Kjærlighet i terapi, hvorfor ikke?

[XbellaX]

Hva er betydelig tid, egentlig?

Sett at man hadde terapi ca et halvt år, uten at man snakket om noe særlig mer sensitivt enn hva man ville ha snakket med en bestevenn eller kjæreste om?

Bare på sidelinjen ang dette med tid. Psykologer i USA kan juridisk sett, når terapien er avsluttet, involvere seg med en tidligere klient etter minimum 2 år, men selv etter 2 år er mye avh av terapiens innhold og intensitet, varighet, klientens nåværende helse osv, det er svært strengt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

http://legeforeningen.no/om-legeforeningen/organisasjonen/rad-og-utvalg/organisasjonspolitiske-utvalg/etikk/etiske-regler-for-leger/

Etiske regler for leger. Se spesielt §7.

[Gjest Pilka]

'' eller fysioterapeut som behandler betennelse i skuldre. Da selvfølgelig går jeg ut fra at begge er voksne mennesker med likeverdig bakgrunn, og at ingen misbruker sin stilling.

Dette er i hvert fall ikke internasjonalt''

Jo, både USA, Australia, jeg mener også England har klare og svært strenge Code of Ethics på dette. Det er noe annet når klient/terapeut -relasjonen har opphørt.

Selvom USA og Australia har strenge koder så er ikke de hele verden.

Jeg har selv sittet i forelesninger i USA hvor professoren flørtet med meg. De andre damene syntes synd på meg, men jeg syntes først og fremst det var morsomt. Det var aldri snakk om noe kjærlighetsforhold og jeg er en voksen dame. Det hadde vært aldeles vanvittig hvis jeg hadde anmeldt han.

Nå hadde jeg ikke akkurat lyst å gifte meg med han, men jeg synes det er kjemperart hvis vi hadde vært nektet å innlede et forhold. Han er en skrue som liker å provosere og være annerledes enn andre.

[XbellaX]

Hei!

Der er jeg helt uenig med deg

Det er strengt regulert i Australia også, men i alle land har man evne til å bruke skjønn og skille på situasjoner.

Har man en misbruksbakgrunn vil nok en lege/psykiater tenke seg 1000 X om og mer,

Egentlig er det ikke vanskelig i det hele tatt, det er mer snakk om sunn fornuft, i et avhengighetsforhold vil det ikke være ritkig, men terapier avsluttes, mennesker går videre sterkere, ser den som hjalp som et menneske på linje med seg selv, ting står jo ikke stille men er i bevegelse, det har jeg jo opplevd selv.

Det dumme er at man ikke tørr snakke høyt om følelser som oppstår i terapi, som for det meste nok kune er en del av terapien og ikke er ment å bli eller være noe mer, men unntak skjer, for mennesker er ikke bundet av regler, men skal også leve etter sine hjerter.

''Egentlig er det ikke vanskelig i det hele tatt, det er mer snakk om sunn fornuft, i et avhengighetsforhold vil det ikke være ritkig, men terapier avsluttes, mennesker går videre sterkere, ser den som hjalp som et menneske på linje med seg selv, .''

Men mennesker i krise handler ikke alltid rasjonelt. Det vil alltid være en skjev balanse med et menneske i krise og den trygge stødige behandleren. Derfor vil dette være behandlerens ansvar og derav de juridiske og etiske retningslinjene for hver yrkesgruppe. Mennesker som strever, psykisk eller fysisk, er ikke alltid like veloverveid og fornuftig som det du beskriver over.

[XbellaX]

Selvom USA og Australia har strenge koder så er ikke de hele verden.

Jeg har selv sittet i forelesninger i USA hvor professoren flørtet med meg. De andre damene syntes synd på meg, men jeg syntes først og fremst det var morsomt. Det var aldri snakk om noe kjærlighetsforhold og jeg er en voksen dame. Det hadde vært aldeles vanvittig hvis jeg hadde anmeldt han.

Nå hadde jeg ikke akkurat lyst å gifte meg med han, men jeg synes det er kjemperart hvis vi hadde vært nektet å innlede et forhold. Han er en skrue som liker å provosere og være annerledes enn andre.

''Selvom USA og Australia har strenge koder så er ikke de hele verden.'' Nei såklart ikke, men du snakker om at "slik er det ikke internasjonalt" og jeg ga deg noen eksempler på at i mange tilfeller er det ganske så likt som i Norge.

''Jeg har selv sittet i forelesninger i USA hvor professoren flørtet med meg. De andre damene syntes synd på meg, men jeg syntes først og fremst det var morsomt. Det var aldri snakk om noe kjærlighetsforhold og jeg er en voksen dame. Det hadde vært aldeles vanvittig hvis jeg hadde anmeldt han.'' Synes jo ikke akkurat dette var noe å anmelde, man kan godt legge litt skjønn til selv og. Jeg kan ingenting om etiske regler for professorer men forholdet professor/student er likevel noe annerledes enn terapeut/klient, går det derimot for langt så er jo reglene sikkert klare der og.

[Madelenemie]

''Egentlig er det ikke vanskelig i det hele tatt, det er mer snakk om sunn fornuft, i et avhengighetsforhold vil det ikke være ritkig, men terapier avsluttes, mennesker går videre sterkere, ser den som hjalp som et menneske på linje med seg selv, .''

Men mennesker i krise handler ikke alltid rasjonelt. Det vil alltid være en skjev balanse med et menneske i krise og den trygge stødige behandleren. Derfor vil dette være behandlerens ansvar og derav de juridiske og etiske retningslinjene for hver yrkesgruppe. Mennesker som strever, psykisk eller fysisk, er ikke alltid like veloverveid og fornuftig som det du beskriver over.

Hei!

Derfor må det brukes skjønn og fornuft!

[XbellaX]

Hei!

Derfor må det brukes skjønn og fornuft!

''Derfor må det brukes skjønn og fornuft!''

Dersom du mener et terapiforhold som blir avsluttet for å utvikle et forhold umiddelbart må det langt mer til enn skjønn og fornuft er jeg redd. En svært viktig faktor er -tid-.

[Gjest Pilka]

''Selvom USA og Australia har strenge koder så er ikke de hele verden.'' Nei såklart ikke, men du snakker om at "slik er det ikke internasjonalt" og jeg ga deg noen eksempler på at i mange tilfeller er det ganske så likt som i Norge.

''Jeg har selv sittet i forelesninger i USA hvor professoren flørtet med meg. De andre damene syntes synd på meg, men jeg syntes først og fremst det var morsomt. Det var aldri snakk om noe kjærlighetsforhold og jeg er en voksen dame. Det hadde vært aldeles vanvittig hvis jeg hadde anmeldt han.'' Synes jo ikke akkurat dette var noe å anmelde, man kan godt legge litt skjønn til selv og. Jeg kan ingenting om etiske regler for professorer men forholdet professor/student er likevel noe annerledes enn terapeut/klient, går det derimot for langt så er jo reglene sikkert klare der og.

Jeg er helt enig med deg i at det er forskjell på psykiatrien og andre områder. Det har noe med sårbarhet å gjøre.

[XbellaX]

Jeg er helt enig med deg i at det er forskjell på psykiatrien og andre områder. Det har noe med sårbarhet å gjøre.

Ja, presis. Fint sagt.

[Gjest luftslott]

Selv om man venter med å utforske forholdet til lang tid etter terapirelasjonen er avviklet, vil man aldri starte forholdet som likeverdige. Uansett om det er lege/pasient, psykolog/pasient eller lærer/elev man starter relasjonen som, vil man ta med seg denne "maktfordelingen" inn i forholdet. Det kan jeg ikke skjønne vil være særlig sunt...

[Gjest dette er komplekst]

Om vennskapet/forholdet har oppstått etter at terapien er avsluttet, kan jeg gå med på at det ville kunne være greit å leve det ut. Jeg så kun for meg at dette oppsto i terapirommet, og at terapien derfor ble avsluttet, og forholdet innledet. Det ville være feil. Men om man møtes i en annen sammenheng - tilfeldig og ikke avtalt - senere, må det være i orden. Såfremt ikke fordelen behandler har, utnyttes her; jeg har litt vanskelig for å se heeeelt hvordan man skal kunne starte med blanke ark etter et tidligere terapiforhold.

Jeg her helt på linje med deg her nå. Jeg kan heller ikke se hvordan det skal være mulig å starte med "blanke ark" etter en lang terapirelasjon. For det første så oppstår mange følelser i terapi _fordi_ det er _er_ terapi, og ikke spontant av seg selv. Det er helt vanlig å få føleser og å bli forelsket i sin behandler. Fordi denne personen er en som forstår, støtter opp om, og en man kan prate med om de mest intime ting.

Behandler på sin side deler ikke sine private ting med pasienten. Derfor blir maktbalansen helt skjev. Behandleren har tilgang til pasientens mest intime følelser og tanker. Pasienten har ikke tilgang til det samme hos behandler. De fleste pasienter i terapi er der _nettopp_ fordi de sliter psykisk. Mange har IKKE vurderingsevne til å vite om de egentlig VIL eller KAN inngå i et forhold til sin behandler. Det er nettopp derfor behandler har det hele og fulle ansvar. Maktbalansen ligner den foreldre har over sine barn, en lærer har over sin elev osv. Det blir et overgrep dersom en terapeut benytter seg dette maktforholdet og avhengigheten.

Man blir av overnevnte grunner svært avhengig og prisgitt av sin behandler. Som på en måte kan sies å ha "definisjonsmakt" over pasienten. Mange pasienter kan derfor ikke selv klare å vurdere på en nøytral måte om de egentlig ønsker denne personen. Det oppstår i terapi noe som kalles overføring. Det vil si at en pasient kan enten idealisere, eller deevaluere terapeuten. Overføringen kan skje når pasienten har uløste konflikter i sin fortid, som gjerne kan omhandle spesielle personer som både tidligere og nå preger pasienten.

Dette er jo vanlige mekanismer som oppstår i terapi. Og det er nettopp derfor det er ulovlig å inngå forhold til sine pasienter.

Hvordan skal man klare å starte med blanke ark etter dette??

[Bella Dotte]

Hei!

Ja jeg syns selv det er synd man ikke klarer se forskjellen på utnyttelse og at ekte følelser/varige kan oppstå, da er det jo ikke snakk om de som misbruker pasientene, men som tar ansvar og avslutter terapien. Men følelser kan ikke forbys.

Jeg vet altså om denne kvinne som giftet seg med sin tidligere psykiater, jeg finner ikke saken nå, men det er ikke noe annet enn et gjensidig og godt ekteskap,

''"There are cases in the UK and abroad where doctors have entered into successful marriages with patients."''

Å nekte for at slikt skjer eller forsøke å forby det blir bare dumt, for man må greie å se forskjell på misbruk av makt og posisjon og at der to mennesker møtes kan ekte følelser mellom de to oppstå.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/health/5199756.stm

Do Psychiatrists Date Patients

Sometimes they do. But if that happens, then they can't treat you professionally anymore. If you really need therapy, you can date your psychiatrist, but you'll have to find someone else to treat you.

Så enkelt syns jeg egentlig det er.

Jeg skjønner hva du mener, men HVEM kan/skal avgjøre om dette er et forhold basert på kjærlighet og ekte interesse, jevnbyrdig, og ikke en misbruksrelasjon? Behandler? Som har definisjonsmakten? Pasienten? Som søker omsorg og kanskje ikke ser sitt eget beste? Eller er det best at noen utenfor, uavhengig, sier konsekvent NEI, fordi man ikke kan vite hva slags forhold dette vil kunne være?

Det heter "har du lyst, har du lov", men det gjelder vel stort sett bare for potetgull og slikt ;-)

[Madelenemie]

Jeg skjønner hva du mener, men HVEM kan/skal avgjøre om dette er et forhold basert på kjærlighet og ekte interesse, jevnbyrdig, og ikke en misbruksrelasjon? Behandler? Som har definisjonsmakten? Pasienten? Som søker omsorg og kanskje ikke ser sitt eget beste? Eller er det best at noen utenfor, uavhengig, sier konsekvent NEI, fordi man ikke kan vite hva slags forhold dette vil kunne være?

Det heter "har du lyst, har du lov", men det gjelder vel stort sett bare for potetgull og slikt ;-)

Hei!

Det noen misforstår er om det er greit at det skjer i terapi eller etter terapi.

Det jeg hele tiden har skrevet om er etter terapi, selvfølgelig, man avslutter og finner en annen til en evt terapi videre, hvis man trenger.

Da bestemmer de innvolverte parter dette selv, som to voksne mennesker. Det hender det er misbruksproblematikk inne i bildet, men personlig ville jeg aldri gått inn i et forhold med noen som er usikre på sin egen seksualitet/som har vært misbrukt (jeg takler ikke så godt kompliserte forhold), det gjelder vel de fleste mennesker.

Uansett er det sikkert de ferreste som finner hverandre i terapi, det gjelder vel et fåtall, men fåtallet både fins og lever gode liv.

Det er tabubelagt tror jeg, og jeg er liker ikke tabuer, om de fins innenfor psykiatri, kirke eller politikk. Kvinnen jeg refererte til var en Tony Attwood tror jeg nevnte på seminaret i Göteborg, det var ikke mer med den saken enn at de møttes på denne måten, og jeg husker ikke konteksten det ble sagt i. Forresten er Tony Attwoods kone også en asperger og vet du hvordan de møttes? Hun heter Sarah og har skrevet en del om seksulitet ved autisme.

Jeg liker ærlighet og tydelig tale, og ikke overformynderi ovenfor enkeltmenneskers liv.

[Bella Dotte]

Hei!

Det noen misforstår er om det er greit at det skjer i terapi eller etter terapi.

Det jeg hele tiden har skrevet om er etter terapi, selvfølgelig, man avslutter og finner en annen til en evt terapi videre, hvis man trenger.

Da bestemmer de innvolverte parter dette selv, som to voksne mennesker. Det hender det er misbruksproblematikk inne i bildet, men personlig ville jeg aldri gått inn i et forhold med noen som er usikre på sin egen seksualitet/som har vært misbrukt (jeg takler ikke så godt kompliserte forhold), det gjelder vel de fleste mennesker.

Uansett er det sikkert de ferreste som finner hverandre i terapi, det gjelder vel et fåtall, men fåtallet både fins og lever gode liv.

Det er tabubelagt tror jeg, og jeg er liker ikke tabuer, om de fins innenfor psykiatri, kirke eller politikk. Kvinnen jeg refererte til var en Tony Attwood tror jeg nevnte på seminaret i Göteborg, det var ikke mer med den saken enn at de møttes på denne måten, og jeg husker ikke konteksten det ble sagt i. Forresten er Tony Attwoods kone også en asperger og vet du hvordan de møttes? Hun heter Sarah og har skrevet en del om seksulitet ved autisme.

Jeg liker ærlighet og tydelig tale, og ikke overformynderi ovenfor enkeltmenneskers liv.

Bare fordi du er ærlig og hederlig, M, så betyr det ikke at alle er det. Noen vil alltid "se sitt snitt" om de kan.

En annen ting, jeg glemte jo halvparten av innlegget mitt!, er at det ikke er gitt at "den eneste rette" eksisterer; hn kan være mange, eller ingen. Om man ikke kan leve ut lykken med sin behandler, skal det være mulig å finne et annet menneske å dele livet med.

Den lykken og rusen som oppstår i terapirommet, kan man ikke forvente i dagliglivet, selv med den samme personen. Slik oppmerksomhet kan ikke fokuseres så sterkt hele tiden. Virkeligheten og hverdagen er noe helt annet enn "fantasiverdenen" i timene med behandler.

[Madelenemie]

Bare fordi du er ærlig og hederlig, M, så betyr det ikke at alle er det. Noen vil alltid "se sitt snitt" om de kan.

En annen ting, jeg glemte jo halvparten av innlegget mitt!, er at det ikke er gitt at "den eneste rette" eksisterer; hn kan være mange, eller ingen. Om man ikke kan leve ut lykken med sin behandler, skal det være mulig å finne et annet menneske å dele livet med.

Den lykken og rusen som oppstår i terapirommet, kan man ikke forvente i dagliglivet, selv med den samme personen. Slik oppmerksomhet kan ikke fokuseres så sterkt hele tiden. Virkeligheten og hverdagen er noe helt annet enn "fantasiverdenen" i timene med behandler.

Hei!

Du leser jo ikke hva jeg skriver!!

Jeg beskriver et forhold utenfor terapirommet!

Man avslutter og får terapi fra annet hold, forholdet må så utvikles privat.

Forresten vær så snill og svar på det inlegget om min "venn" det haster, for vedkommende er svært syk.

Siden jeg aldri blir klok på dette med venner (takk for at jeg står laminert inn i den innerste sirkelen hos deg) det gjør det enklere ¨å plassere deg. Andre laminerer ikke venner

[Gjest det er komplekst]

Hei!

Du leser jo ikke hva jeg skriver!!

Jeg beskriver et forhold utenfor terapirommet!

Man avslutter og får terapi fra annet hold, forholdet må så utvikles privat.

Forresten vær så snill og svar på det inlegget om min "venn" det haster, for vedkommende er svært syk.

Siden jeg aldri blir klok på dette med venner (takk for at jeg står laminert inn i den innerste sirkelen hos deg) det gjør det enklere ¨å plassere deg. Andre laminerer ikke venner

Men selv etter en terapi, så har jo terapeuten maktovertaket. Hvordan klare å nullstille dette? Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig.

Dessuten er det mest sannsynlig snakk om noe som heter "overføring" dersom det oppstår "kjærlighet" i terapi. Det vil si at man idealiserer sin terapeut, fordi hn gir omsorg og forstår. Et slikt forhold ville ikke - som Bella Dotte skriver - bli så bra i virkeligheten, da idealiseringen antakeligvis vil ta slutt når den grå hverdagen kommer.

Pga idealiseringen så vil en terapeut misbruke sin makt dersom hn innleder et forhold til pasienten. Jeg har sterk tvil om at det går an å "omstrukturere" en terapirelasjon til et vanlig forhold. Jeg tror rollene vil henge kraftig igjen og gjøre forholdet ikke-likeverdig i uoverskuelig fremtid etter terapien.

Men det er selvsagt avhengig av noen faktorer, som NHD nevner. Det er forskjell på en terapeut hvor man har gått jevnlig i terapi i flere år, og feks en fysioterapeut som behandler en for muskelskader.

[Madelenemie]

Men selv etter en terapi, så har jo terapeuten maktovertaket. Hvordan klare å nullstille dette? Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig.

Dessuten er det mest sannsynlig snakk om noe som heter "overføring" dersom det oppstår "kjærlighet" i terapi. Det vil si at man idealiserer sin terapeut, fordi hn gir omsorg og forstår. Et slikt forhold ville ikke - som Bella Dotte skriver - bli så bra i virkeligheten, da idealiseringen antakeligvis vil ta slutt når den grå hverdagen kommer.

Pga idealiseringen så vil en terapeut misbruke sin makt dersom hn innleder et forhold til pasienten. Jeg har sterk tvil om at det går an å "omstrukturere" en terapirelasjon til et vanlig forhold. Jeg tror rollene vil henge kraftig igjen og gjøre forholdet ikke-likeverdig i uoverskuelig fremtid etter terapien.

Men det er selvsagt avhengig av noen faktorer, som NHD nevner. Det er forskjell på en terapeut hvor man har gått jevnlig i terapi i flere år, og feks en fysioterapeut som behandler en for muskelskader.

Hei!

Det er mulig å nullstille!

Jeg lurer nå på hvorfor jeg var så besatt av å få akkurat samme frisyre som min psykiater som er 30 år eldre enn meg, nå først begynner jeg å se henne som det hun er et flott menneske, men ikke som Gud eller helgen

Hun er likevel mitt forbilde, hun er den mammaen jeg aldri hadde. Men mammaer gjør også feil, siden hun ikke har født meg er hun min venn for bestandig.