Vil bare bort

[Gjest melmøll]

Endelig påskeferie. Jeg har en jobb der jeg omgåes mange mennesker og som frisk så synes jeg det fungerer helt fint, til tider føler jeg veldig selvtillit og mener jeg gjør en super jjobb, er på rett plass osv. Men så har det vært et halvt år her nå igjen som er helt grusomt. Føles som å være kun fysisk til stede, ellers helt borte. Kan glimte til noen øyeblikk under press men så faller jeg ut. Det passer svært dårlig i min jobb. Tør ikke si det, nesten ikke skrive det, jeg hater å være i nærheten av folk. Det er støyende, slitsomt og fælt. Jeg får ingenting ut av en positiv tilbakemelding engang, helt likegyldig. Trodde det skulle bli bedre til våren men.. Gjorde ikke det enda. Hvordan holder man ut? Legen er så snill og sier at jeg kan komme til henne mens jeg venter på psykolog. Men hun har aldri ledig time da... Uansett, det er vel ikke mye legen kan gjøre. Håper på energiløft i påsken da. Noen som har noe godt råd i en sånn situasjon?

[Gjest Oksen Ferdinand]

1.Skaff deg psykolog.Vanskelig å vite om du er utbrent eller har en psykisk diagnose.2.Har ikke legen din noen ledig time den neste mnd,dra på legevakta og be om en samtale,kanskje du kan få noe beroligende? Sover du godt minst 6 timer hver natt?

Vi lever i en tøff verden med store krav til effektivitet og til tider mye stress.Tar man da ikke nok hensyn til egen helse,vil man først sove dårlig og få en eller annen indikasjon på sviktende psyke,slik som å høre stemmer eller få en slik følelse du beskriver.Jeg var overbevist om at en type kvinner som Sharon Stone ville drepe meg,men først utnytte meg.Jeg var psykotisk.

Psykisk hele er fremdeles undervurdert som plage,og mange får ikke hjelp før det er for sent,og man blir da sykemeldt over kortere eller lengre perioder.

Du har bare ett eneste liv og MÅ ta tak i dine problemer. Jobben blir jo uvesentlig i allefall om du blir syk langvarig og blir oppsagt når sykemeldingen blir for lang.

Mitt første forslag er mye hvile i alle de fridager du har.I Norge er vi helt gale når det gjelder natur,idrett og være i aktivitet. Latskap og hvile blir sett på som noe negativt,og man forstår ikke at helgene BØR først og fremst brukes til dette.

Min vei mot sykdom begynte med at jeg jobbet 3 skift,dro på lørdagshandling og i kirken hver eller annehver søndag.Fikk en kollaps på jobben etter skillsmissen,og har sett i ettertid at jeg stresset så mye at jeg ble syk.

[Gjest melmøll]

1.Skaff deg psykolog.Vanskelig å vite om du er utbrent eller har en psykisk diagnose.2.Har ikke legen din noen ledig time den neste mnd,dra på legevakta og be om en samtale,kanskje du kan få noe beroligende? Sover du godt minst 6 timer hver natt?

Vi lever i en tøff verden med store krav til effektivitet og til tider mye stress.Tar man da ikke nok hensyn til egen helse,vil man først sove dårlig og få en eller annen indikasjon på sviktende psyke,slik som å høre stemmer eller få en slik følelse du beskriver.Jeg var overbevist om at en type kvinner som Sharon Stone ville drepe meg,men først utnytte meg.Jeg var psykotisk.

Psykisk hele er fremdeles undervurdert som plage,og mange får ikke hjelp før det er for sent,og man blir da sykemeldt over kortere eller lengre perioder.

Du har bare ett eneste liv og MÅ ta tak i dine problemer. Jobben blir jo uvesentlig i allefall om du blir syk langvarig og blir oppsagt når sykemeldingen blir for lang.

Mitt første forslag er mye hvile i alle de fridager du har.I Norge er vi helt gale når det gjelder natur,idrett og være i aktivitet. Latskap og hvile blir sett på som noe negativt,og man forstår ikke at helgene BØR først og fremst brukes til dette.

Min vei mot sykdom begynte med at jeg jobbet 3 skift,dro på lørdagshandling og i kirken hver eller annehver søndag.Fikk en kollaps på jobben etter skillsmissen,og har sett i ettertid at jeg stresset så mye at jeg ble syk.

Tusen takk for svar! Jeg har psykisk uhelse nå det er jeg klar over. Jeg er søkt til behandling men de har jo lang ventetid. Er ikke utbrendt, men sliter med tilbakevendende depresjoner. Har hatt nesten en i året siste tolv åra. Føles så håpløst når de bare kommer igjen og igjen. Jeg sover veldig lite hver natt, våkner to-tre timer etter innsoving og begynner å tenke at noen skal komme inn døra osv. Har vært sykemeldt en stund og så ble det press på å få meg tilbake, men jeg synes det bare er kjempevanskelig. Jeg må gi av meg selv på jobb, men greier ikke. Har en høy mur rundt meg og jeg føler jeg bare ødelegger forholdet til menneskene jeg omgåes på jobb, ved å avvise og overse dem. Men jeg orker dem ikke, vil bare være i fred. Det gode å vite er jo at som frisk får jeg mye igjen av å jobbe, stortrives da...bør jeg stå i det og håpe på bedring eller bør jeg be om sykemelding igjen for å ikke gå under av å ikke makte jobben?