Nhd overgrep

[laban]

Jeg synes langt flere burde vurdert seriøst om hvorfor de skal ha barn, særlig mange barn, om de ikke har tenkt å være sammen med dem.

Når den lile fritiden som er igjen i tillegg blir brukt til det foreldrene synes er moro, blir det enda verre. De få gangene jeg må ut og handle på lørdager, gjør deg meg vodt å se alle små barna på kafe ventende på at foreldrene skal bli ferdige med sitt snakk med andre voksne.

Ikke alle barn føler det slik som den trådstarteren det vises til, men alt for mange føler det slik.

Man rekker da å være mye sammen med barna selv om man jobber? Jeg føler ikke at det livet jeg har utenom jobben, kan betegnes som "den lille fritiden som er igjen"?

Bortsett fra at de i perioder har foretrukket meg framfor pappa, slik at de f.eks. mislikte at han la dem én kveld i uka (noe jeg faktisk valgte å la dem finne seg i), har jeg aldri blitt bebreidet av ungene for at jeg har vært for lite sammen med dem. Den eldste fnyste alltid foraktelig når hun leste om undersøkelser som viste at store barn ønsket seg mer kontakt og samvær med foreldrene sine. Den yngste leser ikke sånt, men han har villet gjøre ting alene siden han sluttet med bleier omtrent.

Det er ikke lett å balansere mellom for lite (omsorgssvikt hvis de får noen timer pr. virkedag uten voksen overvåkning fra 10-årsalderen) og for mye (curlingforeldre som legger altfor mye til rette). Er poenget at mor skal jobbe deltid, sånn for sikkerhets skyld?

Det er svært mange barn som ønsker å slutte på SFO før de er nødt, fordi de vil ha litt tid for seg selv / sammen med venner. Alle disse kan da ikke være framtidige psykiatrikasus med ensomhetsskader?

[Gjest Nickløsheletida]

''Mine foreldre var begge to i jobb fra jeg var 10 år. Jeg føler ikke at jeg har blitt utsatt for overgrep.''

De aller aller fleste av oss igjennom generasjoner har hatt foreldre som har jobbet. Jeg synes overgrep er feil begrep, det som blir diskutert her er omsorgssvikt.

Det var ordet overgrep som ble brukt i den tråden jeg snakkker om.

Jeg synes ikke det er verken overgrep eller omsorgsvikt hvis begge foreldrene jobber når barnet faktisk er hele 10 år gammelt.

For det var det tråden handlet om. HH58 var 10 år gammel, da foreldrene kom hjem kl. 17 og det var altså overgrep. HH58 kan ikke ha vært alene særlig lenge etter skolen før foreldrene kom hjem. Jeg husker ihverfall at min skoledag sluttet 14.30 på 70-tallet.

[laban]

Det var ordet overgrep som ble brukt i den tråden jeg snakkker om.

Jeg synes ikke det er verken overgrep eller omsorgsvikt hvis begge foreldrene jobber når barnet faktisk er hele 10 år gammelt.

For det var det tråden handlet om. HH58 var 10 år gammel, da foreldrene kom hjem kl. 17 og det var altså overgrep. HH58 kan ikke ha vært alene særlig lenge etter skolen før foreldrene kom hjem. Jeg husker ihverfall at min skoledag sluttet 14.30 på 70-tallet.

Skoledagene var litt kortere på 60-tallet, bl.a. fordi vi gikk 6 dager i uka.

Men jeg skjønner ikke hvorfor han måtte være alene med katten. Alle sluttet jo på skolen like tidlig. Hvis han ikke hadde en eneste kompis å være sammen med noen gang, er det jo absolutt et problem. Men da er ikke "feilen" bare at foreldrene hans var på jobb.

[Gjest Nickløsheletida]

Man rekker da å være mye sammen med barna selv om man jobber? Jeg føler ikke at det livet jeg har utenom jobben, kan betegnes som "den lille fritiden som er igjen"?

Bortsett fra at de i perioder har foretrukket meg framfor pappa, slik at de f.eks. mislikte at han la dem én kveld i uka (noe jeg faktisk valgte å la dem finne seg i), har jeg aldri blitt bebreidet av ungene for at jeg har vært for lite sammen med dem. Den eldste fnyste alltid foraktelig når hun leste om undersøkelser som viste at store barn ønsket seg mer kontakt og samvær med foreldrene sine. Den yngste leser ikke sånt, men han har villet gjøre ting alene siden han sluttet med bleier omtrent.

Det er ikke lett å balansere mellom for lite (omsorgssvikt hvis de får noen timer pr. virkedag uten voksen overvåkning fra 10-årsalderen) og for mye (curlingforeldre som legger altfor mye til rette). Er poenget at mor skal jobbe deltid, sånn for sikkerhets skyld?

Det er svært mange barn som ønsker å slutte på SFO før de er nødt, fordi de vil ha litt tid for seg selv / sammen med venner. Alle disse kan da ikke være framtidige psykiatrikasus med ensomhetsskader?

''Det er svært mange barn som ønsker å slutte på SFO før de er nødt, fordi de vil ha litt tid for seg selv / sammen med venner. Alle disse kan da ikke være framtidige psykiatrikasus med ensomhetsskader?''

Det skal ikke være enkelt.

Foreldre skal opp av senga og ut på jobb, hvis ikke får barna samme holding.

Nhd vil ha ansatte som også er villig til å gå på jobb i helgene.

Å være i jobb er bra for psyken. Det har han sagt flere ganger. Psyke foreldre er ikke bra for barna.

Er det rart man blir forvirret?

[Gjest Nickløsheletida]

Skoledagene var litt kortere på 60-tallet, bl.a. fordi vi gikk 6 dager i uka.

Men jeg skjønner ikke hvorfor han måtte være alene med katten. Alle sluttet jo på skolen like tidlig. Hvis han ikke hadde en eneste kompis å være sammen med noen gang, er det jo absolutt et problem. Men da er ikke "feilen" bare at foreldrene hans var på jobb.

''Men da er ikke "feilen" bare at foreldrene hans var på jobb''

Jeg tror at det han egentlig mener er at kvinner (ikke menn) skal jobbe deltid og da protesterer likestillingskvinnen i meg. Jeg tenker også på hvordan han tidligere har uttalt seg om pendlere. Han har full forståelse for at pendling er nødvendig, men bare når det gjelder menn, tror jeg.

Men hva skal kvinner gjøre hvis de blir alene? Det er ihverfall omsorgsvikt å ikke greie å forsørge barna sine.

[laban]

''Men da er ikke "feilen" bare at foreldrene hans var på jobb''

Jeg tror at det han egentlig mener er at kvinner (ikke menn) skal jobbe deltid og da protesterer likestillingskvinnen i meg. Jeg tenker også på hvordan han tidligere har uttalt seg om pendlere. Han har full forståelse for at pendling er nødvendig, men bare når det gjelder menn, tror jeg.

Men hva skal kvinner gjøre hvis de blir alene? Det er ihverfall omsorgsvikt å ikke greie å forsørge barna sine.

Jeg mener at det går an å kombinere full jobb og barn, så lenge det er det foreldrene (gjerne begge, ja) faktisk gjør - altså prioriterer akkurat de to tingene foran alt annet.

Hvis man skal kombinere full jobb og barn med et plettfritt hjem, treningsnarkomani, et aktivt venne- og kaféliv, hyppig shopping eller andre voksenting som f.eks. massasjetimer, oppfølging av diverse TV-serier samt full dokumentasjon av alt sammen på Facebook eller blogg, er det helt sikkert vanskeligere.

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg mener at det går an å kombinere full jobb og barn, så lenge det er det foreldrene (gjerne begge, ja) faktisk gjør - altså prioriterer akkurat de to tingene foran alt annet.

Hvis man skal kombinere full jobb og barn med et plettfritt hjem, treningsnarkomani, et aktivt venne- og kaféliv, hyppig shopping eller andre voksenting som f.eks. massasjetimer, oppfølging av diverse TV-serier samt full dokumentasjon av alt sammen på Facebook eller blogg, er det helt sikkert vanskeligere.

''Hvis man skal kombinere full jobb og barn med et plettfritt hjem, treningsnarkomani, et aktivt venne- og kaféliv, hyppig shopping eller andre voksenting som f.eks. massasjetimer, oppfølging av diverse TV-serier samt full dokumentasjon av alt sammen på Facebook eller blogg, er det helt sikkert vanskeligere''

Du glemte å nevne dol ;-) Det har du rett i selvsagt. Selv har jeg ikke ork til et sosialt liv midt i uka, men jeg må trene av og til. Det er jo bra for barna at foreldrene holder seg friske , tross alt

Trening er bra for psyken også nemlig. Det er han også sagt.

[Gjest melmøll]

Man rekker da å være mye sammen med barna selv om man jobber? Jeg føler ikke at det livet jeg har utenom jobben, kan betegnes som "den lille fritiden som er igjen"?

Bortsett fra at de i perioder har foretrukket meg framfor pappa, slik at de f.eks. mislikte at han la dem én kveld i uka (noe jeg faktisk valgte å la dem finne seg i), har jeg aldri blitt bebreidet av ungene for at jeg har vært for lite sammen med dem. Den eldste fnyste alltid foraktelig når hun leste om undersøkelser som viste at store barn ønsket seg mer kontakt og samvær med foreldrene sine. Den yngste leser ikke sånt, men han har villet gjøre ting alene siden han sluttet med bleier omtrent.

Det er ikke lett å balansere mellom for lite (omsorgssvikt hvis de får noen timer pr. virkedag uten voksen overvåkning fra 10-årsalderen) og for mye (curlingforeldre som legger altfor mye til rette). Er poenget at mor skal jobbe deltid, sånn for sikkerhets skyld?

Det er svært mange barn som ønsker å slutte på SFO før de er nødt, fordi de vil ha litt tid for seg selv / sammen med venner. Alle disse kan da ikke være framtidige psykiatrikasus med ensomhetsskader?

Nei, det er ikke så enkelt som at det er omsorgssvikt at begge foreldre jobber fulltid. Det handler mer om å se barna den tiden man har fri. Det å sette barnas behov foran sine egne, være tilgjengelig.

Konkret eksempel: å slå av mobilen når du henter barnet i bhg/SFO og når dere spiser. Ikke la noe avbryte den viktige samtalen, du får den ikke tilbake. Vi lærer barna å ikke avbryte oss voksne, men vi er gjerne ikke like flinke til å verne om samtalen vi har med barn dersom voksne kommer å avbryter. Jeg synes det er en selvfølge at man bruker det meste av fritiden sammen med barna, og gjør noe sammen med dem som de har glede av. Man kan trene likevel, men man trenger ikke trene som en toppidrettsutøver.

[Gjest Nickløsheletida]

Nei, det er ikke så enkelt som at det er omsorgssvikt at begge foreldre jobber fulltid. Det handler mer om å se barna den tiden man har fri. Det å sette barnas behov foran sine egne, være tilgjengelig.

Konkret eksempel: å slå av mobilen når du henter barnet i bhg/SFO og når dere spiser. Ikke la noe avbryte den viktige samtalen, du får den ikke tilbake. Vi lærer barna å ikke avbryte oss voksne, men vi er gjerne ikke like flinke til å verne om samtalen vi har med barn dersom voksne kommer å avbryter. Jeg synes det er en selvfølge at man bruker det meste av fritiden sammen med barna, og gjør noe sammen med dem som de har glede av. Man kan trene likevel, men man trenger ikke trene som en toppidrettsutøver.

''Man kan trene likevel, men man trenger ikke trene som en toppidrettsutøver''

Vet du om noen toppidrettsutøvere som har full jobb ved siden av?

[Katt-ja]

Skoledagene var litt kortere på 60-tallet, bl.a. fordi vi gikk 6 dager i uka.

Men jeg skjønner ikke hvorfor han måtte være alene med katten. Alle sluttet jo på skolen like tidlig. Hvis han ikke hadde en eneste kompis å være sammen med noen gang, er det jo absolutt et problem. Men da er ikke "feilen" bare at foreldrene hans var på jobb.

''Men jeg skjønner ikke hvorfor han måtte være alene med katten.''

Dessuten er man ikke alene hvis man har en katt :-)

[Gjest trilleto]

Jeg synes langt flere burde vurdert seriøst om hvorfor de skal ha barn, særlig mange barn, om de ikke har tenkt å være sammen med dem.

Når den lile fritiden som er igjen i tillegg blir brukt til det foreldrene synes er moro, blir det enda verre. De få gangene jeg må ut og handle på lørdager, gjør deg meg vodt å se alle små barna på kafe ventende på at foreldrene skal bli ferdige med sitt snakk med andre voksne.

Ikke alle barn føler det slik som den trådstarteren det vises til, men alt for mange føler det slik.

''Jeg synes langt flere burde vurdert seriøst om hvorfor de skal ha barn, særlig mange barn, om de ikke har tenkt å være sammen med dem.''

Helt enig.

[Mandolaika]

Jeg synes langt flere burde vurdert seriøst om hvorfor de skal ha barn, særlig mange barn, om de ikke har tenkt å være sammen med dem.

Når den lile fritiden som er igjen i tillegg blir brukt til det foreldrene synes er moro, blir det enda verre. De få gangene jeg må ut og handle på lørdager, gjør deg meg vodt å se alle små barna på kafe ventende på at foreldrene skal bli ferdige med sitt snakk med andre voksne.

Ikke alle barn føler det slik som den trådstarteren det vises til, men alt for mange føler det slik.

''Jeg synes langt flere burde vurdert seriøst om hvorfor de skal ha barn, særlig mange barn, om de ikke har tenkt å være sammen med dem.''

Helt enig. Svært egoistisk. Virker som om barn er nok en sånn ting vi bare skal ha, er barn statussymbol for enkelte? Mange synes kanskje det er helt greit at institusjonaliseringen varer omtrent fra vugge til grav og mener det bare er rett og rimelig at det er andre/samfunnet som skal ha mest mulig av ansvaret for barna man setter til verden?

[laban]

''Jeg synes langt flere burde vurdert seriøst om hvorfor de skal ha barn, særlig mange barn, om de ikke har tenkt å være sammen med dem.''

Helt enig. Svært egoistisk. Virker som om barn er nok en sånn ting vi bare skal ha, er barn statussymbol for enkelte? Mange synes kanskje det er helt greit at institusjonaliseringen varer omtrent fra vugge til grav og mener det bare er rett og rimelig at det er andre/samfunnet som skal ha mest mulig av ansvaret for barna man setter til verden?

Men det er ingen som mener at det er lurt å få barn hvis man "ikke har tenkt å være sammen med dem".

Tråden handler om hvorvidt det virkelig er slik at man ikke er sammen med barna sine hvis man jobber fulltid. Det er mange barn som går i en utmerket barnehage og som har to foreldre som jobber, men fordeler seg mellom jobb og barn så godt de kan. Opplever alle disse at de har foreldre som ikke er sammen med dem?

Mine unger husker barnehageårene som en veldig fin tid. Hadde de vært hjemme med meg, hadde de omtrent ikke hatt mulighet til samvær med andre barn før ved middagstider. Jeg tviler på at de ville opplevd dette som mindre ensomt enn hverdagene i barnehagen og senere på skolen / SFO.

[laban]

''Jeg synes langt flere burde vurdert seriøst om hvorfor de skal ha barn, særlig mange barn, om de ikke har tenkt å være sammen med dem.''

Helt enig.

Men det er ingen som mener at det er lurt å få barn hvis man "ikke har tenkt å være sammen med dem".

Problemstillingen er om det virkelig er slik at man ikke er sammen med barna sine hvis man jobber fulltid. Det er mange barn som går i en utmerket barnehage og som har to foreldre som jobber, men fordeler seg mellom jobb og barn så godt de kan. Opplever alle disse at de har foreldre som ikke er sammen med dem?

Mine unger husker barnehageårene som en veldig fin tid. Hadde de vært hjemme med meg, hadde de omtrent ikke hatt mulighet til samvær med andre barn før ved middagstider. Jeg tviler på at de ville opplevd dette som mindre ensomt enn hverdagene i barnehagen og senere på skolen / SFO.

[Mandolaika]

Men det er ingen som mener at det er lurt å få barn hvis man "ikke har tenkt å være sammen med dem".

Tråden handler om hvorvidt det virkelig er slik at man ikke er sammen med barna sine hvis man jobber fulltid. Det er mange barn som går i en utmerket barnehage og som har to foreldre som jobber, men fordeler seg mellom jobb og barn så godt de kan. Opplever alle disse at de har foreldre som ikke er sammen med dem?

Mine unger husker barnehageårene som en veldig fin tid. Hadde de vært hjemme med meg, hadde de omtrent ikke hatt mulighet til samvær med andre barn før ved middagstider. Jeg tviler på at de ville opplevd dette som mindre ensomt enn hverdagene i barnehagen og senere på skolen / SFO.

''Men det er ingen som mener at det er lurt å få barn hvis man "ikke har tenkt å være sammen med dem".''

Det tror jeg ikke alle som får barn har tenkt så nøye igjennom på forhånd. :-)

Jeg jobber selv fullt og det gjør barnas far også. Jeg jobbet litt redusert da de var i barnehagealder. Jeg mener ikke at dette er omsorgssvikt, men at man bør prioritere tid med barna utenom og ikke alt-mulig-annet-man-gjør-bare-skal-gjøre-for-seg-selv.

Misforstå meg rett. :-)

[Mrs. Wallace]

Jeg mener at det går an å kombinere full jobb og barn, så lenge det er det foreldrene (gjerne begge, ja) faktisk gjør - altså prioriterer akkurat de to tingene foran alt annet.

Hvis man skal kombinere full jobb og barn med et plettfritt hjem, treningsnarkomani, et aktivt venne- og kaféliv, hyppig shopping eller andre voksenting som f.eks. massasjetimer, oppfølging av diverse TV-serier samt full dokumentasjon av alt sammen på Facebook eller blogg, er det helt sikkert vanskeligere.

...og der oppsummerte du vel egentlig hele saken ganske greit, synes jeg.

(og iler til med å understreke at jeg kan skrive dette på DOL akkurat nå fordi begge ungene mine heller vil være ute i gata og leke med venner enn å sitte inne samme med meg etter skoletid)

[frosken]

Jeg mener at det går an å kombinere full jobb og barn, så lenge det er det foreldrene (gjerne begge, ja) faktisk gjør - altså prioriterer akkurat de to tingene foran alt annet.

Hvis man skal kombinere full jobb og barn med et plettfritt hjem, treningsnarkomani, et aktivt venne- og kaféliv, hyppig shopping eller andre voksenting som f.eks. massasjetimer, oppfølging av diverse TV-serier samt full dokumentasjon av alt sammen på Facebook eller blogg, er det helt sikkert vanskeligere.

''Hvis man skal kombinere full jobb og barn med et plettfritt hjem, treningsnarkomani, et aktivt venne- og kaféliv, hyppig shopping eller andre voksenting som f.eks. massasjetimer, oppfølging av diverse TV-serier samt full dokumentasjon av alt sammen på Facebook eller blogg, er det helt sikkert vanskeligere.''

Jeg får ikke det der til uten barn en gang ;-)

[Gjest Nickelback]

Er man i et parforhold og er 2 forsørgere så bør man etter min mening bli enige om at bare en av foreldrene skal gjøre "karriere".

Dersom begge foreldrene skal ha utfordrende og krevende jobber som krever mye av deres tid, så sier det seg selv at det blir mindre tid sammen med ungene.

[Gjest Elextra]

Er man i et parforhold og er 2 forsørgere så bør man etter min mening bli enige om at bare en av foreldrene skal gjøre "karriere".

Dersom begge foreldrene skal ha utfordrende og krevende jobber som krever mye av deres tid, så sier det seg selv at det blir mindre tid sammen med ungene.

Nå vet ikke jeg helt hva du legger i karriere, men jeg mener det absolutt er rom for at begge foreldrene har utfordrende jobber, dvs. uten at barna lder under dét, snarere tvert i mot. Med sistnevte mener jeg at man er gode forbilder som foreldre når man er engasjert i jobben sin.

Det fordrer at en har en viss fleksibilitet i jobben, at en ikke må reise mye begge to, og at en er villig til bare å være én forelder hjemme rett som det er. F.eks. må gjerne en av foreldrene dra tidlig på jobb, og én må dra ganske tidlig fra jobb. Og en må selvfølgelig i stor grad prioritere familien når man har fri.

Helt ideelt sett burde kanskje begge foreldrene jobbe litt redusert når barna er helt små, men det er ikke alltid så lett å få til

[laban]

Er man i et parforhold og er 2 forsørgere så bør man etter min mening bli enige om at bare en av foreldrene skal gjøre "karriere".

Dersom begge foreldrene skal ha utfordrende og krevende jobber som krever mye av deres tid, så sier det seg selv at det blir mindre tid sammen med ungene.

Og hvis karriereforsørgeren stikker etter noen år - hva skal den som har nedprioritert jobben gjøre da? Håpe at enigheten fremdeles er like stor, slik at pensjonen og andre økonomiske ting ordner seg, selv om det vel ikke er noe bedre å jobbe fulltid når partneren har flyttet ut?