Kjærlighet i terapi, hvorfor ikke?

[Madelenemie]

Her må en skille mellom jus og enkelte fagretningers etiske regler.

Jussen tillater kjærlighetsforhold om de ble innledet en betydelig tid etter terapien.

Hei!

Ja og det er jo det det er snakk om, og som jeg vet om et tilfelle av feks i Australia, der en kvinne med asperger syndrom giftet seg etter mange år med psykiateren som hadde diagnostisert henne.

Hun var altså ikke hans pasient da de giftet seg, de har to barn og er lykkelige i dag. Jeg syns de gjorde det på en riktig måte og skulle forby deres kjærlighet fordi de dessverre møttes i feil situasjon syns jeg ville vært umenneskelig og regelrytteri.

[Madelenemie]

Hva er betydelig tid, egentlig?

Sett at man hadde terapi ca et halvt år, uten at man snakket om noe særlig mer sensitivt enn hva man ville ha snakket med en bestevenn eller kjæreste om?

Hei!

For kvinnen jeg vet om tror jeg det var snakk om et år, men vet ikke sikkert, de hadde kontakt hele tiden, men avsluttet tidlig terapiforholdet fordi, kanskje de følte det ble feil. uansett var det jo ikke her snakk om et menneske med store psykiske problemer eller overgrepsproblematikk. Jeg tror ikke slikt kanskje skjer så ofte, men å fornekte at det skjer og at de som er i en slik situasjon skal føle deres kjærlighet er forbudt syns jeg er galt.

[Madelenemie]

Nei, ex-behandler og ex-pasient kan ikke innlede noe forhold, uansett hvor lenge det er siden behandlingen var over.

Hei!

Der tar du helt feil!

jeg kjenner en kvinne med samme syndrom som oss som giftet seg med sin tidligere psykiater, de har to barn og et bra liv sammen. Terapiforholdet var selvfølgelig avsluttet, kanskje et år i forveien. De bor i Australia.

Kjærlighet kan ikke forbys for noen, kjærlighet er ikke misbruk, men ekte varme følelser, og der mennesker møtes kan slikt skje.

[Madelenemie]

''Det kan de absolutt, det er ingen regler på ex-terapi.''

Det er noen behandlere som har blitt domfelt for å ha inngått forhold til - eller andre former for utnyttelse - av ex.pasienter. Enkelte av dommene har vært overraskende strenge.

Hei!

Men det er i situasjoner der feks forholdet ikke har vært jevnbyrdig, der pasient er blitt utnyttet og føler seg krenket, jeg tror i tilfeller der man møter sitt livs kjærlighet, der mer en følelser og sex står i fokus, der er det også snakk om jevnbyrdighet og derfor vitkig med skjønn.

Jeg kjenner en kvinne og de er lykkelige i dag, og forholdet er kjent for alle rundt.

[frosken]

Hei!

Men det er i situasjoner der feks forholdet ikke har vært jevnbyrdig, der pasient er blitt utnyttet og føler seg krenket, jeg tror i tilfeller der man møter sitt livs kjærlighet, der mer en følelser og sex står i fokus, der er det også snakk om jevnbyrdighet og derfor vitkig med skjønn.

Jeg kjenner en kvinne og de er lykkelige i dag, og forholdet er kjent for alle rundt.

''Men det er i situasjoner der feks forholdet ikke har vært jevnbyrdig, der pasient er blitt utnyttet og føler seg krenket, jeg tror i tilfeller der man møter sitt livs kjærlighet, der mer en følelser og sex står i fokus, der er det også snakk om jevnbyrdighet og derfor vitkig med skjønn.''

Problemet er at det ofte er i etterkant pasienten føler at hun har blitt utnyttet - ikke mens det pågår.

[Bella Dotte]

Hei!

Ja enig.

Jeg kjenner en kvinne med asperger syndrom som giftet seg med sin tidligere psykiater, selvfølgelig etter at pasientforholdet var avsluttet, de har to barn og er lykkelige.

De bor i Australia.

Fins sikkert flere tilfeller

I Norge er det så strengt. Vet ikke hvordan det er i andre land! Men det er en god grunn til at vi har det sånn. Behandler har "overtaket" i relasjonen. Alltid.

[Bella Dotte]

Jeg må svare deg også litt tydeligere føler jeg. Fagetisk varierer det, det er feks ikke tillatt for en psykolog å utvikle venneskap eller kjæresterelasjoner med nåværende pasienter eller x-pasienter, men det er juridisk lov å bli venn med en x-pasient og/eller innlede et forhold. Jeg har sett at det har blitt brukt skjønn i nevnte tilfeller (da blant annet avh av tidsaspektet). Jeg kjenner ikke de etiske retningslinjene for alle yrkesgruppene dette gjelder men disse pleier å være langt strengere enn lovverket og jeg vil anta endel går på skjønn og også er avh av tiden.

Om vennskapet/forholdet har oppstått etter at terapien er avsluttet, kan jeg gå med på at det ville kunne være greit å leve det ut. Jeg så kun for meg at dette oppsto i terapirommet, og at terapien derfor ble avsluttet, og forholdet innledet. Det ville være feil. Men om man møtes i en annen sammenheng - tilfeldig og ikke avtalt - senere, må det være i orden. Såfremt ikke fordelen behandler har, utnyttes her; jeg har litt vanskelig for å se heeeelt hvordan man skal kunne starte med blanke ark etter et tidligere terapiforhold.

[Bella Dotte]

Her må en skille mellom jus og enkelte fagretningers etiske regler.

Jussen tillater kjærlighetsforhold om de ble innledet en betydelig tid etter terapien.

Ja, det er nok riktig; jeg leste også XbellaXs innlegg omigjen - det er viktig å skille mellom jus og medisin/psykiatri, her som ellers!

[Madelenemie]

''Men det er i situasjoner der feks forholdet ikke har vært jevnbyrdig, der pasient er blitt utnyttet og føler seg krenket, jeg tror i tilfeller der man møter sitt livs kjærlighet, der mer en følelser og sex står i fokus, der er det også snakk om jevnbyrdighet og derfor vitkig med skjønn.''

Problemet er at det ofte er i etterkant pasienten føler at hun har blitt utnyttet - ikke mens det pågår.

Hei!

Ja akkurat derfor skal selve terapiforholdet avsluttes så man får tid å tenke seg om og kjenne på ting.

Det handler om noe helt annet enn at en psykiater får lyst på en pasient eller omvendt.

Ekteparet jeg vet om har det i vertfall utmerket, selv om de møttes på en uvanlig måte.

[Madelenemie]

I Norge er det så strengt. Vet ikke hvordan det er i andre land! Men det er en god grunn til at vi har det sånn. Behandler har "overtaket" i relasjonen. Alltid.

Hei!

Der er jeg helt uenig med deg

Det er strengt regulert i Australia også, men i alle land har man evne til å bruke skjønn og skille på situasjoner.

Har man en misbruksbakgrunn vil nok en lege/psykiater tenke seg 1000 X om og mer,

Egentlig er det ikke vanskelig i det hele tatt, det er mer snakk om sunn fornuft, i et avhengighetsforhold vil det ikke være ritkig, men terapier avsluttes, mennesker går videre sterkere, ser den som hjalp som et menneske på linje med seg selv, ting står jo ikke stille men er i bevegelse, det har jeg jo opplevd selv.

Det dumme er at man ikke tørr snakke høyt om følelser som oppstår i terapi, som for det meste nok kune er en del av terapien og ikke er ment å bli eller være noe mer, men unntak skjer, for mennesker er ikke bundet av regler, men skal også leve etter sine hjerter.

[Bella Dotte]

Hei!

Der er jeg helt uenig med deg

Det er strengt regulert i Australia også, men i alle land har man evne til å bruke skjønn og skille på situasjoner.

Har man en misbruksbakgrunn vil nok en lege/psykiater tenke seg 1000 X om og mer,

Egentlig er det ikke vanskelig i det hele tatt, det er mer snakk om sunn fornuft, i et avhengighetsforhold vil det ikke være ritkig, men terapier avsluttes, mennesker går videre sterkere, ser den som hjalp som et menneske på linje med seg selv, ting står jo ikke stille men er i bevegelse, det har jeg jo opplevd selv.

Det dumme er at man ikke tørr snakke høyt om følelser som oppstår i terapi, som for det meste nok kune er en del av terapien og ikke er ment å bli eller være noe mer, men unntak skjer, for mennesker er ikke bundet av regler, men skal også leve etter sine hjerter.

Både psykologen jeg har nå og sosionomen jeg gikk til før, fikk meg så sterkt "opp" og "ned" følelsesmessig, at jeg ikke engang kan forstå hvordan noen kan være i et forhold med en person med en slik utdannelse. Vedkommende vil jo kunne påvirke den andre etter eget forgodtbefinnende, bare ved å bruke teknikkene de kan, de vil kunne vinne enhver diskusjon!

[Madelenemie]

Både psykologen jeg har nå og sosionomen jeg gikk til før, fikk meg så sterkt "opp" og "ned" følelsesmessig, at jeg ikke engang kan forstå hvordan noen kan være i et forhold med en person med en slik utdannelse. Vedkommende vil jo kunne påvirke den andre etter eget forgodtbefinnende, bare ved å bruke teknikkene de kan, de vil kunne vinne enhver diskusjon!

Hei!

Ja men det er kanskje deg før og deg nå, ting forandrer seg.

Selv om jeg ikke liker forandring så er den gradvise forandringen mot økt trygghet utelukkende god

Som jeg har sagt til deg før, i fjor høst begynte en gradvis og smertefull, men likevel voldsom og plutselig frigjøringsprosess for meg fra min psykiater.

Det endret ikke på følelser som takknemlighet, eller kjærlighet, men fra å være veldig avhengig, begynte jeg å kjenne på at jeg klarer meg jo fint selv. Det var litt skummelt men nå ser jeg det som riktig og sunt.

Vel faller jeg inni mellom, men det gjør jeg ellers også, da trenger jeg hjelp, og den tryggheten jeg gradvis har fått i meg, er noe grunnleggende og fast og gjør at jeg selv blir bedre i stand til å løse vansker.

Selv om jeg ikke er gift med en psykiater eller en psykolog er jeg likevel gift med en mann som "vinner" alle diskusjoner, fordi han er flinkere til å utrykke seg spontant og verbalt, mens jeg trenger tid, det er ikke til hinder for et godt ekteskap, men det kan være en utfordring da det krever at vi tenker litt mer på at sånn er han og det får ikke jeg til, fordi jeg trenger mer tid på å tenke først.

Og det får jeg stort sett.

Jeg føler ikke lenger at min psykiater er ufeilbarlig, jeg tror likevel godt om henne, og med god grunn, også fordi jeg kjenner private forhold som tilsier at hun er både en god mor og bestemor, samt viser en varme og en korrektehet i forhold til sitt arbeide jeg verdsetter. Samt prioriterer riktig. Da hun begrenset skrivingen med meg var det både riktig og naturlig, det fant jeg følgende forklaringer på når jeg tenkte meg om: jeg trengte lære med å vente med å få svar, få mer tid til å forsøke finne ut av ting selv, samt tenke på det faktum at jeg er en av mange pasienter hun skal gjøre så godt hun kan for, disse tingene ga meg økt respekt for henne fordi her kommer rettferdighetsprinsipper inn.

Når man blir slik reparert inni seg i alle kroker, så kan forhold endre seg, jeg vil ikke ha en mann som tilber meg usunt, slike forjold vil ikke fungere, men man endres og modnes og vår personlighet er ikke statisk, derfor vil ikke nødvendigvis en psykiater ha overtaket alltid.

[Madelenemie]

Om vennskapet/forholdet har oppstått etter at terapien er avsluttet, kan jeg gå med på at det ville kunne være greit å leve det ut. Jeg så kun for meg at dette oppsto i terapirommet, og at terapien derfor ble avsluttet, og forholdet innledet. Det ville være feil. Men om man møtes i en annen sammenheng - tilfeldig og ikke avtalt - senere, må det være i orden. Såfremt ikke fordelen behandler har, utnyttes her; jeg har litt vanskelig for å se heeeelt hvordan man skal kunne starte med blanke ark etter et tidligere terapiforhold.

Hei!

Man starter ikke med blanke ark,

De skrevne arkene før kan ha bidratt til at følelser har oppstått.

Man avslutter terapien, ser om tiden gir næring til lengsel og savn eller om det kun var noe innbildt og forhastet.

Jeg tror likevel voksne utdannede mennesker ikke er så i utakt med sine følelser at de ikke skjønner når det muligens er snakk om andre seriøse følelser, slik som forhold bør være bygd på.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva er betydelig tid, egentlig?

Sett at man hadde terapi ca et halvt år, uten at man snakket om noe særlig mer sensitivt enn hva man ville ha snakket med en bestevenn eller kjæreste om?

Tiden må avgjøres ved skjønn. Det er meget stor forskjell på om legen var behandler for deg 3 dager under en akuttinnleggelse eller om du gikk lenge i psykoterapi.

I det eksemplet du nevner, må tiden i det minste være et år etter min vurdering.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Finnes det etiske regler som tilsier at behandler og klient ikke kan gifte seg ca. 30 år etter at behandlingen er slutt.

Hvis jeg gifter meg med en lege kan han da aldri behandle meg som pasient? Kan jeg innlede et forhold til en prest som er min sjelesorger, professor på et universitet hvor jeg er student, eller fysioterapeuten som masserer meg?

Finnes det etiske regler som tilsier at behandler og klient ikke kan gifte seg ca. 30 år etter at behandlingen er slutt.

S: Nei, ikke for en yrkesorganisasjon. Men snakker du med puristene innen psykodynamisk terapi, vil nok mange av dem mene at forbudet er livslangt.

Hvis jeg gifter meg med en lege kan han da aldri behandle meg som pasient?

S: Jo, det kan han. Det er noe helt annet når ekteskapet kom først. Det er forøvrig stor forskjell på somatikk og psykiatri. Resept på antibiotika for halsbetennelse vs langvarig psykoterapi.

Kan jeg innlede et forhold til en prest som er min sjelesorger, professor på et universitet hvor jeg er student, eller fysioterapeuten som masserer meg?

S: Nei, slike kjærlighetsforhold skal ikke oppstå. Ansvaret ligger hos professoren, presten og fysioterapeuten.

[Madelenemie]

Finnes det etiske regler som tilsier at behandler og klient ikke kan gifte seg ca. 30 år etter at behandlingen er slutt.

S: Nei, ikke for en yrkesorganisasjon. Men snakker du med puristene innen psykodynamisk terapi, vil nok mange av dem mene at forbudet er livslangt.

Hvis jeg gifter meg med en lege kan han da aldri behandle meg som pasient?

S: Jo, det kan han. Det er noe helt annet når ekteskapet kom først. Det er forøvrig stor forskjell på somatikk og psykiatri. Resept på antibiotika for halsbetennelse vs langvarig psykoterapi.

Kan jeg innlede et forhold til en prest som er min sjelesorger, professor på et universitet hvor jeg er student, eller fysioterapeuten som masserer meg?

S: Nei, slike kjærlighetsforhold skal ikke oppstå. Ansvaret ligger hos professoren, presten og fysioterapeuten.

Hei!

''Finnes det etiske regler som tilsier at behandler og klient ikke kan gifte seg ca. 30 år etter at behandlingen er slutt.

S: Nei, ikke for en yrkesorganisasjon. Men snakker du med puristene innen psykodynamisk terapi, vil nok mange av dem mene at forbudet er livslangt.''

Da er det bra noen tar til fornuft selv, kjedelig å vente til man ikke kan få barn lenger og fint det fins andre enn puristene.

De må være mye tørrere enn meg.

[XbellaX]

Om vennskapet/forholdet har oppstått etter at terapien er avsluttet, kan jeg gå med på at det ville kunne være greit å leve det ut. Jeg så kun for meg at dette oppsto i terapirommet, og at terapien derfor ble avsluttet, og forholdet innledet. Det ville være feil. Men om man møtes i en annen sammenheng - tilfeldig og ikke avtalt - senere, må det være i orden. Såfremt ikke fordelen behandler har, utnyttes her; jeg har litt vanskelig for å se heeeelt hvordan man skal kunne starte med blanke ark etter et tidligere terapiforhold.

Veldig enig i det du skriver her, den maktposisjonen som den evt behandler har må være minsket grandiost og helst ha blitt visket ut, med tid.

[Gjest Pilka]

Finnes det etiske regler som tilsier at behandler og klient ikke kan gifte seg ca. 30 år etter at behandlingen er slutt.

S: Nei, ikke for en yrkesorganisasjon. Men snakker du med puristene innen psykodynamisk terapi, vil nok mange av dem mene at forbudet er livslangt.

Hvis jeg gifter meg med en lege kan han da aldri behandle meg som pasient?

S: Jo, det kan han. Det er noe helt annet når ekteskapet kom først. Det er forøvrig stor forskjell på somatikk og psykiatri. Resept på antibiotika for halsbetennelse vs langvarig psykoterapi.

Kan jeg innlede et forhold til en prest som er min sjelesorger, professor på et universitet hvor jeg er student, eller fysioterapeuten som masserer meg?

S: Nei, slike kjærlighetsforhold skal ikke oppstå. Ansvaret ligger hos professoren, presten og fysioterapeuten.

''S: Nei, slike kjærlighetsforhold skal ikke oppstå. Ansvaret ligger hos professoren, presten og fysioterapeuten.''

Jeg forstår dilemmaet innenfor psykiatrien, men ikke når det gjelder professor i historie eller fysioterapeut som behandler betennelse i skuldre. Da selvfølgelig går jeg ut fra at begge er voksne mennesker med likeverdig bakgrunn, og at ingen misbruker sin stilling.

Dette er i hvert fall ikke internasjonalt

[Madelenemie]

Hei!

Ja jeg syns selv det er synd man ikke klarer se forskjellen på utnyttelse og at ekte følelser/varige kan oppstå, da er det jo ikke snakk om de som misbruker pasientene, men som tar ansvar og avslutter terapien. Men følelser kan ikke forbys.

Jeg vet altså om denne kvinne som giftet seg med sin tidligere psykiater, jeg finner ikke saken nå, men det er ikke noe annet enn et gjensidig og godt ekteskap,

''"There are cases in the UK and abroad where doctors have entered into successful marriages with patients."''

Å nekte for at slikt skjer eller forsøke å forby det blir bare dumt, for man må greie å se forskjell på misbruk av makt og posisjon og at der to mennesker møtes kan ekte følelser mellom de to oppstå.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/health/5199756.stm

Do Psychiatrists Date Patients

Sometimes they do. But if that happens, then they can't treat you professionally anymore. If you really need therapy, you can date your psychiatrist, but you'll have to find someone else to treat you.

Så enkelt syns jeg egentlig det er.

[XbellaX]

''S: Nei, slike kjærlighetsforhold skal ikke oppstå. Ansvaret ligger hos professoren, presten og fysioterapeuten.''

Jeg forstår dilemmaet innenfor psykiatrien, men ikke når det gjelder professor i historie eller fysioterapeut som behandler betennelse i skuldre. Da selvfølgelig går jeg ut fra at begge er voksne mennesker med likeverdig bakgrunn, og at ingen misbruker sin stilling.

Dette er i hvert fall ikke internasjonalt

'' eller fysioterapeut som behandler betennelse i skuldre. Da selvfølgelig går jeg ut fra at begge er voksne mennesker med likeverdig bakgrunn, og at ingen misbruker sin stilling.

Dette er i hvert fall ikke internasjonalt''

Jo, både USA, Australia, jeg mener også England har klare og svært strenge Code of Ethics på dette. Det er noe annet når klient/terapeut -relasjonen har opphørt.