-)