Kan vi fortsette å bo her...

[laguna1]

...eller er det nå vi gir oss? ;p

Jeg sliter med et veldig delt forhold til den nye byen vi flyttet til i fjor, som mange av dere sikkert vet I vinter HATET vi den, men nå har vi latt oss litt forføre av sol og sysling i fin hage, båtliv, fred og ro, fuglekvitter og sånn..og tja..snakker om høyt prisnivå i Oslo etc, atter en gang.

Men, jeg lurer mere og mere på, har mindre byer egentlig plass til sånne som oss/meg?

Vi ser jo det at de fleste som er "som oss" har flyttet til Oslo. De som er her har enten kommet tilbake med barn, også er det de som aldri dro. Vi ligner ikke på de to sistnevnte gruppene, og vi blir ikke særlig likt/aksepetert..tror jeg...Med fare for å ha blitt veldig paranoid..

Det er litt kjipt i seg selv, da jeg er en meget bortskjemt person når det kommer til å bli likt og å ha mange venner & bekjente, og stort sett blir ansett som en likandes og sympatisk person, selv om jeg er fullstendig klar over at ingen dør av å bli litt mislikt heller..

Vi er hvertfall og uten tvil, veldig rare for folk her, og har en del kollosale utfordringer om vi skal ha det sosialt her nede. Det er herr jeg lurer på om vi både klarer og, forsåvidt vil, dette her.

Mannen min har en ganske fargerik fortid fra da han bodde her, og det er mye rykter og løst snakk om ham enda, selvom dette har mere en ti års foreldesestid på rumpa..Og jeg er..øh..annerledes..snakkete, glad i å lese..rar..og kanskje veldig fra Oslo I fjor brukte vi ganske mye tid på å be på middag/øl/cava i hagen og sånn, med generelt ganske manglende respons..Men dette trenger jo forsåvidt ikke ha med at vi ikke blir likt..Folk vi har blitt litt kjente med, og som han kjente før er på andre plasser i livet som nevnt, gjerne med barn og sånn. Uansett, vi blir så og si aldri bedt på noe som helst, og uansett, jeg blir litt ulykkelig av å ikke ha tidvis et åpent og fritt hus, der folk spaserer innnom, drikker vin med meg eller deler et måltid. (Jeg koker fra bunnen! Jeg lager goood mat! Jeg vil at folk skal komme å spise! )

I tillegg, de vi kjenner er da svigerfamile, som jeg har skrevet om før ..der forholdet ofte er både...anstrengt og..øh..psykotisk? ..og ei venninne som jeg også har skrevet om tidligere, som ved nærmere bekjentskap viser seg å være GAL. Det er ikke mulig å være mye sammen med henne.

Jeg vet en skal være forsiktig med å si at det er alle andre det er noe galt med, og ikke en selv..Da det kan fremstå som både tvilsomt og som om at det muligens er jeg som er tussete, ikke de. Men altså, svigermor er svigermor, og denne "venninnen" jeg klarte å innvolvere meg noe med har fete psykiatri-papirer på både det ene og det andre (spesielt borderline og en annen personlighetsforstyrrelse som jeg har glemt navnet på..Emosjonelt ustabil, tror jeg. og depresjoner og angst og alt mulig, og det er ikke det at det er noe galt med det i seg selv, men hun er umulig, i personligheten sin å omgåes) og er en forferdelig dramaqueen, som baktaler, ringer, truer med selvmord for ditt og datt. Jeg er livredd henne, og angrer på at jeg har hatt noe med henne og gjøre. Jeg fikk meg selv til og med rotet opp i en alvorlig politiepisode på bakgrunn av noen hendelser med henne, som etter all sansynlighet viser seg å være basert på oppspinn. og i det hele tatt. Dette er vel også noe lokalsamfunnet til en viss grad vet, og dessuten neppe ser gjennom fingrene med!

Vel, alt dette har garantert noe med meg å gjøre også, jeg er impulsiv og medfølende og ofte tjukk i huet, men dette ville aldri skjedd i Oslo! Det er litt som den vitsetegnigen der Freud sier . "before you diagnose yourself with depresion, add, or whatsnot..before, make sure that you are, in fact, not just surrounded by assholes!!

Så, vi har nå i allefall "sagt opp" vennskapet, men hun snakker om oss (for det det er verdt) og som sagt _en politiepisode_ ligger i kjølvannet av dette vennskapet. (er ferdig med den, ,men allikevel:S)

Jeg og mann har det fortsatt kjempefint sammen vi to, men det tærer på begge at det er så mye krøll, og vi er begge tilbøyelige til å mene at stedet vi har bosatt oss på har en del med saken å gjøre.

Har det det? Eller er saken i et nøtteskall at vi er spenna gærne begge to? ;p

Og tør vi å bo her og "ta plass"? Eller burde vi sporenstrex komme oss tilbake til" trygge Oslo", med første flyttelass til høsten, selvom vi egentlig ikke har råd?

Og sist men ikke minst : har de mindre byen i Norge egentlig plass til folk som ikke har helt de samme verdier og retningslinjer som brei majoritet, eller har alle som ikke er helt a-4 bare en adresse, nemlig Oslo? Jeg har blitt litt usikker.

[EnolaGay]

"before you diagnose yourself with depresion, add, or whatsnot..before, make sure that you are, in fact, not just surrounded by assholes!!

LOOOOOL adopterer sporenstreks!

Du och jag. Jeg er akkurat like "rar" som deg. Hvis du er rar. Jeg opplever og har alltid opplevd akkurat det samme. Folk ser på meg som en raddis og skyr unna. Bygda lever sitt liv og er ikke interessert i noe annet og i hvertfall ikke en som har andre meninger (eller meninger overhodet...) enn dem selv.

Jeg har for leeeeenge siden gitt opp å forsøke. Etter å ha blitt dissa ørti ganger skjønner man at ingen kommer på besøk frivillig.. Og glem invitasjoner!

Jeg aksepterer all skyld og orker ikke forsøke å forsvare meg engang. Dette er meg, det du får, take it or leave it. Personlighet er spikret, jamfør en annen tråd fra meg her...

Ta med deg "Ronnien" din og flytt tilbake til storbyen. Og føl ingen skam for det. Mitt aller beste tips. Vi har selv begynt å se på husannonser etter elleve år i skogen.

[laban]

Jeg synes ikke det høres så veldig ekstremt ut å være et ungt, barnløst par som er glade i å lese og omgås venner / være sosiale. Det virker merkelig at en hel liten by (altså ikke en bitteliten bygd der alle kjenner alle og gjennomsnittsalderen er 71 år) skal ha problemer med det. Jeg får ikke tak i hva som gjør dere til så veldig ikke-A4.

Når det er sagt, så kan jeg godt forstå at det er vanskelig å komme til et nytt sted og i løpet av kort tid finne en omgangskrets man får så god kontakt med at man går ut og inn hos hverandre til stadighet. Jeg tror ikke det er så lett hvis man flytter til Oslo og ikke kjenner noen der, heller.

Men det finnes vel andre folk i byen enn din manns barndomsvenner? Er det ingen mulighet for å komme i kontakt med noen som ikke tror de vet alt om ham fra før, f.eks. via en forening / hobby eller noe sånt?

[frosken]

Det er vel mye som tyder på at i allefall du vil trives bedre i Oslo. Men hvordan er jobbmulighetene for dere begge i Oslo vs. der dere bor nå?

[Gjest luftslott]

Jeg tror at for deres egen mentale helses skyld bør dere flytte. Finn dere et større sted, om Oslo er byen dere begge trives i så hvorfor ikke? Dere er slett ikke så unormale som dere føler dere nå, men i denne bygda kommer dere alltid til å bli sett på som rare. Og jo lenger man blir fortalt at man er rar, jo rarere føler man seg. Ut fra det du forteller trenger du å ha folk og liv rundt deg, du trenger mennesker som man kan ha en skikkelig samtale med, og du som alle andre trenger en følelse av tilhørighet.

Min mor, som er et intelligent, varmt og sosialt vesen, er fortsatt "den rare" i bygda der jeg vokste opp, 30 år etter at hun flyttet dit. Heldigvis for henne fantes det noen få til hun kunne diskutere bøker, musikk og politikk med over en flaske rødvin, ellers ville hun ha flyttet for lengst. Men jeg ser helt klart at det gjør noe med henne at hun ikke helt hører til, selv etter så lang tid.

Man får alltid høre at man må ta ansvar for egen helse, ved å trene, sove nok og spise sunt. Ta nå ansvar for egen mental helse, og flytt til et sted som kan gi deg de stimuli du trenger:-)

[Gjest Hulderen]

Svigerforeldrene dine er en god grunn for å flytte.

Men resten... Du har vel bodd der under et år? Det tar tid å tid å bli kjent på et nytt sted. Forutsatt at problemene med svigers er parkert, syns jeg du skal prøve en god stund il.

[Gjest luftslott]

Jeg tror at for deres egen mentale helses skyld bør dere flytte. Finn dere et større sted, om Oslo er byen dere begge trives i så hvorfor ikke? Dere er slett ikke så unormale som dere føler dere nå, men i denne bygda kommer dere alltid til å bli sett på som rare. Og jo lenger man blir fortalt at man er rar, jo rarere føler man seg. Ut fra det du forteller trenger du å ha folk og liv rundt deg, du trenger mennesker som man kan ha en skikkelig samtale med, og du som alle andre trenger en følelse av tilhørighet.

Min mor, som er et intelligent, varmt og sosialt vesen, er fortsatt "den rare" i bygda der jeg vokste opp, 30 år etter at hun flyttet dit. Heldigvis for henne fantes det noen få til hun kunne diskutere bøker, musikk og politikk med over en flaske rødvin, ellers ville hun ha flyttet for lengst. Men jeg ser helt klart at det gjør noe med henne at hun ikke helt hører til, selv etter så lang tid.

Man får alltid høre at man må ta ansvar for egen helse, ved å trene, sove nok og spise sunt. Ta nå ansvar for egen mental helse, og flytt til et sted som kan gi deg de stimuli du trenger:-)

Noen jeg kjenner har en fin leilighet på Etterstad til salgs;-)

[Gjest Elextra]

Sier som jeg har sagt før: Flytt!

Og da mest på grunn av svigers. Har mer tro på at det øvrige evt. kan gå seg til...

[Gjest aktivitetsvenner]

Jeg bor selv en plass ikke så langt unna deg hvor det er vanskelig å bli kjent med folk. Kan ellers varmt anbefale aktivitetsvenner.no Gå i alle fall ikke i fella og tro det er noe rart med dere, om dere mener dere kan trives bedre i Oslo.

Dersom dere helst ikke ønsker å flytte. Gi det sommeren og vær ute og inviter. Så ser dere

[ekte nick]

Jeg er av dem som ikke forstår hvorfor dere ikke har flyttet for lengst, pga svigermor-problemene. (Kan det forresten være at folk skyr dere pga henne?)

Disse andre tingene du forklarer, har jeg ikke visst om før nå. Det får meg til å mene enda klarere, at hvis jeg var i deres sko ville jeg flyttet. Det finnes strøk i Oslo (litt i utkanten, øst, sør) som ikke er fullt så dyre, hvis det er problemet.

Jeg tenker som så at jo tidligere dere flytter på dere, jo mer tid får dere på å etablere dere på nytt. Det er jo synd hvis dere venter enda noen år, hvis det allikevel går den veien.

[alida]

Ville flyttet. Aner ikke hvor du bor, men småplasser/småbyer kan være oppskrytt.

[alida]

Ville flyttet. Aner ikke hvor du bor, men småplasser/småbyer kan være oppskrytt.

Har barn, men aldri om jeg flytter fra byen. Er alt for glad i muligheter til å gå på konserter, utstillinger osv.

[Axcia]

Eh, skal vi grave opp trådene om da du vurderte å flytte til ny-by?

Hvis dere skal ha et ok liv, slik dere liker det - flytt tilbake dit dere trivdes! Ikke vent for lenge, da kan mye være ødelagt og utslitt på veien.

[Dorthe]

Tror dere passer best her jeg

[Gjest Elextra]

Hvorfor fikk jeg plutselig assosiasjoner til Änglagård?

[Persille1365381127]

Byen dere har valgt er jo typisk en by folk fra (f.eks) Oslo flytter TIL nettopp når de får barn osv. Og du har helt rett i at de lever et annet liv enn dere.

Jeg bor jo i Oslo, men i forstaden - og jeg registrerer at jeg heller ikke passer inn når det kommer til sånt. Jeg har en del barnefri, og må da til sentrum/tilsvarende for å finne "liv". Ellers er det mye gullrekka, sitte i hagen, osv. Sånn er det bare

Jeg tror du må til Oslo eller tilsvarende. Det kan hende det holder med større by nærmere dere, at Oslo i seg selv ikke er et must. Men jeg tror fortsatt at dere vil passe bedre inn her.

Når det er sagt, du MÅ jo ikke til Grünerløkka... Du kan velge noe billigere som er litt mindre sentralt, om enn ikke forstad. Men det er dyrere her, og mindre sjø/fugl/hage osv - det må du bytte bort mot kafé, løsere og mer tilfeldig sosial omgang, og sosiale muligheter.

Så; jeg tror dere må flytte - og så kan dere heller reise dit dere bor nå på helgebesøk eller noe, om dere vil treffe familien.

[laguna1]

Jeg skal ta hvert og enkelt av de nøye opp til vurdering

Vi blir ut sommeren, også tar vi derifra. Men heller mot flytting.