Ikke lyst på forhold, lyst på barn

[Gjest Kayia]

Du er totalt fraværende i egen tråd etter et svært kontroversielt spørsmål. Har du noen tanker om dette selv eller ønsket du bare å få reaksjoner?

[Sør]

Det er virkelig en kjempeidé å skaffe barn med en som er sykelig sjalu! Han blir nok en helt annen mann når du forlater ham med barnet i magen. Tenker han slutter med sjalusitullet sitt da, og bruker ventetida fram til barnet kommer på å bli selveste drømmepappaen og drømmeeksen. De som sier at man ikke kan få både i pose og sekk vet ikke hva de snakker om!

Jeg synes du glemmer alle de finansielle godene her, tonie.

Sjansene er jo at mannen vil få en solid lønnsøkning (psykelig sjalu personer fungerer, som kjent, ofte godt i arbeidslivet), og vil dele 50% av lønnen med mor og barn uten noe påtrykk fra verken NAV eller rettsvesenet.

I etterkant kan hun også få tvillinger med ham, for han vil sikkert bli så glad at han da betaler 50% + 50% + 50% av lønnen sin til henne hver måned!

Med vennlig hilsen

[Gjest hemisfære]

Du er totalt fraværende i egen tråd etter et svært kontroversielt spørsmål. Har du noen tanker om dette selv eller ønsket du bare å få reaksjoner?

Registrerer at spørsmålet mitt ikke ble godt mottatt, og at mange synes at å i det hele tatt stille et slikt spørsmål er både egoistisk, (burde ha vært) kriminelt og svært umodent.

I forhold til dette med frihet: Jeg skjønner at livet mitt og fokuset mitt ville ha blitt annerledes dersom jeg ble mor. Det hadde blitt mindre reising, mindre fokus på karriere, mindre festing, mindre fokus på egne interesser. Dette plager ikke meg, det er noe jeg ser frem til. Det som derimot plager meg er når handlingsrommet mitt begrenses fordi min kjæreste forteller meg at "dette er ikke akseptabelt i et forhold", "dette kan du ikke gjøre". Jeg tilbyr han å være med, men han vil ikke. Da skal ikke jeg få oppleve det heller. Når jeg gjør noe som får han til å føle seg ukomfortabel drikker han seg gjerne full og sender ubehagelige meldinger. Han blir ofte sint og vil ikke snakke med meg på flere dager. Det er dette jeg refererer til når jeg sier at jeg savner friheten min.

Slik jeg forstår dere vil det ramme meg å få barn med han, fordi han fortsatt vil kunne utøve sin kontroll over meg... Samtidig vil det ikke være bra for barnet å vokse opp i to seperate hjem, og med foreldre som ikke kommer godt overens. Dette kan jeg forstå og jeg tar det til etterretning. Skal ikke gjøre noe dumt.

En av trådene her nevnte bruk av en anonym donor. Jeg har vurdert dette før, og snakket med andre som mente det kan være en dårlig løsning. Har også snakket med noen som mener det kan være en god løsning. Her er jeg veldig i tvil. Jeg har en kamerat som for noen år siden tilbudte seg å være donor (men anonymt), han er oppegående og reflektert. Men jeg tenker jo veldig på hvordan det vil være for et barn å ikke vite hvem faren er. Kjenner flere som har slitt veldig med lignende tema (eventuelt en far som ikke ønsker kontakt).

Det beste alternativet er nok å mane krefter til å gjøre det slutt, ta tiden til hjelp og satse på å finne en partner som ikke er veldig sjalu og kontrollerende. Hvis ikke det skjer kan jeg eventuelt vurdere dette med donor igjen om noen år... Eller jeg kan være barnløs. Selv om det virker litt trist.

[Gjest Psyk av alt]

Registrerer at spørsmålet mitt ikke ble godt mottatt, og at mange synes at å i det hele tatt stille et slikt spørsmål er både egoistisk, (burde ha vært) kriminelt og svært umodent.

I forhold til dette med frihet: Jeg skjønner at livet mitt og fokuset mitt ville ha blitt annerledes dersom jeg ble mor. Det hadde blitt mindre reising, mindre fokus på karriere, mindre festing, mindre fokus på egne interesser. Dette plager ikke meg, det er noe jeg ser frem til. Det som derimot plager meg er når handlingsrommet mitt begrenses fordi min kjæreste forteller meg at "dette er ikke akseptabelt i et forhold", "dette kan du ikke gjøre". Jeg tilbyr han å være med, men han vil ikke. Da skal ikke jeg få oppleve det heller. Når jeg gjør noe som får han til å føle seg ukomfortabel drikker han seg gjerne full og sender ubehagelige meldinger. Han blir ofte sint og vil ikke snakke med meg på flere dager. Det er dette jeg refererer til når jeg sier at jeg savner friheten min.

Slik jeg forstår dere vil det ramme meg å få barn med han, fordi han fortsatt vil kunne utøve sin kontroll over meg... Samtidig vil det ikke være bra for barnet å vokse opp i to seperate hjem, og med foreldre som ikke kommer godt overens. Dette kan jeg forstå og jeg tar det til etterretning. Skal ikke gjøre noe dumt.

En av trådene her nevnte bruk av en anonym donor. Jeg har vurdert dette før, og snakket med andre som mente det kan være en dårlig løsning. Har også snakket med noen som mener det kan være en god løsning. Her er jeg veldig i tvil. Jeg har en kamerat som for noen år siden tilbudte seg å være donor (men anonymt), han er oppegående og reflektert. Men jeg tenker jo veldig på hvordan det vil være for et barn å ikke vite hvem faren er. Kjenner flere som har slitt veldig med lignende tema (eventuelt en far som ikke ønsker kontakt).

Det beste alternativet er nok å mane krefter til å gjøre det slutt, ta tiden til hjelp og satse på å finne en partner som ikke er veldig sjalu og kontrollerende. Hvis ikke det skjer kan jeg eventuelt vurdere dette med donor igjen om noen år... Eller jeg kan være barnløs. Selv om det virker litt trist.

Denne konklusjonen høres mer fornuftig ut.

[Lillemus]

Generelt: Ville bare ha litt synspunkter på tankene mine...

Punkt 1. Jeg savner friheten min og jeg ønsker meg barn. Frihet og barn. Virkelig.

Punkt 2. Hvorfor er det nødvendigvis umoral? Vi har snakket om det og han har sagt at han ønsker barn med meg. Ja, han blir bidragspliktig i en del år. Han tjener greit og jeg tenker jo at det vil gagne han også å bli far. Vil ikke ha barn med han for pengene sin skyld, heller fordi han er en okei, snill og rederlig type (selv om jeg ikke lenger ønsker å tilbringe resten av livet med han).

Hva mener du med å antyde at jeg mangler det "vesentlige"?

Er han snill, grei og rederlig nå? Litt lenger opp i tråden beskriver du ham som:

''Det som derimot plager meg er når handlingsrommet mitt begrenses fordi min kjæreste forteller meg at "dette er ikke akseptabelt i et forhold", "dette kan du ikke gjøre". Jeg tilbyr han å være med, men han vil ikke. Da skal ikke jeg få oppleve det heller. Når jeg gjør noe som får han til å føle seg ukomfortabel drikker han seg gjerne full og sender ubehagelige meldinger. Han blir ofte sint og vil ikke snakke med meg på flere dager.''

Hadde jeg vært i dine sko hadde jeg gjort det slutt med denne fyren, nytt friheten og sett om det ikke dukket opp en skikkelig fyr, ikke en dust som dette og så vurdert om dere kunne bli foreldre sammen.

Jeg ville definitivt ikke satset på å få barn og bli alene med det allerede fra før fødselen! Det er ofte tungt nok å være to til å dele på ansvaret for et lite barn...

[Mandolaika]

Registrerer at spørsmålet mitt ikke ble godt mottatt, og at mange synes at å i det hele tatt stille et slikt spørsmål er både egoistisk, (burde ha vært) kriminelt og svært umodent.

I forhold til dette med frihet: Jeg skjønner at livet mitt og fokuset mitt ville ha blitt annerledes dersom jeg ble mor. Det hadde blitt mindre reising, mindre fokus på karriere, mindre festing, mindre fokus på egne interesser. Dette plager ikke meg, det er noe jeg ser frem til. Det som derimot plager meg er når handlingsrommet mitt begrenses fordi min kjæreste forteller meg at "dette er ikke akseptabelt i et forhold", "dette kan du ikke gjøre". Jeg tilbyr han å være med, men han vil ikke. Da skal ikke jeg få oppleve det heller. Når jeg gjør noe som får han til å føle seg ukomfortabel drikker han seg gjerne full og sender ubehagelige meldinger. Han blir ofte sint og vil ikke snakke med meg på flere dager. Det er dette jeg refererer til når jeg sier at jeg savner friheten min.

Slik jeg forstår dere vil det ramme meg å få barn med han, fordi han fortsatt vil kunne utøve sin kontroll over meg... Samtidig vil det ikke være bra for barnet å vokse opp i to seperate hjem, og med foreldre som ikke kommer godt overens. Dette kan jeg forstå og jeg tar det til etterretning. Skal ikke gjøre noe dumt.

En av trådene her nevnte bruk av en anonym donor. Jeg har vurdert dette før, og snakket med andre som mente det kan være en dårlig løsning. Har også snakket med noen som mener det kan være en god løsning. Her er jeg veldig i tvil. Jeg har en kamerat som for noen år siden tilbudte seg å være donor (men anonymt), han er oppegående og reflektert. Men jeg tenker jo veldig på hvordan det vil være for et barn å ikke vite hvem faren er. Kjenner flere som har slitt veldig med lignende tema (eventuelt en far som ikke ønsker kontakt).

Det beste alternativet er nok å mane krefter til å gjøre det slutt, ta tiden til hjelp og satse på å finne en partner som ikke er veldig sjalu og kontrollerende. Hvis ikke det skjer kan jeg eventuelt vurdere dette med donor igjen om noen år... Eller jeg kan være barnløs. Selv om det virker litt trist.

Støtter deg i dette innlegget. Ikke få barn med en du ikke egentlig vil være i et forhold til. Du blir tvunget til å være i et slags forhold med ham i 18 år allikevel.

[Elis31]

Registrerer at spørsmålet mitt ikke ble godt mottatt, og at mange synes at å i det hele tatt stille et slikt spørsmål er både egoistisk, (burde ha vært) kriminelt og svært umodent.

I forhold til dette med frihet: Jeg skjønner at livet mitt og fokuset mitt ville ha blitt annerledes dersom jeg ble mor. Det hadde blitt mindre reising, mindre fokus på karriere, mindre festing, mindre fokus på egne interesser. Dette plager ikke meg, det er noe jeg ser frem til. Det som derimot plager meg er når handlingsrommet mitt begrenses fordi min kjæreste forteller meg at "dette er ikke akseptabelt i et forhold", "dette kan du ikke gjøre". Jeg tilbyr han å være med, men han vil ikke. Da skal ikke jeg få oppleve det heller. Når jeg gjør noe som får han til å føle seg ukomfortabel drikker han seg gjerne full og sender ubehagelige meldinger. Han blir ofte sint og vil ikke snakke med meg på flere dager. Det er dette jeg refererer til når jeg sier at jeg savner friheten min.

Slik jeg forstår dere vil det ramme meg å få barn med han, fordi han fortsatt vil kunne utøve sin kontroll over meg... Samtidig vil det ikke være bra for barnet å vokse opp i to seperate hjem, og med foreldre som ikke kommer godt overens. Dette kan jeg forstå og jeg tar det til etterretning. Skal ikke gjøre noe dumt.

En av trådene her nevnte bruk av en anonym donor. Jeg har vurdert dette før, og snakket med andre som mente det kan være en dårlig løsning. Har også snakket med noen som mener det kan være en god løsning. Her er jeg veldig i tvil. Jeg har en kamerat som for noen år siden tilbudte seg å være donor (men anonymt), han er oppegående og reflektert. Men jeg tenker jo veldig på hvordan det vil være for et barn å ikke vite hvem faren er. Kjenner flere som har slitt veldig med lignende tema (eventuelt en far som ikke ønsker kontakt).

Det beste alternativet er nok å mane krefter til å gjøre det slutt, ta tiden til hjelp og satse på å finne en partner som ikke er veldig sjalu og kontrollerende. Hvis ikke det skjer kan jeg eventuelt vurdere dette med donor igjen om noen år... Eller jeg kan være barnløs. Selv om det virker litt trist.

Hvis jeg var deg hadde jeg gjort det slutt og søkt etter nye kjærlighet om det er det du ønsker deg. Dukker den ikke opp i løpet av en viss tid, synes jeg det er forståelig at single kvinner som ønsker seg barn før den biologiske klokken tar kvelden drar til foreksempel Danmark og blir insiminert fra donor der. Jeg mener dog meget sterkt at barnet har krav på å vite hvem som er far, så jeg ville ikke valgt en anonym donor. I Danmark kan man velge, da velger du en som ikke er anonym. De snakker om fall i fruktbarheten fra allered 35 år. Men det er klart det beste for et barn å vokse opp med to foreldre. Og det finnes mange andre menn enn de som er psykisk sjalu eller kontrollerende.

Lykke til

[laban]

Registrerer at spørsmålet mitt ikke ble godt mottatt, og at mange synes at å i det hele tatt stille et slikt spørsmål er både egoistisk, (burde ha vært) kriminelt og svært umodent.

I forhold til dette med frihet: Jeg skjønner at livet mitt og fokuset mitt ville ha blitt annerledes dersom jeg ble mor. Det hadde blitt mindre reising, mindre fokus på karriere, mindre festing, mindre fokus på egne interesser. Dette plager ikke meg, det er noe jeg ser frem til. Det som derimot plager meg er når handlingsrommet mitt begrenses fordi min kjæreste forteller meg at "dette er ikke akseptabelt i et forhold", "dette kan du ikke gjøre". Jeg tilbyr han å være med, men han vil ikke. Da skal ikke jeg få oppleve det heller. Når jeg gjør noe som får han til å føle seg ukomfortabel drikker han seg gjerne full og sender ubehagelige meldinger. Han blir ofte sint og vil ikke snakke med meg på flere dager. Det er dette jeg refererer til når jeg sier at jeg savner friheten min.

Slik jeg forstår dere vil det ramme meg å få barn med han, fordi han fortsatt vil kunne utøve sin kontroll over meg... Samtidig vil det ikke være bra for barnet å vokse opp i to seperate hjem, og med foreldre som ikke kommer godt overens. Dette kan jeg forstå og jeg tar det til etterretning. Skal ikke gjøre noe dumt.

En av trådene her nevnte bruk av en anonym donor. Jeg har vurdert dette før, og snakket med andre som mente det kan være en dårlig løsning. Har også snakket med noen som mener det kan være en god løsning. Her er jeg veldig i tvil. Jeg har en kamerat som for noen år siden tilbudte seg å være donor (men anonymt), han er oppegående og reflektert. Men jeg tenker jo veldig på hvordan det vil være for et barn å ikke vite hvem faren er. Kjenner flere som har slitt veldig med lignende tema (eventuelt en far som ikke ønsker kontakt).

Det beste alternativet er nok å mane krefter til å gjøre det slutt, ta tiden til hjelp og satse på å finne en partner som ikke er veldig sjalu og kontrollerende. Hvis ikke det skjer kan jeg eventuelt vurdere dette med donor igjen om noen år... Eller jeg kan være barnløs. Selv om det virker litt trist.

En sånn type ville ikke jeg latt få innflytelse på økonomi, ferier og andre ting som man planlegger i god tid, for meg og mitt barn. Spesielt ikke hvis han er i humør til å stikke kjepper i hjulene, noe han sikkert vil være fra tid til annen.

Det er en utfordrende nok å tilpasse seg seg til arbeidsgiver, kolleger, stengt barnehage / SFO osv., når man planlegger ferie, om man ikke skal inkludere en vrang eks. Tenk litt på det.

[trollemor;o)]

Du er ikke gammel og har ingen hast. Gjør det slutt, nyt friheten og finn deg en nye mann som du ønsker å dele livet med og få barn med.

[Gjest Pyttan]

Dropp han. Reis til Danmark eller Finland og få barn med en anonym donor. Det koster litt penger, men lover deg. Det er verdt prisen.

[Elis31]

Dropp han. Reis til Danmark eller Finland og få barn med en anonym donor. Det koster litt penger, men lover deg. Det er verdt prisen.

Man kan benytte en donor som ikke er anonym. Dette er langt å foretrekke for barnet. Da kan barnet faktisk få vite hvem far er og også få treffe han.

[Tonette]

For det første, så forstår jeg tankene dine. Jeg hadde lignende tanker som deg, da jeg var 29 og veldig klar for barn.

Du vet selv at det er en dårlig løsning å få barn med han, og du vil ikke bli i forholdet, så her er det bare en ting å gjøre. Forlate ham!

I ettertid er jeg utrolig glad jeg ikke fikk barn med eksen min. Bare et halvt år etter at det ble slutt mellom meg og min eks, traff jeg han som jeg nå er gift med. Endelig fant jeg en mann som jeg kan være "fri" sammen med. Ikke fri til å flørte med andre( for det har jeg uansett ikke noen interesse av) men fri til å gjøre det jeg vil. Han finnes ikke sjalu, og det er veldig befriende.

Det er fullt mulig å finne en kjæreste som du kan være fri sammen med, og det er også til det beste for barnet å leve sammen med begge foreldrene, og ikke minst ha besteforeldre og familie på farsiden også :-) Det tenker jeg må være trist for et donorbarn å gå glipp av.

Lykke til videre :-)