Spare eller bruke penger?

[Mandolaika]

Jeg er veldig klar over at han har et problem med tvangstankene sine. Når jeg sier at dette er slitsomt for oss, svarer han bare, det er slik jeg er!!

Slik som med hanskene. Jeg er sikker på han gjør det for å være være vanskelig, se om jeg sprekker.

Han tenker ikke at det kan være farlig å ha nøkkel rundt halsen, han tenke rpå tyver som kan finne nøkkelen.

Dette er toppen dere, hør her:

Da jeg hadde glemt koden på vårt felles matkort spurte jeg hva den var. Den kunne han ikke si høyt (hjemme i huset). Han måtte skrive det på en lapp.

Jeg spurte da om han skulle spise og svelge lappen etterpå. Det var som om vi var med i en film. Du er virkelig psykisk syk sa jeg da. Nå må du slutte å klage og akseptere at jeg er slik!!

Jeg klarer bare ikke. AAaaargH

Han er syk og det virker ikke som han innser det selv. Ser du at barnet ditt lyver om nøkkelen for at han skal bli fornøyd med svaret? Jeg tenker at barna dine enten vil ta etter hans væremåte eller blir helt kuede. Mener du virkelig at det er riktig at du skal holde ut for barnas skyld og at dette er til det beste for barna? Jeg mener du skyver barna foran deg for å slippe å ta grep om sitasjonen.

[Mandolaika]

En mann som trenger hansker for å ta i en skiftenøkkel, er ikke en ordentlig mann:)

Har han alltid vært sånn eller er dette en personlighet som har tatt mer form etter at dere fikk barn?

[frosken]

''For meg høres det ut som om dere sliter/er vanskelige begge to.''

Akkurat når det gjelder det der med støttehjulene og det med kniv på vaffeljernet, der er jeg enig med deg, men bortsett fra det så virker samboeren veldig spesiell og vanskelig/sær synes jeg.

''Akkurat når det gjelder det der med støttehjulene og det med kniv på vaffeljernet, der er jeg enig med deg, men bortsett fra det så virker samboeren veldig spesiell og vanskelig/sær synes jeg.

''

Det er jeg enig i, men jeg synes trådstarter virker å ha dårlig innsikt i både sin egen og øvrig families situasjon.

[Mandolaika]

''Akkurat når det gjelder det der med støttehjulene og det med kniv på vaffeljernet, der er jeg enig med deg, men bortsett fra det så virker samboeren veldig spesiell og vanskelig/sær synes jeg.

''

Det er jeg enig i, men jeg synes trådstarter virker å ha dårlig innsikt i både sin egen og øvrig families situasjon.

''Det er jeg enig i, men jeg synes trådstarter virker å ha dårlig innsikt i både sin egen og øvrig families situasjon.''

På hvilken måte mener du? Jeg stusser på påstanden om at dette er best for barna å bli i, samtidig som den ene tingen mer "hårreisende" enn den andre kommer fram. Det er for meg mangel på innsikt.

[frosken]

''Det er jeg enig i, men jeg synes trådstarter virker å ha dårlig innsikt i både sin egen og øvrig families situasjon.''

På hvilken måte mener du? Jeg stusser på påstanden om at dette er best for barna å bli i, samtidig som den ene tingen mer "hårreisende" enn den andre kommer fram. Det er for meg mangel på innsikt.

Jeg reagerer også på følgende utsagn:

''Mener dere at dette er veldig unormal oppførsel. Alle mannfolk har jo sitt vi må må slite med, tenker jeg.

''

Dette ble sagt etter en inngående beskrivelse av noe som for meg fremstår som nesten kontinuerlig krangling; det ser ut som om begge parter har svært kort lunte og enten er hissige eller furter.

Jeg er av de som av og til kan mene at folk er for kjappe til å mene at barn får det bedre etter samlivsbrudd, men i dette tilfellet så tenker jeg at barna må ha det ganske ille i et slikt familieklima.

[Mandolaika]

Jeg reagerer også på følgende utsagn:

''Mener dere at dette er veldig unormal oppførsel. Alle mannfolk har jo sitt vi må må slite med, tenker jeg.

''

Dette ble sagt etter en inngående beskrivelse av noe som for meg fremstår som nesten kontinuerlig krangling; det ser ut som om begge parter har svært kort lunte og enten er hissige eller furter.

Jeg er av de som av og til kan mene at folk er for kjappe til å mene at barn får det bedre etter samlivsbrudd, men i dette tilfellet så tenker jeg at barna må ha det ganske ille i et slikt familieklima.

''men i dette tilfellet så tenker jeg at barna må ha det ganske ille i et slikt familieklima.''

Jeg har i alle fall erfart selv at dette stemmer.

[Gjest meeena]

Takk for tilbakemelding.

Vi har vært sammen i 9 år og har to barn sammen, jeg har et barn fra tidligere.

Har mange ganger hatt lyst til å dra min vei, men gjør det ikke pga barna. Synes det er trist for barna å ha skilte foreldre, slik mitt eldste barn har.

Det at mange sier barna kan få det bedre om foreldrene er skilt, men er gode venner er bare tull.

Jeg er selv skilsmissebarn og det er vondt for barna uansett.

Jeg har i perioder grint daglig pga konflikter og urettferdighet med samboeren. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er som person. Jeg er svak og han er veldig sterk.

Jeg biter tennene sammen og holder ut for ungenes skyld, det er en av greia med å være mor. Ungene alltid i første rekke. De to andre er så små at de ikke merker noe enda.

Joda, jeg kan jo være ekstra irritabel noen dager pga jeg er lei meg og føler meg ulykkelig.e

Mannen min kommer alltid etterpå og ber om unnskyldning for oppførselen sin og sier han skal skjerpe seg, når han ser jeg gråter og ikke ønsker nærhet med ham.

Jeg vet at det er like ille neste dag. Så sier han ofte det er jeg som får han til å reagere som han gjør. Jeg prøver jo å ikke si imot ham eller spørre ham om ting jeg ønsker å gjøre.

Nei, dette er ikke lett.

Hadde vi ikke hatt barn sammen hadde jeg dratt for maange år siden.

Jeg vokste opp med en mor som ble med min far på grunn av barna. Det var jo heller for at hun var avhengig av han. Herregud så mye vi barn har vært igjennom grunnet deres konflikter. Jeg tror min mor og dermed også oss hadde hatt et mye bedre liv uten min far.

Dersom dere velger å fortsette synes jeg dere bør oppsøke familierådgivning.

[Gjest Ksenia]

Klart det er leit for barna å ikke være sammen med begge foreldrene julaften, bursdager osv. De ønsker selvfølgelig å ha foreldrene sammen. Man sier bare til seg selv at barna får det like godt med skilte foreldre. Innerst inne vet du nok at det ikke stemmer. Om ikke de bor med en far som slår eller drikker e.l.

Hva legger du i "eller lignende"? Jeg ville puttet en kranglete og lite fleksibel og rigid far med tvangshandlinger som påvirker hele familien daglig, og som får mor til å gråte daglig i perioder, under e.l.

[pusi]

Han høres litt spesiell ut, den der mannen din. Han minner også veldig om min.

Det høres ikke helt ut som om dere er enige om økonomien. Styrer du din egen økonomi eller kontrollerer han den? Jeg har min egen bankkonto. Fra den setter jeg inn et fast beløp til lån- og regningskonto, men resten disponerer jeg som jeg vil (riktignok mest på husholdningen). Han spør riktignok hva den nye veska eller de nye skoene kostet, men jeg tror ikke det egentlig er negativt ment. Han unner meg ihvertfall både dette og de dyre kremene jeg liker å bruke.

Min kritiserer også matlaging. Litt rart at de skal vite alt best, når de ikke lager mat selv... Jeg bruker kniv i vaffeljernet, men det er kun for å vippe kanten litt opp så jeg får tak med fingrene. Han ville brent av seg hele hånda om han prøvde den teknikken, så jeg skjønner at han ikke skjønner hvordan man kan bruke kniv i vaffeljernet uten å skrape opp noe.

Jeg merker veldig godt at lunta hans blir kortere når han er sliten. Nå har han nettopp startet i ny jobb, og det beste jeg kan gjøre er å ikke mase. Ta avgjørelser på egen hånd og gjøre ting selv. Kritikk godtas ikke. Når ikke han er der og kan gjøre det, må jeg gjøre det selv. Da blir det på min måte. Jeg hadde ikke giddet å spørre om støttehjulene, men gjort det selv om det var så viktig.

Men vi snakker sammen også. Han får et sammendrag når han er mottakelig for det. Jeg forteller om planer som er lagt. Han får bli med om han vil, men kan velge å ikke delta.

Mannen min høres sikkert forferdelig ut, men han er en super pappa og ektemann. Han fikser og ordner mye, tar ansvar for mye. På noen punkter er vi forskjellige og de må vi innse. Enten så må vi lære å leve med det eller vi må ta ansvar og gå. Hva vi velger er opp til oss selv.

Vi er alle ansvarlige for vår egen lykke!

[Gjest Psyk av alt]

Jeg reagerer også på følgende utsagn:

''Mener dere at dette er veldig unormal oppførsel. Alle mannfolk har jo sitt vi må må slite med, tenker jeg.

''

Dette ble sagt etter en inngående beskrivelse av noe som for meg fremstår som nesten kontinuerlig krangling; det ser ut som om begge parter har svært kort lunte og enten er hissige eller furter.

Jeg er av de som av og til kan mene at folk er for kjappe til å mene at barn får det bedre etter samlivsbrudd, men i dette tilfellet så tenker jeg at barna må ha det ganske ille i et slikt familieklima.

Jeg støtter deg fullstendig her!

[margerita1365380476]

Han høres litt spesiell ut, den der mannen din. Han minner også veldig om min.

Det høres ikke helt ut som om dere er enige om økonomien. Styrer du din egen økonomi eller kontrollerer han den? Jeg har min egen bankkonto. Fra den setter jeg inn et fast beløp til lån- og regningskonto, men resten disponerer jeg som jeg vil (riktignok mest på husholdningen). Han spør riktignok hva den nye veska eller de nye skoene kostet, men jeg tror ikke det egentlig er negativt ment. Han unner meg ihvertfall både dette og de dyre kremene jeg liker å bruke.

Min kritiserer også matlaging. Litt rart at de skal vite alt best, når de ikke lager mat selv... Jeg bruker kniv i vaffeljernet, men det er kun for å vippe kanten litt opp så jeg får tak med fingrene. Han ville brent av seg hele hånda om han prøvde den teknikken, så jeg skjønner at han ikke skjønner hvordan man kan bruke kniv i vaffeljernet uten å skrape opp noe.

Jeg merker veldig godt at lunta hans blir kortere når han er sliten. Nå har han nettopp startet i ny jobb, og det beste jeg kan gjøre er å ikke mase. Ta avgjørelser på egen hånd og gjøre ting selv. Kritikk godtas ikke. Når ikke han er der og kan gjøre det, må jeg gjøre det selv. Da blir det på min måte. Jeg hadde ikke giddet å spørre om støttehjulene, men gjort det selv om det var så viktig.

Men vi snakker sammen også. Han får et sammendrag når han er mottakelig for det. Jeg forteller om planer som er lagt. Han får bli med om han vil, men kan velge å ikke delta.

Mannen min høres sikkert forferdelig ut, men han er en super pappa og ektemann. Han fikser og ordner mye, tar ansvar for mye. På noen punkter er vi forskjellige og de må vi innse. Enten så må vi lære å leve med det eller vi må ta ansvar og gå. Hva vi velger er opp til oss selv.

Vi er alle ansvarlige for vår egen lykke!

Økonomien er et kapittel for seg. Er så innviklet at jeg orker ikke forklare alt her.

Jeg elsker å handle, han hater å bruke penger.

Jeg er ufør. Han har nå overtatt all makt over økonomien. Han har gitt meg et kort jeg handler mat på og kan overføre litt penger om jeg skal ha noe til ungene. Det er aldri mye penger jeg kan overføre på dette kortet.

Dette har gjort at jeg føler meg så liten. Føler meg som en dritt og ingenting pga at jeg er ufør, føler at jeg ikke er noe her i verden osv.

På en måte er det deilig at han ordner alt av regninger osv.

Så skal det sies at et år som han var utbrent og deprimert, gikk jeg og handlet for å kjøpe meg glede. Opparbeidet meg en gjeld på 50000 på kredittkort. Han hjelper meg å betale ned på dette lånet og andre ting. Jeg har jo ikke mye inntekt.

Jeg vet ikke hvor mye han tjener. Han har flere firmaer.

Han jobber i perioder mye, og siden jeg går hjemme har han mulighet til å jobbe hvor mye han vil og når han vil.

Jeg sa til han i går at dette føltes litt urettferdig for meg. for da tok han det opp og sa, selskapene mine eier jeg helt selv og de skal du ikke få noen del av.

Han var glad i går da han hadde tjent 100 000 på en jobb han skal gjøre. Innen IT.

Jeg sa da at han var heldig som kunne tjene seg litt ekstra, det har aldri jeg mulighet til.

Du får jo litt av dette du også sa han da. Og det er jo sant. Vi har et nytt stort hus, stor båt osv. Men dette hjelper ikke for meg når jeg ikke kan handle meg den genseren jeg ønsker meg f.eks uten å spørre han først, for deretter å få nei!

føler jeg virkelig har fått opp en del grøt i dag. Skal feire barnebursdag i helge og kjenner jeg har ikke mye lyst og ork til det, i dette moduset jeg er nå.

Jeg har ansvar for min egen lykke har jeg hørt, må tygge litt på dne i helgen.

[Gjest isleof]

Jule- og bursdagsgaver i form av penger synes jeg mottaker av dem skal få bestemme hva skal brukes til. Med det sagt er det aldri dumt å oppfordre barna til litt sparing.

[pusi]

Økonomien er et kapittel for seg. Er så innviklet at jeg orker ikke forklare alt her.

Jeg elsker å handle, han hater å bruke penger.

Jeg er ufør. Han har nå overtatt all makt over økonomien. Han har gitt meg et kort jeg handler mat på og kan overføre litt penger om jeg skal ha noe til ungene. Det er aldri mye penger jeg kan overføre på dette kortet.

Dette har gjort at jeg føler meg så liten. Føler meg som en dritt og ingenting pga at jeg er ufør, føler at jeg ikke er noe her i verden osv.

På en måte er det deilig at han ordner alt av regninger osv.

Så skal det sies at et år som han var utbrent og deprimert, gikk jeg og handlet for å kjøpe meg glede. Opparbeidet meg en gjeld på 50000 på kredittkort. Han hjelper meg å betale ned på dette lånet og andre ting. Jeg har jo ikke mye inntekt.

Jeg vet ikke hvor mye han tjener. Han har flere firmaer.

Han jobber i perioder mye, og siden jeg går hjemme har han mulighet til å jobbe hvor mye han vil og når han vil.

Jeg sa til han i går at dette føltes litt urettferdig for meg. for da tok han det opp og sa, selskapene mine eier jeg helt selv og de skal du ikke få noen del av.

Han var glad i går da han hadde tjent 100 000 på en jobb han skal gjøre. Innen IT.

Jeg sa da at han var heldig som kunne tjene seg litt ekstra, det har aldri jeg mulighet til.

Du får jo litt av dette du også sa han da. Og det er jo sant. Vi har et nytt stort hus, stor båt osv. Men dette hjelper ikke for meg når jeg ikke kan handle meg den genseren jeg ønsker meg f.eks uten å spørre han først, for deretter å få nei!

føler jeg virkelig har fått opp en del grøt i dag. Skal feire barnebursdag i helge og kjenner jeg har ikke mye lyst og ork til det, i dette moduset jeg er nå.

Jeg har ansvar for min egen lykke har jeg hørt, må tygge litt på dne i helgen.

Oi... Jeg skjønner at ting er litt vanskelige ja.

Jeg tror at økonomisk frihet er viktig. Du bør kanskje ikke eie et kredittkort, men han må ha så mye tiltro til deg at du disponerer din egen konto, der du handler mat og klær mm.

Du hadde nok ikke hatt dette huset og alle de andre godene uten ham, men likevel fortjener du respekt. Du lar han få tjene seg rik i denne perioden, mens du forblir like fattig. Verdiøkningen burde du fått lov til å ta del i. Det gjør noe med selvrespekten.

Kos deg med bursdag. Ikke stress for mye, men tenk likevel på hva som skal til for at du skal føle deg litt mer verdifull i forholdet.

Lykke til!

[margerita1365380476]

Oi... Jeg skjønner at ting er litt vanskelige ja.

Jeg tror at økonomisk frihet er viktig. Du bør kanskje ikke eie et kredittkort, men han må ha så mye tiltro til deg at du disponerer din egen konto, der du handler mat og klær mm.

Du hadde nok ikke hatt dette huset og alle de andre godene uten ham, men likevel fortjener du respekt. Du lar han få tjene seg rik i denne perioden, mens du forblir like fattig. Verdiøkningen burde du fått lov til å ta del i. Det gjør noe med selvrespekten.

Kos deg med bursdag. Ikke stress for mye, men tenk likevel på hva som skal til for at du skal føle deg litt mer verdifull i forholdet.

Lykke til!

Takk for det pusi:)

Kjenner det må skje noen forandringer i livet mitt nå. Var godt å få snakket litt ut med dere her i dag.

Klem

[Mandolaika]

Økonomien er et kapittel for seg. Er så innviklet at jeg orker ikke forklare alt her.

Jeg elsker å handle, han hater å bruke penger.

Jeg er ufør. Han har nå overtatt all makt over økonomien. Han har gitt meg et kort jeg handler mat på og kan overføre litt penger om jeg skal ha noe til ungene. Det er aldri mye penger jeg kan overføre på dette kortet.

Dette har gjort at jeg føler meg så liten. Føler meg som en dritt og ingenting pga at jeg er ufør, føler at jeg ikke er noe her i verden osv.

På en måte er det deilig at han ordner alt av regninger osv.

Så skal det sies at et år som han var utbrent og deprimert, gikk jeg og handlet for å kjøpe meg glede. Opparbeidet meg en gjeld på 50000 på kredittkort. Han hjelper meg å betale ned på dette lånet og andre ting. Jeg har jo ikke mye inntekt.

Jeg vet ikke hvor mye han tjener. Han har flere firmaer.

Han jobber i perioder mye, og siden jeg går hjemme har han mulighet til å jobbe hvor mye han vil og når han vil.

Jeg sa til han i går at dette føltes litt urettferdig for meg. for da tok han det opp og sa, selskapene mine eier jeg helt selv og de skal du ikke få noen del av.

Han var glad i går da han hadde tjent 100 000 på en jobb han skal gjøre. Innen IT.

Jeg sa da at han var heldig som kunne tjene seg litt ekstra, det har aldri jeg mulighet til.

Du får jo litt av dette du også sa han da. Og det er jo sant. Vi har et nytt stort hus, stor båt osv. Men dette hjelper ikke for meg når jeg ikke kan handle meg den genseren jeg ønsker meg f.eks uten å spørre han først, for deretter å få nei!

føler jeg virkelig har fått opp en del grøt i dag. Skal feire barnebursdag i helge og kjenner jeg har ikke mye lyst og ork til det, i dette moduset jeg er nå.

Jeg har ansvar for min egen lykke har jeg hørt, må tygge litt på dne i helgen.

''Jeg elsker å handle, han hater å bruke penger."

Her må dere møtes på halvveien et sted. Kan det at han hater å bruke penger, være et resultat av din tidligere kredittkortgjeld? Bruker du fte penger på en ufornuftig måte? Kan noe av hans kontrollbehov komme av at du tidligere har opparbeidet deg en kredittkortgjeld på 50.000 kr.?

''Så skal det sies at et år som han var utbrent og deprimert, gikk jeg og handlet for å kjøpe meg glede. Opparbeidet meg en gjeld på 50000 på kredittkort. Han hjelper meg å betale ned på dette lånet og andre ting. Jeg har jo ikke mye inntekt.''

Jeg hadde ikke blitt mindre deprimert om jeg oppdaget at min partner hadde gjort dette mens jeg var utbrent og deprimert og jeg da måtte være med å hjelpe partneren med å betale ned på dette.

Når det er problemer med økonomi i et forhold, baller det ofte på seg og det blir problemer andre steder også.

Det virker som om dere får fram det verste i hverandre? Uansett hvem sin skyld eller feil de forskjellige tingene er, og hvem som må jobbe med hva, så tror jeg ikke dette er et sunt miljø å vokse opp i for barna deres. Forsøk familierådgivning!

[Mandolaika]

Økonomien er et kapittel for seg. Er så innviklet at jeg orker ikke forklare alt her.

Jeg elsker å handle, han hater å bruke penger.

Jeg er ufør. Han har nå overtatt all makt over økonomien. Han har gitt meg et kort jeg handler mat på og kan overføre litt penger om jeg skal ha noe til ungene. Det er aldri mye penger jeg kan overføre på dette kortet.

Dette har gjort at jeg føler meg så liten. Føler meg som en dritt og ingenting pga at jeg er ufør, føler at jeg ikke er noe her i verden osv.

På en måte er det deilig at han ordner alt av regninger osv.

Så skal det sies at et år som han var utbrent og deprimert, gikk jeg og handlet for å kjøpe meg glede. Opparbeidet meg en gjeld på 50000 på kredittkort. Han hjelper meg å betale ned på dette lånet og andre ting. Jeg har jo ikke mye inntekt.

Jeg vet ikke hvor mye han tjener. Han har flere firmaer.

Han jobber i perioder mye, og siden jeg går hjemme har han mulighet til å jobbe hvor mye han vil og når han vil.

Jeg sa til han i går at dette føltes litt urettferdig for meg. for da tok han det opp og sa, selskapene mine eier jeg helt selv og de skal du ikke få noen del av.

Han var glad i går da han hadde tjent 100 000 på en jobb han skal gjøre. Innen IT.

Jeg sa da at han var heldig som kunne tjene seg litt ekstra, det har aldri jeg mulighet til.

Du får jo litt av dette du også sa han da. Og det er jo sant. Vi har et nytt stort hus, stor båt osv. Men dette hjelper ikke for meg når jeg ikke kan handle meg den genseren jeg ønsker meg f.eks uten å spørre han først, for deretter å få nei!

føler jeg virkelig har fått opp en del grøt i dag. Skal feire barnebursdag i helge og kjenner jeg har ikke mye lyst og ork til det, i dette moduset jeg er nå.

Jeg har ansvar for min egen lykke har jeg hørt, må tygge litt på dne i helgen.

Det ble veldig feil med fnuttene (rammene) i forrige innlegg, men håper du forstår allikevel.

[Sofline]

Jeg jobber hardt med å godta ham som han er. Problemet er at vi er såå forskjellige.

Jeg er lei av at han maser til oss alle at vi skal vaske henda før vi har fått av oss skoa. Jeg er voksen og vet selv jeg skal vaske hendene mine når jeg har vært ute. Ungene blir også lei av masinga hans.

Når ungene kommer hjem sier han aldri hei, kun: Har dere vaska henda??Litt strengt.

Selv tørker han av doen før han bruker den hjemme og da vi var på reise nå fikk vi ikke bruke toalettet på restauranten pga den kunne være møkkete, da måtte vi gå 5 min til hotellet isteden.

Han er veldig nøye på at dørene alltid er låst. Han låser døra og setter seg i bilen sammen med oss. Da spør han alltid når vi kjører, låste jeg døra?? Ja, jeg så du gjorde det sier jeg, du tok jo å dro i dørhåndtaket for å kjenne etter at den var ordentlig låst. Han tror meg ikke og må snu for å sjekke døra. Da er jeg blitt sur og har ikke lyst til å reise noen sted med han likevel....

Jeg prøver å bite tenna sammen og ikke si noe da, for da blir det bråk!

Eldstemann må ha nøkkelen rundt halsen om han har med nøkkel. HVor har du hatt nøkkelen i dag, kan han spørre ham strengt når han komme hjem. Da svarer han rundt halsen, selv om jeg vet det ikke er sant. Noen kan jo stjele nøkkelen og komme seg inn her...

Dette er er så slitsomt.

Eller som da jeg spurte om han kunne skru av støttehjula på sykkelen til mellomste.

Ja, må finne hansker først sa han da. Herrlighet, må vel ikke ha hansker for å skru av de støttehjula sa jeg, jeg har gjort det mange ganger.

Jo, jeg gjør ikke det uten hansker sier han surt. Da eksploderer jeg som vanlig og sier, drit i det jeg gjør det selv!! Da blir det hyggelig.

Dette er bare en liten, liten del av min hverdag med ham.

Mener dere at dette er veldig unormal oppførsel. Alle mannfolk har jo sitt vi må må slite med, tenker jeg.

''Mener dere at dette er veldig unormal oppførsel. Alle mannfolk har jo sitt vi må må slite med, tenker jeg.''

Akkurat det med støttehjula synes jeg han får bestemme selv uten at du skal blande deg. Men det med at han skal sjekke at du har låst døra, etc., er rett og slett nedverdigende. Jeg hadde ikke orket å ha det sånn. Det er utrolig slitsomt å ikke bli stolt på, både for deg og for ungene.

[Lillemus]

Det er vel svært sjelden det fungerer i praksis at begge foreldrene feirer jul sammen med barnet. Det kan vare helt til en finner seg en ny kjæreste.

Det å ha to ferier er ikke alltid like topp.

Kjenner en som vat to uker i syden sammen med mor, dagen etter han kom hjem, måtte han nye to uker til syden sammen med far. Han savnet kameratene sine og ville helst vært hjemme da, ikke minst reist med begge foreldrene sammen.

''Det er vel svært sjelden det fungerer i praksis at begge foreldrene feirer jul sammen med barnet. Det kan vare helt til en finner seg en ny kjæreste.''

*rekker hånda i været* Vi er antagelig fullstendig unormale, men vi feirer jul og 17. mai (og av og til også bursdager) sammen hele bølingen - ungene, mor, far, stemor og stefar og i tillegg noen ganger mors søsken med partnere. )

[Lillemus]

Takk for tilbakemelding.

Vi har vært sammen i 9 år og har to barn sammen, jeg har et barn fra tidligere.

Har mange ganger hatt lyst til å dra min vei, men gjør det ikke pga barna. Synes det er trist for barna å ha skilte foreldre, slik mitt eldste barn har.

Det at mange sier barna kan få det bedre om foreldrene er skilt, men er gode venner er bare tull.

Jeg er selv skilsmissebarn og det er vondt for barna uansett.

Jeg har i perioder grint daglig pga konflikter og urettferdighet med samboeren. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er som person. Jeg er svak og han er veldig sterk.

Jeg biter tennene sammen og holder ut for ungenes skyld, det er en av greia med å være mor. Ungene alltid i første rekke. De to andre er så små at de ikke merker noe enda.

Joda, jeg kan jo være ekstra irritabel noen dager pga jeg er lei meg og føler meg ulykkelig.e

Mannen min kommer alltid etterpå og ber om unnskyldning for oppførselen sin og sier han skal skjerpe seg, når han ser jeg gråter og ikke ønsker nærhet med ham.

Jeg vet at det er like ille neste dag. Så sier han ofte det er jeg som får han til å reagere som han gjør. Jeg prøver jo å ikke si imot ham eller spørre ham om ting jeg ønsker å gjøre.

Nei, dette er ikke lett.

Hadde vi ikke hatt barn sammen hadde jeg dratt for maange år siden.

''Jeg vet ikke lenger hvem jeg er som person. Jeg er svak og han er veldig sterk. Jeg biter tennene sammen og holder ut for ungenes skyld, det er en av greia med å være mor. Ungene alltid i første rekke. De to andre er så små at de ikke merker noe enda.''

Med mindre de to minste er under 2-3 år gamle så garanterer jeg at de merker det! Du lurer bare deg selv når du sier dette.

[org]

Jeg er rimelig sikker på at jeg hadde latt gutten bruke sparepengene sine.

Tenk deg så mye fin fysisk aktivitet han får!