Fixer du som er schizofren jobb?

[bibben]

Spørsmål til schizofrene & til NHD:

Til deg som sliter med kognitive eller andre symptomer som følge av schizofreni:

Klarer du å jobbe? I tilfellet hva slags type jobb fikser du?

NHD skrev for kort tid siden at de fleste schizofrene lever vanlige liv. Det var positivt å lese.

Gjelder det da også i forhold til jobb?

Jeg er veldig lei meg for tiden da jeg er i ferd med å gi opp i forhold til jobb. Også i den arbeidspraksisen jeg nå er i har jeg kommet til et punkt hvor det sier stopp.

Jeg blir overmannet av "overload", har betydelige problemer med oppmerksomhet og hukommelse, ja - nå er jeg i grunnen bare redd og lei meg. Mentalt føler jeg et for stort press fra arbeidsoppgaver som jeg ikke makter.

NHD: Er det vanlig at mange schizofrene ender opp på 100% uføre?

Jeg er pr. i dag på 50% varig ufør og 50% AAP.

Er det vanskelig å få gehør i en eventuell uføresøknad?

Håper at noen kan svare meg. På forhånd takk!

[Gjest Mrs.Q]

Vet ikke om jeg er en typisk schizofren, men jeg har aldr klart jobb særlig bra og ikke skole heller. Det ble for mye stress, for mange inntrykk og for mye rot inni meg, ble sliten og uvel. Før jeg ble 100 % ufør prøvde jeg ting, små ting for det var alt jeg klarte. Men noe var bedre enn ingenting, men det var for lite for nav og behandlingsapparatet. De så hva jeg ikke klarte, derfor ble det ufør.

Da kom jeg helt ut av systemet, og ingen forventet noe lenger. Konklusjonen er at jeg klarte ikke jobb og skole. Men skulle ønske jeg hadde noe å gå til fordet, noe som ikke krevde så mye. Så når det gjelder meg, nei jeg klarer ikke jobb.

Virker som nhd tror folk kan fungere fint på medisiner selv om de har schizofreni, det er ikke min erfaring.

[Gjest Mrs.Q]

''Er det vanskelig å få gehør i en eventuell uføresøknad?''

Nei, tror de ufører folk gledelig.

[bibben]

Vet ikke om jeg er en typisk schizofren, men jeg har aldr klart jobb særlig bra og ikke skole heller. Det ble for mye stress, for mange inntrykk og for mye rot inni meg, ble sliten og uvel. Før jeg ble 100 % ufør prøvde jeg ting, små ting for det var alt jeg klarte. Men noe var bedre enn ingenting, men det var for lite for nav og behandlingsapparatet. De så hva jeg ikke klarte, derfor ble det ufør.

Da kom jeg helt ut av systemet, og ingen forventet noe lenger. Konklusjonen er at jeg klarte ikke jobb og skole. Men skulle ønske jeg hadde noe å gå til fordet, noe som ikke krevde så mye. Så når det gjelder meg, nei jeg klarer ikke jobb.

Virker som nhd tror folk kan fungere fint på medisiner selv om de har schizofreni, det er ikke min erfaring.

Nei, jeg er heller ikke sikker på at alt ordner seg med medisiner innabords. Jeg tror jeg er greit nok medisinert nå men jeg har allikevel betydelig problemer med å klare meg.

Som deg opplever jeg også altfor mye stress. For mye "input" og jeg mister fullstendig oversikten.

Jeg er selvsagt redd for å bli "gitt opp" av systemet ved 100% VU, men når jeg ikke klarer å utføre oppgavene som hører til jobben så blir det jo helt umulig.

Jeg har prøvd tre arbeidspraksiser og jeg har hatt problemer på alle stedene.

Nå kjenner jeg at jeg er ved å nå en grense. Føler meg fysisk dårlig og mentalt på felgen.

Jeg tenker som deg at det er viktig å ha noe å gå til. Jeg tor jeg må finne en arbeidsplass hvor jeg kan delta litt i alle fall, men da ikke med oppgaver som krever mye selvstendighet og ansvar.

Vel, det var litt om mine tanker...

[bibben]

''Er det vanskelig å få gehør i en eventuell uføresøknad?''

Nei, tror de ufører folk gledelig.

Ja, du tror det. Akkurat her og nå (sånn uten å gå for dypt inn i tankerekken av konsekvenser) så kjennes det faktisk som en lettelse. Kanskje fordi jeg akkurat nå føler at alt har vokst meg over hodet.

Jeg lurer på hvem det er mest korrekt å be om å søke for meg. Husker ikke hvordan det var da jeg søkte om 50% VU. Er det fastlege/psykolog/psykiater som søker tro?

[frosken]

Ja, du tror det. Akkurat her og nå (sånn uten å gå for dypt inn i tankerekken av konsekvenser) så kjennes det faktisk som en lettelse. Kanskje fordi jeg akkurat nå føler at alt har vokst meg over hodet.

Jeg lurer på hvem det er mest korrekt å be om å søke for meg. Husker ikke hvordan det var da jeg søkte om 50% VU. Er det fastlege/psykolog/psykiater som søker tro?

''Jeg lurer på hvem det er mest korrekt å be om å søke for meg. Husker ikke hvordan det var da jeg søkte om 50% VU. Er det fastlege/psykolog/psykiater som søker tro?''

Det er du selv som evt. skal søke. På søknadsskjemaet bes du oppgi navn på behandler og etter at nav har mottatt søknaden innhenter de opplysninger fra psykolog/lege.

[Gjest Mrs.Q]

Nei, jeg er heller ikke sikker på at alt ordner seg med medisiner innabords. Jeg tror jeg er greit nok medisinert nå men jeg har allikevel betydelig problemer med å klare meg.

Som deg opplever jeg også altfor mye stress. For mye "input" og jeg mister fullstendig oversikten.

Jeg er selvsagt redd for å bli "gitt opp" av systemet ved 100% VU, men når jeg ikke klarer å utføre oppgavene som hører til jobben så blir det jo helt umulig.

Jeg har prøvd tre arbeidspraksiser og jeg har hatt problemer på alle stedene.

Nå kjenner jeg at jeg er ved å nå en grense. Føler meg fysisk dårlig og mentalt på felgen.

Jeg tenker som deg at det er viktig å ha noe å gå til. Jeg tor jeg må finne en arbeidsplass hvor jeg kan delta litt i alle fall, men da ikke med oppgaver som krever mye selvstendighet og ansvar.

Vel, det var litt om mine tanker...

''Jeg er selvsagt redd for å bli "gitt opp" av systemet ved 100% VU''

Det var et nederlag, tror alltid det er et nederlag. De har ikke tro på deg lenger og ser at du ikke klarer, forteller deg at du har prøvd lenge nok nå. Så detter du ut av systemet og er overlatt til deg selv, blir ikke bedre av det iallefall.

Å gjøre noe selv om det er lite, er da noe. En får en liten mestringsfølelse. Det ser jeg godt nå i ettertid, men det var ikke nok og ikke godt nok. Var jo jeg som ikke klarte mer.

Men uansett hva det er tror jeg det er viktig å ha "noe" å gå til, syns en mister det når en blir ufør. Litt oppfølging, og "du kan jo prøve".

Har du tenkt å søke 100% ufør?

[Gjest Mrs.Q]

Ja, du tror det. Akkurat her og nå (sånn uten å gå for dypt inn i tankerekken av konsekvenser) så kjennes det faktisk som en lettelse. Kanskje fordi jeg akkurat nå føler at alt har vokst meg over hodet.

Jeg lurer på hvem det er mest korrekt å be om å søke for meg. Husker ikke hvordan det var da jeg søkte om 50% VU. Er det fastlege/psykolog/psykiater som søker tro?

''Er det fastlege/psykolog/psykiater som søker tro?''

Psykologen søkte for meg på den tiden, så innhentet de info fra andre plasser.

Noen ganger tenker jeg det er en lettelse, ingen som maser på meg om å gjøre ting. Og jeg forstår jo ikke hvordan folk klarer det, skole og jobb. Følte meg presset til å gjøre ting før, men de tvang meg aldri til noe. De spurte alltid om jeg klarte det, burde vel være fornøyd som ufør.

[serenity777]

Jeg har varig ung ufør. Jeg ble uføretrygdet i en tid som var ganske kaotisk for meg, fikk bare beskjed om å skrive under en søknad, søkte ikke aktivt selv. Men jeg ble vel sett på som ett kasus den gangen, selv om jeg ikke hadde behandling eller noe.

I mellomtiden har jeg hatt noe jobb på 15 år har jeg vel kanskje stått for ett til to årsverk med arbeidskraft, sammenlagt, så ikke veldig mye. Da har jeg hatt jobb ved siden av trygd (deltids).

Kognitivt er jeg sikkert blitt sløv, jeg var en gang ett skolelys. Men i og med att jeg scoret over gjennomsnittet høyt på språk, så legger ikke så mange merke til att jeg scoret lavt på andre ting.

[Gjest Mrs.Q]

Nei, jeg er heller ikke sikker på at alt ordner seg med medisiner innabords. Jeg tror jeg er greit nok medisinert nå men jeg har allikevel betydelig problemer med å klare meg.

Som deg opplever jeg også altfor mye stress. For mye "input" og jeg mister fullstendig oversikten.

Jeg er selvsagt redd for å bli "gitt opp" av systemet ved 100% VU, men når jeg ikke klarer å utføre oppgavene som hører til jobben så blir det jo helt umulig.

Jeg har prøvd tre arbeidspraksiser og jeg har hatt problemer på alle stedene.

Nå kjenner jeg at jeg er ved å nå en grense. Føler meg fysisk dårlig og mentalt på felgen.

Jeg tenker som deg at det er viktig å ha noe å gå til. Jeg tor jeg må finne en arbeidsplass hvor jeg kan delta litt i alle fall, men da ikke med oppgaver som krever mye selvstendighet og ansvar.

Vel, det var litt om mine tanker...

''Føler meg fysisk dårlig og mentalt på felgen.''

Er du mye fysisk dårlig? Føler at det fysiske og mentale går "hand i hand" på en måte. Det kan virkelig rive ned alt som er bygget opp.

[Gjest Mrs.Q]

Jeg har varig ung ufør. Jeg ble uføretrygdet i en tid som var ganske kaotisk for meg, fikk bare beskjed om å skrive under en søknad, søkte ikke aktivt selv. Men jeg ble vel sett på som ett kasus den gangen, selv om jeg ikke hadde behandling eller noe.

I mellomtiden har jeg hatt noe jobb på 15 år har jeg vel kanskje stått for ett til to årsverk med arbeidskraft, sammenlagt, så ikke veldig mye. Da har jeg hatt jobb ved siden av trygd (deltids).

Kognitivt er jeg sikkert blitt sløv, jeg var en gang ett skolelys. Men i og med att jeg scoret over gjennomsnittet høyt på språk, så legger ikke så mange merke til att jeg scoret lavt på andre ting.

''Kognitivt er jeg sikkert blitt sløv, jeg var en gang ett skolelys.''

Har ikke kognitivt og med hverdagsoppgaver å gjøre?

F.eks lage mat? Det klarer jeg for jeg må, og støvsuge og vaske litt?

Men sløv i hodet er jeg, kan ikke ta til meg lærdom i en skolesituasjon for konsentrasjonen svikter. Er det kognitivt?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har inntrykk av at de fleste med schizofreni klarer en deltidsjobb om en bare finner den riktige jobben hos den riktige arbeidsgiveren. Flere av de jeg kjenner jobber 3-4 dager i uka, men ofte litt kortere dager, 5-6 timer.

For de som ikke greier å arbeide er det meget enkelt å få uføretrygd. Det er alltid personen selv som søker slik frosken skriver.

[Gjest tuttisfruttis]

''Jeg lurer på hvem det er mest korrekt å be om å søke for meg. Husker ikke hvordan det var da jeg søkte om 50% VU. Er det fastlege/psykolog/psykiater som søker tro?''

Det er du selv som evt. skal søke. På søknadsskjemaet bes du oppgi navn på behandler og etter at nav har mottatt søknaden innhenter de opplysninger fra psykolog/lege.

Å søke uføretrygd nå er noe litt annet enn før. En bør kommunisere med NAV på forhånd. Det legges stor vekt på en arbeidsevnevurdering som NAV skal skrive og alle erklæringer bør følge med søknaden. Man skal også skrive en egenerklæring. I de fleste tilfeller må en også ha prøvd en del tiltak for å komme i arbeid og ha rapporter fra slike forsøk, selv om det også er kurant-saker som går igjennom uten at en har prøvd så mye forskjellig. Søker en ufør uten å ha kommunisert med NAV på forhånd nå så risikerer en å få avslag på veldig tynt grunnlag, på grunn av en dårlig arbeidsevnevurdering fra NAV sin side. (Saken skal etter forvaltningsloven være godt nok opplyst, men her kommer det nok til å bli en del feilbehandling av saker!!) Det er rettssikkerhetsmessig et problem, men er blitt slik fordi det ikke lenger lokalkontorene som bestemmer hvem som får uføretrygd, men forvaltningskontorer som sitter med ren saksbehandling. Lokalkontorene skal bare forberede sakene. Det er mulig at dette vil bli løst på en god måte mange steder, men.. jeg har mine betenkeligheter. (Jobber i systemet..)

[Gjest Mrs.Q]

Jeg har inntrykk av at de fleste med schizofreni klarer en deltidsjobb om en bare finner den riktige jobben hos den riktige arbeidsgiveren. Flere av de jeg kjenner jobber 3-4 dager i uka, men ofte litt kortere dager, 5-6 timer.

For de som ikke greier å arbeide er det meget enkelt å få uføretrygd. Det er alltid personen selv som søker slik frosken skriver.

''Det er alltid personen selv som søker ''

Ikke alltid.

[Gjest alvende]

Jeg har inntrykk av at de fleste med schizofreni klarer en deltidsjobb om en bare finner den riktige jobben hos den riktige arbeidsgiveren. Flere av de jeg kjenner jobber 3-4 dager i uka, men ofte litt kortere dager, 5-6 timer.

For de som ikke greier å arbeide er det meget enkelt å få uføretrygd. Det er alltid personen selv som søker slik frosken skriver.

Meget enkelt å få uføre trygd generelt, eller meget enkelt å få det for schizofrene?

[Gjest Zyprexus]

Det er, som med alle andre sykdommer, veldig forskjellig hvor hardt folk er rammet. Er umulig å si bare ut fra en diagnose. Enkelte klarer jo et vanlig arbeid, men andre blir uføretrygdet resten av livet. Går ikke ann å dømme folk ut fra diagnosen.

[bibben]

Jeg har inntrykk av at de fleste med schizofreni klarer en deltidsjobb om en bare finner den riktige jobben hos den riktige arbeidsgiveren. Flere av de jeg kjenner jobber 3-4 dager i uka, men ofte litt kortere dager, 5-6 timer.

For de som ikke greier å arbeide er det meget enkelt å få uføretrygd. Det er alltid personen selv som søker slik frosken skriver.

Takk til alle dolere og NHD som har svart meg i denne tråden. Det satt jeg pris på )