Årsaker til paranoid - traume

[Nøtteskall]

Jeg gikk på folkehøyskole etter videregående. På det året fikk jeg ingen venner (bortsett fra ei jeg kjente fra før) Jeg isolerte meg. Var på rommet mitt hele tiden (utenom undervisningstimene). Hele poenget på en sånn skole er jo å delta sosialt, det er jo ikke noe særlig faglig miljø. Jeg ble vel mobbet litt også, men latet som jeg ikke brydde meg.

Jeg kunne oppleve at nesten alle elevene ved skolen ikke var på skolen , uten at jeg visste hvor de var hen. Og når jeg spurte enkelte så fikk jeg ikke noe ordentlig svar. Så jeg følte meg sykt ensom og forlatt.

Nå i ettertid tenker jeg at dette her var en alvorlig "traume" noe som har skadet meg så langt inn i sjela at det er roten til veldig mange paranoide tanker hos meg. Jeg stolte plutselig ikke på noen. Og alt i samfunnet ble liksom en konkurranse, der vennskap og medmenneskelighet ikke fantes.

kan slik smerte utløse paranoid psykose, hvis lignende situasjoner oppstår mange nok ganger i et menneskes liv og over flere år? - dette er jo sterk psykist stress.

Jeg har hørt om flere som har blitt psyke etter et år på folkehøyskole.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror det er motsatt. Din skeptiske personlighet og tendens til isolasjon var årsaken til at du ikke fikk venner.

[Nøtteskall]

Jeg tror det er motsatt. Din skeptiske personlighet og tendens til isolasjon var årsaken til at du ikke fikk venner.

Ok. Kanskje var jeg syk allerede den gangen. Men ingen fanget opp det. Jeg greide ikke prestere sosialt det skjønner jeg. Kanskje må jeg vel bare ta på meg skylden for at det gikk som det gikk. Jeg skulle vel helst ha vært såpass reflektert på det tidspunktet at jeg ihvertfall tok steget ut å slutter på skolen. Men da var jeg redd for å såre foreldrene mine. Og trodde psykologer var for de "dumme". Jeg kunne ikke akseptere meg selv med problemer. Men det har jo blitt litt annerledes nå da.

[Bella Dotte]

Jeg tror det er motsatt. Din skeptiske personlighet og tendens til isolasjon var årsaken til at du ikke fikk venner.

Jeg håper du kan moderere ditt svar til trådstarter, dette synes jeg var ille... Akkurat sånne utsagn kan ødelegge lang tids arbeid med å bygge seg opp etter å ha blitt systematisk brutt ned over mange år. Snakker av egen erfaring. Med meg var det nok Asperger kombinert med et uheldig oppvekst- og skolemiljø som hindret meg i å fungere sosialt. Etter å ha fått diagnose i godt voksen alder, og rikig oppfølging, har jeg skaffet meg venner og et mer positivt syn på meg selv og omverdenen. Hver dag takker jeg Gud for at jeg til slutt fikk tatt tak i problemene på riktig måte.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg håper du kan moderere ditt svar til trådstarter, dette synes jeg var ille... Akkurat sånne utsagn kan ødelegge lang tids arbeid med å bygge seg opp etter å ha blitt systematisk brutt ned over mange år. Snakker av egen erfaring. Med meg var det nok Asperger kombinert med et uheldig oppvekst- og skolemiljø som hindret meg i å fungere sosialt. Etter å ha fått diagnose i godt voksen alder, og rikig oppfølging, har jeg skaffet meg venner og et mer positivt syn på meg selv og omverdenen. Hver dag takker jeg Gud for at jeg til slutt fikk tatt tak i problemene på riktig måte.

Det er jeg ikke enig i - tvert imot.

Om en har som utgangspunkt at det er verden/menneskene som er vonde, er prognosen dårlig. Verden og menneskene er det umulig å endre på for et enkeltmenneske.

Om det derimot er slik jeg antyder, at det er noe med ens egne tanker og handlinger som gjør at a) folk holder litt avstand til en, og en oppfatter omverden som lite vennlig og inkluderende, da er det hele mer optimistisk. Ved å endre noe på egne tanker og egen adferd, kan en få en helt annen og bedre respons vra "verden".

[Bella Dotte]

Det er jeg ikke enig i - tvert imot.

Om en har som utgangspunkt at det er verden/menneskene som er vonde, er prognosen dårlig. Verden og menneskene er det umulig å endre på for et enkeltmenneske.

Om det derimot er slik jeg antyder, at det er noe med ens egne tanker og handlinger som gjør at a) folk holder litt avstand til en, og en oppfatter omverden som lite vennlig og inkluderende, da er det hele mer optimistisk. Ved å endre noe på egne tanker og egen adferd, kan en få en helt annen og bedre respons vra "verden".

Jeg er både enig og uenig med deg, og jeg innser at jeg har motsagt meg selv...! Selvfølgelig var det "noe" med min atferd som støtte folk vekk, men jeg trengte omsorg og støtte og opplæring, og ikke å få høre at det er noe galt med meg - og sånn tror jeg det er for trådstarter også. Ord og ordbruk er viktig for meg, beklager om jeg pirker. Jeg var redd for folk, eller kanskje ikke det heller, jeg forsto bare så lite av hvordan ting hang sammen, og det, sammen med måten jeg ble møtt på, gjorde meg redd. Jeg hadde få handlingsalternativer og opplevde liten grad av personlig frihet. Nu går alt så meget bedre :-)