Tenker noen av dere sånn?

[Gjest en ting jeg lurer på]

Jeg er veldig redd for at andre mennesker har noe de vet om meg som gjør at de ikke liker meg. Det verste jeg kan tenke meg er at jeg kan bli utestengt pga dette.

Ble mye mobbet da jeg var ung. Da var jeg sikker på at det var noe galt med meg, jeg visste bare ikke hva?

Nå når jeg er voksen vet jeg heller ikke hvorfor. Jeg er enda redd for å oppleve det samme igjen. Det skal heller ingenting til for at jeg tolker blikk som hemmelige koder og at det handler om meg.

Jeg tenker at jeg nå er voksen og kan håndtere alt dette, men det er likevel vanskelig. Drømte om dette marerittet inatt og dermed er jeg ganske paranoid idag igjen.

Er det noen av dere som har det sånn? At dere tror mennesker har hemmelige koder om deg og at det er noe som er galt. Dere vet bare ikke hva? Det hadde vært bedre å visst dette enn å gå i det uvisse.

[Andeby]

Har det akkurat sånn. Samtidig som jeg vet at folk vet ting om meg, men vet bare ikke hvor mange som vet det.

Det er slitsomt å være paranoid. Det går an å ta antipsykotisk medisin mot det, og det har hjulpet litt, men er ikke bra enda. Kanskje du burde prøvd det?

Ellers så har det hjulpet å tenkt alternative tanker. Prøve å tenke andre grunner til at folk sier sånn og sånn, eller så på den og den måten på deg. Det er sånn som en kognitiv basert terapi kan hjelpe med.

[Gjest en ting jeg lurer på]

Har det akkurat sånn. Samtidig som jeg vet at folk vet ting om meg, men vet bare ikke hvor mange som vet det.

Det er slitsomt å være paranoid. Det går an å ta antipsykotisk medisin mot det, og det har hjulpet litt, men er ikke bra enda. Kanskje du burde prøvd det?

Ellers så har det hjulpet å tenkt alternative tanker. Prøve å tenke andre grunner til at folk sier sånn og sånn, eller så på den og den måten på deg. Det er sånn som en kognitiv basert terapi kan hjelpe med.

Jeg har det veldig fint innimellom nå, nettopp fordi jeg greier å finne alternative tanker. Akkurat idag har det visst slått meg ut og jeg greier ikke å tenke. Håper jeg kommer meg igjen snart.

Det hjelper faktisk også å tenke at jeg blir sikkert bedre om noen dager. Lettere å holde ut da. Jeg begynner å se et slags mønster i dette og vet jeg må leve med å ha det sånn. Bruker AP, uten det hadde jeg nok vært langt inne på vidda.

Lurer på hva jeg kan tenke for å komme meg ut av dette igjen?

[XbellaX]

Når jeg leser det du skriver tenker jeg umiddelbart at dette er symptomer på sykdom, dessverre. Leser under her at du bruker AP, øker du dosen på i slike faser/dager eller går du på noe fast? Jeg kan love deg èn ting, andre mennesker har mer enn nok med seg selv.

[Lillemus]

Prøv å tenk litt annerledes på det - hva er det med deg som gjør at andre i tilfelle skulle ønske å fryse deg ut? Hvorfor er du så spesiell at andre skal gå rundt og tenke på deg?

Tro meg - folk har som regel mer enn nok med seg og sitt og de ofrer deg neppe særlig mange tankene, sånn er det bare. )

[Gjest en ting jeg lurer på]

Prøv å tenk litt annerledes på det - hva er det med deg som gjør at andre i tilfelle skulle ønske å fryse deg ut? Hvorfor er du så spesiell at andre skal gå rundt og tenke på deg?

Tro meg - folk har som regel mer enn nok med seg og sitt og de ofrer deg neppe særlig mange tankene, sånn er det bare. )

Jeg skal forsøke og holde på den tanken. Tusen takk!

[Gjest en ting jeg lurer på]

Når jeg leser det du skriver tenker jeg umiddelbart at dette er symptomer på sykdom, dessverre. Leser under her at du bruker AP, øker du dosen på i slike faser/dager eller går du på noe fast? Jeg kan love deg èn ting, andre mennesker har mer enn nok med seg selv.

Jeg prøver å takle dette tankemessig uten altfor mye medisiner. Mulig det er dumt, men jeg får veldig mye bivirkninger av alle AP. Det blir et valg mellom to ting som er ille. Idag kunne jeg godt ha tatt imot litt mere medisiner ja.

[Gjest slkjdf]

Det er veldig forståelig at du føler det sånn, men du vet vel innerst inne også at det ikke er riktig.

Selv hadde jeg problemer med klynger av mennesker. F.eks. det å gå forbi en utecafe var ille, jeg følte meg beglodd og skamfull. Etter å ha tenkt på det, fant jeg fort ut at det var igrunn bare en samling enkeltmennesker, akkurat slik som meg, og at de fleste av de kjenner ikke engang hverandre. De som kjenner hverandre og sitter sammen har sitt eget liv uansett, usikkerheter, sårbarheter, opplevelser, konflikter og alt, og sitter ikke der og tenker på meg.

Iblant greier sikkert noen å merke på meg at jeg har vært gjennom mer enn gjennomsnittspersonen, men hva så da? Det som har skjedd har skjedd, og skammen er ikke min.

Kanskje hjelper det å tenke sånn når man tror "alle" vet også at: Hva så? Du har ingenting å skjule. Vel og merke hvis det er på et hypersensitivitets/mistenksomhetsnivå, hvis det er snakk om mer alvorlig paranoia er det sikkert lurt å spørre NHD

[Gjest en ting jeg lurer på]

Det er veldig forståelig at du føler det sånn, men du vet vel innerst inne også at det ikke er riktig.

Selv hadde jeg problemer med klynger av mennesker. F.eks. det å gå forbi en utecafe var ille, jeg følte meg beglodd og skamfull. Etter å ha tenkt på det, fant jeg fort ut at det var igrunn bare en samling enkeltmennesker, akkurat slik som meg, og at de fleste av de kjenner ikke engang hverandre. De som kjenner hverandre og sitter sammen har sitt eget liv uansett, usikkerheter, sårbarheter, opplevelser, konflikter og alt, og sitter ikke der og tenker på meg.

Iblant greier sikkert noen å merke på meg at jeg har vært gjennom mer enn gjennomsnittspersonen, men hva så da? Det som har skjedd har skjedd, og skammen er ikke min.

Kanskje hjelper det å tenke sånn når man tror "alle" vet også at: Hva så? Du har ingenting å skjule. Vel og merke hvis det er på et hypersensitivitets/mistenksomhetsnivå, hvis det er snakk om mer alvorlig paranoia er det sikkert lurt å spørre NHD

Dette skjer helt akutt hver gang. Det er som om verden skyer over og blir mørk. Menneskene blir skumle og jeg har voldsom angst oppe i dette. Det tar tid hver gang å komme seg ut av det. Etterpå er jeg bestandig veldig sliten. Jeg står det nok over denne gangen også. Må prøve å godta at jeg er sånn. Det er ikke så lett, jeg vil jo så gjerne være frisk som en fisk.

[Andeby]

Jeg har det veldig fint innimellom nå, nettopp fordi jeg greier å finne alternative tanker. Akkurat idag har det visst slått meg ut og jeg greier ikke å tenke. Håper jeg kommer meg igjen snart.

Det hjelper faktisk også å tenke at jeg blir sikkert bedre om noen dager. Lettere å holde ut da. Jeg begynner å se et slags mønster i dette og vet jeg må leve med å ha det sånn. Bruker AP, uten det hadde jeg nok vært langt inne på vidda.

Lurer på hva jeg kan tenke for å komme meg ut av dette igjen?

Lettere sagt enn gjort: Men du trenger å erfare at folk ikke vil deg vondt. Det tar tid å bygge opp en tillit til folk, I know. Og du trenger å fortsette med å tenke alternative tanker.

[Tonette]

Nei, jeg tenker ikke sånn. Jeg tenker at hvis folk ikke liker meg, så er det deres problem, ikke mitt. Jeg kan ikke styre hva andre tenker.

Jeg tenker også at hvis jeg føler at noen ikke liker meg, så er jeg ekstra hyggelig mot de, sånn at de kan få anledning til å skifte mening :-)