Frisk fra psykisk lidelse

[Nøtteskall]

Reagerte på en uttalelse fra en psykolog om at man ikke blir erklært frisk fra lidelsen sin før man har jobb til å forsørge seg selv og familien i tillegg til å fungerer optimalt sosialt.

Jeg mener at man ikke trenger å være syk for å motta trygd. Har du først fått trygd og vært syk i mange år så er det vanskelig å komme tilbake til jobb pga andres fordommer, og da velger man jo å beholde trygda si.

Hvis man møter for mye motstand på jobbmarkedet så gir man jo litt opp og begynner å gå inn i identiteten som man kanskje hadde når man var psykisk syk -fordi det er gjerne der man har fått venner og et kontaktnettverk. Dette gjør man ikke fordi man egentlig er syk men fordi man ikke vet andre måter å leve livet på.

Noen synspunkter?

[Gjest sosionomen]

Syns dere har noen poenger begge to. Psykiske lidelser er ikke bare individuelle problemer, men handler også om samfunnsmessige forhold. Et lite inkluderende arbeidsliv sammen med gode velferdsordninger kan ha den effekten du er inne på, at en selv om en opplever seg som frisk ikke blir inkludert i arbeidslivet og heller ikke må det og en derfor fortsatt vil befinne seg i en marginalisert situasjon. Hva vil det forresten si å fungere optimalt og hvem skal definere det?

[Nøtteskall]

Syns dere har noen poenger begge to. Psykiske lidelser er ikke bare individuelle problemer, men handler også om samfunnsmessige forhold. Et lite inkluderende arbeidsliv sammen med gode velferdsordninger kan ha den effekten du er inne på, at en selv om en opplever seg som frisk ikke blir inkludert i arbeidslivet og heller ikke må det og en derfor fortsatt vil befinne seg i en marginalisert situasjon. Hva vil det forresten si å fungere optimalt og hvem skal definere det?

Jeg undres på hvor lenge jeg skal bli betraktet som syk. Jeg bor i en omsorgsbolig Det gjør at andre tror jeg er syk og dermed tror at jeg er sykere enn hva jeg kanskje egentlig er. Også blir jeg behandlet deretter. Gamle venner svikter. Det nye nettverket blir bestående av andre psykisk syke, og pleiere som skal gi meg omsorg - noe som jeg paradoksalt kjenner som en sorg i seg selv, at de motar penger for å aktivisere meg. Egentlig skulle jeg vel ha jobbet men over ti år uten arbeid og svært lite karismatisk utseende føler jeg at jeg blir dumpet.

Kanskje hadde jeg vært såkalt normal hvis det hadde ventet en jobb på meg etter utskrivelse enn en omsorgsbolig. Bare en tanke..................

[Gjest Mrs.Q]

Syns dere har noen poenger begge to. Psykiske lidelser er ikke bare individuelle problemer, men handler også om samfunnsmessige forhold. Et lite inkluderende arbeidsliv sammen med gode velferdsordninger kan ha den effekten du er inne på, at en selv om en opplever seg som frisk ikke blir inkludert i arbeidslivet og heller ikke må det og en derfor fortsatt vil befinne seg i en marginalisert situasjon. Hva vil det forresten si å fungere optimalt og hvem skal definere det?

''Hva vil det forresten si å fungere optimalt og hvem skal definere det?''

Godt poeng :-)

[Gjest sosionomen]

Jeg undres på hvor lenge jeg skal bli betraktet som syk. Jeg bor i en omsorgsbolig Det gjør at andre tror jeg er syk og dermed tror at jeg er sykere enn hva jeg kanskje egentlig er. Også blir jeg behandlet deretter. Gamle venner svikter. Det nye nettverket blir bestående av andre psykisk syke, og pleiere som skal gi meg omsorg - noe som jeg paradoksalt kjenner som en sorg i seg selv, at de motar penger for å aktivisere meg. Egentlig skulle jeg vel ha jobbet men over ti år uten arbeid og svært lite karismatisk utseende føler jeg at jeg blir dumpet.

Kanskje hadde jeg vært såkalt normal hvis det hadde ventet en jobb på meg etter utskrivelse enn en omsorgsbolig. Bare en tanke..................

Mulig du kun vil lufte dine tanker og bare vil komme med et hjertesukk, men jeg må nesten svare deg litt likevel. Beklager tiltaks-kåtheten..

De tankene og opplevelsene du plages med kan du til en viss grad gjøre noe med. Det vil neppe endre seg helt av seg selv og det er ikke sikkert du klarer å ordne alt på en gang, men det er fortsatt mulig. Kan være du trenger litt hjelp og at du og andre må tåle at ting kanskje blir bare "sånn passe" og ikke "optimalt" - ambisjonsnivået må en kanskje vurdere undervegs.

Når det gjelder utseendet så er det en del man kan gjøre for å gjøre det beste ut av det, selv uten flust med penger. Normal hygiene og klær etter kroppsfasong er jo en god start.

Det er ingen som nekter deg å prøve å jobbe litt frivillig enten på en arbeidsplass eller i en organisasjon feks som Røde Kors eller en Frivillighetssentral eller en småjobbsentral. Kanskje det lokale sykehjemmet ønsker noen til å rulle hår eller servere kaffe? Eller at du kan lese avisen for noen? Jeg har selv jobbet litt frivillig og vært deltaker på et dagsenter en periode da jeg var sykmeldt og det var ok. Det er lurt å si noe om hva en tror om kapasiteten sin så en ikke blir nedringt da.

Alternativt kan en jo gå veien om VTA (Varig tilrettelagt arbeid eller andre tiltak i arbeidsmarkedsbedrifter), men det kan være lang ventetid. Ofte prioriteres de unge.

Det "enkleste" er kanskje å gå veien om bekjente eller de i lokalsamfunnet som har litt ekstra hjertevarme, noen steder er det like gjerne Rema-kjøpmannen som Frelsesarmeen. NAV-kontoret har ofte en markedsavdeling eller tidligere aetat-ansatte som kan kjenne godt til arbeidsmarkedet der du bor og som kanskje har noen ideer. Din fordel er jo at du har hjelpere som kan bistå deg både før og under en eventuell prosess for å komme delvis i arbeid eller i aktivitet - om det er det du ønsker.

Når det gjelder venner så kan det være ulike grunner til at det blir mer stille. Spesielt folk som har barn blir fort litt asosiale fordi de prioriterer egen familie. Kan selvsagt være at noen ikke helt vet å håndtere å ha en venn med psykisk sykdom som bor i omsorgsbolig eller at det er andre ting ved deg eller din situasjon som gjør at noen holder seg unna. Kanskje er du dårlig til å ta initiativ selv også? Blir det mye klaging? Her tror jeg man kanskje må være litt spørrende og undrende ovenfor de man vil ha kontakt med og kanskje også se litt på seg selv. Kan være de som kjenner deg fra helsevesenet har noen innspill om hva som kan fungere for at du skal få det bedre.

[Nøtteskall]

Mulig du kun vil lufte dine tanker og bare vil komme med et hjertesukk, men jeg må nesten svare deg litt likevel. Beklager tiltaks-kåtheten..

De tankene og opplevelsene du plages med kan du til en viss grad gjøre noe med. Det vil neppe endre seg helt av seg selv og det er ikke sikkert du klarer å ordne alt på en gang, men det er fortsatt mulig. Kan være du trenger litt hjelp og at du og andre må tåle at ting kanskje blir bare "sånn passe" og ikke "optimalt" - ambisjonsnivået må en kanskje vurdere undervegs.

Når det gjelder utseendet så er det en del man kan gjøre for å gjøre det beste ut av det, selv uten flust med penger. Normal hygiene og klær etter kroppsfasong er jo en god start.

Det er ingen som nekter deg å prøve å jobbe litt frivillig enten på en arbeidsplass eller i en organisasjon feks som Røde Kors eller en Frivillighetssentral eller en småjobbsentral. Kanskje det lokale sykehjemmet ønsker noen til å rulle hår eller servere kaffe? Eller at du kan lese avisen for noen? Jeg har selv jobbet litt frivillig og vært deltaker på et dagsenter en periode da jeg var sykmeldt og det var ok. Det er lurt å si noe om hva en tror om kapasiteten sin så en ikke blir nedringt da.

Alternativt kan en jo gå veien om VTA (Varig tilrettelagt arbeid eller andre tiltak i arbeidsmarkedsbedrifter), men det kan være lang ventetid. Ofte prioriteres de unge.

Det "enkleste" er kanskje å gå veien om bekjente eller de i lokalsamfunnet som har litt ekstra hjertevarme, noen steder er det like gjerne Rema-kjøpmannen som Frelsesarmeen. NAV-kontoret har ofte en markedsavdeling eller tidligere aetat-ansatte som kan kjenne godt til arbeidsmarkedet der du bor og som kanskje har noen ideer. Din fordel er jo at du har hjelpere som kan bistå deg både før og under en eventuell prosess for å komme delvis i arbeid eller i aktivitet - om det er det du ønsker.

Når det gjelder venner så kan det være ulike grunner til at det blir mer stille. Spesielt folk som har barn blir fort litt asosiale fordi de prioriterer egen familie. Kan selvsagt være at noen ikke helt vet å håndtere å ha en venn med psykisk sykdom som bor i omsorgsbolig eller at det er andre ting ved deg eller din situasjon som gjør at noen holder seg unna. Kanskje er du dårlig til å ta initiativ selv også? Blir det mye klaging? Her tror jeg man kanskje må være litt spørrende og undrende ovenfor de man vil ha kontakt med og kanskje også se litt på seg selv. Kan være de som kjenner deg fra helsevesenet har noen innspill om hva som kan fungere for at du skal få det bedre.

Takk for rådene. Skal tenke gjennom det du sier. Mye av mine problemer skyldes vel svært dårlig selvtillit og det vises jo på meg også. Når det gjelder utseende mitt så gjør jeg alt i min makt. Farger håret kjøper klær osv osv. Men det føles ofte som ingen liker meg. Men det som kanskje holder meg mest nede er jo disse omsorgspersonene og psykologene som skal hjelpe meg, de oppmuntrer meg ikke mye til å prøve meg i arbeidslivet. Så jeg sitter med følelsen av at jeg ikke kommer til å få noe jobb uansett så det ikke er noen vits å prøve.

Har snakket med NAV en gang og de påpekte at det var veldig lange ventelister (flere år) får å få disse tilrettelagte tiltakene så jeg ga vel litt opp da. Tenkte at det hele var umulig for meg.