Man kan ikke kontrollere andre ¨bare seg selv.

[Gjest Oksen Ferdinand]

Har lest en selvhjelpsbok av Randi Noyes.Hun forklarer der at man ikke kan forandre på de menneskene rundt oss,bare oss selv.

Vil jeg glemme det som skjedde på fredag og begynne på en ny frisk uke,eller dra med meg gamle ting inn i en ny uke?

Irriterer man seg lett over småting vil man kanskje få mange nagative komentarer og blir kanskje stemplet som sur,tverr,irritabel og vanskelig.

Når barna tok avstand fra meg som far,kunne jag ha valgt å bli depreimert.Jeg kan også være glad for at de som 26 og 28 år gamle endelig har blitt voksne og kan ta ansvar for egne liv.

Jeg kan anklage mine døde foreldre for dårlig barne-oppdragelse eller se at jeg ble tidlig voksen.

Jeg kan se meg selv som en feit lat slubbert eller en sterk stolt mann som har store planer for ett godt live med eller uten kjæreste.

Siden jeg endelig skal få hjelp med en skakkjørt økonomi og kan glede meg til at det neste året nok blir det aller siste uten økonomisk styring og kontroll,vil jo 2014 gi meg helt nye muligheter til enten å selge huset,kjøpe bil eller finna noe annet gøy.

Med egen erfaring fra bunnen av brønnen og dårlig metal helse burde jeg kunne hjelpe folk med depresjon og selv-mordstanker ut av denne dype brønnen av selvhat,util-

strekkelighet,håpløshet og selvmedlidenhet.

DU ER BRA NOK: DU ER PEN NOK, DU ER SMART NOK, DU ER HØY NOK, DU ER TYNN NOK, DU ER STOR NOK.

Har du en god helse bør ikke det ytre styre ditt liv.Ble litt sjokkert over jenta på nrk sin side som smilte enda hun hadde utlagt tarm.Hun var meget vakker,og kanskje hun var glad hun var i live?Tror det var en sak om feilbehandling.Hun var i 20 årene.

Ingen kommer skadefrie gjennom livet.Vi har alle sår på sjelen,.Men hvordan takler vi motgang? Melder oss ut,eller tar opp kampen?

Er så utrilig vei ordatek "Det som ikke dreper deg,gjør deg sterkere".Hadde jeg anda visst hvor lang tid det tar å sloss mot døden,depresjon og angst,hadde jeg nok sikkert gitt opp.

Siden jeg ble syk ca 1997 har jeg hatt foreldre til å hjelpe meg fram til 2004.Å være lammet av sorg i ca 7 år var tungt.

Men nå har jeg bare meg selv å tenke på og vil forsøke å bygge meg opp igjen sten for sten.

Ska si fra når jeg finner en passelig tomt. Her under treet passer vel fint.Jeg setter meg i skyggen.Så fine blomster du.De vil jeg lukte på.(Jeg så ikke den humlen på blomsten jeg satte meg på)

[Tonette]

Et lite tips når det gjelder å takle motgang, er rett og slett å akseptere situasjonen. Ved å akseptere at nettopp du har havnet i denne situasjonen, legger du vekk bitterhet, og du blir bedre i stand til å takle situasjonen på en måte som er til det beste for deg selv, og for de rundt deg. Ved å akseptere, slutter du å sloss, og du beholder roen.

Det er faktisk ikke nødvendig å være i kamp hele tiden. Man behøver ikke kjempe mot smertene, mot sykdom eller hva det måtte være. Man aksepterer, og da blir ting faktisk mindre skremmende, og smertene føles mindre intense.

[Lillemus]

Jeg synes du har blitt mer positiv i innleggene dine i det siste - kjempebra! ))) Fortsatt god påske!

[frosken]

Jeg synes du har blitt mer positiv i innleggene dine i det siste - kjempebra! ))) Fortsatt god påske!

''Jeg synes du har blitt mer positiv i innleggene dine i det siste - kjempebra! ))) Fortsatt god påske!''

Slike tilbakemeldinger mener jeg er noe av det mest positive ved dol; andre mennesker ses tydelig nok til at positive endringer legges merke til og kommenteres på :-)

[Gjest togli]

Jeg synes du har blitt mer positiv i innleggene dine i det siste - kjempebra! ))) Fortsatt god påske!

Jeg er helt enig!

Det er viktig å kunne begynne å se ut over seg selv, og fokusere på andre ting. Kommer nå mye vettugt fra Oksen Ferdinand mht råd til andre

[mah-jong]

Herlig innlegg!

[Gjest Oksen Ferdinand]

Et lite tips når det gjelder å takle motgang, er rett og slett å akseptere situasjonen. Ved å akseptere at nettopp du har havnet i denne situasjonen, legger du vekk bitterhet, og du blir bedre i stand til å takle situasjonen på en måte som er til det beste for deg selv, og for de rundt deg. Ved å akseptere, slutter du å sloss, og du beholder roen.

Det er faktisk ikke nødvendig å være i kamp hele tiden. Man behøver ikke kjempe mot smertene, mot sykdom eller hva det måtte være. Man aksepterer, og da blir ting faktisk mindre skremmende, og smertene føles mindre intense.

Hvor psyk er man egentlig når man ikke merker vesentlig forverring når man halverer dosen medisiner over lengre tid?

Skulle ha brukt 100 mg av en lykkepille men bruker nå bare 50 mg når jeg husker det.

Føler at jeg kan tillate meg å gråte om jeg føler fior det.Er galematias å måtte dope ned helt naturlige følelser som sorg,savn,ensomhet og slikt.

Jeg undres ofte om jeg har blitt feilbehandlet.Psykiarien vil da påstå at jeg endelig er firsk.

Hvis NAV klarer å skaffe meg jobb,er det kanskje ett fett?

Me snakkast.