Slitsom hverdag eller sykdom?

[trestol89]

Hei. Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet, men plagene jeg har, har vart over flere år. Når jeg gikk på ungdomskolen fikk jeg pga. overvekt oppfølging av dietetiker og fysioterapeut for å hjelpe meg med vekttap. Da veide jeg 122 kg. Jeg gikk ned 10 kg i vekt i denne perioden og ble mye mer bevisst matinntaket. Det fungerte bra og jeg var sunn. De første årene på vgs. greide jeg mer eller mindre og glemme kroppspresset. Jeg hadde nye, gode venner og jeg hadde det ganske bra med meg selv, til tross for at jeg andre året på vgs. og 19 år veide i overkant av 126 kg. (stoppet å veie meg når jeg nådde den vekta). Så skjedde det en del på privaten som gjorde at det enste fokuset mitt var å gå ned i vekt. Jeg hadde forsåvidt et sunt forhold til slankingen i tja.. 3 mnd. men så begynte jeg å merke hvor effektivt det hadde blitt. Fra jeg var 18 - 19 gikk jeg ned 60 kg. Så fantastisk bra tenker alle! 40 kg. gikk det første halve året, men de resterende 20kg var TUNGE å kvitte seg med, og jeg ble til slutt syk. Jeg endte opp med å kun spise svært lite, og kun grønnsaker eller frukt og gikk 3 turer om dagen (tempo eller jogging) på minst en time hver tur. Men enden på visa ble til slutt full stopp for kroppen min selv om jeg ikke ville. Jeg fikk anemi og ble liggende i nesten 14 dager og heldigvis fikk en nær venn av meg banka fornuft i toppen min og jeg begynte å spise noe igjen. Etter det ble jeg jo skremt, men har følt en mer eller mindre konstant uro. Jeg hadde et par samtaler med en psykolog på dps. Det hun sa og kjemien mellom oss var ikke god, så jeg lot være å møte opp etter to samtaler og mistet tjenesten. Jeg gikk ned over 60 kg på et år. Men veide jo på mitt letteste 63 kg. Det har vært et evig mas siden. Jeg har "holdt" vekta stabil i nesten 4 år nå. Men gud jeg er sliten av "tvangsfølelsen". Jeg kan ikke spise ditt, jeg kan ikke spise over datt.. jeg kan ikke spise mye, jeg må spise ofte og lite, men svært ofte blir jeg vrang mot all fornuft å får perioder hvor jeg spiser svært lite. Alle sier jeg må skjerpe meg. Jeg vet det selv også, men jeg har ikke sjangs. Nå har jeg hatt en periode på to mnd. igjen hvor jeg trolig har greid å sette kroppen min ut av spill igjen? Fornuft og hva som er sunt og effektivt er et evig kval.... Psykologen jeg var hos for 4 år siden trodde jeg hadde selektiv spiseforstyrrelse. Husker ikke helt. Hun ville i hvertfall sende meg tilbake til dietetiker for å følge opp vekt og riktig kosthold. Jeg nekter, og det mener jeg fortsatt. Jeg ser det igjen og igjen at når ting som er tungt i livet spiser jeg mindre og trener mer. Samme om jeg har en "dårlig periode". Det er fordi jeg lar meg selv ha fokus på det. Jo mer jeg tenker på kcal og aktivitet, jo mindre spiser jeg og mer trener jeg. Jeg føler nesten at jeg har feil fokus hele tiden. Det går ikke en dag uten at jeg tenker over hva jeg skal spise, kan spise, ikke kan spise, skal trene og hvordan jeg ser ut. I tillegg greier jeg sjelden å slappe av. Da må jeg være utslitt, være med kjæresten eller sove. I perioder har jeg et evig tankekaos og blir nedstemt. Jeg føler ikke at jeg får sagt alt men ja.. kort blir det visst ikke.. Men etter den første "slankekuren" hvor jeg tok hele 60 kg, greide jeg til slutt å spise godteri og fastfood igjen. Wooohooo (men angrer jo selvfølgelig ALLTID). Kan vel også nevne at jeg en sjelden gang (gjerne midt i en periode jeg er ekstra aktiv og snever i kosten) gjerne overspiser (nesten en pose potetgull og to kvikklunsj eller noe annet lurt) må kaste opp eller om det ikke passer seg ta avf. tab. Grunnen til at jeg nå bruker denne tjenesten er at jeg nå i en 2 mnd. periode har gått ned 6 kg. og veier fortsatt mer enn nok; 67 kg (jeg er forresten 170 cm). Jeg har en aktiv jobb og i tillegg har vi hatt veldig mange stress-saker og personalsaker på jobb siden november. (jeg er sosionom og arbeider innen psykiatri). Jeg har trent styrke 3 ganger i uka, dans 1 gang i uka. I tillegg lufter jeg hunden minimum 30min til 2t 30min hver dag (i tempo) og evt. kondisjon ved siden av. Kostmessig spiser jeg minimalt på jobb og alene, men føler at jeg må og vil spise mer med venner og kjæresten. De 6 siste dagene har jeg vært svimmel, kvalm, hjertebank og rett og slett følt en konstant indre uro (som å ha kaffesjelven) og en følelse av å ikke huske og puste. Etter kveldsvakt i går hadde jeg så hjertebank at jeg kontaktet legevakte for å prøve å roe ned meg selv. De ville at jeg skulle komme selv om jeg ikke hadde smerter i arm eller bryst. De målte oksygenopptak, blodtrykk og jern. Alt var ok. men blodtrykket mitt "virket noe lavt siden det var så normalt til å egentlig være en stresset situasjon". Akkurat.. Fikk beskjed om å slappe av, noe som jeg aldri har greid. Særlig ikke når jeg er alene. Da må jeg rydde, lufte hunden, vaske.. ja.. jeg må ALLTID gjøre noe. Mamma sier jeg alltid har vært sånn. Aldri ro i ræva. Kan du ane hva problemet mitt egentlig er? Jeg har tenkt spiseforstyrrelser, ad hd, tvangstanker?, eller skyldes alt rett og slett stress og selvbilde mitt? Er dette vanlig "jentete" slankehysteri? Jeg trenger noen råd for meg selv og fordi jeg føler at kjæreste som absolutt ikke skjønner greia. Han sier bare "dere jenter ass, håpløse" osv. Han blir bare irritert på meg og ber meg ta meg sammen. Redd dette tilslutt kan ødelegge både meg og min mulighet til å ha det bra med meg selv og i et forhold.

[Gjest lalindapeyes]

Hei,

Fra en sosionom til en annen. :-)

Kan virke som du bruker kroppen og maten til å beskytte deg og til å takle psykisk vanskelige perioder. Du var tykk før, hvordan ble du slik? Trøstespiste du eller tvangsspiste? Og da du ble slank så virker det som trening og mat ble til tvangshandlinger.

Ut fra hva du skriver om hvordan du har det nå, så høres det ut som du er veldig stresset og har angstsymptomer. Det har trolig sammenheng med arbeidssituasjonen, men også tvang og spiseproblemene dine. Jeg mener at det du sliter med IKKE er normalt verken i betydningen friskt eller vanlig. Det er ingen vanlig jente-greie å ha det sånn.

Du nevner flere diagnoser og dette med selvbilde og selvtillit. Kan hende det ligger noe der som du burde utredes for og få hjelp for, ja. Du kan jo også sjekke opp om bipolar lidelse kan være aktuelt - spesielt om du plages periodevis.

Mange med spiseforstyrrelser har også ubearbeidede traumer.

Kan jo være at spiseproblemene dine er en slags tvangshandling som kan sees som en form for selvmedisinering. Spiseforstyrrelser kan kanskje sees som tvang, selvskading, mestring, rus og selvmedisinering. Det kan være uttrykk for flere ting og også ha flere effekter både hos deg selv og hos de rundt deg.

[Gjest Pust til besvær]

Hei! Det du skriver om å ikke huske å puste var interessant.

Har også hatt det slik i ca 14 dager. Helt grusomt. Ellers har jeg det mye som deg.

Uff, har da alltid pustet uten å tenke. Men nå kommer de ekle tankene hele tiden, spesiellt om kvelden. Tror at jeg dør pga lange pustepauser. Fælt.

Håper du får hjelp. Høres ut som en slitsom hverdag for deg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er utvilsomt sykdom.