Depresjonen slipper ikke taket

[Gjest Mørklagt]

Hei Jeg er ei 27 år gammel jente som nå har slitt med depresjon i over et år, og mesteparten av tiden har jeg vært helt eller delvis sykemeldt. Jeg har en fantastisk fastlege som tok meg på alvor fra dag 1, med jevnlige kontroller, samtaler og utprøving av medisiner (i første omgang var det prøving av Cipralex, tolvon og deretter Wellbutrin). Hun fikk også overtalt meg til å begynne hos psykolog. Etter i overkant av et halvt år uten markant bedring ble jeg lei og sluttet hos psykologen. Da legen fant ut av dette søkte hun meg inn til psykiatrisk avdeling på sykehuset der jeg bor, og fikk overtalt meg til innleggelse. Etter to uker med utredning der ble jeg overtalt til å prøve ECT, og hadde 11 behandlinger, Psykiateren ville gi meg noen flere behandlinger, men jeg bestemte meg for at jeg var frisk nok til å klare resten selv. Jeg følte meg mye bedre, men bare et par uker etter utskrivelse var jeg på full fart nedover. Men det nærmet seg jul og familieforpliktelser (ingen barn og samboer, men har et nært forhold til foreldre, bror og tantebarn som bor langt unna), så jeg "tok meg sammen". Og julen ble tross alt ganske bra Men etter jul var jeg utslitt og tilbake på bunn. Dette merket fastlegen min raskt, og begynte å overtale meg til en ny innleggelse. Til slutt ble jeg overtalt.Jeg har nå hatt 14 nye ECT-behandlinger, og begynt på medisinene edronax og lamictal. Jeg begynte også hos en ny psykolog som jeg liker veldig godt og skal fortsette hos. Det er nå en uke siden utskrivelse. De første dagene var herlige, jeg satte for første gang siden jeg ble syk virkelig pris på å være med venner, og kunne ikke annet enn å smile og nyte livet. De siste dagene har igjen vært et mareritt, og det blir verre og verre. Hva skal jeg gjøre nå? Og hva mer kan egentlig gjøres? Jeg føler jeg at jeg har kastet bort mer enn nok ressurser som kunne ha blitt brukt til å hjelpe noen andre. Jeg har ikke engang en grunn til å være deprimert. Jeg har mange gode venner som har støttet meg og holdt ut med meg hele veien, jeg har alltid følt meg elsket av en ressurssterk familie, fått alt jeg trenger i livet både av materielle goder, oppfølging, opplevelser og kjærlighet. Jeg har høyere utdannelse og en jobb jeg trives i. Men nå vet jeg ikke om jeg orker en runde til. Er det håp, og hva kan jeg gjøre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

ECT hjelper mot aktuell depresjon, men forbygger ikke mot nye.

Først ville jeg vurdert diagnosen på ny. Kan det være en bipolar sykdom?

Om en igjen kommer til at det er en unipolar depresjon, trenger du nok en ny vurdering av medisiner. Har du prøvd store doser av Efexor og Remeron i kombinasjon?