NHD, andre: sterke smerter

[florista]

Jeg har opplevd noen traumer, og mye er knyttet til hodet/nakken/munnen.

Jeg har sterke bilder i hodet, og de siste ukene har de fysiske smertene vokst seg store.

Føler tyngden i nakken, verker stort i munnen (fikk akuttime hos tannlegen, men alt var helt fint), veldig uvel og svimmel, mye hodepine. Jeg vet jo mer fornuften at tyngden i nakken er følelser, fornuften sier at det ikke er farlig nå.

Men synes det er fryktelig rart at smertene (feks i munnen) er så sterke? Er det mulig? Eller er jeg fysisk syk?

Mvh

[XbellaX]

Ja, det er fullt mulig på samme tid kan jeg ikke utelukke at du er fysisk syk men med tanke på de symptomer og den situasjonen du befinner deg i per dags dato( ref til tidligere innlegg) så tolker jeg mer dette som ptsd enn noe fysisk. Smerter fra Ptsd, om det er det du strever med, kan være nøyaktig så sterke og intense som du beskriver. Er du i en spesiell fase i behandlingen for tiden siden du sliter såpass hardt som det du gjør eller er det på dette nivået hele tiden? Jeg husker du nevnte du snakket med en psyk.spl, får du annen form for behandling enn dette?

[florista]

Ja, det er fullt mulig på samme tid kan jeg ikke utelukke at du er fysisk syk men med tanke på de symptomer og den situasjonen du befinner deg i per dags dato( ref til tidligere innlegg) så tolker jeg mer dette som ptsd enn noe fysisk. Smerter fra Ptsd, om det er det du strever med, kan være nøyaktig så sterke og intense som du beskriver. Er du i en spesiell fase i behandlingen for tiden siden du sliter såpass hardt som det du gjør eller er det på dette nivået hele tiden? Jeg husker du nevnte du snakket med en psyk.spl, får du annen form for behandling enn dette?

Tusen takk for svar.

Jeg går også til psykiater fast en gang i uken. Vi er nok inne i en vond fase i behandlingen, og jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer det.

Føler liksom at kroppen nå sier stopp i tillegg til psyken. Jeg er så inderlig sliten og strever med alt som foregår nå. Jeg har satt meg som mål å komme meg gjennom påsken med alt det innebærer, så får jeg ta det som det kommer etter det. Jeg er redd psyken og kroppen min sier totalt stopp. Jeg klarer ikke å holde det ut så mye lenger.

Mvh

[XbellaX]

Tusen takk for svar.

Jeg går også til psykiater fast en gang i uken. Vi er nok inne i en vond fase i behandlingen, og jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer det.

Føler liksom at kroppen nå sier stopp i tillegg til psyken. Jeg er så inderlig sliten og strever med alt som foregår nå. Jeg har satt meg som mål å komme meg gjennom påsken med alt det innebærer, så får jeg ta det som det kommer etter det. Jeg er redd psyken og kroppen min sier totalt stopp. Jeg klarer ikke å holde det ut så mye lenger.

Mvh

Du bør vurdere å takke ja til en innleggelse, jeg husker du nevnte at dette hadde blitt foreslått for deg. Iblant er det nødvendig å ta en full time out og avlastning for i det hele tatt å klare å kjempe videre, om ikke blir det mer opp til overflaten for å trekke luft for så å kjempe videre. Og slik kan man holde på til enten et mirakel skjer eller til man kollapser fullstendig av utmattelse. Du har strevd i mange uker og måneder, jeg tror ikke du hverken får tid eller "plass" i ditt hjem til den avlastningen og roen jeg opplever du trenger akkurat nå.

Jeg tolker det dithen at du har familie rundt deg og det kan i dine øyne sikkert oppleves som "egoistisk" å dra bort fra dem en periode for å pleie deg selv men for dem er dette noe av det beste du kan gjøre. De trenger deg, de trenger at du våger å sette grenser for når du ikke orker/klarer mer og da ber om hjelp fra din behandler. Vis dem at du bryr deg om dem ved å ta godt vare på deg selv.

Dersom du fortsatt er usikker og ambivalent til mer hjelp så ta det i det minste opp til en ny vurdering.

[florista]

Du bør vurdere å takke ja til en innleggelse, jeg husker du nevnte at dette hadde blitt foreslått for deg. Iblant er det nødvendig å ta en full time out og avlastning for i det hele tatt å klare å kjempe videre, om ikke blir det mer opp til overflaten for å trekke luft for så å kjempe videre. Og slik kan man holde på til enten et mirakel skjer eller til man kollapser fullstendig av utmattelse. Du har strevd i mange uker og måneder, jeg tror ikke du hverken får tid eller "plass" i ditt hjem til den avlastningen og roen jeg opplever du trenger akkurat nå.

Jeg tolker det dithen at du har familie rundt deg og det kan i dine øyne sikkert oppleves som "egoistisk" å dra bort fra dem en periode for å pleie deg selv men for dem er dette noe av det beste du kan gjøre. De trenger deg, de trenger at du våger å sette grenser for når du ikke orker/klarer mer og da ber om hjelp fra din behandler. Vis dem at du bryr deg om dem ved å ta godt vare på deg selv.

Dersom du fortsatt er usikker og ambivalent til mer hjelp så ta det i det minste opp til en ny vurdering.

Tusen takk for svar.

Jeg er gift men har ingen barn, men har nær familie rundt meg. Er redd for hva de vil tenke om jeg blir innlagt. En liten del av meg tenker at det hadde vært "godt" å få slippe alt som hører til livet for en stund... Å få ligge i en seng, krype under en dyne og bare være trygg. Jeg føler meg ikke trygg noen steder og er livredd for at mennesker vil meg vondt.

Føler at kroppen kollapser hvert øyeblikk, og er redd det skjer på åpen gate.

Jeg skal ta opp på nytt vurderingen om innleggelse. Psyk sykepleier sa at hun trodde det var lurt, og kanskje hun/du har rett. Jeg trenger noe/noen som kan puste for meg nå, jeg klarer det knapt selv lenger.

Vil det noengang gå over? Vil det noengang gå bort?

Mvh

[XbellaX]

Tusen takk for svar.

Jeg er gift men har ingen barn, men har nær familie rundt meg. Er redd for hva de vil tenke om jeg blir innlagt. En liten del av meg tenker at det hadde vært "godt" å få slippe alt som hører til livet for en stund... Å få ligge i en seng, krype under en dyne og bare være trygg. Jeg føler meg ikke trygg noen steder og er livredd for at mennesker vil meg vondt.

Føler at kroppen kollapser hvert øyeblikk, og er redd det skjer på åpen gate.

Jeg skal ta opp på nytt vurderingen om innleggelse. Psyk sykepleier sa at hun trodde det var lurt, og kanskje hun/du har rett. Jeg trenger noe/noen som kan puste for meg nå, jeg klarer det knapt selv lenger.

Vil det noengang gå over? Vil det noengang gå bort?

Mvh

''Jeg er gift men har ingen barn, men har nær familie rundt meg. Er redd for hva de vil tenke om jeg blir innlagt.'' Vi mennesker går alle rundt og bærer på hemmeligheter, kanskje noen i din familie selv strever med angst eller depresjoner. Du er ikke gal, du er sliten og syk.

''Jeg skal ta opp på nytt vurderingen om innleggelse. Psyk sykepleier sa at hun trodde det var lurt, og kanskje hun/du har rett. '' Jeg forstår godt at du vegrer deg for en evt innleggelse, det er strengt tatt bare et sunnhetstegn, du vil ordne opp i dette selv. Problemet er at jeg tviler på du vil klare det, jeg tror du trenger mer hjelp. Snakk med din behandler og din psyk.sykepleier, lytt til dem og ta dem på alvor. Det er opp til deg hva du ønsker å gjøre men livet skal være mer enn følelsen av å rakne hver eneste dag.

''Vil det noengang gå over? Vil det noengang gå bort? '' Med riktig behandling og enorme mengder egeninnsats er mulighetene store for at du ikke lenger vil oppleve at dette dominerer livet og hverdagen din. Det du opplevde vil alltid være en del av deg men de reaksjonene du har kan forsvinne. Ptsd handler mye om å ta tilbake livet sitt.

[florista]

''Jeg er gift men har ingen barn, men har nær familie rundt meg. Er redd for hva de vil tenke om jeg blir innlagt.'' Vi mennesker går alle rundt og bærer på hemmeligheter, kanskje noen i din familie selv strever med angst eller depresjoner. Du er ikke gal, du er sliten og syk.

''Jeg skal ta opp på nytt vurderingen om innleggelse. Psyk sykepleier sa at hun trodde det var lurt, og kanskje hun/du har rett. '' Jeg forstår godt at du vegrer deg for en evt innleggelse, det er strengt tatt bare et sunnhetstegn, du vil ordne opp i dette selv. Problemet er at jeg tviler på du vil klare det, jeg tror du trenger mer hjelp. Snakk med din behandler og din psyk.sykepleier, lytt til dem og ta dem på alvor. Det er opp til deg hva du ønsker å gjøre men livet skal være mer enn følelsen av å rakne hver eneste dag.

''Vil det noengang gå over? Vil det noengang gå bort? '' Med riktig behandling og enorme mengder egeninnsats er mulighetene store for at du ikke lenger vil oppleve at dette dominerer livet og hverdagen din. Det du opplevde vil alltid være en del av deg men de reaksjonene du har kan forsvinne. Ptsd handler mye om å ta tilbake livet sitt.

Tusen takk for svar. Det betyr enormt mye at du tar deg tid til å svare og deler dine tanker.

Jeg skal snakke med behandler etter påsken og prøve å lage en plan.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette kan jeg ikke svare på via nettet. Her trengs en legeundersøkelse.