Sluttet med alle medisinene, situasjonsrapport,N

[Gjest Psyk av alt]

Nhd spurte om jeg kunne fortelle om hvordan det gikk med meg, med 3 mnd mellomrom, siden jeg har sluttet med alle medisinene.

Jeg finner ikke igjen tråden, starter derfor denne nye.

Jeg stod på 275mg Efexor, 150mg Wellbutrin og 2,5 mg Fluanxol. Alt dette er seponert, men har beholdt Tegretol pga epilepsi.

Jeg har hatt EUPF og dyp depresjon og angst, samt tvangstanker og vrangforestillinger. Gått til psykolog i 8 år og gravd i fortiden, har ikke lenger EUPF. Men depresjonene er ikke blitt bedre.

Sluttet med medisinene fordi jeg syntes jeg var veldig frisk.

Har fulgt Nhds råd fra tidligere om å be om ny utredning hos Dps. Og er glad jeg hadde bestillt time der for jeg har de siste 2 uker vært på full fart nedover, føler meg veldig deprimert.

Var på dps for 5 år siden og fikk diagnosen BP, men måtte slutte med Lamictal etter kort stund fordi psykologen mion ble sint og sa jeg måtte slutte hos henne hvis jeg valgte å ha en bipolar sykdom.

På dps møtte jeg en ny psykiater og forklarte hele situasjonen og han sa at jeg helt sikkert har en bipolar lidelse.

Så har i dag begynt på Lamictal igjen og denne gangen akter jeg ikke å slutte.

Jeg kjenner at jeg er opprørt over å ha gått så utrolig lenge i terapi uten egentlig å bli bedre, greit jeg har ikke EUPF lenger, men nå er jeg i tvil om jeg noensinne HAR hatt denne diagnosen.

Jeg tror jeg har slitt med ubehandlet bipolar lidelse hele tiden. Og det er ille å tenke på at jeg kanskje burde trosset psykologen for 5 år siden og bare fortsatt på Lamictal. Kanskje livet hadde sett litt annerledes ut i dag...jeg har hatt nytte av terapien på mange plan, absolutt, men jeg tror jeg har vært feildiagnostisert av henne. Psykiateren på dps er enig.

Hadde time hos fastlegen etterpå og fortalte alt til ham. Og han er enig i at jeg antagelig er bp. Han har stusset over at terapien har vart i 8 år uten at depresjonene er blitt bedre.

Jeg har time hos psykologen i morgen og gruer meg vanvittig. Jeg kommer til å foreslå å avslutte terapien relativt raskt nå, men vet ikke om jeg tør å si at jeg har "hengitt" meg selv til psykiatrien. Hun mener jo at jeg er frisk, når jeg sier til henne at jeg er deprimert så sier hun bare at jeg får se å få meg et liv, hun mener da arbeid. Jeg er på jobbjakt, har vært i fler intervjuer, men føler at jeg må få bukt med depresjonene før jeg kaster meg ut i full jobb. Jeg tror ikke jeg vil slutte å være deprimert og svinge slik jeg gjør i stemning ved å få meg jobb.

Selvfølgelig hjelper det å komme seg ut å treffe folk og delta i samfunnet, men jeg kjenner meg selv og psykdommen min så godt nå at jeg vet at jeg kun hadde greid det en kort stund.

Jeg må bli mer stabil først.

Jeg føler at jeg har kastet bort mange år på snakke terapi, jeg burde blitt behandlet for bp samtidig. I det minste :-(

[Gjest ambrose]

Det er trist å lese at du ikke har blitt møtt med alvor med tanke på BP.

[Gjest Psyk av alt]

Det er trist å lese at du ikke har blitt møtt med alvor med tanke på BP.

Ja, jeg synes og det er trist, jeg er faktisk i tillegg litt sint. Nå har jeg blitt diagnostiser med BP av to forskjellige psykiatere, pluss fastlegen, og da kan jeg ikke følge psykologens dill og dall om at jeg er redd for livet, grave i fortiden etc.

[Gjest bølger]

Bra at du deler erfaringene dine med oss. Jeg har så mange ganger bare lyst til å kutte ut all medisinering, så derfor er det greit å få vite hvordan andres erfaringer er.

[Gjest Psyk av alt]

Bra at du deler erfaringene dine med oss. Jeg har så mange ganger bare lyst til å kutte ut all medisinering, så derfor er det greit å få vite hvordan andres erfaringer er.

Ja, tror nok NHD hadde en mistanke om at det kanskje ikke kom til å gå så sinnsykt (!) bra, siden han ba meg komme med oppdatering på hvordan det går med tre mnd mellomrom.

[frosken]

Leit å høre at du ikke har det så bra for tiden.

Det er litt forvirrende å lese innlegget ditt fordi det står i så sterk motstrid til hva du har skrevet om psykologen din tidligere. Jeg har tenkt noen ganger at det har virket som om du har idealisert psykologen og terapien, men nå gjør du muligens det motsatte?

Håper du får snakket ordentlig med psykologen om dette og at vedkommende viser respekt for ditt valg. Siden hun anser deg som frisk (eller frisk fra EUPF som kanskje var definert som hovedproblemet), så bør hun også anse deg som kompetent til å gjøre dine egne vurderinger.

[Gjest Psyk av alt]

Leit å høre at du ikke har det så bra for tiden.

Det er litt forvirrende å lese innlegget ditt fordi det står i så sterk motstrid til hva du har skrevet om psykologen din tidligere. Jeg har tenkt noen ganger at det har virket som om du har idealisert psykologen og terapien, men nå gjør du muligens det motsatte?

Håper du får snakket ordentlig med psykologen om dette og at vedkommende viser respekt for ditt valg. Siden hun anser deg som frisk (eller frisk fra EUPF som kanskje var definert som hovedproblemet), så bør hun også anse deg som kompetent til å gjøre dine egne vurderinger.

Ja, jeg har idealisert psykologen, litt i desperasjon, nesten for å overbevise meg selv om at hun har hatt rett ifh at jeg ikke har hatt en BP lidelse.

Hun har absolutt hjulpet meg veldig mye, mulig at jeg har hatt en EUPF i tilegg til BP. Og jeg har fått utrolig mye hjelp til å bearbeide faser i livet mitt som har vært svært vanskelige.

Men jeg kjenner at jeg er litt...ja, irritert over at hun har vært så beinhard på dette med at jeg har måttet slutte hos henne hvis jeg velger å ha en BP lidelse. Slikt er det jo ingen som kan velge.

Men jeg har forsøkt, i mange år, å jobbe etter hennes ideologi, men det har dessverre ikke ført helt fram.

Og ja, jeg har et ambivalent forhold til henne og terapien. har hatt det hele tiden, men har forsøkt å undertrykke det.

Jeg er supertakknemlig for hjelpen hun har gitt meg ifh veldig mye, men ikke så takknemlig ifh motstanden hennes vedr BP.

Så det er litt både og.

Jeg er for terapi, men man kan ha to tanker i huet på en gang. Det har ikke hun villet.

At du opplever meg nå litt negativ ifh terapien er nok også en del av nedturen min.

[frosken]

Ja, jeg har idealisert psykologen, litt i desperasjon, nesten for å overbevise meg selv om at hun har hatt rett ifh at jeg ikke har hatt en BP lidelse.

Hun har absolutt hjulpet meg veldig mye, mulig at jeg har hatt en EUPF i tilegg til BP. Og jeg har fått utrolig mye hjelp til å bearbeide faser i livet mitt som har vært svært vanskelige.

Men jeg kjenner at jeg er litt...ja, irritert over at hun har vært så beinhard på dette med at jeg har måttet slutte hos henne hvis jeg velger å ha en BP lidelse. Slikt er det jo ingen som kan velge.

Men jeg har forsøkt, i mange år, å jobbe etter hennes ideologi, men det har dessverre ikke ført helt fram.

Og ja, jeg har et ambivalent forhold til henne og terapien. har hatt det hele tiden, men har forsøkt å undertrykke det.

Jeg er supertakknemlig for hjelpen hun har gitt meg ifh veldig mye, men ikke så takknemlig ifh motstanden hennes vedr BP.

Så det er litt både og.

Jeg er for terapi, men man kan ha to tanker i huet på en gang. Det har ikke hun villet.

At du opplever meg nå litt negativ ifh terapien er nok også en del av nedturen min.

''Men jeg kjenner at jeg er litt...ja, irritert over at hun har vært så beinhard på dette med at jeg har måttet slutte hos henne hvis jeg velger å ha en BP lidelse.''

Slike betingelser synes jeg er uhyre sære. Særlig tatt i betraktning av at du har vært medisinert (slik jeg har forstått det). Det er vanskelig å skjønne hvorfor hun ikke har innsett at du like gjerne kunne ha prøvd stemningsstabiliserende medikamenter i stedet for andre medikamenter.

Når det gjelder EUPF så trenger du kanskje ikke fundere så mye på om du har eller ikke har oppfylt kriteriene for denne diagnosen siden du uansett ikke lenger oppfyller diagnosekravene. Kan godt hende du kun har hatt noen umodne trekk og at terapien har vært nyttig i forhold til disse.

[Gondor]

Ja, jeg synes og det er trist, jeg er faktisk i tillegg litt sint. Nå har jeg blitt diagnostiser med BP av to forskjellige psykiatere, pluss fastlegen, og da kan jeg ikke følge psykologens dill og dall om at jeg er redd for livet, grave i fortiden etc.

Høres slitsomt ut. Det kan ikke være lett å bli dratt i to forskjellige retninger. Det optimale hadde vært hvis alle ens behandlere hadde samarbeidet, men det er vel for ressurskrevende.

[Gjest Psyk av alt]

''Men jeg kjenner at jeg er litt...ja, irritert over at hun har vært så beinhard på dette med at jeg har måttet slutte hos henne hvis jeg velger å ha en BP lidelse.''

Slike betingelser synes jeg er uhyre sære. Særlig tatt i betraktning av at du har vært medisinert (slik jeg har forstått det). Det er vanskelig å skjønne hvorfor hun ikke har innsett at du like gjerne kunne ha prøvd stemningsstabiliserende medikamenter i stedet for andre medikamenter.

Når det gjelder EUPF så trenger du kanskje ikke fundere så mye på om du har eller ikke har oppfylt kriteriene for denne diagnosen siden du uansett ikke lenger oppfyller diagnosekravene. Kan godt hende du kun har hatt noen umodne trekk og at terapien har vært nyttig i forhold til disse.

Helt enig med deg, det er sært siden jeg har stått på tre andre typer medisine, så hvorfor i all verden ikke forsøke stemningsstabiliserende.

Fastlegen har ikke helt forstått det han heller.

Og det var et stoooort dilemma for meg, og et vanskelig valg for 5 år siden å måtte velge vekk BP som dps ga meg som diagnose. Det har ligget i bakhodet mitt siden, jeg har ikke greid å slippe det.

Og nok en gang enig med deg, EUPF eller ikke, samma det, har det uansett ikke lenger.

[Gjest ambrose]

Helt enig med deg, det er sært siden jeg har stått på tre andre typer medisine, så hvorfor i all verden ikke forsøke stemningsstabiliserende.

Fastlegen har ikke helt forstått det han heller.

Og det var et stoooort dilemma for meg, og et vanskelig valg for 5 år siden å måtte velge vekk BP som dps ga meg som diagnose. Det har ligget i bakhodet mitt siden, jeg har ikke greid å slippe det.

Og nok en gang enig med deg, EUPF eller ikke, samma det, har det uansett ikke lenger.

Jeg vil rose deg for at du har greid å bli frisk fra EUPF har skjønt det er vanskelig og ikke bare-bare.

[Gjest Psyk av alt]

Høres slitsomt ut. Det kan ikke være lett å bli dratt i to forskjellige retninger. Det optimale hadde vært hvis alle ens behandlere hadde samarbeidet, men det er vel for ressurskrevende.

Det har vært veldig slitsomt, og et veldig vanskelig valg å ta, det å velge vekk en diagnose satt av en annen fagperson. Jeg har hatt det i bakhodet hele tiden.

Men som sagt, nå er jeg diagnostisert av to forskjellige psykiatere, så da er det ikke så mye å lure på lenger.

Er kjempeglad for NHDs forslag om ny utredning på dps.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg vil rose deg for at du har greid å bli frisk fra EUPF har skjønt det er vanskelig og ikke bare-bare.

Ja, det har vært mye arbeid det gitt. Huff, gikk i lange perioder 3 gng pr uke.

Jeg skjønner veldig godt at man må være motivert og ha en viss selvinnsikt for å jobbe med slikt.

[Gondor]

Det har vært veldig slitsomt, og et veldig vanskelig valg å ta, det å velge vekk en diagnose satt av en annen fagperson. Jeg har hatt det i bakhodet hele tiden.

Men som sagt, nå er jeg diagnostisert av to forskjellige psykiatere, så da er det ikke så mye å lure på lenger.

Er kjempeglad for NHDs forslag om ny utredning på dps.

Jeg håper du kan slå deg til ro med en behandler etterhvert. Jeg går til både psykolog og psykiater og jeg merker at det trekker i to forskjellige retninger. Virkelig.

Jeg var også på dps en periode. Fikk to personlighetsforstyrrelser slengt i trynet som jeg aldri har forstått. Joda, jeg forstår det men jeg skjønner ikke vitsen med å gni det ut.

Jeg er under medisinsk behandling og det er heller ikke perfekt. Jeg lengter etter å være normal! (og hypoman :-) for det er skikkelig fett!)

Er du bp 1 eller bp 2?

[Gjest Psyk av alt]

Jeg håper du kan slå deg til ro med en behandler etterhvert. Jeg går til både psykolog og psykiater og jeg merker at det trekker i to forskjellige retninger. Virkelig.

Jeg var også på dps en periode. Fikk to personlighetsforstyrrelser slengt i trynet som jeg aldri har forstått. Joda, jeg forstår det men jeg skjønner ikke vitsen med å gni det ut.

Jeg er under medisinsk behandling og det er heller ikke perfekt. Jeg lengter etter å være normal! (og hypoman :-) for det er skikkelig fett!)

Er du bp 1 eller bp 2?

Huff, to personlighetsforstyrrelser :-(

Jeg har inntrykk av at det kan være ganske stor forskjell på psykologer og psykiatere. Og det er belastende å bli dratt i ulike retninger. Hvordan opplever du det, bortsett fra det du sier om at de drar i ulike retninger? Er de uenige om diagnoser eller er det selve behandlingen de er uenige om?

Jeg er BP 2.

[Gondor]

Huff, to personlighetsforstyrrelser :-(

Jeg har inntrykk av at det kan være ganske stor forskjell på psykologer og psykiatere. Og det er belastende å bli dratt i ulike retninger. Hvordan opplever du det, bortsett fra det du sier om at de drar i ulike retninger? Er de uenige om diagnoser eller er det selve behandlingen de er uenige om?

Jeg er BP 2.

Psykologen min går med på at jeg har en bipolar lidelse og han innrømmer også at han ikke har peiling på medisiner. Han mener dog det er psykologiske faktorer som fører til mine oppturer og nedturer mens psykiateren min mener det er biologisk. Bare det er slitsomt. Begge er opptatt av mitt alkoholforbruk som har eskalert igjen. Begge to tar det like alvorlig. Psykologen er opptatt av hva det gjør med barna mine og helsen min. Psykiateren min er opptatt av det samme pluss at han påpeker at jeg står på mange medisiner og at det slett ikke er bra i forbindelse med alkohol.

Føler at psykologen min er litt sjalu på psykiateren, men det er mulig jeg tar helt feil. Psykiatren min mener at psykologer tar ansvaret så langt, men ikke lenger.

Det har oppstått en konflikt i meg i hvert fall.

[miakami]

beklager, men nå blir jeg forbanna!!

dette er nemlig ikke første gang jeg hører om en psykolog som benekter bipolar lidelses eksistens, og skal behandle pasienten i 8-10-20-30????år lenge snakketerapier istedet for å la pasienten få virksomhet behandling: stemningsstabiliserende!

[Gjest Psyk av alt]

beklager, men nå blir jeg forbanna!!

dette er nemlig ikke første gang jeg hører om en psykolog som benekter bipolar lidelses eksistens, og skal behandle pasienten i 8-10-20-30????år lenge snakketerapier istedet for å la pasienten få virksomhet behandling: stemningsstabiliserende!

Jeg tenderer til å være enig med deg!

Som sagt er jeg takknemlig for all hjelp jeg har fått med forskjellige andre problemer jeg har hatt, men hovedproblematikken har blitt stående ubehandlet,

I haugevis av år.

[Gjest Psyk av alt]

Psykologen min går med på at jeg har en bipolar lidelse og han innrømmer også at han ikke har peiling på medisiner. Han mener dog det er psykologiske faktorer som fører til mine oppturer og nedturer mens psykiateren min mener det er biologisk. Bare det er slitsomt. Begge er opptatt av mitt alkoholforbruk som har eskalert igjen. Begge to tar det like alvorlig. Psykologen er opptatt av hva det gjør med barna mine og helsen min. Psykiateren min er opptatt av det samme pluss at han påpeker at jeg står på mange medisiner og at det slett ikke er bra i forbindelse med alkohol.

Føler at psykologen min er litt sjalu på psykiateren, men det er mulig jeg tar helt feil. Psykiatren min mener at psykologer tar ansvaret så langt, men ikke lenger.

Det har oppstått en konflikt i meg i hvert fall.

Akkurat.

Skjønner godt at dette gir deg problemer.

har du tenkt på å droppe en av dem?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg ville uansett ha sluttet hos en behandler som hadde sagt "...hvis du velger å ha denne diagnosen". Personer med et slikt utgangspunkt kan ikke hjelpe noen. Det forsterkes av at vedkommende benekter det u selv føler, nemlig at du er deprimert. Det er det faktisk du som vet best.

Dessverre er det alt for mange slike historier.

Du trenger sikkert noe samtaleterapi fortsatt en stund, men det bør du få hos en annen.