Å bli ferdig med ting som har skjedd

[Gjest Ladytron]

Jeg har skrevet noen ganger om problemer med forholdet jeg er i. Tilslutt orket jeg ikke mer, og gjorde det slutt. Etter mye kommunikasjon fram og tilbake er det ikke lenger et brudd, men en pause.

Det som har vært vanskeligst for meg er at jeg har ofte følt meg overkjørt, jeg har ikke fått slippe til, har bedt om forståelse men istedenfor endt opp med å bli (slik jeg har opplevd det) krenket. Til slutt orket jeg ikke å ta ting opp mer, jeg orket ikke å foreslå ting mer, jeg orket ikke tanken på at det skulle utvikle seg til enda en krangel hvor jeg gikk gråtende ut av det. Jeg ga opp... Mine tankespor har for det meste vært de samme i snart ett år, jeg har vært lei meg, følt meg krenket, sint og bitter. Slik jeg opplever det er det i hovedgrunn derfor jeg gled inn i en ny depresjon. Går i gruppeterapi og fikk for en stund siden en ærlig, klar melding, fra flere av de andre: Jeg har stagnert.

Nå som vi har denne pausen har jeg ikke tenkt å forhaste meg med å flytte sammen igjen, hittil har jeg bodd alene i 2 uker. Jeg trenger tid til å komme til hektene igjen og finne ut av ting på egen hånd. Kommunikasjonen oss i mellom er bedre enn den har vært. For første gang føler jeg at han hører etter når jeg snakker om ting som er viktig for meg. Han har vært mer opptatt av å finne ut av ting enn å få sin vilje gjennom. Han har vært mer villig til å gi, istedenfor å alltid sette egne behov først...

Mitt problem nå er at jeg er redd for at de samme mønstrene skal gjenta seg når vi flytter sammen igjen. Noen ganger blir jeg veldig sint, lei meg over at jeg lot det gå så langt, trist og fortvilet. Jeg har behov for å lufte disse tankene, de vokser seg større og større. I går tok jeg det opp og ble møtt med irritasjon, at dette har vi snakket om før og funnet en løsning på. Var jeg ikke fornøyd med løsningen? Hvorfor tok jeg det opp da? Jeg ble lei meg og sa at det er ikke så enkelt å legge bak seg noe som har vært vondt og tæret på meg det siste året. Han sa at hvis jeg absolutt måtte ta opp slike ting så kunne jeg det, men at jeg må bli flinkere til å gi beskjed om at jeg trenger å snakke og at det ikke er et problem som skal løses. Jeg kan nok bli flinkere til å utdype dette... Det er i dette tilfellet ikke løsningen jeg har et problem med, det at ting skal bli bedre nå, problemet er at denne løsningen er for meg bare på et tenkt stadie - den er ikke knyttet til noen reell handling enda. Derfor sliter jeg fortsatt med disse tankene, følelsene og bekymringene.

Han har bedt meg om å ikke snakke om forholdet til samtalegruppe, venner eller familie, fordi han da føler seg krenket og han mener det kun angår oss. Jeg føler veldig sterkt at jeg fortsatt har behov for å snakke om dette, i blant... Det er så mye jeg har brent inne med i over ett år.

Er det feil av meg å ta opp igjen at jeg er redd og fortvilet? Jeg skjønner at jeg ikke bør gjøre det veldig ofte. Tenker at det må da være bedre at jeg tar opp det som plager meg enn at det spiser meg opp innvendig... Eller er dette galt? Jeg vil jo begynne med blanke ark, men hvordan kan jeg gjøre det i praksis? Er det noe galt med meg som trenger tid?

[Lillemus]

Jeg tenker at denne pausen må være for evig og alltid. Bare det at han vil nekte deg å snakke med andre om dette får alle varselbjeller til å ringe hos meg i alle fall.

[Gjest Hulderen]

Er det så lurt at forholdet bare har pause, og ikke er slutt? Det er kanskje for tøft for deg å ta et endelig brudd nå, du virker veldig sliten. Men når du har blitt sterkere, tror jeg brudd er riktig vei å gå. Dere sliter hverandre i stykker. Du har følt deg krenket og tråkket på tidligere, og han føler seg krenket når du har behov for å snakke om forholdet med andre.

[Gjest Ladytron]

Er det så lurt at forholdet bare har pause, og ikke er slutt? Det er kanskje for tøft for deg å ta et endelig brudd nå, du virker veldig sliten. Men når du har blitt sterkere, tror jeg brudd er riktig vei å gå. Dere sliter hverandre i stykker. Du har følt deg krenket og tråkket på tidligere, og han føler seg krenket når du har behov for å snakke om forholdet med andre.

Det kan godt være at et brudd hadde vært det beste på sikt... Føler, som du sier, at det var lettere med en pause, for psyken sin del.

Jeg har hatt behov for å snakke om forholdet, med andre, fordi at jeg har vært så fortvilet. Hvis det hadde fungert bedre ville nok behovet forsvunnet... Kan godt snakke med han om mine tvil og redsler, men det betinger jo at han er villig til å lytte, validere følelsene mine og betrygge meg, selv om det kanskje ikke er første gang jeg har sagt at jeg er redd... Det virker ikke som om han synes noe særlig om at jeg tar opp "gamle saker". Jeg føler at mine bekymringer har sin rot i virkeligheten og at jeg trenger å snakke mer om det for å bli ferdig. Lurer vel på om det er feil av meg å ikke bare legge ting bak meg på "kommando". Gråter en skvett og venter på bedre tider.

[Bella Dotte]

Det kan godt være at et brudd hadde vært det beste på sikt... Føler, som du sier, at det var lettere med en pause, for psyken sin del.

Jeg har hatt behov for å snakke om forholdet, med andre, fordi at jeg har vært så fortvilet. Hvis det hadde fungert bedre ville nok behovet forsvunnet... Kan godt snakke med han om mine tvil og redsler, men det betinger jo at han er villig til å lytte, validere følelsene mine og betrygge meg, selv om det kanskje ikke er første gang jeg har sagt at jeg er redd... Det virker ikke som om han synes noe særlig om at jeg tar opp "gamle saker". Jeg føler at mine bekymringer har sin rot i virkeligheten og at jeg trenger å snakke mer om det for å bli ferdig. Lurer vel på om det er feil av meg å ikke bare legge ting bak meg på "kommando". Gråter en skvett og venter på bedre tider.

Høres ut for meg som et forhold du ikke bør stresse for å komme tilbake til.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Den gyldne middelvei.

På den ene side må en kunne ta opp det som er vondt, vanskelig og problematisk både en og to ganger. Men det er en grense for alt. En må også kunne legge ting bort og komme seg videre i livet.

Problemdrøvtygging er en sikker måte å lansomt ødelegge et forhold på.

[frosken]

Jeg kjenner flere menn som sier at de kjenner seg igjen i det noe stereotype utsagnet om at "kvinner vil snakke om problemer mens menn synes det er tilstrekkelig å løse problemene". Jeg tenker at det gjelder å finne en mellom løsning; du må få snakke om det som har vært vanskelig av og til - men du må også kunne la være å snakke om det selv om du gjerne skulle ha fått snakket mer.

Når det gjelder det med å snakke med utenforstående, så ville jeg forsøkt å inngå et kompromiss om at det er ok at du snakker om det i terapigruppa di (fordi du trenger å forstå deg selv og også ditt behov for å kverne rundt de vanskelighetene dere har), men at du lar være å snakke om det til familie og felles venner.

[Gjest Ladytron]

Den gyldne middelvei.

På den ene side må en kunne ta opp det som er vondt, vanskelig og problematisk både en og to ganger. Men det er en grense for alt. En må også kunne legge ting bort og komme seg videre i livet.

Problemdrøvtygging er en sikker måte å lansomt ødelegge et forhold på.

Takk NHD. Tror jeg skjønner hva du mener. Jeg har selv opplevd at det kan være tungt når de samme tingene blir gjentatt etter at man selv føler at man har snakket seg ferdig og er klar til å gå videre.

Har du noen gode metoder man kan bruke for å legge bort ting og komme seg videre i livet?

[Gjest Ladytron]

Takk NHD. Tror jeg skjønner hva du mener. Jeg har selv opplevd at det kan være tungt når de samme tingene blir gjentatt etter at man selv føler at man har snakket seg ferdig og er klar til å gå videre.

Har du noen gode metoder man kan bruke for å legge bort ting og komme seg videre i livet?

Når jeg tenker meg om har jeg lagt bak meg mye som har vært tungt og vanskelig... Jeg har for eksempel lagt bak meg psykisk mishandling, omsorgssvikt, mobbing, spiseforstyrrelser, skuffelser i arbeidslivet, kjærlighetssorg... Det begynte med en vanskelig tid hvor mye tid gikk med til å tenke, snakke, bearbeide og være lei seg og ble så avløst av en bedre tid hvor fokus var rettet framover mot det som skulle komme og ikke tilbake på det som hadde vært... Når jeg har lagt noe bak meg så har det ikke lenger fått prioritet i tankerekkene mine... Jeg er nok ikke den som slipper tak i ting så lett da, kunne gjerne vært greit å få noen gode råd i hvordan man kan komme gjennom den vanskelige tiden litt mer raskt...

[Gjest Hulderen]

Det kan godt være at et brudd hadde vært det beste på sikt... Føler, som du sier, at det var lettere med en pause, for psyken sin del.

Jeg har hatt behov for å snakke om forholdet, med andre, fordi at jeg har vært så fortvilet. Hvis det hadde fungert bedre ville nok behovet forsvunnet... Kan godt snakke med han om mine tvil og redsler, men det betinger jo at han er villig til å lytte, validere følelsene mine og betrygge meg, selv om det kanskje ikke er første gang jeg har sagt at jeg er redd... Det virker ikke som om han synes noe særlig om at jeg tar opp "gamle saker". Jeg føler at mine bekymringer har sin rot i virkeligheten og at jeg trenger å snakke mer om det for å bli ferdig. Lurer vel på om det er feil av meg å ikke bare legge ting bak meg på "kommando". Gråter en skvett og venter på bedre tider.

Jeg mente det ikke som kritikk at du har behov for å snakke med andre om forholdet. Det kan være nyttig å få andres syn på ting og hjelp til å legge ting bak seg og komme seg videre.

[Gjest bjørkhild]

Takk NHD. Tror jeg skjønner hva du mener. Jeg har selv opplevd at det kan være tungt når de samme tingene blir gjentatt etter at man selv føler at man har snakket seg ferdig og er klar til å gå videre.

Har du noen gode metoder man kan bruke for å legge bort ting og komme seg videre i livet?

Lær deg å fokusere på her og nå, og på livet framover. Er det noe du kan gjøre med fortiden som forsurer livet ditt nå, så gjør det. Ellers kan du som regel aldri forandre på ting som har skjedd. Å henge seg opp i dette er bortkastet energi.

[Gjest Ladytron]

Lær deg å fokusere på her og nå, og på livet framover. Er det noe du kan gjøre med fortiden som forsurer livet ditt nå, så gjør det. Ellers kan du som regel aldri forandre på ting som har skjedd. Å henge seg opp i dette er bortkastet energi.

Takk bjørkhild. Har du noen gode råd for å fokusere på her og nå? Jeg opplever ofte å få tankekjør, sliter med å finne roen, konsentrasjonen og å se framover. Mye av grunnen tror jeg nok er at jeg er deprimert, jeg klarer liksom sjeldent å slappe av og være i øyeblikket...

Jeg liker godt Serenity prayer (som blant annet brukes av anonyme alkoholikere). Er ikke videre religiøs, så tenker ikke på det som en bønn til Gud, heller noe jeg bør få til selv.

"God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,

Courage to change the things I can,

And wisdom to know the difference."

[Gjest bjørkhild]

Takk bjørkhild. Har du noen gode råd for å fokusere på her og nå? Jeg opplever ofte å få tankekjør, sliter med å finne roen, konsentrasjonen og å se framover. Mye av grunnen tror jeg nok er at jeg er deprimert, jeg klarer liksom sjeldent å slappe av og være i øyeblikket...

Jeg liker godt Serenity prayer (som blant annet brukes av anonyme alkoholikere). Er ikke videre religiøs, så tenker ikke på det som en bønn til Gud, heller noe jeg bør få til selv.

"God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,

Courage to change the things I can,

And wisdom to know the difference."

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=3737352

Denne boken hjelper meg veldig mye når jeg sliter mye. Anbefales :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk NHD. Tror jeg skjønner hva du mener. Jeg har selv opplevd at det kan være tungt når de samme tingene blir gjentatt etter at man selv føler at man har snakket seg ferdig og er klar til å gå videre.

Har du noen gode metoder man kan bruke for å legge bort ting og komme seg videre i livet?

1. Vurdere virkningen av sist en snakket om det. Ble det bedre? Var nettovirkningen positiv?

2. La være å snakke om det når tankene dukker opp. Munnen er underlagt viljen.

3. Prøve å engasjere seg i noe positivt.

[Gjest Ladytron]

Jeg kjenner flere menn som sier at de kjenner seg igjen i det noe stereotype utsagnet om at "kvinner vil snakke om problemer mens menn synes det er tilstrekkelig å løse problemene". Jeg tenker at det gjelder å finne en mellom løsning; du må få snakke om det som har vært vanskelig av og til - men du må også kunne la være å snakke om det selv om du gjerne skulle ha fått snakket mer.

Når det gjelder det med å snakke med utenforstående, så ville jeg forsøkt å inngå et kompromiss om at det er ok at du snakker om det i terapigruppa di (fordi du trenger å forstå deg selv og også ditt behov for å kverne rundt de vanskelighetene dere har), men at du lar være å snakke om det til familie og felles venner.

Takk frosken, jeg skal prøve å snakke med han om det med samtalegruppen. Han sa noe om at han er redd for at noen av dem vil bryte taushetsplikten, men vi kjenner ingen av dem personlig, han vet ikke hvem noen av dem er, og alle har jo skrevet under på en taushetserklæring. Det er heller ikke som om jeg deler veldig personlige detaljer om han, det angår mer forholdet, dynamikken oss i mellom... Får mange spørsmål der om hvordan jeg har det og hvorfor jeg har det slik, da blir det litt vanskelig om jeg ikke kan diskutere det jeg opplever som mye av problemet. Jeg var ganske sikker på at han hadde sagt at jeg kunne bruke gruppen til å diskutere oss, hvis jeg måtte. Men nå har han sagt at det medfører ikke riktighet.

Jeg bør nok også bruke gruppen til å finne mer ut av hvorfor jeg er så vinglete og usikker. Hvorfor jeg har vegret meg så lenge for å ta et valg og holde meg til det. Og som du sier, hvorfor jeg kverner så mye rundt vanskelighetene. Samtidig skammer jeg meg litt, over at jeg har disse egenskapene. Jeg liker bedre å se på meg selv som målbevisst og viljesterk, men er vel egentlig en ganske sammensatt person.

[Gjest Ladytron]

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=3737352

Denne boken hjelper meg veldig mye når jeg sliter mye. Anbefales :-)

Takk, skal ta en titt på den

[Gjest Ladytron]

Jeg mente det ikke som kritikk at du har behov for å snakke med andre om forholdet. Det kan være nyttig å få andres syn på ting og hjelp til å legge ting bak seg og komme seg videre.

Takk for oppklaringen. Jeg tenkte kanskje at jeg hadde formulert meg veldig vagt i det første innlegget, så ville bare presisere at jeg ikke nødvendigvis må snakke med andre. Men jeg er enig i at det kan hjelpe veldig, godt å få snakket og få litt andre perspektiv på ting.