Når andre ler og...

[Madelenemie]

Hei!

Når andre ikke forstår!

Fordi min mann skulle på fest i helgen til gode venner, spure jeg han om jeg ikke var invitert, så svarte han " du er alltid invitert", jeg sa så, "men du har ikke sagt det til meg" så sa han, "Ja men jeg vet svaret". Jeg forklarte igjen at jeg liker å bli invitert på fest, spesielt til hans venners fester, fordi de forstår samtidig hvorfor jeg ikke kommer. Da gleder jeg meg over invitasjonen, og kanskje vurderer om jeg skal gå noen dager, samt gleder meg enda mer over at jeg er invitert, før jeg så kommer til konklusjonen at jeg tror det er best jeg er hjemme.

Jeg sa derfor til min mann at "jeg liker å bli invitert spesielt når jeg vet at ingen forventer at jeg kommer", da ler min mann, igjen, kjempehøyt, og selv om jeg liker at han er glad osv.. så syns jeg det er en blandet følelse jeg får når han ler akkurat der.

Selv om han forklarte hvorfor.

Så viste det seg at han sa til sine venner på festen at jeg ble glad for invitasjonen, men enda gladere for at jeg slipper å komme. Da hadde de alle ledd.

Jeg sa jeg ikke syns han skulle såre bursdagsbarnet på den måten, men da sier min mann at de vet da hvordan det er.

Jeg syns likevel det er et rart valg han gjør å fortelle at jeg blir så glad over å bli invitert, men enda gladere fordi jeg slipper gå.

Jeg vet ikke om jeg liker det?

hans venner er alle svært hyggelige mot meg, alle, når de kommer kan jeg både slappe av sammen dem samt ha friheten til å trekke meg tilbake. jeg spurte min mann om det er noe unormalt ved akkurat det at jeg ofte velger å sitte på mitt rom, og han sa "normalt er det ikke, men de forstår", jeg vet slett ikke om jeg liker det svaret heller.

Jeg vil jo være høflig, men syns ikke jeg har så mye å tilføye til samtalen og da syns jeg det er hyggelige å gå på mitt rom.

Jeg håper bare ikke de ler AV meg og heller ikke at de syns jeg er rar, jeg skal feks ikke bli med på en utenlandstur fordi min mann sier det bare blir stress for meg, selv om jeg har sagt jeg vil prøve. Så sier han, han kan ta meg en tur alene et par helger før han skal med sine venner, så kan vi gjøre sånt som jeg liker også slipper jeg utestedene, men kanskje jeg hadde klart utestedene? Jeg kunne jo prøvd, nå får jeg ikke lov?

Egentlig foreslo jeg at jeg kan sitte dels på hotelrommet og dels sitte i en park jeg liker, samt skritte opp avstanden mellom hotellet og parken, det syns min mann er en dårlig ide.

Det er ikke lett for meg å skjønne meg på ting i vertfall.

[frosken]

Jeg tror ikke folk ler AV deg, men snarere MED deg. Jeg humrer i allefall ganske ofte sånn litt godmodig når jeg leser det du skriver. Jeg har en varm følelse inne i meg når jeg ler litt av det du skriver, det er ikke noe nedlatende eller latterliggjørende i det at jeg ler.

Ferier er ment å skulle være avslappende og gi energi, ikke en utholdenhetstest. Antar det er derfor din mann foreslår at dere gjør noe du har lyst til sammen og at han så gjør enkelte ting alene i tillegg.

Du beskriver en måte å ha det på og handle på som er ganske uvanlig. Det at din mann bruker litt humor rundt din situasjon, tror jeg ikke er vondt ment.

[ikke nick i dag]

Han ville bare gjøre det enkelt for deg for han vet nok av erfaring hvordan du reagerer. Jeg har lest mange av innleggene dine, og i tillegg til å ha blitt skremt utallige ganger, tror jeg ikke at samlivet kan være lett for mannen din. Kanskje du bør prøve å se det fra hans ståsted? Han vet ikke hva godt han kan gjøre for deg, mens du henger deg opp i småtid ved hans oppførsel. Nå vet jeg empati kan være vanskelig pga din diagnose, men prøv likevel. Han mente ikke å såre deg, det er jeg helt sikker på.

[ikke nick i dag]

Jeg tror ikke folk ler AV deg, men snarere MED deg. Jeg humrer i allefall ganske ofte sånn litt godmodig når jeg leser det du skriver. Jeg har en varm følelse inne i meg når jeg ler litt av det du skriver, det er ikke noe nedlatende eller latterliggjørende i det at jeg ler.

Ferier er ment å skulle være avslappende og gi energi, ikke en utholdenhetstest. Antar det er derfor din mann foreslår at dere gjør noe du har lyst til sammen og at han så gjør enkelte ting alene i tillegg.

Du beskriver en måte å ha det på og handle på som er ganske uvanlig. Det at din mann bruker litt humor rundt din situasjon, tror jeg ikke er vondt ment.

Jeg har ikke akkurat humret godmodig når hovedinnlegger har støttet English defense league, sagt at vi har godt av Utøya-tragedien eller presset sitt barns ansikt mot egen mage for å unngå å høre skrikene. Da har jeg heller blitt skremt. Jeg tror hovedinnlegger sliter og håper hun og familien får god hjelp fra riktig instans.

[EnolaGay]

Jeg tror at dette er et sånt "problem" som ikke er et problem, med mindre man gjør det til et problem! :0)

At vennene deres (din manns) ler tror jeg rett og slett kommer av at de fleste av og til tenker akkurat slik som deg! At åhh så hyggelig med invitasjon, men jeg har absolutt ikke lyst til å gå. Bare at de fleste er så fastbundet i konvensjoner og plikter, at de rett og slett ikke tør å la være å gå. Og i alle fall ikke si det høyt! Fordi noen ville kanskje begynne å tenke at en ikke kommer fordi en ikke liker den og den eller andre slike bakstreverske grunner.

Med deg er det annerledes. Det er glassklart for alle sammen at du ikke gjør det fordi du ikke har lyst til å treffe dem. Men fordi du ikke makter eller greier å komme. Og at du sier det høyt får alle til å tenke at "det der tenker jeg og av og til" og alle vet at de andre tenker det også. Det får alle til å le, like mye av seg selv og konvensjonene. Ikke nødvendigvis av deg som person. Men det at du på et vis får folk til å se seg selv i døra.

Mannen din har rett når det gjelder utesteder og utenlandsreiser. Utesteder er heftige saker selv for helt friske folk, lydnivået er absurd, folk drikker og gjør de mest usansynlige ting. Ingen forstår andre enn seg selv og i det hele tatt... Og utlandet innebærer granskning av deg på flyplasser, kanskje kroppsvisitering, lyd, bevegelser, inntrykk, et helt enormt kaos som kan gi sterk angst. Jeg er alltid engstelig når vi er på tur slik og er glad jeg kan holde mannen min i handa. Og jeg tåler spetakkel relativt greit. Både fulle folk som snakker til meg og barn som hyler villt.

[frosken]

Jeg har ikke akkurat humret godmodig når hovedinnlegger har støttet English defense league, sagt at vi har godt av Utøya-tragedien eller presset sitt barns ansikt mot egen mage for å unngå å høre skrikene. Da har jeg heller blitt skremt. Jeg tror hovedinnlegger sliter og håper hun og familien får god hjelp fra riktig instans.

Mennesker har ulike forutsetninger og autisme er ikke en selvvalgt tilstand. Jeg har en dyp respekt for Madelenemies forsøk på å mestre hverdagen, og jeg synes hun viser en større vilje til forandring enn de fleste.

De innleggene jeg refererte til, er de hvor hun beskriver ulike situasjoner fra familielivet sitt.

[Kalevaala]

Jeg tror at dette er et sånt "problem" som ikke er et problem, med mindre man gjør det til et problem! :0)

At vennene deres (din manns) ler tror jeg rett og slett kommer av at de fleste av og til tenker akkurat slik som deg! At åhh så hyggelig med invitasjon, men jeg har absolutt ikke lyst til å gå. Bare at de fleste er så fastbundet i konvensjoner og plikter, at de rett og slett ikke tør å la være å gå. Og i alle fall ikke si det høyt! Fordi noen ville kanskje begynne å tenke at en ikke kommer fordi en ikke liker den og den eller andre slike bakstreverske grunner.

Med deg er det annerledes. Det er glassklart for alle sammen at du ikke gjør det fordi du ikke har lyst til å treffe dem. Men fordi du ikke makter eller greier å komme. Og at du sier det høyt får alle til å tenke at "det der tenker jeg og av og til" og alle vet at de andre tenker det også. Det får alle til å le, like mye av seg selv og konvensjonene. Ikke nødvendigvis av deg som person. Men det at du på et vis får folk til å se seg selv i døra.

Mannen din har rett når det gjelder utesteder og utenlandsreiser. Utesteder er heftige saker selv for helt friske folk, lydnivået er absurd, folk drikker og gjør de mest usansynlige ting. Ingen forstår andre enn seg selv og i det hele tatt... Og utlandet innebærer granskning av deg på flyplasser, kanskje kroppsvisitering, lyd, bevegelser, inntrykk, et helt enormt kaos som kan gi sterk angst. Jeg er alltid engstelig når vi er på tur slik og er glad jeg kan holde mannen min i handa. Og jeg tåler spetakkel relativt greit. Både fulle folk som snakker til meg og barn som hyler villt.

''At vennene deres (din manns) ler tror jeg rett og slett kommer av at de fleste av og til tenker akkurat slik som deg! At åhh så hyggelig med invitasjon, men jeg har absolutt ikke lyst til å gå. Bare at de fleste er så fastbundet i konvensjoner og plikter, at de rett og slett ikke tør å la være å gå. Og i alle fall ikke si det høyt! Fordi noen ville kanskje begynne å tenke at en ikke kommer fordi en ikke liker den og den eller andre slike bakstreverske grunner.

Med deg er det annerledes. Det er glassklart for alle sammen at du ikke gjør det fordi du ikke har lyst til å treffe dem. Men fordi du ikke makter eller greier å komme. Og at du sier det høyt får alle til å tenke at "det der tenker jeg og av og til" og alle vet at de andre tenker det også. Det får alle til å le, like mye av seg selv og konvensjonene. Ikke nødvendigvis av deg som person. Men det at du på et vis får folk til å se seg selv i døra. ''

Godt skrevet og helt enig.

[Gjest melmøll]

Jeg tror at dette er et sånt "problem" som ikke er et problem, med mindre man gjør det til et problem! :0)

At vennene deres (din manns) ler tror jeg rett og slett kommer av at de fleste av og til tenker akkurat slik som deg! At åhh så hyggelig med invitasjon, men jeg har absolutt ikke lyst til å gå. Bare at de fleste er så fastbundet i konvensjoner og plikter, at de rett og slett ikke tør å la være å gå. Og i alle fall ikke si det høyt! Fordi noen ville kanskje begynne å tenke at en ikke kommer fordi en ikke liker den og den eller andre slike bakstreverske grunner.

Med deg er det annerledes. Det er glassklart for alle sammen at du ikke gjør det fordi du ikke har lyst til å treffe dem. Men fordi du ikke makter eller greier å komme. Og at du sier det høyt får alle til å tenke at "det der tenker jeg og av og til" og alle vet at de andre tenker det også. Det får alle til å le, like mye av seg selv og konvensjonene. Ikke nødvendigvis av deg som person. Men det at du på et vis får folk til å se seg selv i døra.

Mannen din har rett når det gjelder utesteder og utenlandsreiser. Utesteder er heftige saker selv for helt friske folk, lydnivået er absurd, folk drikker og gjør de mest usansynlige ting. Ingen forstår andre enn seg selv og i det hele tatt... Og utlandet innebærer granskning av deg på flyplasser, kanskje kroppsvisitering, lyd, bevegelser, inntrykk, et helt enormt kaos som kan gi sterk angst. Jeg er alltid engstelig når vi er på tur slik og er glad jeg kan holde mannen min i handa. Og jeg tåler spetakkel relativt greit. Både fulle folk som snakker til meg og barn som hyler villt.

Godt skrevet!

[Bella Dotte]

Jeg tror at dette er et sånt "problem" som ikke er et problem, med mindre man gjør det til et problem! :0)

At vennene deres (din manns) ler tror jeg rett og slett kommer av at de fleste av og til tenker akkurat slik som deg! At åhh så hyggelig med invitasjon, men jeg har absolutt ikke lyst til å gå. Bare at de fleste er så fastbundet i konvensjoner og plikter, at de rett og slett ikke tør å la være å gå. Og i alle fall ikke si det høyt! Fordi noen ville kanskje begynne å tenke at en ikke kommer fordi en ikke liker den og den eller andre slike bakstreverske grunner.

Med deg er det annerledes. Det er glassklart for alle sammen at du ikke gjør det fordi du ikke har lyst til å treffe dem. Men fordi du ikke makter eller greier å komme. Og at du sier det høyt får alle til å tenke at "det der tenker jeg og av og til" og alle vet at de andre tenker det også. Det får alle til å le, like mye av seg selv og konvensjonene. Ikke nødvendigvis av deg som person. Men det at du på et vis får folk til å se seg selv i døra.

Mannen din har rett når det gjelder utesteder og utenlandsreiser. Utesteder er heftige saker selv for helt friske folk, lydnivået er absurd, folk drikker og gjør de mest usansynlige ting. Ingen forstår andre enn seg selv og i det hele tatt... Og utlandet innebærer granskning av deg på flyplasser, kanskje kroppsvisitering, lyd, bevegelser, inntrykk, et helt enormt kaos som kan gi sterk angst. Jeg er alltid engstelig når vi er på tur slik og er glad jeg kan holde mannen min i handa. Og jeg tåler spetakkel relativt greit. Både fulle folk som snakker til meg og barn som hyler villt.

Kunne ikke sagt det bedre selv!

[Madelenemie]

Jeg tror at dette er et sånt "problem" som ikke er et problem, med mindre man gjør det til et problem! :0)

At vennene deres (din manns) ler tror jeg rett og slett kommer av at de fleste av og til tenker akkurat slik som deg! At åhh så hyggelig med invitasjon, men jeg har absolutt ikke lyst til å gå. Bare at de fleste er så fastbundet i konvensjoner og plikter, at de rett og slett ikke tør å la være å gå. Og i alle fall ikke si det høyt! Fordi noen ville kanskje begynne å tenke at en ikke kommer fordi en ikke liker den og den eller andre slike bakstreverske grunner.

Med deg er det annerledes. Det er glassklart for alle sammen at du ikke gjør det fordi du ikke har lyst til å treffe dem. Men fordi du ikke makter eller greier å komme. Og at du sier det høyt får alle til å tenke at "det der tenker jeg og av og til" og alle vet at de andre tenker det også. Det får alle til å le, like mye av seg selv og konvensjonene. Ikke nødvendigvis av deg som person. Men det at du på et vis får folk til å se seg selv i døra.

Mannen din har rett når det gjelder utesteder og utenlandsreiser. Utesteder er heftige saker selv for helt friske folk, lydnivået er absurd, folk drikker og gjør de mest usansynlige ting. Ingen forstår andre enn seg selv og i det hele tatt... Og utlandet innebærer granskning av deg på flyplasser, kanskje kroppsvisitering, lyd, bevegelser, inntrykk, et helt enormt kaos som kan gi sterk angst. Jeg er alltid engstelig når vi er på tur slik og er glad jeg kan holde mannen min i handa. Og jeg tåler spetakkel relativt greit. Både fulle folk som snakker til meg og barn som hyler villt.

Hei!

Takk jeg tror du har rett, skal nå prøve å huske det også!

Blir bare så lei av og til.

Takk for påminnelsen.

[Madelenemie]

Han ville bare gjøre det enkelt for deg for han vet nok av erfaring hvordan du reagerer. Jeg har lest mange av innleggene dine, og i tillegg til å ha blitt skremt utallige ganger, tror jeg ikke at samlivet kan være lett for mannen din. Kanskje du bør prøve å se det fra hans ståsted? Han vet ikke hva godt han kan gjøre for deg, mens du henger deg opp i småtid ved hans oppførsel. Nå vet jeg empati kan være vanskelig pga din diagnose, men prøv likevel. Han mente ikke å såre deg, det er jeg helt sikker på.

Hei!

Ja du har rett i dette.

Takk, skal huske på det.

[Madelenemie]

Jeg tror ikke folk ler AV deg, men snarere MED deg. Jeg humrer i allefall ganske ofte sånn litt godmodig når jeg leser det du skriver. Jeg har en varm følelse inne i meg når jeg ler litt av det du skriver, det er ikke noe nedlatende eller latterliggjørende i det at jeg ler.

Ferier er ment å skulle være avslappende og gi energi, ikke en utholdenhetstest. Antar det er derfor din mann foreslår at dere gjør noe du har lyst til sammen og at han så gjør enkelte ting alene i tillegg.

Du beskriver en måte å ha det på og handle på som er ganske uvanlig. Det at din mann bruker litt humor rundt din situasjon, tror jeg ikke er vondt ment.

Hei1

Ja det er jo det jeg egentlig vet nå, men likevel lurer det noe uklart i meg, som om jeg ikke helt venner meg til det og forstår det, men skal øve meg på å ta dette mer med ro.

Jeg har blitt mye flinkere til å tåle at mennesker ler, selv om jeg ikke skjønner av hva osv... og jeg som liker å vite, men takk for svar.

[Angustia]

Jeg syns du skal holde fast ved tanken om at de ler _med_ deg, ikke _av_deg. Dette er mennesker som kjenner deg og setter pris på deg for den du er, de forstår deg og respekterer deg.

''hans venner er alle svært hyggelige mot meg, alle, når de kommer kan jeg både slappe av sammen dem samt ha friheten til å trekke meg tilbake. jeg spurte min mann om det er noe unormalt ved akkurat det at jeg ofte velger å sitte på mitt rom, og han sa "normalt er det ikke, men de forstår", jeg vet slett ikke om jeg liker det svaret heller. ''

Det syns jeg var et fint og oppriktig svar. Din mann (og hans venner) uttrykker forståelse og omtanke, men er samtidig ærlig på at det ikke er heilt 'vanlig'.

Forøvrig støtter jeg EnolaGay sitt svar 100%.